BOK 6.

 

 

 

  UTDRAG AV ÆSENES

 

  VANENES OG

 

  JOTNENES HISTORIE.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

6.1.   Æser og Jotner i India. Æsenes vandring til Kina

Og deres deltagelse i kinesernes stålproduksjon.

 

Det første råjern rant ut av reduksjonsovnene i Kina rundt midten av det siste årtusen f.Kr.. Kineserne brukte det til å støpe landbruksredskaper. Ca. 335 f.Kr. vandret Æser som hadde lidd nederlag for Jotnene i India til Gansu i Kina. I Kina hersket Æsene over et folk kineserne kalte Yüeh Chih som betyr Månefolket. Dette navnet fikk de fordi Æsene var av Chandra-vamsa, månefolket som hersket i Magadha i India. De var eksperter på smiing av stål og utviklet sammen med Kineserne en prosess som omvandlet råjern til smibart stål. Strabo og Pompeius Trogus kaller Æsene Asii og Asioi.

 

Æser og Jotner er dominerende elementer i den Norrøne mytologi. Historiene om Åsator, Odin og de andre guder, halvguder, dverger og andre vesener var gjenskinn av et røfft samfunn. Åsator var en råsterk uovervinnelig skalleknuser og Odin, gudenes konge, var allfaderen, krigens herre som styrte slagene, bedrev seid og trolldom og var dødsrikets hersker. De som falt kom til ham i Valhall. Der levde de videre i et paradis for falne krigere. Den nordiske kilde er først og fremst Snorre. Men han er tvetydig. I Edda forteller han som om gudene var guder mens han i prologen til Ynglingesagaen gir uttrykk for at de var mennesker. Åsator og Odin hadde levd som virkelige konger i et land der kongen var gudommelig. Etter sin død levde de videre som guder i folketroen.

 

Kongen var i India en person som i utøvelsen av sine kongelige plikter hadde gudestatus slik rekken av Dalai Lamaer opp til vår tid har hatt i Tibet.  Det samfunn som gjenspeiles i Eddadiktene er ikke Norge og Skandinavia der menneskene i følge Mela hverken kjente krig eller trette. Vi må lete andre steder. Snorre gir oss retningen. Han skriver:

 

….Øst for Tanakvisl (munningen av elva Don) i Asia hette det Åsaland, og den viktigste

borgen i landet hette Åsgard… der hette høvdingen Odin og det ble blotet mye der

…. Odin var en stor hærmann; han reiste vidt omkring og la under seg mange land…

 

Vi skal følge Snorres anvisning og lete etter Æser, Jotner, Vaner, Åsator og Odin i Asia. Og

vi trenger ikke lete lenge, de dukker alle opp i Indias og Sentralasias gamle historie. Hendelser Snorre gir glimt av fant sted der for mer enn 2000 år siden.  (1).

 

Indiske folk levde i siviliserte samfunn 2500 år f.Kr..  Innbyggerne i Indusdalen hadde utviklet en bykultur som gikk under frem mot 1500 f.Kr.. Fra begynnelsen av det 2.ndre årtusen f.Kr. vandret folk fra Aria til India. Aria strakte seg østover fra Iran og omfattet det vestlige Afghanistan. I sør grenset det tidvis til det Indiske hav. De som vandret over Hindukush-fjellene ned i Indusdalen kom fra de nordlige områder ved dagens Merv og Balkh. Grekerne kalte senere områdene her Bactria og Sogdia. Innvandrerne derfra overtok over tid Nordvestindia og Gangesdalen.

Deres områder besto først av mange småkongedømmer. Etter hvert som enkelte konger erobret svakere naboer endret samfunnet karakter. Overkonger, maharajas bygget seg opp og hersket over flere småkonger, rajas, som i sin tur hadde mange landsbyer med høvdinger under seg. Disse kongerikene ble etter hvert styrt av gudommelige slektsdynastier. Menneskene var inndelt i klasser. Øverst var prestekasten, Brahmaner, bra menn. På samme nivå var krigerne, Kshatria. Konger, rajaer, kom fra den. På tredje nivå lå håndverkere, bønder og kjøpmenn, Vaishya. Nederst finner vi shudraene som slavet. Asiatene hadde temmet hesten og hadde våpen av jern. Indra, helten, kjørte en to-hjulet vogn trukket av hester og hadde en hellebard i hånden. Han var en krigsgud omspunnet av myter. De senere Æser og Jotner var herskerdynastier av Arisk herkomst.

 

I Gangesdalen lå 16 Mahajanapadas, store riker. Størst var Vrjji, som var republikk, og Magadha, Kosala og Avanti som var kongedømmer. Ifølge Puranaene var Brihadratha-dynastiet de første herskere i Magadha. De styrte i noen hundre år til misnøyen var blitt så stor at de ble styrtet. Makten ble overtatt av Pradyota-dynastiet. Etter 138 år ved makten var misnøyen med deres styre i Magadha så stor at folket gjorde nytt opprør og innsatte Haryanka som konge. Han var av samme folk som Yotaene men tilhørte en annen slekt.

Prad-yotaene eller Yotas er de som i den Skandinaviske sagaliteraturen kalles Jotner.

 

En etterkommer av Haryanka var Bhattya som styrte Magadha dengang landet var underlagt Angariket helt i øst ved Bengalbukten. Srenika var sønn av Bhattya. Da han var 15 år løsrev faren Magadha fra Anga og innsatte Srenika som konge. Han tok navnet Bimbisara og kom til makten år 543 f.Kr.. Han utvidet riket ved giftermål med 3 Jotunprinsesser. De dynastiske forbindelsene samt et nært og godt forhold til kongen i Gandhara som regjerte fra Taxila gjorde at Magadha fikk stor innflytelse. Bimbisara var en smidig politiker som levde samtidig med Buddha. Han kontrollerte de midtre områder i Gangesdalen og styrte til år 493/491 f.Kr., de siste år sammen med sin sønn Asa-tru, Åsa-tor, som til sist tok faren til fange og drepte ham, slik skikken var hos Yotas, Jotnene.

 

Asa-tru er kalt Asatru-kunika,Tor med hammeren, og Ajat-Asatru, Bukke-Tor. Etter drapet på faren overtok han makten i Magadha.  Asatru var farens rake motsetning. Han førte en aggressiv og krigersk politikk. Han kontrollerte Kasi og angrep umiddelbart sin onkel i Kosala som han nedkjempet. Så angrep han Vrjji-forbundet. Etter en krig som varte i 16 år var deres land erobret. Asatru styrte nå det meste av Gangesdalen.

 

Dette svære området kaltes Madhyadesa, som på norsk betyr Midgard, Midtriket. Asatru styrte Midgard fra hovedstaden Rajagriha, Kongeborgen, fra ca. år 480 f.Kr.. Rajagriha lå sør for Ganges ved elva Son som renner ut i Ganges ved dagens Patna. Sørvest for Rajagriha lå Indias rikeste jernmalmforekomster. Magadha’s metallurgiske eksperter og dyktige smeder utnyttet disse forekomstene og gjorde at herskeren i Magadha til enhver tid hadde overlegne våpen i forhold til naboene.

Asatru’s folk kaltes Asur, i vår sagaliteratur Æser. Æsenes herskerdynasti var utgått fra Jotnene. Begge dynastier nedsammet fra Manu som var grunnleggeren av Chandra vamsa, Månefolket. Æser og Jotner tilhørte Måneslekten, Månen var deres viktigste gud.

 

Andre viktige guder var Yama, dødsrikets hersker, og Siva gud for frykt, sinne, død og ødeleggelser, en brutal krigsgud. Æser og Jotner var i konstant krig og feider, Siva var svært aktiv. For Asatru gjensto etter år 480 f.Kr. bare riket til kong Prad-yota å erobre. Men Pradyota og Asatru var jevnbyrdige. Det kom derfor aldri til noen avgjørende kamp mellom Æser og Jotner så lenge de levde, bare utallige småfeider og kjekling. 

 

I Yuga Purana vers 40 og 41 finnes opptakten til den neste Æserkonge :  (2)

 

I Kali Yuga vil det bli en sterk konge som heter Udayin, født av Sisunagalinjen,

som vil være rettvis og bli hyllet på jorden for sine kvaliteter.

 

På sørsiden, på den beste strand til Ganges vil denne konge og vismann sørge for

at en strålende by blir bygget, fylt av mennesker og blomsterhager.

 

Udayin var Asatru’s sønn og overtok makten i Midgard etter å ha drept sin far med ett spydstikk, slik tradisjonen tilsa. Han flyttet hovedstaden fra Rajagriha til Pataliputra, dagens Patna ved elvemøtet mellom Ganges og Son. Asatru hadde tidligere tre ganger

hærtatt, plyndret og brent Pataligama, en liten rik handels- og havne-by på samme sted. Det kan være disse overfallene det hentydes til i Voluspå i vers 23 der det står

 

Ho folkstrid i heimen den fyrste minnest, då dei Gullveig med geirom støytte, og i Hårs hall

henne brende. Dei tri gong’ brende den tri gong’ borne. Ofte, ei sjeldan, då enn ho lever.

 

Den rike byen blir fremstilt som en rik kvinne, Gullveig. I Volvens øyne var overfallene skjenselsgjerning som Æsene burde skjemmes over. Byen ble plyndret, brent og gjenoppbygget 3 ganger før Udayin grunnla Pataliputra på samme sted. I Midgard og India var dette et viktig tidsskille i epoken Kali Yuga.

 

Udayin ble senere myrdet av en prins hvis rike han hadde erobret. Prinsen hadde flyktet til Avanti og alliert seg med Jotun-kongen der. Forkledd som jain-munk snek han seg inn i Pataliputra og drepte Udayin mens denne sov. Udayin ble etterfulgt av Anuruddha og Munda som underkastet seg Jotunkongen i Avanti. Etter det brøt det ut intern strid blant Æsene som endte med at to fraksjoner av Æsene i Midgard utvandret. Forklaringen kan vi kanskje slutte oss til av vers 28 i Voluspå:

 

            Einast Tor der tok i, troten av harm; han sjeldan sit når slikt han fretter.

         Brotne vart eidar, ord og lovnad, sætter alle som sannfeste var.

 

De spilte på hva Asatru, Åsator, ville ha gjort i en slik situasjon. Han ville aldri ha underordnet seg Jotun-kongen. Stivsinn og stolthet tok dem og ledende slekter forlot Magadha. En fraksjon dro til Gandara og slo seg ned der. Hovedtyngden av utbryterne fulgte tråkket gjennom Himalaya til Gansu vest i Kina ved den Gule elvs øvre løp. Dette skjedde ca. år 435 f.Kr.. De religiøse kulter sentrert om Måneguden, Yama  og krigsguden Siva fulgte med. I tillegg fikk Asatru og Udayin plass blant gudene. 

 

De som forble i Magadha hadde makten til år 411 da Darsaka som den siste ble etterfulgt av Sisunaga, en minister av en annen kongeslekt. Sisunaga’s største bragd var at han styrtet Jotundynastiet i Avanti slik at han kontrollerte det meste av Nordindia. Hans etterkommere hadde makten til år 343 f.Kr. da Nanda-dynastiet overtok i Madhyadeza, Midgard. Nanda’enes symbol var slangen og deres konge kaltes Midgardsormen. Da Alexander den store’s hærtog kom til India ca. år 326 f.Kr. styrte Nandakongen Dhana-nanda i Madhyadeza, Midgard.

 

Asa-tru’s og Udayin’s folk kaltes Æser etter Asa-tru. Når det berettes om Æsene er det etterkommere etter folket som en gang bodde i Madhyadesa, Midgard i India det er tale om. Æsene styrte der fra år 543  til 411 før Kristus. For oss er Æserkongene Asa-tru og Udayin av spesiell interesse. De er pillarer i den Norrøne mytologi.

 

Jotun-kongen Pradyota’s folk kaltes Yotas à Jotner. Jotnene var jevnbyrdige med Æsene. Disse indiske konger var store krigere og hadde status som guder. Indisk historie og Norrøn mytologi forteller om rivaliseringen mellom Jotner og Æser.

 

Æsene som dro til Kina slo seg ned i Gansu og overtok kongemakten i et forbund av nomadefolk der. I kinesiske annaler kaltes dette forbundet deretter Yüeh-Chih som er kinesernes ord for Månefolket. Det er en indikason på herskerslektens indiske bakgrunn.

Æserkongene var senere Yueh Chih’s konger. Kinesiske annaler forteller om et samarbeid mellom Yüeh-Chih og kineser når det gjaldt fremstilling av stål og smiing. Den indirekte prosess for reduksjon av malm til råjern og frisking av råjern til stål var et resultat av dette samarbeidet. En annen gruppe i forbundet kalte kineserne Gui-shuang, Kushanene.

 

Asatru levde på Gautama Buddha’s tid og var påvirket av Budhismen. I dag heter den gamle Æserbyen i India der han styrte Rajgir. Det er en liten by med mange budhistiske monumenter. Sørvest for denne byen ligger Torpa. Den sørlige del av Magadha tilsvarer i dag den sørlige del av Bihar og Ranchi. Fra byen Patna leder elva Son sørover til de rikeste forekomster av jernmalm i India. Her ligger Lohar-daga og Torpa som fra den eldste tid var sentre for indisk jernutvinning. Vi aner hva konflikten mellom Jotner og Æser kan ha bunnet i. Det kan ha vært en kamp om jernmalm ressursene.

 

Mundafolket som levde i Magadha sammen med Æsene er et folk uten skreven historie men med en rekke sagn, legender og myter som mundtlig har gått i arv i landsbyene. En av legendene forteller om Æsene. Den er for lang til å gjengis i sin helhet men kjernen i historien er interessant. Den forteller at  (3)

 

   ….. Æsene stadig økte produksjonen av jern i nye smelteovner. En morgen Solguden spiste frokost ble han plaget av en uutholdelig hete. Samtidig kom utsendinger fra Jordens dyr og planter til ham og klaget sin nød. ”Varmen og heten fra æsenes smelteovner tørker opp elver og sjøer og brenner opp trær og gress, all vegetasjon forsvinner. Vi dør av sult og tørst klaget de. Solguden sendte flere utsendinger til æsene og ba dem redusere jernproduksjonen til det halve. Men æsene avfeide arrogant kravene. Solguden aksjonerte deretter. Mange av æsene ble drept. De levende sammen med kvinner og barn ble slynget ut over verden. Hos folkene de landet ble de innsatt som små guder og ånder. De fortsatte med sin gamle profesjon men for dem og de gjenværende mundaer i Maghada  var naturen fra nå av hellig. skoger, elver, kilder, sjøer, trær og vegetasjon ble drevet og pleiet med respekt……

 

Legenden kan ha en historisk bakgrunn og henspeile på Æsenes dominans i det 4-de og 5-te århundre f.Kr., fallet, og utvandringen fra India til Kina og andre land der de bidro til å videreutvikle jern- og stål-produksjonen med sine kunnskaper.

 

Også i Voluspå finner vi spor etter jernproduksjon. I vers 7 står :

 

                Hittast Æser på Idavollen, horg og hov høgt dei timbra.

         Dei avlar lagde og eigner smidde, dei tenger laga og tolar gjorde.

 

Æsene hadde esser, de laget verktøy og redskaper og tjente seg rike, de manglet ikke gull. Denne tilstanden varte til det kom tre møyer fra Jotnenes område. Dette er temaet i vers 8 i Voluspå der teksten etter mitt syn kan være tolket feil. Det blir normalt skrevet:

 

Med tavl på tunet dei trøydde seg glade – var deim visst ikkje vant på gull –

         til tri der kom tussemøyar med avle og age frå Jotunheimen

 

Dette ble et tidsskille for Æsene, men hvorfor ? Går vi til Magadha’s historie leser vi at Bimbisara giftet seg med tre Jotun-kvinner, jotunprinsesser og jotunherskeres enker som i medgift brakte Æsene nye riker. Fra da av hersket Æser-dynastiet i Magadha over et imperium. I Snorres originaltekst står det Tursa meyar i to ord. Det er tolket som tussemøyar. Jeg tolker Tursa som genitiv av stammegudens navn Tor d.v.s. Tor’s. Da blir tussemmøyar  à  Tor’s møyar. Korrigerer vi dette varte de opprinnelige tilstander

 

                        til tri der kom Tors møyar med avle og age frå Jotunheimen.

 

Men likhetene mellom Madhyadeza og Midgard i Norrøn mytologi er mer enn dette. I Madhyadesa finner vi et samfunn med kultur og idealer som samsvarer med det samfunn de eldste kvad i den eldre Edda skildrer. Kongene levde i blodig konkuranse. En konge som feilet møtte en utfordrer. De fleste døde i slag eller ble myrdet. De færreste døde på sotteseng. Det var skam og var det risk for det drepte de seg selv for å sikre seg plass i krigerparadiset. Vi finner et 3-delt kosmos, en verden for guder, en for mennesker og en for de døde. Vi finner Æser og Jotner som rivaliserende dynastier. Asatru, Åsator, ble husket som en stor helt og erobrer. Han ble som Indra gudommeliggjort og fikk Indra’s atributter. Udayin, Odin  ble gudenes konge. Hans plutselige død i relativt ung alder gjorde at folketroen plasserte ham som konge i Yamas’s verden, dødsriket. For Æsene var det en trygg løsning, de hadde en gud fra egne rekker både i det jordiske og det hinsidige liv. Vi finner og andre skikkelser fra Vedakvadene i den Norrøne mytologi. I Atharva Veda bok 2 kvad 5 som er en hyllest til Indra står:

 

… hans himmelske tordenhammer var formet av Tvastar.

