Det Vestromerske Rikets Fall.

 

Arkeologene har registrert en nedgang i gravgodset i Norge fra begynnelsen av det 5-te århundre. Analyser har vist at middeltemperaturen sank med 1 grad på denne tiden. Man har derfor tenkt at nedgangen kunne skyldes kjøligere vær. Men den hadde andre årsaker, det fattige gravgods var ikke værgudenes skyld. Det skyldtes hendelser i Europa som hadde sin årsak i Asia. Det Vestomerske riket ble presset av vandrende folk fra øst, brøt sammen og gikk under. Kunden som hadde kjøpt jernet fra Norge ble gradvis svekket for til sist å forsvinne. Intektene fra jernhandelen avtok og folks levestandard sank.

 

Nyttårshelga år 407 krysset Germanske stammefolk den islagte Rhinen. De Romerske forsvarere klarte hverken å hindre det eller drive dem tilbake. I stedet ble legionene trukket sørover for å forsvare Italia. I tiden som fulgte dro plyndrende hærer gjennom Gallia. Provinsen ble delt i småriker som oppsto og forsvant med herskernes død.

 

I Italia vokste problemene. Etter netter med lite søvn dikterte keiser Honorius år 410 et brev til de engelske byer der han forklarte dem at han dessverre ikke så seg i stand til å forsvare dem lenger. For fortsatt å ha tilgang på stål fra Norge i Gallia besluttet man at transporten skulle følge keiser Augustus opprinnelige skipsrute. Det ble utnevnt en Comes Britannia til å lede jernutvinningen i Norge og sørge for transport av jern til Gallia langs den nordtyske kysten, uten å sende det via England. Til sin rådighet hadde han 5 – 6000 mann, ca. 700 ryttere og 4500 fotsoldater som befant seg i Norge. I tillegg disponerte han det som var igjen av Classis Britannica for transporten av stål over havet med skip til Gallia.

 

De Romerske soldater ble nå trukket tilbake fra England og marsjerte mot Italia. Fra nordøst truet Vestgoterne Rom. Alarik som var av de djerves slekt nærmet seg Ravenna der Honorius satt og krevde land. Honorius overlot ham deler av det sørlige Gallia som allikevel var tapt. Under marsjen dit havnet Vestgoterne i et bakhold. Sviket ble gjengjeldt med raseri. Ikke lenge etter at brevet var skrevet herjet Vestgoterne Italia og plyndret Rom.

 

Britene måtte greie seg selv. Sentralmakten og maktstrukturene som hadde sørget for orden og  stabilitet i samfunnet var borte. England ble hjemsøkt av plyndrende bander, og sjørøvere plyndret skipene som trafikerte Nordsjøen. Ødeleggende var og barbaren som lå skjult i britenes egne sinn. Han dukket opp over natten for å sikre seg mest mulig av de etterlatte verdier. Dioecesen Britannia var borte, samfunnene sluttet å fungere. Limet som hadde holdt Europa sammen var borte. Kontinentet smuldret opp i et forvirrende rot av politiske fragmenter ledet av konger, hertuger og andre fyrster, supplert med Kalifer og Sultaner som hadde det felles at de kunne forsvare sitt område mot naboen men ikke erobre ham.

 

I Norge fikk man raskt merke konsekvensene da skip som var ventet fra England med korn og andre varer uteble. Skip som seilte til England for å levere varer ble plyndret. De som returnerte fortalte om romerske handelshus i Londinium som ikke eksisterte lenger og at de militære forlegninger sto tomme. Maktpyramiden og maktstrukturen smuldret bort.

 

I Maxima- og Flavia- Caesariensis fortsatte de lokale romerske ledere. Jernutvinning og aktiviteter forbundet med den pågikk selv om kapasiteten var redusert. Det som stoppet det hele var sjørøveriet. Skipene til og fra Gallia ble plyndret. Over tid ble det romerske herskersjiktet tynnet ut, soldater som ble pensjonert fra avdelingene ble ikke erstattet av nye. Ca. år 525 forlot de romerske borgere provinsene. Det stoppet jernproduksjonen. Slaver og bønder ble tilbake uten en sentral makt å forholde seg til.

 

På kort tid ble Norge forvandlet fra en enhet med felles ledelse til bygdesamfunn uten sentral styring, som måtte klare seg selv. Overgangen ble voldsom. Til nå hadde mye av det som trengtes av korn og andre varer kommet fra romersk område i en sikker og jevn strøm. Nå stanset vareflyten og man måtte selv produsere det som trengtes. Nøden kom på besøk og i dens fotefar fulgte plyndring, sykdom og død. Menn med eventyrlyst og virketrang hadde til nå fått utfordrende oppgaver i legionenes hjelpetropper der mange hadde gjort karriere. Denne muligheten var borte. Mange dro ut for å plyndre, andre fant ny jord å dyrke, mens gamle garder ble delt. Flokker av slaver uten herrer plyndret for å oveleve, som i et overbefolket tjern der fiskene spiser hverandre.

 

Iverksettelsen av budskapet i brevet fra Rom fikk så rart det kan høres konsekvenser for folk i Norge. Det ble skrevet fordi Goter fra øst som var presset av Hunerne som hadde forlatt Kina, presset mot Romernes østgrense. Keiseren så seg tvunget til å oppgi Britannia og etter hvert Gallia for å forsvare Italia. Hele Europa ble berørt av årsaker som oppstod ved Kinas grense. Virkningene forplantet seg over det Eurasiske kontinent og fikk konsekvenser for sårbare samfunn i Norge. Sårbare i den forstand at de var lite selvforsynt og avhengig av eksport og import. Menneskene her var del av en større verden der hendelser et sted påvirket utviklingen her. De levde ikke i et samfunn som var fullstendig skjermet. Da kunden som kjøpte jernet og andre produkter forsvant fikk det den samme virkning som når en bedrift mister ordrene i våre dager. Den blir nedlagt og samfunnet rundt tørker inn. Størst ble virkningene i Norge men også Sverige merket at Romerriket gikk under selv om svensk jern og stål og hadde andre kunder.

 

Skandinavia ungikk heller ikke de vandrende folk som fosset gjennom Europa. Det sprutet litt hit også slik gullbrakteatene med rytteren fra Tuva vitner om. Interne og eksterne plyndrere dro rundt på jakt etter mat og verdier og var en mare for innbyggerne. For å verge seg bygget folk borger på utilgjengelige steder som kunne forsvares. Totalt skal det være funnet ca. 1500 slike borger fra perioden frem mot år 600. De vitner om den lovløshet og uro som hersket etter at sentralmakten forsvant. Småriker med ergjerrige høvdinger oppsto, men deres stilling var svak, inntektene var små og betalingsevnen  liten.