                I norrøn mytologi laget Tvaste Tor’s hammer

 

I Rig Veda bok 1 kvad LI som er en hyllest til Indra står:

 

…. Den mektige Aurboda tråkket du på…             

         I norrøn mytologi  var Aurboda gift med Jotnen Gyme

 

Loke.   I indisk mytologi personifiserer Loka menneskene/verden. Æsenes dyr var bukken. Fiendenes dyr var slangen og ulven som begge var Lokes barn. I Norrøn mytologi er dette Fenris-ulven og Midgards-ormen. I Gansu var ulven Gui-shuang-folkets dyr, slangen var Nandaenes dyr i Magahda. I Voluspå står:

 

        ….  I aust satt den gamle i Jarnskogen, fødde der Fenres unger …..

 

I Gansu ble Gui-shuang-folket som hadde ulven Fen-re som stammedyr hjulpet frem av Æsene. Jarnskogen Voluspå nevner lå der. Gui-shuang-folket overtok senere som vi skal se makten fra Æsene i Bactria og India. I vestlig literatur kalles de Kushaner.

 

Loptr   er et annet navn på Loke. På Sanskrit en som avbryter og  fornærmer.

Surt, ildjotnen.    Surt er på gammelindisk en som er opplyst, innhyllet i lys.

 

Kvadet Rigstula forteller hvordan guden Rig, Heimdall, skapte samfunnsklassene, krigerklassen, bønder, håndverkere og træleklassen. På Sanskrit betyr Rig gud. Denne myten finnes i to versjoner der. I den ene skaper guden Manu, grunnleggeren av måneslekten,  klassene ksatriya, vaishya og shudra på samme måte som Rig. I den andre skapes klassene av lemmer fra urvesenet Purusa som betyr den blå. Av munnen ble brahmanene, prestene, laget, av armene ksatrya, krigerne, av lårene bønder og av føttene ble shudra, trælene laget. Går vi igjen til Voluspå finner vi i vers 9 følgende:

 

                        Tivar alle på tingstolar gjekk, dei høgheilage heldo rådlag:

                   Kven skaren av dvergar skapa skulle or blodet åt Brime og Blåins leggjer.

 

I Vedisk mytologi var Purusa den blå og av hans legger ble træleklassen shudra skapt. Det samme skjer i Voluspå der dvergene, de som produserte jern, ble skapt av Blåins -> Purusas -> Ymirs legger etter at Asatru, Åsator, hadde utvidet riket.

 

Magadha’s makt og rikdom var bl.a. basert på jernproduksjon. Det var Æsene som hadde denne kunnskapen. Asur var ifølge tradisjonen de første jernutvinnere på indisk jord.      De  var født til å drive denne profesjonen i samsvar med Lokavidya, kunnskap frembrakt, tatt vare på og videreformidlet av folk i deres daglige liv og virke.

 

I Kina utviklet Kineser og Æser en to-trinns prosess for produksjon av smibart stål fra myrmalm. Første trinn var kinesernes produksjon av råjern i sjaktovner. I trinn to ble kullstoff i råjernet brent opp med oksygen fra flytende slagg i en friskegrop.

 

Æsene hadde produsert jern i Magahda og en grunn til at de flyttet til Kina kan ha vært at de så muligheter for beskjeftigelse der med sine smikunnskaper. Da de ankom ca. 430 f.Kr. produserte kineserne råjern i smelteovner med diameter på 0,5 til 1,5 m., og høyde fra 1,5 til 4 m.. Råstoffet var myrmalm. Råjern inneholder fra 2,6 til 4,3 %  kullstoff. Kullstoffinnholdet gjør at det er flytende over ca. 1200 grad. C.. Kineserne kjørte på 1200 – 1400 grad C. og laget hvitt støpegods som ble brukt til jordbruksredskaper. De klarte å lage det med et kullstoffinnhold ned mot 2,6 %. De hadde og utviklet varme-behandlingsprosesser som gjorde støpegodset seigere. Men smiing av jern var for dem relativt ukjent da Æsene kom fra India.

 

Den kinesiske historieskriver Ssu-ma Ch’ien som skrev ca. år 110 f.Kr. forteller at herskeren i Qin diskuterte smiing av sverd med Æsenes konge kort etter midten av det 3.dje århundre f.Kr.. Da Qin startet erobringene som samlet Kina til ett rike ca. 221 f.Kr. hadde de og sverd av stål. Kinesernes prosess for produksjon av støpejern som ble frisket til stål og Æsenes kunnskaper om smiing var samlet hos en hersker. Qin-herskeren fikk et våpenteknisk forsprang som han utnyttet. Våpen ble nå smidd av stål frisket fra råjern.

 

Metallografiske undersøkelser har vist at Kineserne på denne tiden herdet og anløpte stålet. De kunne og herde partielt ved å maskere deler man ikke ønsket harde med leire under bråkjølingen. Maskeringen kunne og gjøres slik at avkjølingen ble forsinket ett sekund eller to slik at de fikk en struktur vi i dag kaller Bainit som gir en god kombinasjon av hardhet og seighet i stålet. I tillegg til dette kunne de sveise sammen deler ved å varme til ca. 1400 *C, kaste sand, eller Borax som fantes naturlig i Tibet, på overflatene og smi stykkene sammen.

 

De kinesiske stålverk med smelteovn + friskeovn produserte jern og stål langt billigere pr. kg. enn en luppeovn som bare er egnet til å dekke noen få smeders behov. Men smelteovn + friskeovn krever et stort marked. Det er ikke økonomisk og praktisk å produsere 10 – 20 kg. stål til eget bruk.  Investeringer i ovner og blåsebelger gir stor produksjonskapasitet som krever et stort marked for stålet. For å betjene det må transportsystemet være utbygget. Ikke minst er en avhengig av en faglig dyktig arbeidsstyrke som foruten å kjøre ovnene må hugge tømmer, produsere kull, grave frem og røste malmen og bryte og knuse kalkstein. De kinesiske stålverk fra denne tiden ligger oftest ved vassdrag langt fra malmmyrene. Det viser at man benyttet vanndrevne blåsebelger for luften inn i ovnene. I Kina var forutsetningene for stordrift til stede. En fordel med den kinesiske prosess var at en kunne masseprodusere råjern og friske det kontinuerlig over lang tid.

 

Æsene behersket indernes prosesser for utvinning og smiing av jern. I Kina lærte de kinesernes prosesser for fremstilling av råjern fra myrmalm og frisking av råjern til stål og prosesser for herding og anløping. De hadde et godt forhold til de kinesiske herskere. Æsenes konger var Yueh–Zhi forbundet’s konger. Det var grunnen til kinesernes navn på dette forbundet. Dagens forskere finner liten mening i navnet Yueh-Zhi. Men Æsene i kom fra Candra Vhamsa, Månedynastiet i India. Kineserne oversatte denne betegnelsen til sitt språk der navnet ble Yueh-Zhi, Månefolket.

 

Fra år 209 f.Kr. ble Yueh Zhi utsatt for gjentatte angrep fra Xiongnu, nomadefolket vi kaller  Huner.  År 176 f.Kr. led Yueh Zhi nederlag da Hunerne angrep på nytt år 162 f.Kr. og drepte Æsenes og Yueh Zhi’s konge og laget et drikkebeger av hodeskallen. Konges gravide hustru arvet kongeverdigheten og tok som sin skydsgud Siva som var en krigsgud og passet i den kjempende situasjon folket var. Etter drapet og nederlaget besluttet Yueh Zhi å utvandre mot vest for å søke nytt land.

 

Siva i dronningens skikkelse ledet vandringen. Hun fikk derfor tilnavnet Siv. I et tog som måtte kjempe om nytt land var hun krigsguden Siva’s jordiske representant. Gudene Asatru deltok i vandringen, og gudene Yama og Udayin hadde nok å gjøre. De antikke Han-skrifter Shi Ji og Han Shu forteller at vandrerne hadde mer enn 100000 bueskyttere til hest i tillegg til den vanlige befolkning og deres kveg.

At den drepte konges etterfølger var hans dronning fremgår av Han Shu :

 

Kongen til de store Yue Zhi hadde blitt drept av nomadene, og hans kone var blitt insatt som ny konge.

 

Av andre kinesiske tekster går det frem at dronningen var gravid.

 

Vayu Purana:  Vayu = vinden à guden Shiva, Purana = gammel fortelling. Består av 24000 vers.

Madhyadesa:  Omfattet Nordindia fra Anga i øst til Gandhara i nordvest, fra Himalaya til Vindhya.

Mahabarata:    En samling kvad ca. 74000 vers som forteller om den store krigen.           

Rajagriha:       Heter i dag Rajgir og er en liten by i åsområdet sør for Pataliputra.

Rig:                 Ordet er brukt i betydningen gud og guder.

Purusa:            Tilsvarer Ymir i norrøn Mytologi. I det vediske India ble han omtalt som den blå.

Buchephala:    By grunnlagt av Alexander d. Store til minne om hans hest. Byen heter i dag Jhelum

                       

(1)       G.P. Singh:      Early Indian Historical And Archaeology. D.K.Printworld. New Delhi.

(2)       J.E. Mitchiner :The Yuga Purana. The Asiatic Society, Kolkata, India.

(3)       S.C. Roy :        The Mundas and their Country

         M.V. Singh, B.B. Shrivastava : Rise of Magadha Empire.

Craig G.R. Benjamin: The YuehZhi. Origin, Migration and the Conquest of Northern Bactria.

A.K. Narain :               The Indo-Greeks

6.2.   Vanene i Sentralasia og India.

 

Under og etter Alexander den stores hærtog til Sentralasia og India flyttet mange mennesker fra Meanderdalen i det sørlige Anatolia og det nordlige Hellas til områdene ved elven Amu Darja, Oxus, og startet en tilværelse som kolonister. De skapte først det Gresk-Bactriske rike mellom Amu Darja og Hindu Kush-fjellene, nord i Afghanistan. Senere kolonister slo seg ned på sørsiden av fjellene og la grunnen til det Indo-Greske riket nordvest i India. Inderne kalte innflytterne fra vest Yavanas. Sakaer, Æser og Jotner kalte dem Vaner. De som har lest Snorre kjenner dem. Vanene var ikke guder slik våre lærde har hevdet. Det var Greker og andre fra vest som hadde slått seg ned i Sentralasia og India. Vanene har hatt en mytisk rolle i den Norrøne mytologi.

 

Offiserene var lammet noen gråt andre var tause. Aleksander hadde i livet vært  uberegnelig og uforutsigbar. Døden sto i stil og var intet unntak. I en alder av 33 år forlot han dem uten forvarsel. En morgen i Juni år 323 f.Kr. lå han stiv i sitt telt. Etter at den Gedrosiske ørken hadde tatt livet av deler av hans hær planla han en marsj gjennom Arabia og Sahara for å angripe Karthago fra sør. Alexanders visjoner og drømmer var soldatenes mareritt. Kanskje var det årsaken til den plutselige død. Det første sjokk blokkerte beslutninger, og man lot ham ligge i teltet av frykt for panikk blant soldatene. Arvefølgen ble vurdert. I hans slekt var en tomsete halvbror, hjerneskadd etter et giftmordforsøk og Roxanas guttebaby som for sikkerhets skyld ble drept. Ingen i slekten sto klar til å arve makten.

 

Offentlig ble løsninger diskutert mens generalene i det skjulte planla å myrde hverandre. Forspill til maktkamper og deling av det enorme riket Alexander hadde erobret var i gang.

Alexander var sønn av Philip fra Makedonia. Han fikk datidens beste skolegang. Aristoteles, hans lærer, innprentet i ham ideen om grekernes overlegenhet i forhold til resten av menneskeheten og at dette medførte en naturlig rett til å angripe, plyndre og legge andre folk under gresk herredømme. Alexander arvet farens land og en hær av krigs-erfarne yrkessoldater med det beste utstyr. Deres daglige jobb var å trene i militære ferdig-heter. Dette var ikke en sammenrasket hær av uerfarne borgere som ble utkommandert når fare truet. Da Phillip ble myrdet, og kanskje sto Alexander bak, var hæren i Lilleasia.

 

Alexander var besjelet av hevntørst mot Perserne som hadde jaget Grekerne ut av Lilleasia og til og med hadde beleiret og plyndret Athen. Før han sluttet seg til hæren gjorde han en runde til Odryserne i Trakia og folkene nord til Donau, som han overskred for ettertrykkelig å slå fast hvem som bestemte. I Macedonia innsatte han Antipateros som guvernør mens han i Trakia utpekte general Memnon til å lede i sitt fravær, med Memnon underlagt Antipateros. Så dro han til Lilleasia med flere soldater slik at han til sammen hadde 35000 mann, bestående av Makedoner, Traker og Greker, under våpen.

 

Perserkongen Darius var en treg gammel hersker som ikke tok den 20 år gamle jyplingen alvorlig. Han mobiliserte en langt større hær men hans mot og taktiske disposisjoner matchet ikke Alexander som i slagene søkte mot Darius. I sin feighet gikk Darius foran med et dårlig eksempel og var den første som stakk av. Etter det gikk hæren i oppløsning. Alexander jaget Darius nordøst i perserriket der provinsregent Bessus i Bactria i et forsøk på å blidgjøre Alexander myrdet Darius. Som takk henrettet Alexander Bessus. Dermed hadde han på kort tid erobret et enormt rike.

 

Mens Alexander marsjerte hadde Memnon startet et opprør i Trakia som ble slått ned av Antipater. Etter dette stolte ikke Alexander på Memnon. Han brukte ham derfor til å føre emigranter, og nye soldater østover for å erstatte de falne. Dette foregikk i flere omganger slik at Memnon ikke hadde mulighet til å styrke sin stilling hjemme.

 

Alexander var nå i en fremmed del av verden. Sogdia og Bactria var rike og fruktbare områder og han bestemte seg for å flytte folk fra Hellas og Jonia dit. En av hans ideer var å smelte kulturen her sammen med den greske. I denne ånd giftet han seg med Roxana, datter til den Bactriske konge. Soldater som ikke lenger var kampdyktige ble tvunget til å bli værende. Han grunnla flere greske byer, blant dem Alexandria Arioi, Ariernes Aleksandria. I dag heter byen Herat og ligger nordvest i Afghanistan.

 

Fra Bactria fortsatte Aleksander og hæren mot sør over Hindu Kush ned i det nordvestlige India. Her nedkjempet han noen konger i Kabuldalen og grunnla byen Alexandria ad Caucasum som i dag heter Begram og er kjent for de store Buddhastatuer som er hugget i fjellet ved Bamian like ved. General Memnon ble stasjonert her for å lede koloniseringen i området etter at han hadde ført soldater og nybyggere til Alexander. Senere skal vi møte kong Mennon som var født i Alexandria ad Caucasum og var en av general Memnons etterkommere.

 

Deretter gikk Alexander mot Taxila og erobret byen før han dro østover for å møte den indiske storkonge Dhana-Nanda. Selv om Alexander ikke forsto det, forsto soldater og offiserer at de her møtte sin overmann. De nektet å fortsette. Alexander ble tvunget til å snu men generalen som målbar mytteriet levde ikke lenge etter dette. Storkongen kommanderte et tallmessig overlegent infanteri og kavaleri med 4000 krigselefanter.

I den gamle indiske literatur finnes mye informasjon om Yavanas som inderne kalte inntrengerne fra vest. Det er imidlertid påfallende at Aleksanders navn aldri er nevnt. Kanskje var han ikke så stor i indernes øyne.

 

Før han forlot området grunnla han nye byer og satte offiserer fra egne rekker til å styre. Da han reiste var Sogdia, Bactria og Nordvestindia i hans øyne innlemmet i hans rike. Inderne så det nok annerledes. De hadde fått besøk av fremmede Yavanas. Noen ble i forståelse med lokale herskere igjen for å drive handel samtidig som emigranter fra Anatolia, Makedonia og Trakia i stort antall var kommet vestfra. De brakte med gresk kunst, skrift og guder. Sakaer, Skyter og Æser kalte dem Vaner. Vanene var ikke mytiske guder, i India var det mennesker av gresk og annen vestlig opprinnelse.

 Maktkampene som fulgte etter Alexanders død 323 f.Kr. delte hans rike i fire. Persia og provinsene lengst øst mot India ble styrt av Seleucus I Nicator fra Babylon, mens Palestina og Egypt ble styrt av Ptolemaios I. De to andre deler var Hellas og Trakia der herskerne stadig skiftet. Seleucus klarte å beholde de nye provinser i øst og ble en venn av den indiske konge Chandragupta og også hans svigerfar. De hadde en avtale som fremmet handel og kulturutveksling. I dens ånd ble buddhistiske misjonærer sendt vestover for å informere om denne læren. Chandraguptas sønnesønn Asoka var en pådriver for Budhismen og hadde ifølge en klippeinnskrift avtaler med kongene Gonkakenas i Trakia og Ptolemaios i Palestina og Egypt som gikk ut på at buddhistiske misjonærer fritt kunne drive virksomhet i deres områder. Gonkakenas var det indiske navn på Antigonus Gonatas som styrte Makedonia og Trakia på Asokas tid. Budhistiske misjonærer forkynte læren i Trakia og Palestina, blant disse var Dicineus og Zeuta i Trakia.