 

I denne situasjonen hadde Haderne på Gran ressurser og kongene på Hadeland tok til å legge andre bygder under seg. De ble etter hvert så store at de kunne holde seg med en liten hær. Da de følte seg sterke nok utfordret de restene av det Ostrogotiske dynastiet som var igjen her etter Roduulfs utvandring. Fra Østlandet hadde mange romerske borgere fulgt Roduulf for å slutte seg til Østgoterne i Italia. Haderne hadde overtaket. Mye av Østlandet ble deretter styrt av Haderne fra Gran som var den sterkeste gruppering.

 

I Sverige styrte Odindynastiet fortsatt fra Sigtuna og Uppsala men de var svekket. Ingjald Illråde var den siste av Ynglingekongene i Svea-land. Han lå i stadige feider med konger av andre slekter og var en grusom hersker, men grusomheten skyldtes nok til en viss grad omstendighetene rundt ham. Det foregikk en maktkamp på liv og død der kong Ingjald til sist tapte og brente seg selv inne, i tråd med Odinslektens tradisjon. Deretter ble alle som hadde støttet ham jaget fra Svealand. Sønnen Olav Tretælja bygget en eksistens i Wärmland. Men da det ble uår ble han ofret til gudene av sine egene.

 

Danmark besto av mange mindre kongeriker. Felles for dem var en aggressiv fiende i sør. Situasjonen krevde et tilsvar som igjen krevde samling under en felles konge. Han bygget Danevirke tvers over Jyllands rot sør for dagens grense mellom Danmark og Tyskland. Forsvarsvollen sto ferdig kort før år 750. Navnet på vollen sier at byggherren var Danenes konge. Kanskje var det kong Angantyr som den kristne utsending Willibrord traff på Jylland tidlig på 700-tallet som bygget den.

 

På denne tiden innså småkongene på Romerike og Toten at de trengte en overkonge med odel på riket som kunne få i gang næringsvirksomhet og demme opp for Hader og Daner. Halfdan Kvitbein var av Ynglingene, sønn av Olav Tretælja, og hadde vokst opp i Solør. Han ble bedt om å ta vervet som overkonge for å fylle tomrommet etter Ostrogoterne som hadde utvandret fra Romerike og resten av Østlandet. Han ble stamfar til kongene av Ynglingeætten som styrte landet i vikingetiden. Han startet ny jernproduksjonen i Norge ca. år 700 med prosessfolk fra Sverige. Jernutvinning kom igang der den tidligere var drevet på Østlandet. Intektene Halvdan hadde fra jernsalget ble brukt til å bygge opp en stående hær med gode våpen. Hans styre ble starten på en vekstperiode som varte til svartedauen rev vekk mye av befolkningen og drepte kunnskapen. Men produsert kvantum jern og stål var i denne fasen langt mindre enn i Romertiden.

 

Men Norge var ingen stat eller nasjon. Småkonger av Daneslekt satt på Lade, i Rogaland og på Lista med kontakt til Daner på Jylland. Herskere av Gallisk ætt styrte Inn-trøndelag. I Viken hadde Daner og konger av Skytisk ætt vekselvis makten. Skirerne, som var kommet med Odin, satt i området ved Sandefjord, Larvik og Skien. På Hadeland satt Galliske konger, mens Toten og Hedemark ble styrt av Halfdan Kvitbein

 

Ved Hafrsfjord står tre sverd plantet i berget. De skal minne om Harald Hårfagres samling av Norge til ett rike. Symbolikken i monumentet er at sverdenes tid var over, fra nå av var det fred. Det er fjernt fra virkeligheten. Riktignok klarte Harald å erobre det meste av landet, men før sin død hadde han ved å følge Odins regler for arv lagt premisser for nye strider som var like blodige som tidligere. Harald hadde mange sønner. Eirik, med det beskrivende tilnavnet blodøks, arvet Rogaland og Vestlandet. Hans brødre Olav og Sigrød fikk henholdsvis Viken og Trøndelag. Eirik hadde vært på plyndringstokter og hærferder siden han var 12 år. Han hadde vært i Vesterveg og hadde seilt nordover til Bjarmeland og Kvitsjøen. Han hadde og vært i Austerveg langs ruter man kjente fra Odins tid.  Kan hende var det her han hadde fått ideen til å drepe sine brødre. Det ble praktisert hos tyrkiske folk for å hindre maktkamp og oppsplitting når den gamle hersker døde. Eirik drepte 6 av sine brødre, blant dem Bjørn Farmann og Ragnvald Rettilbeine.

 

Harald Hårfagre hadde klart å overtale den engelske konge til å utnevne Eirik til jarl i York, og da Harald overga sitt rike på 80-årsdagen til Eirik var denne jarl i North-humberland. Nå ble han i tillegg overkonge på Vestlandet. Under et møte i Tønsberg slo hans brødre Olav og Sigrød seg sammen mot ham. Eirik på sin side kalte sammen hæren og dro fra Vestlandet til Tønsberg. I slaget som fulgte ble Olav og Sigrød drept mens Eirik fortsatte inn i Viken for å konsolidere stillingen.

 

Samtidig med dette rustet den engelske konge ut en annen av Hårfagres sønner med skip og soldater for at han skulle erobre Norge for kirken. Håkon, med tilnavnene Adalsteinsfostre og Den gode, seilte østover fra England med denne hæren og da han fikk høre at Eirik bror var i Viken dro han til Trøndelag. Ved å love bønder og leilendinger tilbake odelen Harald Hårfagre hadde tatt fra dem ble han utropt til trøndersk overkonge etter Sigrød. Deretter dro han til Østlandet og fikk bøndenes støtte der. Her utnevnte han sine nevøer Tryggve og Gudrød til småkonger. I felleskap jaget de Eirik blodøks fra landet. Han flyktet til York der kong Adalstein gjorde ham til konge.

 

I Norge fortsatte Håkon den gode med plyndringstog hos sine Danske naboer der Harald Blåtann var konge. I England plyndret Eirik blodøks sine naboer. Begge ble mektig upopulære. Etter et kongeskifte i England kom kong Eadred til makten. Han sendte en stor hær mot Eirik som ble drept i slaget ved Stainmoor i 954.