 

Seleukos ble i Alexanders ånd gift med den Bactriske prinsesse Apama hvis far Spita-menes hadde stått i spissen for motstanden mot Alexander. Deres sønn Antiochus etter-fulgte Seleukos. Etter hans død trengte Partherne under Arsaces inn i Iran fra Hyrcania. Det ble en kile fra nord som skilte Bactria og Sogdia fra resten av Seleukenes rike.

 

Bactria drev mot selvstendighet under Seleucenes satrap Diodotus I. Hans sønn Diodotus II ble utropt til konge over ett uavhengig Bactria ca. 250 år f.Kr..  235 f.Kr. ble han styrtet av general Euthydemus som var fra Magnesia ved Troja i Meanderdalen i Anatolia. Han var Satrap, provinsguvernør, i Sogdia og Ferganadalen lenger øst og overtok nå hele Bactria. Euthydemus’ sønn Demetrios I overtok riket etter farens død ca. 200 år f.Kr.. Han ble etterfulgt av sin sønn Demetrios II år 180 f.Kr..

 

Demetrios II hadde vyer og så seg seg som den nærmeste til å overta arven etter Alexander den store og Seleucidene. Han startet i denne ånd en Bactrisk-Gresk invasjon mot sør. Først la han grunnen til det Indo-greske riket der han insatte general Menander som underkonge fra ca. år 165 f.Kr.. Hans greske navn er Menandrou. Æser og Sakaer kalte ham Mennan eller Mennon. Han var født i Alexandria ad Caucasum og var en etterkommer av Alexanders general Memnon. Inderne kalte ham Milinda.

 

Vanenes rike besto etter dette av Bactria, deler av Sogdia, og det nyopprettede Indo-Greske rike sør for Hindukush-fjellene. Demetrios II var Vanenes overkonge. I Bactria, insatte Demetrios II general Eucratides som underkonge år 171 f.Kr., mens general Mennon var hans underkonge i NordvestIndia. Mennon var og Demetrius II svigersønn gift med hans datter Agatocleia.

 

Kong Mennon er den Mennon Snorre nevner i innledningen til Snorre-Edda. I vestlig literatur kalles han Menander. Mennon var gift med Agatochleia, datter til overkongen Demetrius II. De hadde flere sønner. 

 

Ca. år 152 f.Kr. startet Demetrios II, sammen med to indiske herskerslekter, et hærtog som tok sikte på å legge Gangesdalen øst til Pataliputra under deres herredømme. Invasjonen ble ledet av Demetrios II og Mennon, mens Eucratides skulle styre hjemme. Invasjonen kulminerte med slaget om Pataliputra, byen Udayin, Odin, hadde grunnlagt. Disse hendelsene er nevnt i det indiske kvad Yuga Purana. I versene 47, 56 og 57 står følgende :

 

Så etter å ha kommet til Saketa sammen med Pancalas og Mäthuras, vil

Vanene – som er tapre i slag – nå frem til den hvis merke er blomster.( Pataliputra)

 

Og i byen vil Vanene og prinsene gjøre dette folket  kjent med seg; men

Vanene - blendet av krig - vil ikke forbli  i Madhyadesa.                      (Midgard)

 

Det vil bli gjort innbyrdes avtaler mellom dem om å dra tilbake fordi en fryktelig

og forferdelig krig vil bryte ut på deres eget område – ingen tvil om det.

 

Vanene erobret Pataliputra, men etter kort tid forlot de byen og Madhyadesa, Midgard, fordi opprør var brutt ut i deres eget land. Eucratides hadde utropt seg til overkonge, Basileos Basileion, i Demetrios II’s fravær. Denne hastet derfor hjem med en hær på 60000 mann for å tukte Eucratides. Det endte med at Demetrios II ble drept av Eucratides

Ca. år 149 f.Kr.. Eucratides ble nå overkonge over Vanenes områder.

 

I Voluspå gir Volven glimt av Æsenes historie. Slaget om Pataliputra kan være den historiske bakgrunn for versene 25 og 26 om Æser og Vaner :

 

         Tivar alle på Tingstolar gjekk, dei høgheilage heldo rådlag

         Skulle Æser avlåt gjeva eller offer alle gudar eige ?

 

            Spjut heiv Odin og skaut i flokken, det var folkstrid den fyrste i heimen.

Broten vart bordvegg i Åsaborgi, Vaner på opne vollar sprungo.

 

Gudene, Æsene, holdt råd da Vanene nærmet seg. Skulle man overgi seg eller kjempe ?

Odin, stammeguden, tok beslutningen og det ble kamp.

 

Striden mellom Demetrios II og Eucratides kan ha vært utrykk for en splittelse blant Vanene. Demetrius II hadde erobret et rike langt større enn Alexanders rike i India. Men det hadde kostet og ville koste mer. Vanene hadde store tap, og tap ville komme i fortsettelsen når de erobrede områdene skulle holdes. Regningen fikk de som var hjemme, æren fikk Demetrios II. En opposisjon mot Demetrius II kan ha bygget seg opp hjemme. Eucratides fanget opp motstanden og utnyttet den, men hadde selv en agenda som Demetrius II når han først var blitt Vanenes overkonge. Etter drapet på Demetrios II hersket Eucratides som overkonge over hele det greske området. Han hadde sete i Bactria nord for fjellene der han innsatte sin sønn Heliocles I som underkonge. I sør varMennon hans underkonge.

 

Mennons eldste sønn var sendt til oppfostring hos Eucratides og oppholdt seg i Bactria. Som fostersønn var han tett innpå generalen, en fordel han utnyttet. Ikke lenge etter drapet på bestefaren drepte han Eucratides og hevnet slik drapet på bestefaren. Dette fant sted ca. år 145 f.Kr.. For å unngå hevn fra Eucratidene flyktet han sammen med andre som stod på Euthydemidens side nordover gjennom Sogdia østover til Ferghana-dalen og videre til Yueh Zhi-folket som da bodde ved Ilielven og områdene sør for denne til våre dagers Alma Ata. Her fikk han beskyttelse og opphold og ble senere gift men den kvinnelige arving til kongeverdigheten hos Æsene, som og var Yueh Zhi’s konger.

 

Snorre gir glimt fra disse hendelser i innledningen til den yngre Edda. Han skriver :

 

Det var en konge der som het Munon eller Mennon. Han var gift med datter til

Hovedkongen, Priamos, som het Troan. De hadde en sønn som het Tru, han som vi kaller

Tor. Han ble sendt til oppfostring i Trakia til en fyrste som het Loricus. Da han var 10 år

overtok han våpnene til far sin. Han var så vakker å se på sammen med andre menn, som

når elfenben er innfelt i eikeved. Håret hans var penere enn gull. Da han var 12 år hadde

han en voksen manns styrke. Da kunne han løfte 10 bjørneskinn samtidig.

Da drepte han fosterfar sin hertug Loricus og hans kone Lora eller Glora og overtok deres

rike i Trakia. Dette riket kaller vi Trudheim. Siden dro han vidt omkring i alle land og

gjorde seg kjent i alle verdensdeler. Alene nedkjempet han alle berserker og riser en stor

drage og mange dyr. I verdens nordlige del fant han en spåkone som het Sibil hun som vi

kaller Siv og tok henne til kone. Hennes slekt kjenner jeg ikke. Hun var uvanlig vakker,

håret var som gull.

 

I et senere avsnitt forklarer jeg hvordan hendelsene Snorre her skriver om kan ha foregått

i Sentralasia. Mordet skjedde år 145 f.Kr., da fostersønnen var 12 år. Hos Snorre

heter han Tor og Snorre tilføyer; som de kaller Tru. Snorres kong Mennon er kong

Menander og Tor er kongens eldste sønn hvis greske tilnavn var Heraes. Hans mor var av

Euthydemidene, slekten som hadde Heracles som gud. Han tilsvarer vår gud Tor. Derfor

ble Tors mor kalt Troan som vi ville kalt Tora. Snorres hertug Loricus er general

Eucratides.En Loricus var en som bar panserkappen Lorica hvilket bare generaler og

konger gjorde. Den kom fra Kina og fantes på denne tiden bare der og i Sentralasia. 

Snorres opplysninger gjelder forholdene i Bactria. Æsene og Vanene finnes bare der og

den historie Snorre forteller føyer nye opplysninger til det man vet fra andre kilder.

Dette landet kaller Snorre Trudheim. Tru-d-heim er Tor’s/Tru’s land, Trugea -> Trakia.

 

Bactria og de greske områder i India var styrt av gamle og sterke herskerslekter. Euthyde-midene var etterkommere etter general Euthydemus. Demetrius II var av denne slekten. En annen herskerslekt var Eucratidene som general Eucratides representerte. Mennon tilhørte ingen av disse ættene men var gjennom ekteskapet med Agathocleia inngiftet blant Euthydemidene. Hans eldste sønn hadde derfor Euthydemidenes blod i sine årer.

 

De Bactriske grekeres guder var et relativt smalt utvalg av gudene som ble dyrket i Hellas. Blant dem som er representert på mynter finner vi Zeus, Poseidon, Appollo og Heracles som ble vår norrøne gud Tor. Æsenes gud Asatru er vår Åsator. Videre dyrket grekerne Artemis, Athena, Tyche og Nike. Nike var seiersgudinnen som ofte er avbildet sammen med oksen som var et symbol på den indiske krigsguden Siva som Æsene dyrket.

 

Snorres Vanaland var Bactria og Sogdia. Sakaene kalte byen Bactra for Balke. Navnet ble skrevet Balkh, bokstaven  h ble uttalt he. Etter Tor’s mord på Eucratides var Mennon noen år overkonge i Vanaland som nå var på det største. Det omfattet deler av Sogdia, Bactria og dagens Afghanistan, Pakistan og Nordvestindia. Kong Mennon styrte hele dette området fra år 145 f.Kr. da både Demetrius II og Eucratides var døde. Heliocles I som Eucratides hadde innsatt styrte fortsatt som underkonge nord for fjellene i Bactria.

 

Forsvaret av Bactria var etter denne feiden kraftig svekket og Bactria ble et relativt lett bytte for Sakaer som lenge hadde truet området fra nord. De erobret først det nordlige Bactria nord for Amu Darja. Kort etter gikk de over elva og erobret etappevis det meste av Vanenes land mellom Amu Darja og Hindu Kush-fjellene. Heliocles var derfor fra år 140 f.Kr. underlagt Sakaene og betalte tributt til dem men fikk ellers være i fred. Mennon styrte det Indo-Greske riket fra byen Sagala til han døde ca. år 130.

 

I Parthia vest for Bactria hadde kong Phrates skaffet seg leiesoldater fra Sakaene i Bactria. Da han nektet å betale dem vendte de seg mot sin oppdraggiver. Han hadde og innleide Vanesoldater som ble satt inn mot Sakaene, men av frykt for represalier hjemme sluttet Vanene seg til Sakaene og tilintetgjorde Parthernes hær og drepte kong Phrates.

På grunn av disse Saka-soldatenes fravær i Bactria var forsvaret der svekket.

Vi skal gå tilbake til Yueh Zhi-folket som vi husker hadde forlatt Gansu i Kina.

 

Aristoteles:     Gresk filosof, 384 – 322 f.Kr., hadde studert under Plato. Var Alexander d. stores lærer.

Odryser:          Etterkommere etter persiske soldater og offiserer som ble latt tilbake i Trakia, dagens Bulgaria, da perserne under Xerxses trakk seg ut. De hadde først et mindre rike men den første konge Teres samlet de andre trakiske folk i det Odrysiske kongerike ca. 480 f.Kr.. 

Antipateros:    Levde 397- 319 f.Kr.. Makedonsk general under Philip II og Alexander den store.

Memnon:        Trakisk general under Alexander d. Store. Nedstammet fra den Odrysiske konge Teres og var av sentralasiatisk slekt. 

Darius:                        Darius III 380 – 330 f.Kr.. Persisk konge fra 336 f.Kr.

Bessus:            Persisk satrap, distriktskommandant/Underkonge, i Bactria under Darius III. Død 329 f.Kr.

Sogdia:           Den nordøstligste provins i perserriket, mellom elvene Amu Darja og Syr Darjas øvre løp.

                        I dag er det gamle Sogdia delt mellom Uzbekistan, Kazakstan, Tadsjikistan og Kirgizistan.

                        Viktige byer var Samarkand og Bukhara.

Bactria:           Landet mellom Hindu Kush-fjellene og Amu Darja, nord i Afghanistan

Herat:                         By i Nordvestafghanistan ved karavaneveien mellom Kina, India og Europa. Alexander d. Store grunnla en ny by, Alexandria Arioi, etter å ha intatt den gamle byen 330 f.Kr..

Begram:          Bagram, 6 mil nordvest for Kabul ved karavaneveien som knyttet India til Sentralasia. Gjenoppbygget som Alexandria ad Caucasum av Alex. d. Store.

Bamijan:         18 mil nordvest for Begram i Afghanistan ved karavanevien fra India til Kina og Europa.

Taxila:                         By 3,5 mil vest for Islamabad i Pakistan. Her møtte veien fra Gangesdalen

og Pataliputra veien fra Europa via Bactria, og ruten fra Kina via Kashmir.

Yavanas:         I de eldste vediske tekster brukt om folk fra vest, etter Alexander den store ble det

brukt om grekerne. Betegnelsen Vaner er avledet av yavanas.

Seleucus I:      Nicator, den seierrike 358-281 f.Kr.. Deltok i Alexanders felttog til India og ble etter å ha satset på vinnerne hersker over det område som tidligere hadde vært Persia.

                        Han var den første av Seleucidene.

Ptolemaios I:   Soter, frelseren, 367-283 f.Kr.. General under Alexander d. Store. Etter Alexanders død

                        var han konge i Egypt, fra 323 f.Kr. til sin død.

Chandragupta: ca. 340-298 f.Kr., indisk konge fra 320 f.Kr.. Samlet det indiske kontinent til ett rike ved

 til sist å erobre Nandaenes Magadha der Æsene tidligere hadde hersket.

Asoka:            levde 304- 232 f.Kr., sønn av Chandragupta. Indisk konge fra 273 f.Kr.. Buddhist.

Gonkakenas:   Antigonus Gonatas 319-239 f.Kr.. Konge i Makedonia fra 276 f.Kr..

Antiochus:      Ca 324-261 f.Kr.. Sønn av Seleucus I. Konge fra 281 f.Kr. i seleucidenes Persia.

Arsaces:          Skytisk konge som erobret Parthia som var et distrikt i seleucidenes rike ca 250 f.Kr..

                        Herfra erobret de hele riket fra seleucidene. Arsaces døde ca. 211 f.Kr..

Diodotus I:     Seleucidenes satrap i Bactria frem til ca. år 250 f.Kr..

Diodotus II.    Sønn av Diodot I, sluttet seg til Arsaces. Ble drept 230 f.Kr. av Euthydemus.     

Euthydemus:  Satrap i Sogdia som myrdet Diodot II og overtok som bactrisk konge. Døde ca. 195 f.Kr..

Demetrios I:    Sønn av Euthydemus, styrte Bactria ca. 195 - 150 f.Kr.

Menander:      Konge ca. 165-130 f.Kr. i det Indo-greske rike sør for  Hindu Kush-fjellene. Regjerte fra byen Sagala i Punjab. Gift med Demetrios I’s datter Agathokleia.

Heraes/Tru      Menander’s eldste sønn som 12 år gammel drepte sin fosterfar Eucratides.

Styrte senere den vestlige del av Bactria mellom Amu darja og Hindu Kush fra Balkh.

Eucratides:      General og underkonge i Bactria under Demetrios I ca. 170-145 f.Kr.. Drept av

Heraes/Tru som var hans fostersønn.

Kochsha:         Elv som renner ut i Amu Darya der den gamle byen Troya/Euthydemia/Eucratidia lå.

                        Har sitt utspring i fjellene i Badhakshan.

Amu Darja:     Sentralasias lengste elv, 240 mil lang. Renner på grensen mellom Afghanistan, Tadshiki-

                        stan og Uzbehistan gjennom Turkmenistan og ut i Aralsjøen.

Pataliputra:     I dag byen Patna ved Ganges i delstaten Bihar i India.

 

Se f.eks.:         D. Th. Vassiliades. The Greeks in India.  Munishiram Manoharlal Publishers, New Delhi.

                        J.E. Mitchiner.  The Yuga Purana.  The Asiatic Society.   Kolkata, India.

                        Z.H. Archibald. The Odrysian Kingdom of Thrace. Clarendon Press, Oxford.

                        A.K. Narain. The Indo-Greeks. B.R. Publishing Corporaqtion. Delhi, India.

                       

 

 

 

 

 

6.3.   Yueh-Chi’s vestvandring. Fra Gansu via Ile til Bactria.

 

Yueh Zhi-folket forlot Gansu og startet en vandring vestover år 162 ledet av den gravide dronning. Hun fikk herskernavnet Siv etter krigsguden Siva, hennes gudommelige far. Vandringsruten de fulgte gikk fra Gansu gjennom Hami, Turpan, Urumqi og nord for TianShan-fjellene mot vest til områdene mellom Ile-elven og Alma Ata. De ankom etter ett år på vandring. Ile-dalføret var den gang bebodd av et folk kineserne kalte Sai, som var Sakaer. Yueh Zhi fordrev dem. Dronning Siv fødte under marsjen en sønn som ble kalt Ull. Siv ble gift igjen. Noen år fikk Yueh-Zhi være i fred ved Ile-elven. Så angrep deres gamle naboer Wusun. Overfallet kom uventet, man rakk ikke å organisere et skikkelig forsvar. Striden stilnet da Yueh-Zhi’s konge  ble drept. Heraes/Tru ble nå gift med Siv og ble Yueh Zhi’s konge. Han fortsatte vandringen vestover, til Yueh Zhi år 130 sto ved Bactrias nordgrense, landet der Hans slekt hadde hersket. Tru var nå Ulls stefar.

 

Strabo nevner noen grupper hos Yueh-Zhi, Asioi, Pasianoi og Tocharoi som fordrev Sakarauloi fra Bactria. Pompeius Trogus forteller at Yueh-Zhi’s konger var av Asioi-folket. I Kineskiske kilder er Kouei-chouang nevnt som det største folk i forbundet. Deres navn skrives i vestlig literatur Ku-shan. De kom senere til å spille en dominerende rolle i India.

Yueh-Zhi’s naboer nord for Gansu var de Mongolske Hsiung-nu, Huner. Vest for Hunnerne, nord for Yueh-Zhi, bodde Wu-sun, som antagelig var et Tyrkisk folk.

 

I Kina var naboskapet mellom Yueh-Zhi og andre folk lenge bra. År 206 før Kristus kom Han-dynastiet til makten i Kina. Fra år 173 f.Kr. fulgte gjentatte angrep fra Hunerne i nord. Etter at de drepte Yueh-Zhi-folkets konge, som og var Æsenes konge, år 162 f.Kr. modnet en beslutning om å forlate Gansu hos Yueh-Zhi-folkets ledere og de forlot  området. Leder for vandringen var den drepte konges gravide hustru. Utvandringen var planlagt og skjedde i forståelse med Han-herskerne. Vandrernes militære styrke var betydelig og skal ha bestått av over 100’000 bueskyttere til hest. Området de vandret til lå 200 Norske mil vest for Gansu, ved Ile-elven. Det var bl.a. rike jernmalmleier der som lå til grunn for stedsvalget. Underveis fødte dronningen en sønn hvis navn i vårt språk ble Ull. Han vokste opp til kongeverdighet og hadde senere mange tilhengere.

 

Kineserne kalte vandrerne Da Yueh Zhi. Skyter, Saka’er, som kom i kontakt med dem kalte dem Da Kara, som er blitt To Chara -> Tocharer. Det kinesieske ordet Da betyr Stor. Det nordøstiranske Kara betyr Hær eller Armè. Kineserne’s Da Yueh Zhi, Store Månefolk,  ble via Da Chara  -> To Chara -> Tocharer, som betyr Stor-Hæren. Navnet er beskrivende for folket. De hadde mellom 100- og 200-tusen ryttersoldater.

 

Æsenes tronarving vokste opp ved Ile. Da han var 16 år kom et følge av Bactriske greker, Vaner. Blant dem var en arveprins til Bactria av Euthydemidenes slekt, en lyshåret ungdom med blå øyne. Han hadde drept den Bactriske overkonge Eucratides og ba om skjul og beskyttelse mot hevn fra Eucratidene, hvilket han fikk. Han tilbrakte nå tiden hos Yueh Zhi og ble senere gift med den eldre dronning, Ulls mor.

 

Dette var Kong Mennons eldste sønn. Han fikk av Grekerne/Vanene herskernavnet Heraes etter krigsguden Herakles, guden med klubben og løveskinnet. Herakles var Euthydemide-slektens gudommelige far. Som en konsekvens av ekteskapet med Æsenes dronning ble Heraes medlem av Yueh Zhi’s herskerdynasti. Æsene hadde og gudommelige forfedre, av dem var Asatru den fremste kriger. Æsene så i Heraes en ny Asatru og ga ham herskernavnet Tru sammen med Astru’s viktigste atributt hammeren/hellebarden. Mennons sønn bar nå herskernavnene Heraes og Tru og var arving til Vanene’s land Bactria, og konge over Yueh Zhi-folket. Hans dronning bar herskernavnet Siv etter den gamle indiske krigsguden Siva som var hennes gudommelige opphav. Slik kom greske og indiske guder tidlig inn i Tocharenes forsamling av guder. Man la til rette for erobringer ved å ha krigsgudene på sin side. Æsene og Vanene tilhørte forskjellige kulturer. Heraes/Tru’s oppgave ble nå å forene disse folk og deres kulturer.

 

Wusun’s overfall på Yueh Zhi ved Ile-elven, Snorre’s Eli-vågar, år 132 gjorde slutt på en stabil situasjon. Wusun stilte krav, Yueh-Zhi måtte forlate landet. De besluttet derfor å vandre videre vestover. Dette forundrer hvis man ser på styrkeforholdet. Wusun disponerte 30-tusen krigere mens Yueh Zhi hadde mellom 100- og 200-tusen rytterkrigere. Det er derfor sannsynlig at Heraes/Tru, som nå var Yueh Zhi’s konge, utnyttet situasjonen til å flytte hæren gjennom Ferghanadalen og Sogdia til grenseområdet mot Bactria. Som Euthydemidenes arving til riket kan vi anta at han hadde et sterkt ønske om å gjenerobre Bactria. Vi må og regne med at kong Mennon, hans far og overkonge i det Indo-Greske rike, støttet dette. Yueh Zhi’s militærmakt gjorde Heraes/Tru’s gjenerobring mulig.

 

I Bactria, Vanaland, hadde Sakaer som hadde flyttet sørover foran Yueh Zhi, makten. Heraes/Tru’s hær var Sakahæren fullstendig overlegen. Sakaene ble i første fase fordrevet fra de Bactriske områder på nordsiden av Amu Darja, sør i dagens Usbekistan. Her opprettet Heraes/Tru sitt første hovedkvarter som Tocharenes overkonge, nær dagens Kalchayan.  Hæren ble forlagt i områdene mellom Kalchayan og Amu Darja.

 

I Bactria styrte nå Heliocles I, Eucratides sønn, først som underkonge under Mennon. Fra ca. år 140 f.Kr. var han underlagt Sakaene. Kong Mennon var nå en gammel mann. Han hadde deltatt i mange kampanjer og vært en av lederne for Vanenes hærtog da de erobret Pataliputra år 150 f.Kr.. Nå var han stemt for forsoning. Da Tocharene nærmet seg Bactria hadde han studert Buddhismens ideer og hatt lange samtaler med den buddhistiske vismann Nagasena, samtaler som er gjengitt i Milindapana. Mennon gikk inn for forsoning og fredelig sameksistens mellom Yueh Zhi,Æser, og Vaner i forhandlingene som nå avgjorde Bactrias skjebne.  Det er dette Snorre aner når han skriver :

 

Odin (Æsenes stammegud) for med hær mot Vanene, men de stod seg godt mot ham og verget landet sitt; det skiftet med seier for dem, de herjet landet for hverandre og gjorde skade. Da begge parter ble lei dette stevnte de hverandre til forlik, sluttet fred og gav hverandre gisler.

 

Bactria var verdens senter. Her møttes handelsveiene fra Kina, Partherriket, Romerriket og India. Karavaner med varer kom og gikk regelmessig til og fra disse landene via Balkh som knyttet rutene sammen. Mennon så klart at handelen ville gi rikdom og velstand til  begge folk hvis de kunne forlikes. Heraes/Tru som var Æsenes og Tocharenes konge var av Euthydemidenes gamle Bactriske kongeslekt og kunne derfor aksepteres som Vanenes konge i Bactria. Avtalen som ble inngått mellom lederne slo fast at Vanene fortsatt skulle bo i sine små byer og at de fortsatt skulle drive handel.  De Tocharer det var plass til skulle få land utenfor byene. Æser fikk og land øst i kong Mennon’s Indo-Greske rike.

 

Rester av Tocharene/Storhæren fortsatte vandringen mot vest og kom senere til nordsiden av Svartehavet der de dukker opp i Europeisk historie ca. år 125 f.Kr. under navnet Jazyger, som er en europeisering av Yueh-Zhi. Her overtok de sammen med de kongelige Sarmater og Roxolanene det gamle Sarmaterforbundet som på denne tiden var presset tilbake over Don av Skytiske folk. Fra nå av ekspanderte Sarmatene vestover og år 100 e.Kr. bodde Roxalanene mellom Donau og Karpatene, i det som i dag er det nordøstlige Romania og Moldova, mens Jazygene holdt til i dagens Ungarn. De oppholdt seg her i forståelse med Romerne som så dem som et første forsvar mot angrep av folk fra øst.

 

Vi går tilbake til Sentralasia. År 130 fordrev Tocharene Sacaraucene fra Bactrisk område nord for Amu Darja. Etter avtalen med Vanene i Bactria drev de Sakaene ut og overtok byen Balkh/Bactra. Sakaene vandret mot sørvest og slo seg ned i det som ble Segalstan/Seistan øst i dagens Iran. Kongene Mennon og Heraes/Tru inngikk deretter en avtale med Heliocles I om en gjenerobring av Kabuldalen fra Partherne. Heliocles I og hans tilhengere flyttet etter gjenerobringen dit, der Eucratidene nå fikk et eget kongerike.

 

Æsene kalles i de antikke kilder Asii og Asioi. Tocharene overtok år 129 riket sør for Amu Darja. Bactria ble delt i 5 Yabgu’er, småkongeriker.  Heraes/Tru overtok den nordvestlige del og flyttet til Euthydemidenes gamle hovedstad Balkh. Kushanene overtok den del av Bactria som lå nordøst for Amu Darja. Grekernes/Vanenes land som til nå var kalt Bactria byttet navn til Tocharisthan, som betyr Tocharenes land eller Storhærens land. Snorre kalte det Tru-d-heim -> Tors land =  Tru Gea -> Trakia.

 

Den kinesiske utsendingen Zhang Qian besøkte Yueh Zhi/Tocharene år 129/8 f.Kr. for å

samle støtte til Kina i kampen mot Hunerne. Hans beretning er gjengitt i Shih-Chi skrevet av Sima Qian ca. 110 f.Kr.. Der står følgende om Bactria og Vane-befolkningen der:

 

            De har ingen overkonge eller overhode, men overalt i sine små murbeskyttede

byer og nybyggerområder har de installert små ledere. Deres militære tropper

er svake og frykter krig, men de er dyktige handelsfolk. Da Yueh-Zhi emigrerte

vestover angrep de og beseiret dem og temmet hele befolkningen i Ta-Hsia.

Ta-hsia  har en befolkning på mer enn 1 million.      ( Ta-hsia = Bactria)

 

Den kinesiske utsending møtte Heraes/Tru to ganger med ett års mellomrom. Begge ganger avslo Heraes/Tru å gå sammen med Kineserne mot Hunerne. Hans viktigste oppgave var etter erobringen av Bactria å stabilisere situasjonen der.

 

En annen kinesisk utsending besøkte Yueh Zhi  ca. 50 år senere.  Hans beretning finnes i Hou Han Shu. Der står følgende :

 

            Landet Ta-Hsia (Bactria) til de store Yueh-Zhi har hovedstaden i byen

Lan-Shi  (Balke/Balkh). I vest grenser landet til An-hsi (Parthia)

med en avstand av 49 reisedager. I øst ligger landet 6537 li

fra residensen til generalguvernøren, og 6370 li fra Loyang. Landet har 100000

husholdninger og 400000 innbyggere, og mer enn 100000 utmerkede soldater.

Tidligere da Yueh-Zhi var blitt nedkjempet av Hunnerne flyttet de til Ta-hsia

og delte landet i 5 Hsi-hou (småkongedømmer).

 

Tocharene var nå trygt etablert i Bactria og hadde delt området i 5 småkongedømmer. Deres hovedstad var den gamle byen Balkh/Balke som kineserne kalte Lan-shi. Den var en av de største og betydeligste byer på denne tiden. Videre hadde landet nå 100-tusen utmerkede soldater. Tocharene’s konger hadde stabilisert landet og etablert et godt forsvar. Men med 5 småkongedømmer fantes et potentiale for uro hvis en småkonge fikk ambisjoner om å bli større og mektigere. Det skjedde ca. år 30 e.Kr. som vi skal se.

 

Pompeius Trogus skrev om disse hendelser i bok XLII. Det meste av den er tapt men deler av Justins sammendrag foran i boken eksisterer fortsatt. Der står  :

 

Tillagt til denne oversikt er historien om Skyterne…. Æsene var konger

over Tocharene, mens Sacaraucene ble knust….

 

Æsene var Tocharenes, Storhærens, konger. Tocharene/Storhæren fordrev Sakaene fra Bactria som etter dette ble kalt Tocharistan, Storhærens land.

 

Befolkningen i Bactria/Tocharistan bestod etter Heraes/Tru’s gjenerobring av Æser og Vaner. Indiske kilder beskriver Tocharene som et blandingsfolk av Sakas og Yavanas, Skyter og Greker. I Puranaene kalles de Tusaras og Turu-sakas, Tor’s Sakaer, som knytter dem til Tor/Tru som var Sakaenes navn på kong Mennons sønn. I dette selskap blir Snorre og det han forteller om Æser og Vaner i den eldre Edda også en kilde som kaster lys over hendelser som fant sted i Sentralasia for mer enn 2000 år siden.

 

Kong Mennon var presset av Partherne i vest men fikk med Æsenes ankomst i det Indo-Greske riket økt sin hærstyrke og forbedret sine våpen. Kinesernes stålprosesser ble tatt i bruk. Det Serisk-Kinesiske ord for stål Low eller Lou er beslektet med det indiske Loha. Rent jern kalte Æsene Tie, Ty. I Taxila er det funnet verktøy i stål med et kullstoffinnhold på 1 – 1,5 % fra det 1.ste og 2.ndre århundre f.Kr.. Stålet er laget med råjernsprosessen og minner om Æsenes samarbeid med kong Mennon på denne tiden.

 

Eucratides mord på Demetrius II førte til at Vanene ble splittet og svekket. Deres rike ble delt i to, Bactria i nord og det Indo-Greske riket i sør. Etter Heraes/Trus død overtok hans etterslekt makten vest i Tocharistan. De hadde Østiranske Sakanavn slik Snorre dokumenterer. Tocharenes Bactriske rike gled vekk fra det Indo-greske rike i Nordvestindia. Vanene i Bactria hadde senere ikke herskerposisjoner, men de var ledende når det gjaldt handelen mellom Rom, Kina og India der stål og silke var viktige varer.

 

Sør for Hindu-Kush-fjellene hadde Vanene makten i det Indo-greske rike. Etter Mennons død mistet de også her gradvis maktposisjoner og fra ca. år 90 f.Kr. vekslet makten mellom Sakaer og Vaner til Strato II’s død. Etter ham og Sakakongen Maues overtok andre sakaer makten.  Deres mest kjente konger var Azes I som var konge fra ca. år 58 f.Kr.. Så fulgte hans sønn Azilises og til sist Azes II som styrte til noen år e.Kr. fødsel.

 

Vanene var et viktig innslag i befolkningen og sto også her for handelen med Romerriket. Romernes kontakter med dem går tilbake til det siste århundre f.Kr.. Augustus og senere keisere mottok mange utsendinger fra dem. Vanene var et handelsfolk. Aleksandria i Egypt,  grunnlagt av Alexander den store, var og deres by samtidig som den var sentral i det Romerske riket. Den var knutepunktet i kontakten mellom Rom og Vanene i India.

 

Etter at Heraes/Tru’s etterkommere hadde styrt den nordvestlige del av Tocharistan i ca. 100 år startet Kushanene, som hadde den nordøstlige del av Tocharistan, en erobringskrig som kom til å vare i 80 til 100 år. De var den største gruppe i Yueh Zhi og hadde vært Æsenes undersotter i Kina og under vandringen. Kushanenes konge var nå Kujula Kadpises. Han regisserte en hensynsløs og brutal krig der slektninger, venner og tidligere forbundsfeller bekjempet hverandre. Den kushanske hærstyrken marsjerte inn fra dalene nordøst for Amu Darja og erobret de andre småkongedømmene i Tocharistan. Etter å ha konsolidert stillingen hærtok de Kabuldalen da den siste Vanekonge av Eucratideslekten der døde. Så fulgte noen år med styrkeoppbygging før Kashmir og Gandara ble angrepet. Deretter dro Kujula mot vest til Seistan og gjenerobret Sakaenes land fra Partherne. Æsene som under tiden i Kina hadde styrt Kushanene var nå umyndiggjort og underlagt sine gamle forbundsfeller sammen med Vanene. Vaner og Æser delte skjebne som undersotter.