Eirik var gift med Gunhild, en klok og beregnende kvinne, datter til kong Ossur på Jylland. Eiriks mor Ragnhild var av Dansk ætt, datter til kong Haarek på Jylland som og var konge over Viken i Norge. Eirik styrte tidvis Viken som len fra bestefaren på Jylland. Det var mye daneblod i sønnene etter Eirik. Da han døde i England var utsiktene der dårlige for dem. Gunhild tok dem derfor med til Danmark etter at hun fikk vite om uvennskapet mellom kong Harald Blåtann og Håkon den gode. Hun været muligheten for støtte til å gjenerobre Norge.

 

Eirikssønnene var mange og etter hvert som de ble voksne gikk de gjentatte ganger til angrep på Norge med danske hærer. Deres leder var Gamle Eiriksson. Han er modellen for Gamle-Erik som vi forbinder med styggen sjøl. Håkon den gode verget seg lenge godt mot dem, men ble såret av en pil og døde på en liten øy utenfor Bergen år 961. Han hadde ingen arving og overlot på dødsleiet det han hadde til Eirik-sønnene. Harald Eirikson ble ny konge han var eldst etter at Gamle var død, og styrte Vestlandet med Danskene i ryggen. På Østlandet styrte Trygve Olavsson, i Vestfold satt Gudrød Bjørnsson og i Trøndelag styrte Sigurd Ladejarl. Premisser for nye intriger og feider var lagt. Eiriksønnene sluttet en vennskapspakt med Sigurd Ladejarl. I tillit til den dro han til Inntrøndelag for å kreve inn skatt uten hæren sin. Eiriksønnene nyttet høvet og brente ham inne på gården der han overnattet. Slik fortsatte det og ved første tusenårsskifte var dette den normale situasjon.

 

Systemet med odel, ættearv, kom med Odin og ble innført i Skandinavia. Det var slik at gutter som var ættet i mannlig linje fra en konge hadde rett til å overta kongens rike på odel. Hårfagres sønner hadde alle rett til Norge, og en som var ættet fra Odin eller Njord hadde rett på hele Skandinavia. Men dette var ikke alt. Odin hadde insatt småkonger i større og mindre riker. Det er disse vi skimter i Jordanes korte setninger om Skandinavia fra år 550. Deres mannlige etterkommere hadde rett på disse riker, og nedstammet de fra Odin eller Njord hadde de odel på hele Skandinavia. Derfor hadde Halvdan Kvitbein som kom fra Sverige og var av Ynglingeætten rett til å overta Norge, samtidig hadde andre av ætta rett til å verge seg mot ham. Det uheldige ved systemet var at det ikke hadde regler for rangering av kandidatene. De gamle konger hadde ofte mange sønner med forskjellige kvinner og disse sønnene vokste ikke opp sammen og visste ofte ikke om hverandre. Ukjente som hevdet å være kongssønner bar glødende jern for å bevise sin rett. Vi forstår at feider og krig måtte bryte ut når en konge døde. Det var en konsekvens av systemet.

Like uungåelig var det at befolkningen led hver gang dette sto på. For dem var det likegyldig hvem som ble konge bare de fikk fred. Systemet i tillegg til slektenes påbud om blodhevn forklarer de borgerkrigstilstander som hersket i Norge. Sverdene talte konstant.

 

I Romerriket fikk de styrende makt på en annen måte. Riket var delt i provinser og hver ble styrt av en Stattholder/Guvernør og andre embedsmenn. For å gjøre det umulig for disse å bygge opp makt ble de skiftet hvert fjerde år eller oftere. Slik unngikk keiseren å bli utfordret. Når keiseren døde hadde han forlengst utpekt en etterfølger som ble keiser.

 

Århundrene etter 525 var en urolig og vanskelig tid for Norge. Småkonger med forskjellig etnisk bakgrunn, ætter og fraksjoner kjempet om makt. Intet skriftlig er bevart bortsett fra Jordanes korte notat om Roduulf som ….foraktet sitt rike…. og forlot landet. Men bygdeborgene vitner om ufred. Detaljene blir flere når Snorre tar pennen og forteller om krig og lovløshet. Det var situasjonen fra år 525 til 1030.

 

Da Kristendommen erobret Landet overtok en ny dominerende makt. Paven i Rom

var guds jordiske representant. Spredt over Europa satt hans kardinaler, erkebiskoper, biskoper og prester. Et maktapparat lik det gamle Romerske, men basert på ord og ånd, ble lagt over et oppstykket Norge da området i år 1152 i prinsippet igjen ble en Romersk provins. Den gang ble Nidaros erkebispesete med en erkebiskop direkte underlagt paven i Rom. De geistlige, som rettet seg etter instrukser fra paven, ble landets virkelige herrer. Kongssønner fikk et alternativ til vikingferder og plyndringstokt. Kirken trengte prester og biskoper. Ærgjerrige gutter fikk en geistlig karrierestige å klatre i og der var det plass til mange. Dermed avtok plyndring, feider og krig fordi en høyere makt sto over alle og fordi det fantes alternativ beskjeftigelse. Folk oppfattet derfor Kristendommen som positiv kanskje med unntak av kongene som ble vingeklippet og måtte knele selv om de fortsatt hadde verdslig makt.

 

Keiser Honorius:  384-423 e.Kr. Vestroms keiser fra år 395. Sønn til Theodosius I.

Alarik: Ca. 370-410 e.Kr.. Kvisigotisk konge fra 395-410. Den første goter som erobret Rom.

Tannu Tuva:    Et område vest i det gamle Kina, i dag i Mongolia.

Ingjald Illråde:  Svensk konge av ynglingeætten som levde rundt midten av det 7-ende århundre.

Olav Tretælja:   Høvding i Wærmland på slutten av det 7-ende århundre. Sønn til Ingjald Illråde.

Danevirke: Forsvarsanlegg på Jyllands rot mellom Danmark og Tyskland bygget fra det 7.de århundre.

Halvdan Kvitbein: Født ca. 690 e.Kr., sønn av Olav Tretælja av ynglingenes ætt. Konge på Østlandet.

 

 

Etterord.

 

Menneskets historie er et mylder av hendelser og begivenheter vevd i hverandre, mens tiden går. Historikerne forsøker å systematisere og ordne historien på en lettfattelig, enkel tabloid måte. I den norske jernalderhistorie mangler de viktigste momenter, forståelsen er basert på en ønsket virkelighet knyttet opp mot internasjonalt vedtatte  tidsaldre.

 

For noen hundre år siden bygget danskene veier og brukte tusenvis av gravhauger som fyllmasse. Oldsakene man fant ble samlet i et museum. I 1816 ble Chr. Thomsen, en mann uten akademisk trening men med orden, ansatt som leder for samlingen. Han sorterte gjenstandene etter materiale, steingjenstander for seg, og bronse og jern i adskilte grupper.

 

Mange protesterte mot Thomsens enkle skjema, men da man senere bygget og innredet museer i København og Stockholm fikk hans inndeling gjennomslag. Hans system gjorde det enkelt å bygge og innrede museene på en ordnet og oversiktlig måte. Slik ble systemet av historiske epoker som brukes av arkeologer med Stein-, Bronse- og Jern-alder befestet.

 

Materialenes kronologiske inntreden fra land til land kan variere mye, mange steder kan en epoke mangle. Men en slik inndeling gjorde det enkelt å planlegge, budgettere, bygge og innrede museene. Men som Thomsen selv skrev: Man kan ikke av dette slutte at jernet var ukjent i bronsealder og steinalder. Allikevel, den tabloide fremstilling er vanskelig å rokke.

 

Rustne gjenstander var tidligere funnet i steinaldergravkamre i Sverige og Danmark. Nå ble utgravingsrapportene justert og tilpasset Thomsens system. Jerngjenstandene ble sløyfet i rapportene. Der det var umulig fant man en ny videnskapelig forklaring; jerngjenstandene hadde på en tilfeldig måte ramlet inn i steinaldergravene senere. Dermed var de fra en nyere tid. Prinsippet var å sløyfe det som ikke passet med skjemaet. 

Etter utdrivelsen fra Egypt var Danene på leting etter nytt land å bosette seg i og fant det i Sørskandinavia. Skåne lå lengst i sørøst mens Aballos Neso, Avaldsnes, var deres nordvestlige utpost. Imellom lå de Danske øyer og Jylland. Ved Aballos Neso fantes tinnstein som etter å ha gjennomgått en prosess i en ovn ble Tinn. Produksjonen krevde kunnskap og kontakt til de rette guder. Dynastiet som ligger i haugene på Re-heia bosatte seg her for å utvinne Tinn og kan hende Kobber. De startet det som kan ha vært vårt lands eldste industri nærmere 1500 år før Kristus.

 

Daner fra Jylland seilte inn Oslofjorden og fulgte elvene til Tyrifjorden og Randsfjorden inn i landet til vestsiden av Mjøsa. På denne tiden var jern mer verdifullt enn gull. Danene produserte jern på vestsiden av Mjøsa. Jernbarrer ble fraktet ut og solgt sør i Europa til priser langt over prisen for gull. Denne handelen stoppet opp etter at Pelasgernes hærtog i Lilleasia og Egypt rev Mykene og andre kystsamfunn overende ca. år 1180.

 

Før Danenes ankomst hadde enkelte bronsegjenstander funnet veien til Skandinavia, men det var først da de slo seg ned her at Bronsealderen i Norden for alvor startet. De  opp-daget metallforekomstene i åsene ved Kongsberg og i Østfold, og ble de første som drev en primitiv utvinning av Kobber og Sølv her. Deres design og støpekunnskap hadde røtter i kulturer øst ved  Middelhavet. Greptungesverd i bronse og andre gjenstander ble støpt i Danmark. I tillegg lå Rav, guden Apollos gyldne tårer langs strendene. Det var en ettertraktet vare. Danenes område ved Limfjorden ble et knutepunkt som knyttet handelssonen rundt Østersjøen og Sørskandinavia til ruten som via havner ved Rhinmunningen og den Europeiske nordkyst førte til Spania og det østlige Middelhav. Fra Sørvestnorge og Lågenmunningen gikk skipsruter til Jylland.

 

I det 12-te århundre f.Kr. seilte Mileser og andre ut Gibraltar og fulgte ruten mot nord. Nyttige ting fra sør var husdyr og frø som ble sådd slik at korn kunne høstes. For fiskere og samlere som bare høstet var det rart å se at et frø som ble puttet i jorden ble til 20-30 frø som kunne spises. Den gode gudinne Gaia sørget for det. Allikevel byttet fiskerne hverken gud eller levemåte. Vi vet lite om Danene i Norge. Haugene på Reheia ved Aballos neso, gravrøysene ved Kongsberg, jernbarren fra Biri, og bronsefunnene fra Danmark er tause, men de vitner. Derfor tror jeg det er en kjerne av sannhet i mytene og i Hòmers beretninger som hadde Danenes seilaser som forbilde. 1500 år før Kristus hadde Sørskandinavia fått et befolkningselement med kunnskap om en verden som til da hadde vært ukjent for fiskere og samlere. Med dem kom kunnskap om Bronse og Jern, og slaver som utvant metallene og dyrket de første åkerlapper som ble sådd og høstet.

 

Venderne brøt opp fra sørsiden av Østersjøen og dro gjennom Alpene til Adriaterhavets nordkyst der Venezia har navn etter dem. Andre slo seg ned i Vendsyssel på Nordjylland. Derfra var det kort vei til Lista, Rogaland og Ryfylke. Øst for Lista bosatte de seg i Vennesla, Vender-land. Elvenavnet Otra er gitt av dem og er beslektet med Oder. Rugea fikk navn etter Ruguiones, Rugierne som var Vender. I dag heter landsdelen Rogaland. Venderne var dyktige sjøfolk med solide havgående skip som selv Cæsar la merke til.

 

Kunnskap om vårt land fulgte skipene. Den gjorde at folk i Belgia og Mösdalen som fra det 12.te århundre før Kristus ble klemt mellom Germaner og Kelter så en mulighet til å slippe unna plyndrerne. Pressede belgiske jordbrukere forlot sitt land til fordel for kysten av Norge. Voss fikk navn etter Vosges. Møre ble befolket av Morini. Treueri fra landet mellom Mosel og Mös fant nytt land i Trøndelag. Romerne kalte disse folk Morini, Gaul og Treueri. I dag sier vi Møringer, Guler og Trønder. Mela og Romerne kalte dem Belger.  I de påfølgende århundrer anla de kolonier og tok norske områder i bruk. Deres gener er en betydelig del av vår arvemasse. Likheten mellom det Flamske språk og vårt språk vitner om slektskapet. 1000 år før Kristus var jordbruk med folk som sådde og høstet blitt en næringsvei langs kysten nord til Trøndelag og i innlandet fra Ringerike over Hadeland til Mjøsa. På denne tiden kom nye metoder for produksjon av jern til Skandinavia.