 

Etter Kujula, som døde over 80 år gammel, overtok hans sønn Vima Takto. Han bygget et dynastisk kultsenter for Tocharer og Kushaner på stedet de kom fra i Bactria, ved dagens Kalchayan. Han ble etterfulgt av sin sønn Vima Kadpises som styrte til år 78 e.Kr. da Kaniska I overtok. Han fortsatte erobringene og la mye av Nordindia under Kushanene, Soldynastiets, Suryavamsas hovedseter med byene Mathura og Ujjain.

 

Hans brorsønn Kaniska II fullførte erobringene ved å legge Månedynastiets, Chandra-vamsas domene med hovedsete i Pataliputra under Kushanene. Kaniska sendte og en svær hær mot de vestkinesiske områder men hærføreren som hadde en overlegen styrke matchet ikke den kinesiske generals taktiske disposisjoner og ga opp. I den Kinesiske historie Hou Han-Shu står følgende om Kushanenes erobringer :

 

Mer enn hundre år etter erobringen av Bactria angrep  underkongen

til Kuei-shuang (Kushanene), som het Ch’iu-chiu-ch’üeh  (Kujula Kadpises) de fire

andre småkongedømmer og etablerte seg som overkonge. Hans rike ble kalt

Kuei-shuang (Kushan). Denne kongen invaderte An-hsi (Parthia), tok landet Kao-fu

(Kabuldalen), og ødela P’u-ta  og Chi-Pin (Kashmir) og overtok hele deres område.

Han døde mer enn 80 år gammel og ble etterfulgt av sin sønn Yen-kao-chen.

Han i sin tur erobret T’ien-chu  (India) og plasserte en general der for å

kontrollere Landet. Siden den gang har Yueh-Zhi vært ekstremt rike og sterke.

I vestlige land refereres det alltid til ”kongen av Kuei-shuang”, men Han-kineserne

bruker deres gamle navn som de er vant til og kaller dem de ”Store Yueh-Zhi”.

 

Kushanenes stammedyr, ulven er et mye avbildet dyr i Sentralasiatisk billedkunst. Den ble brukt som bilde på Kushanene i kvad fra denne tiden. I Voluspå kalles denne ufreden Ragnarok, kongekrigen. Mange av versene har motiver fra denne tiden og ufreden, der avtaler, slektskap og etiske regler ble satt til side. Det starter i vers 42 :

 

Å fell austan om eiterdalar, full av saks og sverd, Slid heiter ho. Ser ho der vada i

straumar tunge, menn meinsvorne og mordvargar og den som maktstel annans møy

der saug Nidhogg nåekroppar varg sleit i lik. Veit de nok eller kva ?

 

Voluspå fremstiller Kushanhæren som en elv som kommer fra landet under Gissarfjellene i nordøst.  Her har ulven, Kushanene, lenge vært bundet. Nå ryker festet og kushanhæren velter frem som elven volven kaller Slid, den farlige. Den består av soldater med kniver, økser, sverd anført av ledere med dårlig samvittighet som har brutt alle eder og avtaler og omtales som mordulver og ulver som river i lik. Kushanenes stammedyr var ulven. Volven antyder noe om deres bakgrunn og hva de til sist oppnår i vers 21 : 

 

            I aust sat den gamle i jarnskogen og fødde der Fenres ungar.

         Nett den eine av alle desse vert solar-tjuven i trolleham.

 

Ulven Fenres unger, Kushanene, ble hjulpet frem og gjort store av Æsene under tiden med stålfremstilling i Kina. Blant Kushanene ble det fostret en som ble soltyv. Denne ene var Kaniska I som erobret Soldynastiets India. På statuer av ham og på hans mynter er han iført Panserkappe, Lorica. Volven forteller det på sin måte : …solartjuven i trolleham….

Trollehammen var panserkappen, og Kaniska er den eneste av Kushanene som bærer den. Til sist ble Midgardsormen, det Østindiske dynastiets stammedyr, drept av Æsene som da var i Kushanenes tjeneste. Går vi til indisk historie avsluttes den store krigen med at Kaniska II erobrer Pataliputra, den Østindiske hovedstad der slangedynastiet hadde makten. Æsene var de første som ble erobret av Ulvefolket. De kjempet deretter under Kushansk kommando og deltok i kampen om Pataliputra. Med byens fall nådde Kushandynastiet sin største utbredelse. Fra vers 42 gjentas ordene ”ulven er løs” mange ganger. Den har lenge vært bundet nå er den løs og sikler stadig etter bytte.

 

Versene i Voluspå fletter sammen mytologi og virkelighet og forteller på en måte som er lett å huske, Æsenes historie fra tiden i Magadha via oppholdet i Kina til ankomsten i Bactria. Ulvene, Kushanene, var et problem for Æsene derfor ble de plassert for seg, bundet, nordøst i Bactria. Ulvefolket vokste, båndene som bandt dem brast. Kvadet går frem til ca. år 100 e.Kr., da det som var igjen av Æser og Vaner slikket sine sår. Så fremstår en ny jord med grønt gress og mennesker som glemmer det som har skjedd.

 

Den gamle gud Odin i underverdenen ber derfor Volven ta seg en tur til menneskene som levde dengang for å fortelle Æsenes gamle historie. Hun starter på turen fra fortiden og passerer  9 verdener, epoker, før hun er fremme ved nåtiden. 9 verdener betyr at Æsenes historie var delt i 9 tidsepoker. De kan ha bestått av dynastier eller andre former for markert inndeling. Inderne delte tilværelsen i tidsaldre som de kalte Yuga. År 100 e.Kr. var slutten av deres Kali Yuga. Vi gjør det samme når vi deler historien i stein-, bronse- og jern-alder. Kvadene i den eldre Edda forteller på samme måte historier som tilhørerne forsto fordi de kjente stammedyrene og kjenningene som ble brukt.

 

Hvordan Volven delte Æsenes historie vet vi ikke men hun starter med Jotnene og det er rimelig å anta at hun begynner da Æsene ble skilt ut fra Jotnene. Hennes historie spenner i såfall over 700 år. De historiske epoker, fortiden, ligger lagret i dødsriket som hun kom fra. Når navnet Odin forekommer i Voluspå er det den yngre Odin som menes. Om den gamle Odin i dødsriket bruker hun omskrivninger. Også Mime og hans brønn er fra den yngre Odins tid. I siste vers kommer dødsrikets sorte drage flygende med lik, tegnet for Volven om at visitten er over. Hun har avlevert sitt tilbakeblikk og synker tilbake i fortiden. For Æser og Vaner og deres Ynglinger starter en ny epoke i en ny verden.

 

Voluspå kan være et sammendrag av mange kvad som ble overlevert muntlig over lang tid. De kan ha kommet til Skandinavia nedskrevet på lær i et løsbladsystem. Etter innvandringen under Odin ble de på et tidspunkt oversatt. Vi må regne med at mye kan ha blitt borte, vers kan ha byttet plass og meninger og ord kan ha blitt endret. Allikevel er det ikke vanskelig å se den historiske tråd kvadet følger når en går til Indisk og Sentralasiatisk historie. Ingen andre steder finner vi dynastiene av Jotner, Æser og Vaner eller Midgard med Åsator, Odin og de andre. Men som Volven sier flere steder: Veit de nok, eller kva ??  I vår tid snakker hun for døve ører. Her er store områder upløyet mark for nye, unge forskere som gis lov til å undersøke veven videre. Jeg har bare skrapt i overflaten.

 

mennan tor med hammeren 1 tor2

 

Kong Mennon på forsiden,           Tordenguden baksiden.           Heraes/Tru. Hammer+løveskinn.

 

Fig 38 a.                                                                                                       Fig 38 b.

 

Fig 38 a: Kong Mennon. Legg merke til pannebåndet og hans neseform. Mynter av greske konger i Asia hadde nesten uten unntak en byste av kongen på forsiden, på baksiden et bilde av hans gudommelige far,

i Mennons tilfelle var det Zevs. Neseformen var et særpreg konger av Heraes-slekten hadde, se Fig 38 d.

Fig 38 b: Bronsemynt Heraes. Legg merke til hammeren og løveskinnet symbol for Asatru og Herakles. På forsiden har denne mynten en byste av Heraes, men den er svært slitt. Bokstavene er i Bramic script og starter med hammertegnet til venstre på bildet.

              Fig 38 c.  Heraes 

 

Fig. 38 c. Tegning av preget på baksiden av en mynt med navnet Heraes. Forsiden viser en byste av kongen. Baksiden fremstiller den unge Heraes som rytterkriger fremstilt med Æsenes og Vanenes, Grekernes symboler. Hesten ligner en fjording/mongolsk hest med kort man. Heraes har det greske båndet rundt hodet, som sin far Mennon på Fig. 38 a. Bakfra kommer gudinnen Nike/Skade flyvende med seierskransen. Pannebåndet og Nike er greske symboler. Rytter, hest og pilekogger er Æsenes og Rytternomadenes symboler. Heraes er her fremstillt som konge for både Æser og Vaner.

            bactriskmann   Æser-kalchayan 001 Fig. 38 e

Fig. 38 d

 

Fig 38 d:   Kong Heraes/Tru’s sønn Loride ? fra Kalchayan. Heraes-linjen hadde ifølge G.A. Pugachenkova

                 en karakteristisk neseform. Se Kong Mennons nese Fig. 38 a, og Heraes-Tor’s nese side 229.

 Fig 38 e : En representant for Kushanenes herskerdynasti. Denne kongen har et asiatisk

utseende og skiller seg klart fra Heraes på Fig 38 d. Legg merke til den høye pannen. Den fikk

en ved å stramme båd rundt hodet på de nyfødte. Høy panne var et tegn på klokskap og godt vett hvilket kongene skulle være utstyrt med. Ideen henger fremdeles igjen hos oss.                  

 

Tocharenes og Kushanenes dynastiske kultsted ble opprettet av kushanherskeren Vima Takto i det siste århundre f.Kr.. Det lå ved dagens Kalchayan og herfra styrte Heraes/Tru Yueh Zhi/Tocharene etter at de ankom Bactria. Da Tocharene delte Bactria i 5 småkongeriker overtok Kushanene denne del av Bactria nord for Amu Darja. I Voluspå fremstilles det som... at ulven ble bundet av Æsene…. Kultstedet er gravd ut av sovjetiske arkeologer. G.A. Pugachenkova som ledet utgravingene skriver :

 

Alle personene er portrettert på en komplett og individuell måte og er helt klart tatt fra det virkelige liv. Deres forskjellige etniske opprinnelse blir fremhevet, bactriske og partiske prinser. Majoriteten av figurene antas å være av Heraes-slekten, kongen som er velkjent fra sitt bilde på mynter…. Hodet har alle de trekk som kjennetegnet Heraes-slekten.

 

Skulpturene viser mennesker fra to kulturer, med forskjellige etniske opphav, Gresk-bactrisk og Nordøstiransk/asiatisk. De første var Vanene de andre var Æser og Kushaner. Heraes/Tru som er avbildet på Fig 38 d. var den Tor som de kaller Tru slik Snorre formulerer det. Snorre skriver at etter at han hadde drept fosterfar sin hertug Loricus

 

dro han vidt om i alle land og gjorde seg kjent i alle verdensdeler. Alene nedkjempet han …… en stor drage og mange dyr. I verdens nordlige del fant han en spåkone som het Sibil hun som vi kaller Siv og tok henne til kone. Hennes slekt kjenner jeg ikke….

 

Deretter nevner Snorre Tru’s/Tor’s etterkommere sønn etter far frem til Odin, den yngre, som ledet innvandringen til Skandinavia. De har asiatiske navn, som ofte fortalte litt om dem. Etter Tor kom hans sønn som hadde navnet Lorride. Navnet forteller om en rytterkonge iført panserkappen Lorica.

 

Æser og Yueh Zhi/Tocharer brakte de kinesike prosesser for fremstilling av kvalitetsstål fra Kina til Bactria og Nordvestindia. Romerne kjøpte dette stålet av dem og transporterte det med karavaner fra Balkh over land eller med skip fra Nordindia til romersk område.

 

De norrøne guder som Åsator, Odin og Tru/Tor var alle konger som hadde hersket i India og Sentralasia. De hadde styrt land og folk på en slik måte at ettertiden husket dem positivt. Etter som tiden gikk gled de inn i mytenes verden og ble pillarer i vår Norrøne mytologi.

 

Gansu:            Kinesisk provins nordvest i Kina. Grenser i nord til Mongolia i vest til Xinjiang. Silkeveien

                        gikk gjennom provinsen. Qin-dynastiet som samlet Kina hadde sin opprinnelse her.

Yueh-Zhi:      Et forbund av østasiatiske nomadefolk som bodde i Gansu i Kina. Navnet Yueh-zhi betyr

Månefolket og kommer av at deres konger var Æsenr som var kommet fra

Maghada i India og var en gren av Måneslekten Candra-vamsha der. Nomadene var ca 700

år f.Kr. vandret til Gansu fra områdene øst og sørøst for Uralfjellene.

 

Candra vamsha:  Månedynastiet som hersket øst i Gangesdalen i India.

Asioi:                  Æsene i Strabo’s skriftspråk.

Asii:                    Æsene hos Pompeius Trogus og Justin.

Kouei-chouang:  Kinesernes navn på de som i dag kalles kushaner. Deres stammedyr var ulven.

Hsiung-nu:          Kinesernes navn på hunerne som før Kristus bodde nord for Kina men senere vandret

                           Tvers over det Eurasiske kontinent til Frankrike der de ble beseiret.

Zhang Qien:       Utsending fra den kinesiske keiser som besøkte Sentralasia i det 2-ndre århundre f.Kr..

Sima Qian:         Levde ca. 145 – 980 f.Kr.. De kinesiske historieskriveres far.

Soldynastiet:      I India het det Surya vamsha. Styrte i de vestlige områder av India.

Han shu:            Historien om det vestlige Han-dynastiet dekker tiden fra 206 f.Kr.-25 e.Kr.

Hou han shu:     Dekker de vestlige Hans historie fra 25 – 220 e.Kr..

Se f.eks.:

Craig G.R. Benjamin: The Yuezhi. Origin,  Migration and the Conquest of Northern Bactria

Hulsewe, A.F.P.:         China in Central Asia. E.J. Brill. Leiden.

A.L. Basham et al.:     Papers on the date of Kaniska. E.J. Brill, Leiden.

            E. Zürcher.:                The Yüeh-chih and Kaniska in Chinese Sources. (I Bashan et al.)

            A. K. Narain.:             The Indo-Greekis.

 J.Harmatta, B.N.Puri, G.F.Etemady.:     History of civilizations of Central Asia, Vol II.

            W. Ball.:                      The Monuments of Afghanistan.  L. B. Tauris & Co. London, New York.

            I. Mortensson-Egnund.:  Edda-kvede. 1964.

 

  

 

a-vandr

                                                                 

     Fig. 39.                                         Æsenes vandringer.

                                                       Fra Maghada til Gansu  ( …….. )

                                                       Fra Kina til Vanaland.  ( -------------- )

 

6.4.   Østgoter og Vaner til Skandinavia.

 

Da Trajan ble keiser kort før år 100 e.Kr. var Romernes problem med forsyninger av stål fremdeles ikke løst. Det beste stål i den Romerske hærs våpen kom fortsatt via India. Dette kostet og Romerske ledere var bekymret for sikkerheten i leveranser og pengene som forsvant ut av landet. Mange mente Rom burde erobre India. Trajan tok tak i problemet og fant under hærtoget til Persiabukta en annen løsning. Han ga Æser og Vaner som behersket den indirekte stålprosessen et nytt rike i Sverige mot at de stilte sin prosessekspertise til rådighet for Romerne i Britannia Caesariensis, Norge. Etter deres ankomst økte jern- og stål-produksjonen i Norge betydelig og kvaliteten ble akseptabel for Romerne. Fra år 180 opphørte deres stålimport fra India helt. Fra da av dekket de sitt behov for Serisk stål  fra Britannia Caesariensis, Norge.

Til å lede innvandrerne som skulle delta i oppbygging av jernproduksjonen i Skandinavia satte den Romerske keiser en av sine egne betrodde offiserer, en Bactrisk kongesønn og ksatria som i ungdommen var opplært av budhistiske munker. Han var av Roxalanenes kongeslekt som nedstammet direkte fra den Tor Vanene kalte Heraes, som vi fortalte om. Som ung ble han sendt som gissel til Romerne for å besegle en avtale. Han fikk en lang tjeneste i de Romerske legioner. Han styrte Skandinavia etter Budhistiske normer og ksatriaenes regler og snakket Vanenes og Æsenes språk.

 

Vi skal flytte tilbake til Europa og nordvestsiden av Svartehavet. I andre halvdel av det første århundre etter Kristus finner vi Roxalanene vest for elva Prut og nord for Donau i sørskråningen av Karpatene, der de hadde et mindre rike. De hadde vandret inn fra Bactria for å komme unna Kushanene. Etter et nederlag for Romerne år 68 inngikk de en avtale med Rom og overleverte gisler. En av dem var Udayin, den Roxalanske kongen Friallavs sønn. Roxalanene forble lenge lojale mot Romerne. De brakte panserkappen, lorica, til Europa. En som bar den kaltes Loricus. Roxalanske ungdommer ble i h.h.t avtalen overlatt Romerne for soldatopplæring og tjente i de romerske legioner. Udayin nedstammet fra Vanekongen Menander og hans sønn Tor, samt Æsenes konger og Euthydemidenes herskerslekt. Odayin var oppfostret som en ksatria, en kriger.