 

Fokeiske skip hadde deltatt i transporten av Belger til Norge. I tillegg til betaling fikk de kunnskap om kysten og ressursene i området. Da Massalia 500 år før Kristus ble stengt ute fra Spania ga ryktet om de fjerne Tinnøyer håp. Kartagernes kontroll i Spania tvang Faukene til å tenke nytt og fikk dem til å seile til våre kyster for å hente Tinn og andre varer i samarbeid med Eburovikene ved Mös. Sammen tok de opp igjen aktivitetene i Norge i det 4-de århundre før Kristus. Det ledet til nye bosettinger langs kysten og i innlandet. Slaver ble seilt inn fra Sicilia, Italia, Spania og Nordøstgallia.

 

Som deltager på en av de tidlige ekspedisjoner kom Pytheas til Norge. På Solberg ved Skjeberg er hans initialer hugget i berget. Spor etter Faukene finnes og på Fossum ved Skien, ved Flote, i Levanger og i Tana. I Tana aner vi hvem navngiveren var. Kanskje hadde Pytheas fortjent en statue der eller et hurtigruteskip oppkalt etter seg 2300 år etter at han som den første vi kjenner fulgte gudinnen Leda nordover. Leia er oppkalt etter henne.

 

Demokrit var kan hende den første som seilte til Tinnøyene fra Massalia. De lå 6 dagers seilas østover fra Britannia. En av øyene der man lastet tinn lå nær fastlandet og kaltes Itis. Dynger med brent småstein, som på Forsandmoen, og øynavnet Idse som kan avledes av Itis eller omvendt, indikerer at de sagnomsuste tinnøyer lå her.

 

Pytheas kom via Jylland til Oslofjordområdet. Her opprettet Faukene sammen med Eburoner nye boplasser fra Skiensområdet til Båhuslän. Hit kom jordbrukere med sine slaver fra Belgia og Mös-dalen, mens metallutvinnere og slaver ble satt i land ved Norsjø, i Numedal og ved Drammenselvas utløp. De kom og nordover til vestsiden av Mjøsa og bygget de første sjaktovner i området der Danene tidligere hadde utvunnet jern.

 

Solhjulet, Massalias merke ble satt på landet. Sammen med bildet av fokeiske skip ble det hugget i hellene for å markere Faukene’s eiendom. På egnede steder rundt kysten ble slaver satt i land. Varene de fravristet landet ble hentet med jevne mellomrom. Faukene sådde og høstet i Norge. Hvert nytt bebodd sted var et frø hvorfra mennesker dro ut og tok landet i bruk. Slavene som utførte tungarbeidet bodde i Norge. Slaveholdet var kommet med Bronsealderen’s Daner. Varer Faukene hentet var pelsverk, tenner fra sjøens pattedyr, fisk og metaller. Tinnproduksjonen på Forsand økte.

 

Jernproduksjon med den direkte prosess kom med Faukene. Men det var små kvanta som ble utvunnet. Utbyttet ville på ingen måte møte våre krav. I dag ville forekomstene Faukene utnyttet vært karakterisert som ulønnsomme. Den gang ga de rikdom for noen få.

Ved inngangen til det siste århundre før Kristus var Massalia overtatt av Romerne og Faukene var blitt Romerske borgere. Kunnskap om malmresursene i Norge ble dermed overført til nye herskere med resurser til å utnytte forekomstene. 50 år før Kristus gled Faukenes periode over i Romersk jernalder.

 

Romerne la forholdene til rette for Odindynastiet og gjorde jern- og stålproduksjon til en stor industri i Norge. Mellom år 100 og 410 ble deres behov for serisk stål dekket fra den sørøstlige provinsen Britannia Caesariensis og den nordøstlige provinsen Flavia Caesariensis i Romernes Britannia. Dette var Norge, det Romerske Skandinavia.

 

I denne perioden hadde jernet større betydning for samfunnet i Norge enn oljen har i vår tid. Classis Britannica, Romernes Britiske marine, sto for transporten. Romerske riddere, frigitte slaver, offiserer og soldater fra legionenes hjelpetropper ledet og arbeidet og gled over i roller som administratorer og arbeidsledere. Mange av soldatene som hadde deltatt i Legio IX’s mytteri i England dro over til Sverige der det er minner etter dem. År 120 fullførte keiser Hadrian avtalen keiser Trajan hadde inngått med Vanene. Sammen med Æsene fikk de land i Sverige mot å delta i jernutvinning for Romerne i Norge.

 

Vår gamle kongeætt nedstammer fra dem. Odin som ledet siste del av vandringen var både misjonær og militær leder, påvirket av budhismen. Hans sønner innsatte Romerne som konger i Germania. De medvirket til Pax Romana, den lange fredsperioden som i Norden ble kalt Frodefreden etter Odins sønnesønn som styrte i Westfahlen. Den Norrøne mytologi og den Skytisk-sarmatiske dyrestil, Dragestilen, kom med Odins folk. Kina og India var de økonomiske motorer i Eurasia, tyngdepunktet for vareproduksjon og teknologisk utvikling lå der. Deres økonomiske vekst, befolkningsvekst og kriger påvirket hele Eurasia. Odindynastiet i Skandinavia var den vestligste utløper for disse folk som sto for 80% av det vi kan kalle det Eurasiske nasjonalprodukt.

 

Romerne overtok Massalia og Gallia Narbonensis år 123 før Kristus. Dermed fantes det entreprenører og sjøfolk innen Romerriket som kjente den Nordgalliske kyst, England, Norskekysten og Sørskandinavia. Cæsar og Crassus overtok tinnproduksjonen i Ryfylke og deporterte Lemannonios, folket som bodde ved Genfersjøen, dit. Da keiser Claudius innvaderte Britannia var grunnen at han ønsket å opprette en sikker seilingsrute for jern fra Norge. Han ryddet sentrale deler av Alpedalene og sendte Ræter til Østlandet som slaver.