 

I de vediske samfunn var befolkningen delt i klasser og kshatria, krigerne, var klassen kongene kom fra. For dem gjaldt visse humane lover som måtte overholdes hvis en skulle komme til deres paradis. Motivene for et slag og hvordan en kjempet var like viktig som det å vinne. Det var ikke tillatt å skade ubevæpnede, kvinner, gamle eller barn. Det var forbudt å brenne fiendens land og ødelegge trær eller avling. Grekeren Megasthenes som var ambassadør for Seleucidene til Pataliputra ca. 300 år f.Kr. skriver at :

 

  bønder og de som pløyer markene blir ikke angrepet, selv når slaget raser like 

i nærheten arbeider de uten fare….

 

Like viktig for en kshatria, kriger, var det å beskytte fiender som overga seg. Det skjedde ved at de ba om jivita-grid-hnuta, hvilket betød at man ”ba om å få leve”. Vi kjenner igjen ytringen fra Snorre når han forteller at en i kampens hete kunne be om grid. Utrykket er en levning fra det asiatiske samfunn Odin kom fra. For å mestre kravene trente krigerne både fysisk og mentalt, det siste for å mestre sinne og hevnlyst. En annen regel kshatria-krigerne hadde var at de måtte drepes av en annen khsatria eller seg selv for å komme til krigerparadiset. Derfor ble Asatru i Magadha drept med et spydstikk av sin sønn Udayin.

 

Trajan hadde Augustus erobringslyst i seg. Han var født i Spania og gjorde en militær karriere som til sist skaffet ham keiserembedet. Han hadde vært i Syria, Britannia og Spania. I Tyskland ledet han kampanjene mot Germanerne som Domitian, Vespasians sønn tok æren for. Her arbeidet Trajan for å bedre forholdet til Cheruskerne i Westfahlen og Semnonerne øst for dem. Senere ble han utnevnt til stattholder for Øvre Germania med sete i Mogontiacum. Etter keiser Nervas død ble Trajan utropt til keiser. Som keiser fortsatte han arbeidet med å passifisere de germanske stammer på østsiden av Rhinen i nord. Først 2 år etter utnevnelsen vandret han til fots inn i Roma sammen med sine soldater. Da hadde han innsatt ny konge hos Semnonerne og var godt i gang med å få noen av de andre stammer til å akseptere konger han hadde valgt fra legionene.

 

På mynten Fig. 40. kan vi til venstre lese bokstavene GER(manicus) DAC(icus) PARTH(icus). Det betyr at Trajan var Germanernes, Dakernes og Parthernes beseirer. Til høyre ser vi Trajan utnevne ny konge hos Partherne år 116/117 etter at han hadde erobret sin del av Parthia. På sella castrensis sitter keiseren barhodet med en offiserer stående bak og en foran tribunen. Foran tribunen har Parthernes nye konge gått ned på kne som det sømmet seg en underdanig vasall. Myntene Fig. 41. viser at Trajan utnevne flere konger. Regna Adsignata betyr utdeling av kongelige tegn. Hvor disse kongene styrte forteller ikke myntene men de hersket i forskjellige Germanske landområder.

 

Trajan kom til Germania som leder for Legio VII Gemina år 88 etter Kristus. Domitian var da keiser og Trajan kjempet og forhandlet med Germanerne på østsiden av Rhinen i over 10 år. De første årene ledet han kampanjer mot Westfahlen fra Colonia Aggripina, Køln, og Vetera. Senere ble han forflyttet til Mogontiacum, Mainz, for å demme opp for Alemannene. Den store grensevollen, Limes, mellom Rhinen og Donau fra Mainz til Regensburg ble påbegynt under Trajans tid i Germania. Her er noen linjer som beretter om ham der. Dio Cassius forteller:

 

 ……Chariomerus, cheruskerkongen som var venn med Romerne var blitt jaget fra sine områder i Westfalen av Chattene. Han ba Domitian om beskyttelse og fikk det, men ikke romersk bistand til å gjenerobre sitt land…….

 

Dette var i år 90. Samme år skriver Hieronymus i en kronikk at:

 

…. Domitian hadde triumfert over germanerne….

 

trajanpatija 1   trajanpatrija traj

 

         Fig. 40.                  Trajan utnevner ny parthisk konge

 

FAUSTred          FAUSTred

                            

         Fig. 41.                      Trajan utnevner konger hos Germanerne

 

Antagelig frigjorde Trajan Cheruskernes land fra chattene.

År 91-92 skriver Dio at:

 

 …..Svever og Jazyger hadde gått sammen og rustet seg for å gå over Donau for å angripe

       Romerne…..

 

Han skriver videre at i år 92 hadde:

 

 Semnonernes nye konge sammen med jomfru Hanna – denne var etter Veleda en synsk kvinne i kelterlandet - besøkt keiser Domitian i Rom og etter å ha blitt mottatt med store æresbevisninger hadde de vendt tilbake til hjemlandet……..

 

Dette skjedde mens Trajan var i Germania. Hos Semnonerne i dagens Sachsen innsatte Trajan ny konge. En av kongens første handlinger var å besøke keiseren i Rom for å vinne hans tillit og godkjennelse. Kongen hadde arbeidet tett sammen med Trajan i Germania og hadde hans tillit. Han hadde vist seg som en smidig og klok forhandler som med sin høye moral hadde vunnet Semnonenes sympati og tillit. Nå ble han presentert for og akseptert av keiseren i Rom, ikke minst fordi han hadde Vanekongenes blod i sine årer.

 

Den nye kongen var Odin som i Saksland ble kalt Wodan. For å knytte sterke bånd til Semnonene adopterte han deres arveprins som sin sønn og lot den innflydelsesrike Hanna følge med til Rom for å gi henne status og slik vinne hennes støtte.

 

Fra Trajans tid som keiser er lite skrevet stoff overlevert om Germania. Vi skal sitere det lille som er relevant. Eutrop skriver:

 

 …..Byene på andre siden av Rhinen i Germania lot han bygge opp igjen.......etterat Dakia var beseiret flyttet enorme menneskemengder fra hele det Romerske område dit for å dyrke åkrene og bebo byene. Dakia  var etter krigen blitt avfolket….

 

Orosius skriver :

 

…….  I Colonia Agrippina, en by i Gallia, tok han på seg herskertegnene. Så brakte han Germania på andre siden av Rhinen tilbake til gammel tilstand. På andre siden av Donau la han under seg mange folk……..

 

Georgios Synkellos skriver :

 

….. Trajan la Daker og Skyter under seg og feiret triumf over dem…..

 

Trajan beseiret fiendtlige germanske stammer. Han fordrev Chattene som hadde okkupert Cheruskernes land i Westfahlen. Byene hos de vennligsinnede Germaner som var blitt ødelagt under fiendtlighetene hjalp han dem å bygge opp igjen og han fikk på plass en administrasjon som fikk områdene til å fungere.

 

Ser vi på kongene på myntene foran ser vi at de er Romerske soldater. De kneler ikke i underdanig ydmykhet slik Partheren gjorde. Dette var Trajans håndplukkede menn som hadde gjort karriere i legionene, de var Odins sønner. Trajan ønsket herskere som var i slekt for å legge forholdene til rette for et dynasti som gjensidig støttet hverandre i stedet for å rivalisere. Kongene ble plassert hos de store Chauker mellom Elben’s og Weser’s nedre løp, hos de små Chauker mellom Weser og Ems, hos Cheruskerne i Westfahlen, Semnonerne i Sachsen, hos Thüringerne og i Siegerland. Trajans intensjon var å bruke deres land som oppmarsjområde bak stammene ved Rhinen. Hans visjon var å flytte rikets østgrense til Elben noe Augustus hadde måttet oppgi. Senere tenkte han seg Weichsel som Romerrikets grense i øst. Fra Weichsel skulle den gå sydover til Constansa ved Svartehavet, byen han kalte opp etter sin søster. Hans strategi var å få kontroll med de Germanske stammer ved å gi dem konger fra sine rekker, og ved inngifte og innfiltrering.

 

Etter en kort periode i Rom dro Trajan på hærtog mot Dakerne i Karpatene og Trans-sylvania. Der fantes en variert metallurgisk industri som produserte gull, sølv, kobber og jern. Det var en av årsakene til at han ønsket å overta landet. Romerstaten var avhengig av å betale leiesoldatene. Uregelmessigheter kunne føre til misnøye og opprør. Under Domitian hadde statens finanser blitt mer og mer anstrengt. Da Trajan ble keiser var rikdommene i Transsylvania noe han raskt kunne fylle i en slunken statskasse. Hoved-staden i det Dakiske riket var Sarmizegetusa, Sarmater-geterbyen. Under kong Burebista utviklet byen seg til et viktig handelssenter. I årene 85 til 106 regjerte kong Torpaneus,  som kaltes den dakiske ulven etter hærsymbolet slangen med ulvehodet.

 

Den 25 Mars år 101 forlot Trajan Rom med kurs for Trakia. Dette ble starten på den første dakiske krig. I tillegg til de legioner som fantes i nærheten var 4 legioner i Germania satt i beredskap. Kampene varte til ut på sommeren år 102. Etter først å ha hatt hell måtte Torpaneus vike og ba om forhandlinger. Fredsavtalen resulterte i landavståelser og betaling av tributt. Men freden ble kortvarig. Sommeren år 105 brøt kampene ut på nytt. Trajan rykket nu frem mot Sarmizegetusa langs 4 veier. De Dakiske forsvarere klarte å slå tilbake det første angrep men Romerne ødela vannkanalene inn til byen. Deretter ble forsvarsværkene satt i brann, helligdommer ble ødelagt og den øverste prest Vezina ble drept. Under tortur røpet en skatteforvalter hvor Dakernes skatter var skjult. Romerne ledet vekk vannet i Sargetaelven og under elveleiet fant de den Dakiske statskasse som inneholdt 165'500 kg. gull, og 331'000 kg. sølv.

 

Troen gjorde at de Dakiske soldater ikke fryktet døden men møtte den med et smil. De kunne selv avslutte livet og på den måten stikke av når de ellers ville blitt overmannet. Slik unslapp de fienden og kom til guden i krigerparadiset der de møtte tidligere medsoldater og ble rikt beværtet. Når tiden var inne ble de født på ny og kom tilbake til det jordiske. Kong Torpaneus som tilsist var omgitt av få menn ble innhentet av en Romersk rytteravdeling og ute av stand til å unnslippe bestemte Dakerne seg for selvmord som i en slik situasjon var en ærefull måte å avslutte livet på samtidig som det ga dem innpass i krigerparadiset som tilsvarte Valhall. Den Romerske decurion lot det skje i respekt for troen. Dakerne halshugg hverandre. Etterpå ble Torpaneus hode og høyre hånd med ringer tatt med som bevis på hans død.

 

Trajan overtok nå den Dakiske metallutvinning. Han hentet datidens fremste brobygger Apollodorus fra Damaskus som bygget en bro av stein over Donau. Det sikret adgangen til områdene og det ble lettere å frakte ut rikdommene. Apollodorus reiste senere Trajanssøylen i Rom der scener fra Trajans kriger mot Dakerne er fremstilt. Det Dakiske folk led samme skjebne som andre som led nederlag. Mange ble drept, mange ble tatt som slaver. En stor del ble deportert. Mange deporterte ble sendt nordover til Odins land Sachsen der det var store arealer å dyrke. Odin tok imot dem på sin måte. Dakiske familier som ønsket jord fikk tildelt land mot å avlegge troskapsed til ham. Eden medførte at de fikk friheten tilbake. Avhengig av jordarealet betalte de landskyld. Jord de ikke dyrket selv kunne de dele ut til andre på lignende betingelser. De største jordeiere stilte soldater til Odins disposisjon. Han fikk på den måten lojale undersåtter og en hærstyrke som vokste. De garder som ble ryddet av Dakerne fikk navn som endte på hlaiba. Bokstaven b ble uttalt w slik at uttalen var Hlaiwa. Senere byttet bokstaven lyd og uttalen ble Hlaiba som i dag er blitt –leben. På norsk sier vi levn og levn-inger. I Sachsen og Türingen finnes fortsatt noen hundre navn som minner om de Dakiske innvandrere slik som Ottersleben og Hassleben. De fleste av disse dakiske innvandrere var Sakaer, Skyter, som var kommet fra områder nær Bactria, bl.a. fra dagens Seistan. De kjente Odins slekt.

 

Odin var Kshatria og påvirket av Budhismen. Ordningene han innførte var bestemt av dette. Dakerne som folk døde men ble gjenfødt her i Sachsen som Sakaer -> Sakser. Hjulet hadde gått en omdreining nå startet en ny. Ut fra det de opplevde så Dakerne hvordan deres tro fungerte og et rykte spredte seg. Odin og guden hans var greie karer som gav folk en ny sjanse og frihet. På sikt styrket dette matproduksjon og forsvarsevne og knyttet Sakser og Türinger til Odin og til Rom. For andre stammer i området var det et tegn på at Romersk vennskap lønte seg. De fulgte eksemplet og Odins makt vokste. Trajan kunne vise økt styrke i ryggen på stammene ved Rhinen.

 

Senere vant Trajan en knusende seier over Dakerne og utradert det Dakiske aristokrati og deporterte befolkningen. Da dette ble kjent i Britannia gjorde dakiske soldater i Legio IX som var forlagt i York mytteri og brente sine forlegninger, før de stakk av over havet til Nordtyskland og Skandinavia der hjelpetroppene i legionen oppholdt seg. Mytteriet var en reaksjon på den behandling Dakerne fikk av Trajan. Odin forsto deres frustrasjon og sinne og fremsatte et forslag som satte forholdet til keiseren på en alvorlig prøve. Han ba om at de soldater som hadde desertert fra Legio IX i York år 108 skulle overlates ham for å danne stammen i den hær han trengte for å kontrollere sine områder i Nordtyskland. Dette var ypperlige soldater men de hadde gjort den værste av alle ugjerninger en soldat i den Romerske hær kunne gjøre. De hadde desertert. Hadde det vært mulig ville alle blitt henrettet. Nå hadde mange av dem tilhold hos stammer Romerne ønsket å kontrollere. Odin ba om å få dem benådet for å bruke dem, og fremla deres sak for Trajan med et klart resonnement. Deres ugjerning var utilgivelig. Men den var et resultat av at deres fedres land var erobret og ødelagt av den Romerske hær og at slektninger var drept eller gjort til slaver. Og i Odins lederfilosofi var det en større forbrytelse enn deserteringen.

 

Han hevdet at disse soldater kunne være til nytte for Romerne når det gjaldt å få kontroll i de nye områder. Mange hadde posisjoner hos folkene der, hvilket kunne utnyttes gjennom kloke ord og beslutninger. De representerte et potentiale som kunne utnyttes for å nå keiserens mål. Trajan innså fordelene men det var umulig for ham som leder av den Romerske hær å benåde dem med de regler som gjaldt. Legio IX og dens soldater var borte og glemt for alltid.

Også her visste Odin råd. Legio IX og dens soldater var en skamplett i Romersk militær historie plassert på dynga for alltid. Men på naturens dynger vokser ofte de skønneste blomster. Han fremstilte det slik at en ny militær styrke kunne vokse frem med næring fra den gamle legionen. Soldatene kunne gjenfødes med nye navn, få nye liv men ha erfaringene fra det gamle soldatliv med seg. Under disse forutsetninger aksepterte Trajan forslaget men all forbindelse til den gamle legionen måtte viskes ut. Soldatene ble nå overlatt til Odin og sverget troskapsed til ham.

 

Forsyningen av stål til Romerriket var et problem Trajan nå tok sikte på å løse. Det beste stål var Serisk, kinesisk, og ble importert via Bactria og India til havner ved Rødehavet, mens noe kom til Charax innerst i Persiabukta. Plinius skriver om dette :

 

….Av alle stålslag er det Seriske det beste. Sererne sender det med stoffer og pelser. Nestbest er det Parthiske…….i vårt område er det Noriske stål det beste… 

 

Problemet var at skipene, som bare kunne seile en gang i året på grunn av vindene, i tillegg stadig ble overfalt av pirater. En alternativ transportrute gikk over land gjennom det Parthia og Armenia til havner øst i Middelhavet. Disse karavanene var og utsatt for overfall. I tillegg krevde Partherne store avgifter for å la transportene passere.

 

Trajan la derfor år 115 ut på et hærtog som skulle bringe ham til munningen av Eufrat ved den Persiske bukt for bl.a. om mulig å bedre transportsikkerheten. Underveis erobret han områder fra Partherne og innsatte en lojal konge hos Armenerne. Han oppholdt seg en tid i Charax og førte forhandlinger med Vaner fra India. Og mens han var der kom beskjeden om at Partherne hadde erobret tilbake områder han kort tid i forveien hadde tatt. Trajan forsto at avstanden til transportrutene og deres utstrekning gjorde det umulig for Rom å sikre stålimporten fra India mot overfall. Det måtte finnes en annen løsning.