 

Da det skjedde hadde han allerede annektert Noric i Østerrike og deportert deler av befolkningen der sammen med kongeslekten hit. Norikerne som var etniske Hader var den gang de fremste jernutvinnere på Romersk område. De fikk et nytt Regni Noric å utvinne jern i. Navnet på sitt gamle rike tok de med seg og kalte sitt nye land Noric à Norig. Norge er en fornorsking av Noric. Norikerne slo seg ned på Ringerike og Hadeland. Deres høvdingsete Sætir Ragn ligger fortsatt på høyden øst for Hønefoss med historien innhyllet i navnet og med Kongens kolle, Regin collina, Ringkollen, like ved. 

 

Større betydning for utvikling av næringsliv, samfunnsstruktur og kultur i Skandinavia fikk Trajans avtale med Æser og Vaner. De var eksperter på produksjon av serisk stål og ble flyttet til Skandinavia for å utnytte myrmalmforekomstene. Den egnet seg for Serernes ovner og prosesser som hadde stor kapasitet og ga kullstoffstål med et kullstoffinnhold som kunne styres. Æser, Hvite Huner og Serer var prosesseksperter mens Vanene kom som herskere og ble stamfedre til Ynglingeætten. Odin som ledet siste del av vandringen nedstammet både fra Vaner og Æser og var Trajans fortrolige på grunn av sin bakgrunn og ryddige opptreden. Odin hadde en samarbeidsavtale med den romerske keiser der formålet var å sørge for fredelige tilstander samt å produsere jern og stål til legionene i Vesteuropa.

 

Etter 80 år med Norisk/Hadisk styre overtok en ny type geistlige, Ae-Rig-ni, Ringerike. De kalte seg guder, og menneskene i Skandinavia var ikke sikre på om de var guder eller mennesker. De tok ingen sjanser og antok at de var guder. Med på flyttelasset fulgte en religiøs tro med Budhistiske innslag. Den nye gud var en blanding av en Budha og en militær leder. Åsatroen var en mix av Skytiske religion og Budhisme. Innflytterne kom fra en høytstående kultur og skilte seg klart fra resten av befolkningen. Så mystiske har de vært at ledende historikere har ment fortellingen om innvandringen kan tilskrives Snorres humor og frodige fantasi. Det åpnet for at den Norrøne mytologi som omfattet innvandrernes historie, religiøse tro med guder og dier hadde oppstått i Skandinavia, og det liker vi.

 

I realiteten ble området disponert av den Romerske keiser. Snorre kan ha visst mer om troen enn han skrev ned. Han var kristen og skrev neppe fritt når det gjaldt en religion som konkurerte med kristendommens maktapparat. Dessuten levde han mer enn tusen år etter innvandringene. Den verden Æsene kom fra kjente han lite til. Men han ønsket å formidle noe av det han visste for å gi oss kunnskap om kongeslektens opprinnelse i Asia, deres Asiatiske historie og vandringen til Skandinavia. Men nasjonalisme kvalte virkeligheten.

 

Med Odin og Vanenes ankomst endret den romerske periode karakter. Romerne overlot lokalt styre til dem men de hadde overalt egne representanter, riddere og familia caesaris som fulgte og ledet utviklingen. Det ligger underforstått i betegnelsen Caesariensis som ble gitt provinser med viktige metall- og marmor-forekomster. År 295 ble Britannia Caesariensis delt i to for å styrke administrasjonen og øke jernproduksjonen. Det berømte Ferrum Noricum, som var bedre enn jernet fra Noric Mediterani, kom fra Norge.

 

Bevis på Romersk tilstedeværelse i Norge leverte Mela, Tacitus og Plinius. Alle var de betatt av midnattsolen og de enorme havstrekninger. Plinius nevner Dumnam, Bergos, og Borrice. Det er Tune, Bergen og Børjen, fjorden mellom Innerøya og Mære, hvorfra skip seilte til det ytterste Tule. Før Agricola seilte til Tule og la området under Rom hadde han nedkjempet Ordovicene vest i England. De vestnorske Horder kan være en rest av dem.

 

Informasjon om Tule og de Caledonske kyster fant veien til Ptolemaios i Alexandria. Hans astronomiske posisjoner viser hvor Tule lå. Innholdet i hans bokverk er imponerende selv om vi måtte skyve England 2 grader mot syd og  rotere nordenden av øya vestover om London for å få avstanden mellom Skottland og Vestlandet til å stemme. Unøyaktigheten viser hvor lite som skal til for å forvirre oss. Ptolemaios fortalte med ett ord hva skipene gjorde på kysten av Båhuslän. Orcas betyr Hvaler eller Spekkhoggere. Navnet forteller at her var hval og dermed fisk. Øyene heter fortsatt Hvaler. Ptolemaios behandler Norge som en del av Britannia. I Notitia Dignitatum er Romernes grep festnet. Norge var fra år 295 delt i to romerske provinser som inngikk i Dioecesen Britannia. At Norge var en del av Romerriket er disse skriftenes viktigste budskap til oss.

 

Romerske ryttere og soldater fra hjelpetroppene som ble stasjonert her har etterlatt synlige minner. Romerske våpensett lyser mot oss fra deres åpnede graver. Etter endt tjeneste fikk mange den jord de hadde krav på som pensjon, i Norge. Soldatenes sverd i haugene er som regel gjort ubrukelige ved at de er bøyd og krøllet sammen. En tok ingen sjanse på at de skulle bli gravd frem for å bli brukt mot herskerne.

 

Herskernes representanter utgjorde det øverste men i antall minste sjikt i samfunnet. Deres graver er de rikeste. De hadde kontakt til Romerne i England og tilhørte dem eller Vanedynastiet. Det er soldatsjiktet og herskersjiktet vi oppfatter som våre forfedre men mange av oss stammer nok fra slavene.

 

Æsene hadde kunnskaper ingen andre hadde. Den vernet de slik at den ble beholdt innen deres stand og gruppe. De var neppe mange og styrte kun selve ovnsprosessene. Deres levestandard var relativt bra og som fagfolk var deres største lønn å lykkes i arbeidet. En liten del av kunnskapen de hadde har jeg avdekket sammen med Jostein Espelund.

 

Romerne satt 400 år i England men at de og var i Norge og hadde provinser her er utrolig for oss. Like utrolig ville det ha vært hvis de under så mange år i England ikke skulle ha satt sin fot i Norge. Det betyr ikke at det vrimlet av etniske Romere her bare at de kontrollerte og utnyttet råvarene i området. Deres minste samfunnsenhet var en Vicus. Innbyggerne i en vicus kalte de vicanii, fornorsket  vikinger. Kanskje er vårt bilde av vikingene også uvirkelig. De var Romerrikets bygdefolk og nybyggere, håkk’e som, slik en Totning ville sagt det med et lokalt uttrykk. Skjønt lokalt. Håkk’e som er dialektuttalen av det gammellatinske Hoc est sum, og understreker til fulle at slik var det.