 

Trajan visste at myrmalm fantes i Skandinavia. Allerede Augustus hadde forberedt

en utnyttelse av ressursene. Han hadde tenkt transport langs kysten av Jylland og Nord-Tyskland og forsøkte som et første skritt å sikre ruten ved å erobre de Nordtyske kystområdene. Planene fikk en knekk da Varus led nederlag i Germania år 9 e.Kr..

År 43 bestemte keiser Claudius å la jerntransporten gå fra Norge via Britannia. Han erobret det østlige Britannia og sendte Noriske jernutvinnere til Britannia Caesariensis. Men Norikerne klarte ikke å møte kravene, stålet hadde dårlig kvalitet og utvunnet kvantum var lite.

 

Trajan tok et overblikk. Hærtoget til Persiabukta hadde fått ham til å innse at løsningen ikke var å erobre Armenia, Parthia og Arabia for å sikre transportrutene fra India. Malm og ved til kull fantes i Skandinavia. Transportruten til forbrukerne derfra var kort og sikker. Det som manglet var prosessekspertise. Den fantes i  Bactria. Det som måtte til var å flytte prosessekspertise fra Bactria til Britannia Caesariensis. Dette ble diskutert med Vaneutsendingene på skipet fra India. Vaner og Æser ble nå tilbudt nytt land i Sverige der jernmalm og skog til kull fantes. De kunne få

 

…. Et nytt rike i Skandinavia og som motydelse levere det Seriske stål romerriket

        trengte fra jernverk i Britannia Caesariensis.

 

Da Vaneskipet forlot Charax med kurs for India stod Trajan på stranden å så det forsvinne. Dio Cassius forteller at han beklaget at han aldri hadde kunnet besøke India. Han forteller og at Trajan på tilbaketuren fra Persiabukta året etter fikk beskjed om at en gruppe Alaner, Æser, nærmet seg den Romerske grense ved det Kaspiske hav og at han sendte militære styrker dit år 117 e.Kr.. for å ta imot dem. Det skjedde kort før han døde i Kilikia.

 

Forholdene for Vaner og Æser i Bactria og India var vanskelige ved år 115. Etter den store krigen hadde de mistet sin selvstendighet og var underlagt Kushanene, Æsenes gamle undersåtter i Kina. Vaner og Æser var stolte folk og da Kushanene nasjonaliserte stålindustrien mistet de i tillegg til æren og sitt ry også inntektene fra ståleksporten til Rom. Derfor må et tilbud om et eget nytt land der de skulle produsere stål og selv beholde intektene fra stålproduksjonen ha vært forlokkende. Vi vet og at Trajan på samme tid ga ledende Vaner eiendom i Italia og plass i senatet i Rom. Det står ikke noe om hva Rom fikk som motytelse. Men ingen motydelse var av så vital betydning for Rom som det å få Serisk stålproduksjon med sikre leveranser i eget område. Trajan så og at innvandrerne ville være nyttige på andre måter. Vanenes og Æsenes nye rike i Sverige ville danne et førsteforsvar av Romerrikets nordøstlige grense.

 

Trajan trengte en leder han stolte på til å ta hånd om innvandrerne. Valget falt på Odin som snakket Æsenes og Vanenes språk og kjente deres kultur. Han hadde røtter i deres gamle område og hadde samme tro som dem. I tillegg var han ættet fra deres gamle kongeslekter. Udayin, Wodan, som vi kaller Odin, stammet fra Bactria og hadde god kunnskap om folkene som kom. Som Æser og Vaner husket han fordums storhet og var lite fornøyd med nedgangen som hadde funnet sted.

 

Trajans avtale med Vaner og Æser forklarer hvordan Odin visste at hans slekt skulle bli stor i Skandinavia, slik Snorre formulerer det. Avtalen med Trajan gjorde det mulig for Æser og Vaner å gjenvinne status. Mange fulgte oppfordringen om å utvandre. Isolerte Vanekolonier ved foten av fjellene, som f.eks.  i Badhakshan der det var metallutvinning og der Vanene og utvant diamanter, ble forlatt. Andre kom fra Ferganadalen, og fra områdene ved Shibergan og Balkh i vest, og sluttet seg til vandringen.

 

De fulgte karavaneveien fra Balkh langs nordsiden av Kopet Dagh-fjellene mot det Kaspiske hav, og dro med båter over til dagens Aserbaidsjan der de gikk i land på Romersk territorium og ble møtt av Romerske militære enheter som slapp dem inn og lot dem passere. Reisen fortsatte over land til Colchis og med båt eller til fots til Roxalanenes land på sørøstsiden av Karpatene der de møtte folk som forsto deres språk.

 

I Sverige lå malmfeltene og malmmyrene på nordsiden av Mælaren. Det var her man ønsket å bosette en del av jernutvinnerne. Odin sendte utsendinger til kong Gylfe i Sigtuna for å ta opp spørsmålet før han møtte vandrerne. Svaret han fikk var avgitt i angst. Odin kunne overta det han ville av landet. Gylfe var skremt av Romernes erobringer i Germania og innså at han ikke kunne stå i mot en romersk hærstyrke.

 

Odin dro deretter til sitt gamle rike ved Svartehavet med en hærstyrke fra den gamle Legio IX for å holde orden på vandrerne. Han møtte dem i landet han hadde forlatt som ung. Foruten Æser, Serer og Vaner var nye grupper kommet til. Blant dem Vestgotiske og Jazygiske krigsfanger fra Dakia. Mange Roxalaner fulgte og med til Sverige. Til vandrerne talte Odin i deres eget språk. Det gjorde et inntrykk som ble ytterligere forsterket ved den lavmælte autoritet budskapet ble fremført med. Han skulle lede dem til et nytt land der de skulle slå seg ned. De ville få tildelt jord og skulle produsere jern og stål slik Æsene gjorde. De var fri til å dyrke sin tro. Æser og Vaner var kommet til en av sine egne. Odin var av samme ætt som Budha og en etterkommer etter Vanekongen Mennan, det ga respekt hos Æser og Vaner i toget. De opplevde en religiøs åpenbaring og så i Odin den gamle helt og stammegud hvis navn han bar og en gjenfødt Budha som var kommet dem i møte for å lede og hjelpe dem i en ny tilværelse. Hjulet hadde fullført en syklus nå startet en ny. Slik ble kjernen i deres tro bekreftet. Odin gled inn i rollen som hersker og stammegud og fikk den opphøyede posisjon som har fulgt ham til vår tid.

 

Hovedelementene i den Norrøne mytologi kom med innvandrerne fra Bactria. Åsatroen, troen fra Asia, fikk innpass og utviklet seg i Odinslektens områder. Den har røtter i Æsenes historie der Odin, Tor og Asatru var konger, i de vediske myter og i Buddhismen.

 

De krigsfanger Romerne overlot Odin var en stor gruppe. Mange var født i Dakia. Andre som hadde kommet østfra hadde sluttet seg til Dakerne og var glidd inn i nederlaget. Her som i Germania fulgte Odin sin overbevisning. De kom som slaver og krigsbytte. Etter ankomsten fulgte han Budhistenes regler. De fikk kjøpe seg fri for den symbolske pris av 1 hest. Slik ga Odin dem en ny start og forvandlet dem fra hatefulle og skulende til lojale innbyggere. De fikk land i det dengang tynt befolkede område som i dag heter Gøtaland. Den østlige del av området ble befolket av Ø-schøter = ja-zy-ger = Østgoter, den vestlige del av alaner - vestgoter.

 

For kong Gylfe og hans menn var det vanskelig å se denne folkemengden ankomme landet. Odin så også klart Svearnes situasjon og skjermet dem samtidig som han plasserte en sterk styrke fra den gamle legio IX i deres land for å ha kontroll. Han talte mye med kong Gylfe og høvdingene og som andre ble de overrasket og fanget inn av vennligheten og respekten han møtte dem med. De hadde forventet å bli slaver i eget land men Odins rettferdige styre tok hensyn til dem. De nye menneskene hadde spennende nytt å fortelle om sin tro, sitt gamle land og om praktiske ting som var nyttige i hverdagen. Jern- og stål- produksjon ble satt i gang på stadig nye steder. Metallene ble byttet mot varer og penger hos Romerne. Gylfe og hans folk nøt godt av dette. Odin brakte gode tider, så gode at mange tok til å mene at de gamle guder burde byttes ut med Odin.

 

Hadrian ble keiser etter Trajan. Han hadde en annen legning enn Trajan, så stort på ting, var romslig og hadde statsmannens evne til å skaffe seg oversikt og ta beslutninger. Han var ingen krigsherre og innså at mange av områdene Trajan hadde erobret ville bli vanskelige å beholde. Derfor var noe av det første han gjorde å gi Partherne øst for Eufrat og Tigris friheten tilbake og gjeninnsette deres gamle konge. Deretter besøkte han sine hæravdelinger og allierte og møtte Odin hos Semnonene i Germania. De drøftet situasjonen. De tiltak Odin hadde gjort hadde vært vellykkede, hans tillit og inflydelse hos Hadrian vokste. Allikevel, Hadrians inntrykk etter samtalene med ham og andre ledere var at de Germanske områder øst for Rhinen ikke var erobret og at det ville koste mye å beholde dem. Han så at Germaner og Sakaer var hengivne overfor Odin og hans sønner. Derfor gjorde Hadrian som i Parthia. Han overlot områdene øst for Rhinen, som Odin og sønnene hadde erobret sammen med Trajan, til Odin og sønnene mot at de bidro til å sikre fred langs Rhingrensen og grensene mot Britannia samt at de forpliktet seg til å sikre transporten  av det Seriske stål som ble produsert i Britannia Caesariensis. Etter knapt 20 år under Romersk styre inngikk Westfahlen og Sachsen i Odins rike. Britannia Caesariensis, Norge, Noricii, ble administrert av keiseren og jernproduksjonen der ble drevet med Æsenes prosesser og med deres hjelp. Sverige ble styrt av Odin.

 

Odin bosatte seg i Sigtuna. Rundt seg plasserte han soldater fra den gamle legio IX som hadde fulgt ham. De var organisert i Centurier, Hundreder. Hver Centurie besto i navnet av 100 mann. De ble plassert rundt i området slik at Odin hadde et godt forsvar. Minner om Centuriene finnes fortsatt i landskapsnavn som Tiohundraland, den 10-ende Centuries land, Åttundaland, den 8-ende Centuries land, Fyrahundraland, den 4-de Centuries land. Odin bosatte seg i Odensala og i Erling hundra-Husby sørøst for Odensala lå en hæravdeling. En annen var forlagt nordøst for Odensala der det i dag heter Husby-Långhundra. Disse hæravdelinger forsvarte Odensala mot overraskende angrep fra sjøen. Odins hundreder er opprinnelsen til våre Herreder. Hvert Herred skulle stille 100 soldater til Odins rådighet, og er et minne om hans organisering av landområdene.

 

De Roxalaner som fulgte Odin fikk land der det i dag heter Roslagen. Finnenes ord for svensker, Ruotsalainen, er avledet av førsteleddet Rox akkurat som den gamle betegnelsen Rus for svensker. Roxalanene var Odins folk.

 

Etter at Odin hadde fått kontroll i Svealand og Götaland dro han til Britannia Caesariensis og Tule. Virksomheten der var ledet av procuratores Augusti, frigitte slaver i samarbeid med hjelpesoldater fra Legionene. For å sikre transporten til og fra Britannia Prima var hærstyrker og skip forlagt på Avalos nesos og Insula i sørvest mens hjelpesoldater fra legionene var forlagt der det var behov for det på Østlandet. Ledige hender var satt til å dyrke jord og fikk opplæring i nye yrker i forbindelse med jernutvinningen. Æsenes og Serernes prosesser produserte jern og kullstoffstål i Norge. Slaver brente kull og grov frem malm fra myrene.

               

Odins innsats kan vurderes på flere måter. Hans sønner fikk med Romersk hjelp riker i Germania. Selv slo han seg ned lengst i nordøst for å bistå i utviklingen av jern- og stål-produksjonen i Skandinavia. De svenske jernbygder er et minne om ham. Han grunnla stålindustrien i Norge sammen med Romer, Vaner og Æser. De kontrollerte jernutvinning og jerneksport og bygget opp et transportsystem mellom produksonssted og kunde basert på hester i innlandet og skip som seilte på faste havner mellom landene. Ved behov kunne de raskt bringe soldater til et urolig område. De Romerske hærer i Britannia, Gallia og Germania var den største forbruker av stål/jern. Keiseren og Odin hadde felles interesser.

 

Det riket Odin skapte var knyttet sammen med slektsbånd og lojalitetsed. Det omfattet Nordtyskland, Danmark og Sverige. År 450 flyttet Saksiske høvdinger til Sørøstengland da Romerne dro derfra. Fra da av satt Odinslekten også der.

 

Det sterkeste minne etter Odin i dag er den mytologi som kom med innvandrerne til Skandinavia. Han personifiserte stammeguden og praktiserte Budhas leveregler. Etter sin død levde han videre som gud og er i dag bærebjelken i den Norrøne mytologi. For samtiden var hans viktigste bidrag at han organiserte samfunnene og skapte ordnede og trygge forhold. Basis for velstanden var den industrielle utvikling han startet i Sverige og Norge som skaffet arbeid og utkomme og bragte oss opp på et høyt teknisk nivå. Den svenske stålindustrien begynte med Odin.

 

Etter at Æser, Serer og Vaner kom til Skandinavia økte folketallet. Men ikke alle fant en plass, mulighetene for jorbruk var begrensede. Etter Odins død utvandret derfor 3 fraksjoner, 2 av dem under navnet Goter, fra Sverige slik Alanen Jordanes forteller.

 

I årene mellom 189 og 196 e.Kr. angrep Odindynastiet Herulerne i Østjylland og overtok deres land der. Erobringen startet nordfra i Djursland. Herulerne ble i flere slag drevet sørover og år 196 forlot de siste Jylland og la ut på en vandring tilbake til områdene sør og øst for Svartehavet. Erobringen ble ledet av Odindynastiets høvdinger på Sjælland og Fyn. Soldater fra områdene ved Weichselmunningen, Reidgotaland og Norge deltok i kampene. Den Gotiske befolkning som til da hadde bodd i Reidgotaland mellom Oder og Weichsel flyttet nå over til Jylland og overtok Herulernes land der. De store danske mosefunnene med våpenutrustning er minner om denne konflikten. Odin-dynastiet fikk etter dette et nytt høvdingsete i Jelling på Østjylland. Dermed hadde den kontroll over det meste av Danmark. Den kimbriske halvø ble Jut-land som over tid er blitt Jylland. De dakiske innflyttere som ble bosatt i Danmark var mange. Det er grunnen til at Danmark i gammel tid ble kalt Dakia. Mange Daker ble og bosatt i Vestsverige. Derfor var Sørvestsverige i gammel tid en del av Danmark. De siste som styrte fra Jelling var Gorm den gamle og Harald Blåtann. Navnet Dakia er en europeisering av det kinesiske Ta Shia = Bactria.

 

Odin er et eksempel på et menneske med rett bakgrunn som var på rett sted til riktig tid. For Romerne var han akseptabel fordi han hadde den Bactrisk-greske kongeslektens blod i årene. Det var trenede herskere. Han hadde gjort tjeneste i de Romerske legioner i Trajans nærhet. Trajan kjente hans kvaliteter og viste ham stor tillit ved å overlate kommando og organisering i Germania til ham. Oppgaven der utførte han så bra at Hadrian ingikk det vi i dag kaller et «joint venture» når det gjaldt oppbygging av jernproduksjon i Skandinavia. Overfor de innvandrende folk opptrådte han som en av dem og snakket deres språk. Gudestatusen han hadde arvet ga ham en autoritet som gjorde hans beslutninger udiskutable. Slik status er lett å misbruke men det ser ut til at Odin unngikk det. Både i Germania og Skandinavia fikk han samfunnene til å fungere ved hjelp av kloke og rettferdige beslutninger. Ikke minst må han ha behandlet folk som var havnet i et underlæge med respekt og aktelse. Det viser det savn Svearne følte etter hans bortgang, noe som fremgår av Snorres gamle linjer.

 

Den teknologiske arven fra Odin og Æsene har svenskene forvaltet gjennom skiftende tider. Det svenske stålet er fremdeles berømt. I det 20-ende århundre er deres stålindustri fortsatt ledende. Hvis Odin og Æsene hadde kommet tilbake ville de ha kjent igjen prosessene, men dimensjonene, produksjonskapasiteten, energiforsyningen og mannskapsbehovet ville ha overrasket dem.