 

Den Romerske dominans i Norge ebbet ut år 525. Tilbake lå graver, levninger etter jernproduksjon, gjenstander, våpen, og gåter som vi hittil har forsøkt å løse innen rammen av den Norrøne modell. Romerrikets undergang var en uforutsett endring og tiden som fulgte ble vanskelig. Tinn- og jernutvinning stoppet. De Romerske kunder var borte. Tilbake var det innenlandske behov som i forhold til det Romerske var minimalt. Kunnskapen om jernproduksjon var overført fra eldre til yngre gjennom praktisk deltagelse i arbeidet ved ovnene. Da behovet opphørte stoppet mye av driften og kunnskapsoverføringen tørket inn. Prosesskunnskapen forsvant med de siste som hadde deltatt i arbeidet. Befolkningen besto av flere etniske grupperinger, det resulterte i motsetninger og stridigheter.

 

Ca. år 525 utvandret det gamle Ostrogotiske herskersjikt fra Østlandet ledet av Roduulf. Det markerer slutten for provinsen Maxima Caesariensis. Roduulf var av den Østgotiske kongeslekt, der navnene endte på –ulf. Han dro til Teoderik den store i Italia sammen med andre romerske borgere. Teodorich’s oldefedre med 2, 3 og 4 tipper hadde alle navn som endte på –ulf, og ulven var Ø-schø-ternes, Yueh-Chih’s stammedyr. Det indikerer at Østgoterne nedstammet fra Yueh-Chih som 162 f.Kr. vandret vestover fra Kina.

 

Norge satt igjen med et mannsideal som var en krysning mellom den ideelle Romerske soldat og den Indiske ksatria’s holdninger. Dette mannsidealet beholdt vi frem til og gjennom Vikingtiden. Det bleknet med den kristne kirkes inntreden.

 

Romerrikets undergang ble overgangen til en urolig tid. Folk med forskjellig etnisitet sloss mot hverandre og plyndret. Fraksjoner av slekter og familier sloss innbyrdes fordi alle med odel hadde arverett på de samme områder. Snorre gir mange eksempler på dette.

 

Da Halvdan Kvitbein på oppfordring kom over fra Sverige var det fordi han som en av Ynglingeætten hadde Odelsrett på Norge. Han fikk i gang jernutvinning og startet en gjenreising av Østlandet. Langsomt kom området på fote. Men fortsatt sloss konger i landsdelene om herredømme over landet. Harald Hårfagre kom nærmest, men at landet var samlet etter ham er en illusjon som oppsto fordi Nasjonalstaten hadde nytte av en slik samling. En samling av landet til ett rike skjedde først etter den Katolske kirke’s inntreden ca. år 1030. Bakgrunnen for det var Konstantin den store’s gave til pavestolen.

 

På slutten av det 5-te århundre ble det i Rom forfattet en historie med navnet Legende Sancti Silvestri. Den dokumenterte at Konstantin den store hadde gitt pave Silvester I det Vestromerske rike som gave som takk for at han var blitt helbredet for lepra og på døds-leiet var blitt frelst og døpt. Den store Konstantin var ikke smålig, men historien var opp-diktet. Med basis i den ble det i de pavelige kontorer år 752 laget et dokument, Consti-tutum Constantini, der gaven var rettslig dokumentert, forsynt med keiser Konstantins forfalskede underskrift og dato og hans egen spesielle merknad der han skriver at han selv hadde lagt ned dokumentet på den hellige Peters grav. Norge var en del av denne gaven.

 

Med dette dokumentet reiste pave Stephan II til frankerne der Pippin motvillig lot seg overbevise om ektheten og hjalp til slik at Italia som det første land år 754 kom under pavestolen. Den Katolske kirken brukte dokumentet til å legge Vesteuropa under seg. Herskere ble nå utnevnt, godkjent og kronet av de geistlige. Fra å være ydmyke undersåtter var de blitt overlegne herrer.  Pavekirken, Jesu arvinger, fikk under seg enorme rikdommer, Jesus hvis rike ikke var av denne verden og som selv ikke hadde penger i beltet.

 

I det 10-ende århundre forberedte kirken en overtagelse av det siste område keiser Konstantin hadde overlatt pavestolen. Norge, den østlige del av den gamle Dioecesen Britannia, var en del av Konstantins gave. Dette dokumenterer på sitt vis at Norge var en del av det Romerske rike. Det første Katolske gjenerobringsforsøk ble gjort av broderskapet ved kristuskirken i Canterbury som fikk den engelske konge til å støtte Håkon Adalsteinsfostre. Senere gikk støtten til Olav Tryggvason som var oppvokst i Russland. Han var blitt døpt i 994 på Scillyøyene og gjorde alvorlige kristningsforsøk, men motstanden i Norge var stor. År 1000 falt Olav i slaget ved Svolder. Norge ble da delt mellom Erik jarl, Danekongen Svein Tjugeskjegg og Olav Eriksson Sveakonge.

 

I 1015 vendte Olav Haraldsson hastig tilbake til landet etter mange år med  rov og plyndring. Først i Sverige og Østersjølandene, deretter langs den Europeiske Atlanterhavskyst ned til Gibraltar. Her fikk han høre om Pavens rettmessige krav på Norge. Ut fra det han hørte sluttet han at en overtagelse av landet kunne gjennomføres med kirkens støtte. Han lot seg døpe, hvilket var en politisk handling, og gikk i kirkens tjeneste. Han fikk med biskoper og prester fra England og satte over til Norge for å komme kong Knut den mektige i forkjøpet og realisere sin drøm om å bli Norges konge.

 

Etter Konstantins godkjennelse av kristendommen utviklet kirken en organisasjon der mange midler var tillatt. Forfalskning, bedrag og mord var akseptert når hensikten var å utvide Guds rike. I Norge som ellers ble det glade budskap innført med brenning av gårder, drap, blinding og lemlesting, det vi i dag ville kalle terror, samt preken. De gamle guders avmakt ble demonstrert ved at deres helligdommer ble ødelagt eller overtatt av den kristne guden. Prekenen skapte frykt og uro som kunne lindres ved omvendelse og dåp. Olav drev en febrilsk kristning for å bli akseptert av Paven. Han påla folk kristne lover men praktiserte selv de gamle med drap og lemlesting.

 

Knut den mektige var sønn av Danekongen Svein og styrte fra 1016 England og fra 1020 Danmark. Han besøkte Rom der han ble informert og oppklart av kloke menn. Paven ønsket en sterk hersker som styrte hele det gamle Britannia. Knut hadde England og Danmark og et rettmessig krav på Norge og ble et logisk valg for Pavestolen. Fra Rom skrev han hjem og fortalte at et samarbeid med Peterstolen ville gi den størst vinning. Knut hadde Pavens ressurser i ryggen. Høsten 1027 vendte han hjem og kalte seg i forståelse med den Katolske kirke også Norges konge.

 

Olavs metoder hadde gjort ham forhatt og Knut utnyttet dette. Norge var et fattig land og Knut bestakk de han anså å være nøkkelpersoner og de fikk jaget Olav i eksil til Holmgard (Novgorod) i Gardarik (Russland) til kong Jaroslav og dronning Ingegerd som tidligere nær var blitt Olavs dronning. 1030 vendte Olav tilbake med en hær men ble drept av en hær på Stiklestad under Kalv Arnesson. Den var støttet av kong Knut.

 

To kristne konger kjempet mot hverandre. Kanskje et tankekors, men Jesu klare bud, du skal ikke slå i hjel var lenge før dette blitt korrigert av den hellige Augustin. Den hellige ånds røst, som biskop Claudius av Turin kalte ham, godkjente den rettferdige krig, den hellige krig og visse angrepskriger og parkerte Jesus på sidelinja. Soldatene var etter det noe i nærheten av misjonærer. Til tross for motstanden mot kong Knut ble Olav stedt til hvile i Kristuskirken i Trondheim og uttropt til helgen. I 1164 ble han Norges og Nordeuropas beskytter. Kirken trengte et lokalt idol menneskene her nord kunne se opp til og dyrke og til det kunne Olav brukes. Et tankekors for oss bør det være at en som hadde tatt mange liv, en massemorder, ble gjort til helgen.

 

Dermed var siste del av Konstantins gave overtatt av Paven. År 1152 ble Nidaros erkebispesete for hele Norge med egen erkebiskop direkte underlagt Paven. I Romertiden var vi en del av Dioecesen Britannia. Etter noe over 700 år ble vi underlagt Paven i Rom. For ordens skyld, Pavestolen innrømmet i det 19.ttende århundre at Constitutum Constantini var et falsum. Da var man ferdig med å bruke det, det trengtes ikke lenger.

 

Jesu påbud og retningslinjer ble antagelig vel mottatt i store deler av befolkningen fordi de pekte på alternative måter å leve sammen på, men mange følte nok at de mistet en del av sin sjel med de gamle guder. Allikevel, folk oppfattet budene som fornuftige. Jesu lære skapte fred og ydmyke mennesker og gav retningslinjer som løste mange problemer. Jesus hadde forstått seg på mange ting, fiske hadde han drevet og fisken i Genesaret hadde vært stor og feit.

 

Men en ting forsto ikke folk, at guden hadde latt sin egen sønn bli pint til døde på en så utsøkt bestialsk måte. Sønnen hadde vært god og snill og uten lyte. Men bildet av liket hang i alle gudens hus så noe var det vel i det. Prestene sa guden hadde gjort det for at folk skulle skjønne hvor glad han var i dem, men hvis det var hensikten var det mange andre de heller mente han burde tatt. Dessuten kunne han ha ordnet med vær og avlinger slik de gamle guder gjorde. Det hadde vært nyttigere. Gud stilte med handicap, folk forsto ham ikke og stolte ikke på ham. Gamle normale guder levde videre og ble dyrket i det skjulte.

Krigene og feidene mellom småkongene avtok med kirkens inntreden fordi en sterkere makt sto over alle. Men materiell grådighet fikk de geistlige til å bruke Jesu ord til å skaffe seg eiendom og rikdom og guds representant slapp inkvisisjon, korstog og heksebrenning løs på uskyldige mennesker i guds navn. Men kirkens historie hører andre bøker til. Vi nevner kristendommen fordi den er en levning fra Romerne.

 

Som et p.s. kan det nevnes at det i 2002/2003 i Oslo ble innlevert et Romersk  avdelingsmerke i gull med bilde av den romerske keiser. Innskriften det bar viser at det kom fra Legio IX. Hvis det er funnet i Norge er det en indikasjon på at legionens soldater var her. Legionenes merker var tilnærmet hellige og var neppe erobret.

 

I Romertiden ble det snakket flere språk i Norge, legionenes språk Vulgærlatin, Gammelrætisk, Venetisk, Etruskisk, Gallia-belgisk og Østgotisk. Under Odindynastiets 400-årige periode ble deres språk et fellesspråk for Skandinavia. Men andre språk levde fortsatt lokalt. Herskernes språk ga tilhørighet. En som ikke snakket Odindynastiets språk sto utenfor dynastiets gruppe og var uten dens fordeler. Derfor lærte folk seg dynastiets språk. Men melodi og ord fra deres gamle språk levde videre i deres talespråk. Dialektene i Norge stammer fra mennesker som kom fra forskjellige land med forskjellige språk. De eldste runeinnskrifter er vanskelige å tyde fordi de er skrevet i et lokalt språk slik jeg viste i eksemplet med Einangsteinen fra Valdres.

 

Dermed er en skisse av vår jernalderhistorie presentert. Før teser kan lanseres må de kunne tenkes mulige. For å gjøre det trengs dokumenterbar kunnskap. Kanskje har mangel på kunnskap og et utdannings- og ansettelses-system som fremmer status quo blokkert for nytenking. Kanskje har ønsketenkning spilt en rolle. Hvilke forfedre ville vi ønske å ha; krumbøyde underkuede slaver eller rakryggede staute vikinger. Valget er lett for de fleste.

 

Da er det på tide å ta avskjed. Jeg håper turen har vært interessant, at den har gitt nye impulser og har satt i gang noen tankerekker hos dere. Her er et stort potensiale for unge forskere med spenstige hjerner som evner å frigjøre seg fra den Norrøne modell og den sentrale styring, og ikke lar seg kneble av seriøsitet. Spennende prosjekter i Europa og Asia venter dere. 

 

Lykke til og takk for følget !

 

Tilbake til register