 

Vi skal se på noen detaljer som knytter vandringslederen Odin til indisk kultur. Voluspå forteller bl.a. om  Mimes brønn. Det var et poetisk navn på Mimamsa som var en ortodox skole innen vedisk filosofi hvis mål var å innskjerpe Vedaenes autoritet og forklare innholdet i dem. Mimamsa var nedskrevet mellom det 3.dje og 1.ste århundre f.Kr. og ble brukt av dem som studerte de gamle vedatekstene. De kunne tolkes på mange måter fordi enkeltord kunne ha mange betydninger. En annen årsak var at mange av vedatekstene var svært gamle og at språket i dagligtalen hadde endret seg i forhold til språket i vedatekstene. Mimamsa ble brukt for å sikre en korrekt og lik forståelse av dem. Det var viktig fordi offerritualer, besvergelser og magi måtte utføres korrekt for at de skulle virke. Forfatteren av rettledningen ble kalt Mimamsa-bhatta og navnet Mime er avledet av det. Når Odin drakk vann fra Mimes brønn betyr det at han tilegnet seg kunnskap fra Mimamsa. Kanskje var han spesielt interessert i overnaturlige fenomener. Det var mulig for sjelen å forlate kroppen og være andre steder for så å vende tilbake til kroppen. Snorre forteller at Odin hadde utviklet denne egenskapen. Vår tids videnskap forsker på det som kalles nær døden opplevelser og som bl.a. kjennetegnes av at bevisstheten kan forlate kroppen. Men det er en grense og hvis den overskrides kan ikke bevisstheten vende tilbake. For Æser og Vaner var denne grensen elva Styx. For å få tilgang til kunnskapen hadde Odin ofret sitt ene øye i Mimes brønn. Det er en poetisk formulering for at han leste mye i Mimamsa. Odin oppbevarte Mimes hode hvilket betyr at han hadde med seg Mimamsas bøker til Skandinavia. Teksten var skrevet på lær som måtte smøres av og til for at det ikke skulle sprekke opp. Mimes hode var en omskrivning for en eller flere bøker.

 

I Mimamsa var Ashvameda, Hesteblotet, et viktig offerrituale. Ifølge indiske kilder var Asa-tru og de andre kongene i Madhya-desa, Midgard, ivrige blotere. Utførte man denne handlingen kunne en sløyfe mange andre. Ashvameda, Hesteblotet, kom med Odin og ble en inngrodd skikk i Norge. Skaldekunsten er og beskrevet i Mimamsa. Det gjaldt å presentere budskapet i en kryptisk poetisk stil med riktige ord, kjenninger og omskrivninger slik at mange interpretasjoner var mulig. Skaldekunsten kom med Odin. De indiske slokas i kvadet Yuga purana ligner i form versene i Voluspå.

 

Både i Bactria og India styrte en Maharaja, Basileos-basileion, en overkonge eller kongenes konge ved hjelp av mange basileios eller rajas, småkonger. Denne makt-strukturen innførte Odin i Skandinavia. Likeens ble menneskene inndelt i 4 klasser, prester, krigere, bønder og træler.

 

Da slutten nærmet seg gjorde Odin det de indiske Khsatria-krigeres regel påla ham; han merket seg med spydodd før han døde skriver Snorre. Odin gjorde dette for å komme til guden Odin i Valhall. Slik kunne de som diktet om ham si at han ofret seg selv til seg selv. Denne detaljen indikerer at han var av samme slekt som Asatru, Udayin og de andre  Æser-kongene i Maghada og at han var inspirert av dem. Dette er noen elementer som plasserer den unge Odin i en Vedisk kultur. Helten og vandringslederen ble en myteomspunnen gud på linje med Asatru, ikke minst takket være noen av våre historikere. Etter Odins død overtok Jordanes som vi kaller N’jord makten i Sigtuna. Under hans styre var det gode tider. N’jord døde av sykdom og ble etterfulgt av sønnen Frøy som ble kalt Yngve. N’jord og Frøy er stamfedre til Ynglingeætten som hadde makten i Skandinavia og var en del av Odindynastiet i Nordeuropa. Ynglingene stammet ikke fra Odin men fra N’jord og hadde Vaneblod i årene. Olav Tretælja var av denne ætten og skapte et rike i Wærmland, men ble ofret til gudene av sine egne der. Han hadde sønnen Halvdan Kvitbein som vokste opp i Solør. Halvdan ble konge over Hedmark, Hadeland, Toten og Wærmland. Han bodde tidvis på Gile på Toten og døde der. Senere konger i Norge stammer fra ham. Våre gamle kongeslekter går tilbake til Vanene. Men slektskap så langt tilbake i tid er usikkert. Snorre levde mer enn tusen år etter at dette fant sted og hvem som var gift med hvem og hvem som hadde barn med hvem lot seg ikke kontrollere. Vi kan heller ikke se bort fra at han tilpasset der det var usikkerhet, og for at kongene skulle være av ønsket ætt. Bakover nedstammet ynglingene, som Odin, fra de Bactriske Greske kongeslekter.


Fig. 42.                             KART OVER -LEVNAVN. Etter Egger.        

og i Skåne. I Westfahlen mot Rihnen finner vi ikke lev-navn. Øst for Oder finnes noen få.

Viser hvor dakerne ble bosatt etter flyttingen nordover under Odin.Svart prikk = Lev-navn. Konsentrasjonen av Lev-navn finner vi i Türingen og Sørsachsen, på Øst- og Nordjylland, Fyn, Sjælland

 

 

Roxalaner:      De lyse alaner. Vandret rundt år 30 fra Bactria til Moldova det nordøstlige

                        Romania, som følge av Kushanens erobring av Bactria.

Megasthenes:  Ca. 350-290 f.Kr.. Ambassadør for Seleucidene i Pataliputra i India.

Trajan:             År 53-117 e.Kr.. Romersk keiser fra 98 e.Kr. til sin død.

Mogontiacum: Romernes navn på våre dagers Mainz, hovedstad i provinsen Øvre Germania.

Nerva:             År 30-98 f.Kr.. Romersk keiser fra år 96 e.Kr. til sin død.

Semnoner:       Germansk stamme som levde mellom Elben og Oder i 1.ste århundre e.Kr..

Domitian:        År 51-96 e.Kr.. Romersk keiser fra år 81 til sin død. Sønn av keiser Vespasian.

Colonia Agrippina: Romernes navn på dagens Køln som var romersk koloni fra år 50 e.Kr.. Status som

         koloni medførte at romerske lover gjaldt.

Burebista:               Ca. 111-44 f.Kr.. Samlet Dakia til ett kongerike fra 82 f.Kr. og grunnla

        hovedstaden Sarmizegetusa.

Turpaneus:             eller Diurpaneus konge i Dakia 87-106 e.Kr.. Kalles Decebalus på sine gamle dager.

Hlaiwa:                  Betyr arv, levninger eller etterladenskaper.

Balke:                    Balke eller Balkh, Bactrias største by og hovedstad. Handelssenter og knutepunkt på

 karavaneveiene mellom Kina, India og Europa. Er i dag en ruinby mellom Shebergan,

 Skje-berg, og Mazar-e-Sharif nordvest i Afghanistan.

Hadrian:          76-138 e.Kr.. Romersk keiser fra 117 til sin død. Bygget Hadrians mur tvers over England.

Munda Loha:        De indiske Asur’s betegnelse på støpejern eller råjern.

Lou:                      Den kinesiske, serrernes, betegnelse på støpejern eller råjern.

Beloozero:          By med ca. 12000 innbyggere 55 mil nord for Moskva på sørsiden av en rund sjø. Herfra

    var det forbindelse til Østersjøen via Onega og Ladoga. Sørøstover kunne en ro på Volga

    til det Kaspiske hav.

Itil:                      Handelssted der Volga munner ut i det Kaspiske hav. Grunnlagt av Khazarer

    ca. 740 e.Kr.. Knutepunkt for varetransport mellom Nordeuropa og India-Kina.

Ingvar den:         Ingvar var høvding for ca. 30 skip som dro østover år 1036 e.Kr. mot det Kaspiske

Vidfarne             Hav. Om de herjet eller handlet er noe usikkert, antagelig drev de med begge deler. Bare

    1 av skipene kom tilbake til Sverige år 1042 e.Kr.. Det ble reist mange runesteiner til

    minne om mannskapene. På flere av dem står : De døde i øst, i Serkland.

    Serkland var Silkelandet, Kina.

 

Se f.eks.: J.E.Mitchiner. :   The Yuga Purana.  The Asiatic Society. Kolkata, India.

    Harmatta, Puri, Etemady.: History of civilizations of Central Asia. UNESCO Publishing.

    A.L. Bashan. :     Papers on Date of Kaniska. E.J. Brill, Leiden, Netherlands.

    G.V. Devasthali: Mimamsa. The ancient indian Science of Sentence Interpretation.

                                             Sri Satguru Publications, Indian Books Centre, Delhi, India.

                M.L. Sandal.:      Mimamsa Sutras of Jaimini. Motilal Banarsidass Publishers Delhi, India.

                Dio Cassius. :      Roman History. Harvard University Press.

                D.B.Wagner.:      Iron and Steel in ancient China. E.J. Brill, Leiden, Netherlands.

                      E.Zürcher:    :     The Yüeh-Chih and Kaniska in Chinese sources.

                                                           i A.L. Basham. Papers on Date of Kaniska. Brill, Leiden.

    B.Watson:           Qin Dynasty.     Records of the Grand Historian by Sima Qian.

                                                Columbia University Press, Hong Kong.

    B.Watson:          Han Dynasty I.  Records of the Grand Historian by Sima Qian.

                                                Columbia University Press, Hong Kong.

    B.Watson:          Han Dynasty II. Records of the Grand Historian by Sima Qian.

                                                 Columbia University Press, Hong Kong.

 

silkeveier

 

Fig. 43.               Viktige handelsveier mellom Romerriket og India.

 

Etter Vaner og Æsers ankomst til Skandinavia reiste handelsmenn derfra over Østersjøen, Ladoga og Onega, til Beloozero og videre på Volga til Itil. De mest vågsomme, som Ingvar den Vidfarne, seilte over det Kaspiske hav for å besøke markeder i Sentralasia og Serkland, det vestlige Kina, markeder man på denne tiden var kjent med.

 

6.5.   Likheter i Norrøn, Nordøstiransk og Indisk mytologi.

 

Den norrøne mytologi har paraleller i India og det gamle Aria. Språket vårt er beslektet med gammelindisk og det eldste språk i Avesta som kan ha blitt nedskrevet i byen Balkh. Mytologi og språk har vandret hit sammen med prosessene for produksjon av stål..

 

Ymir er den eldste konge i den Norrøne mytologi. Han bodde i landet sør for frost og kulde. Fra ham kom den første mann, en kvinne vokste frem under hans venstre arm mens beina avlet en sønn. Kua Audhumla oppsto fra Ymir. Den ga melk som rant i 4 elver fra tennene hennes. Kua slikket salte isblokker og fra en av dem ble Bore frigjort. Han fikk sønnen Bor som ble gift med Bestla, datter til jotnen Boltorn. De fikk sønnene Odin, Vilje og Ve. Den eldste Odin var altså av jotunætt.

 

Disse tre drepte Ymir. Av hans lik ble en ny verden skapt. Kroppen ble jord, håret trær, av knoklene laget de fjellene mens blodet ble hav og vann. Av hodeskallen laget de himmelen og av hjernen skyene. Av de tre brødre er Odin den mest fremtredende, han ble hersker i dødsriket. Sentralt i Odins dødsrike lå Valhall der det var overflod, underholdning og glede. Kua som opptrådte som fødselshjelper ble guddommeligjort. Verre er det å forstå at myten oppsto i Norden. Kua er hverken gammel eller hellig her. De første tamme kyr finner vi i en annen del av verden og der er de fortsatt hellige.

 

I de Indiske tekster møter vi Yama som ble drept av sin bror Manu. Yama ble som Odin konge i dødsriket der de døde møtte igjen sine fedre frigjort fra sykdom og det gamle legemes skavanker. Her nøt de dempet musikk og sang. Yamas hall, Sabha, er full av lys og rikt utsmykket. Her fantes ikke sult eller hunger, sorg og elde var ukjent. Yamas budbringere var to fugler som han hver dag sendte ut for å finne døende. Slik var Indo-Ariernes dødsrike, Svarga. Svarga ligner den Norrøne Valhall der Odin hersket.

 

Går vi til Nordiran finner vi Yima, en konge som grunnla et rike 3371 år før Kristus. Det ble utvidet i flere omganger og var et 1000-års rike fritt for sykdom og død. Men intet varer evig dårlige tider ga grobunn for misnøye. Opprør fulgte, Yima ble drept av Dahak som la grunnen til en ny æra 2771 før Kristus. Men dette styret ble kortvarig.

 

Dahak ble drept av sin slektning Feredun som sammen med andre skapte et nytt rike år 2721 før Kristus. Feredun drepte senere sine medsammensvorne og delte riket mellom sine tre sønner Tur, Sarm og Eraj. Eraj fikk Iran og Sarm fikk Sarmatia. Tur, som og kaltes Tru, arvet Nordøstiran som den gang omfattet Bactria og Badhakshan ved Amu Darjas øvre løp, og deler av Sogdia på østsiden av elva. Hans land kaltes Tru-gea eller Tra-gia, og Tru-ia à Troja, eller Tur-ia. Innbyggerne kaltes Tru-ianer à Tro-janer. Vokalen u i disse navnene ble uttalt som vår o.

 

Feredun var Arier. Hans land kaltes Airyana Vaejah og omfattet bl.a. Khorasmia, Gava (Sogdia), Mouru (Margiana/Merv), Baxsdhi ( Bactria), Nisaya (mellom Bactria og Merv), Haroyu (Herat), Vaekereta (Gandhara), Urva (Khorasan).

 

Historien om begynnelsen er lik i Norden, Nordøstiran og det Vediske India. Den første konge i historien var Ymir/Yima/Yama, i henholdsvis Norden/Aria/India. Yimas dynasti hersket fra 3371før Kristus til 2721 før Kristus, da han ble styrtet av Azidahak og hans bror Spityura. Azidahak saget Yima på langs i to like høye deler, og disse tvillingene levde videre i dødsriket og var der like høye. I Norrøn mytologi kalles de Høg og Jamnhøg. Azidahak ble 2721 f. Kr. styrtet av kong Thraetaona/Trita, som i Norrøn mytologi kalles Tredje. I senere skrifter kalles han Feredun. Den felles mytologi indikerer at folk i Skandinavia, Nordøstiran og India kan være beslektet og at de har en felles fortid. 

 

Fra kong Vishtaspa i Turia, som i India kaltes Istasva, skiller Indisk og Nordøstiransk historie lag. Religionsstifteren Zarathustra, født år 1801 f.Kr. flyktet fra Aria østover til Turia/Sogdia der kong Vishtaspa tok i mot ham og innførte hans lære, der en gud skapte verden. Religionsskiftet i Turia skjedde  år 1759 f.Kr..

 

Kong Vishtaspa’s overgang til en gud, Ahura/Asura, kan være en del av årsaken til at grupper av ariske folk vandret bort fra Aria til bl. a. India. For de som dyrket Ahura var alle andre guder Demoner. Snorre skriver om Diene. Historisk har de røtter i Nordøstiran/India der de var Demoner. Kanskje var Æsene de som dyrker Asuras, Diene, de ikke-ariske guder. De indiske guder Indra og Nasatya var Demoner for de ariske folk. Disse forhold er kompliserte og uoversiktlige.

 

Den religiøse forestillingsverden i Norrøn mytologi og Nordiran/India var bygget over samme lest, et tredelt kosmos, himmelen der gudene bor, verden der menneskene bor, og et helvete med ild, mørke og is. Den eldste konge har samme navn, Ymir, Yima og Yama. I Indisk mytologi kjører himmelguden Indra over himmelen i sin stridsvogn medbringende tordenkilen Vajra som var laget av Tvastar. Han kjempet mot mørkets makter blant dem Surt. Menneskene var representert ved Loke eller Lopt som stadig avbrøt og laget bråk.

Feredun/Tredje som drepte Dahak og delte riket i tre mellom sine sønner, kalles i Nordiran  Thraetona, i India Trita. Begge navn betyr Tredje et navn som finnes i Norrøn mytologi der Æge blir orientert om verdens  begynnelse av Høg, Jamnhøg og Tredje. Høg og Jamnhøg er de to delene Yima/Ymir ble delt i før han dro til dødsriket.

 

I India går mytene over i historie med Asatru som levde samtidig med Buddha. I den Norrøne mytologi er han Åsator, Tor fra Asia. Han kaltes og AjatAsatru, Tor med bukkene som kjører over himmelen i sin vogn med Torshammeren laget av Tvaste. Også hos oss finnes Jotnen Surt, og Loke som er en uvøren, ugudelig type.

 

Voluspå har Vedisk merkelapp. Kvadet er laget over samme lest som det indiske Yuga Purana. Det gjengir folkets historie fortalt som spådom uten kronologi. Navn er omskrevet bare Odin omtales med navn. I Yuga Purana er Udayin den eneste som er nevnt.

 

På Toten et vi mædda. Kong Asatru i Magadha arrangerte en religiøs mædda, Asva-medha, hesteblotet der en hest etter diverse religiøst betingede forberedelser ble slaktet, kokt og fortært. Snorre kalte dette religiøse ritualet blot, Hesteblot. Ashvameda var det viktigste offerrituale. Utførte en denne offerhandlingen kunne en sløyfe de fleste andre. Det er vanskelig å tenke seg at denne skikken oppsto i Norden, hesten er ikke gammel her. Blotingen kom nok med Odin fra India/Sentralasia og ble en inngrodd skikk i Norge.

 

Skaldekunsten var høyt utviklet i de Vediske samfunn. Det gjaldt å presentere budskapet i en kryptisk poetisk stil med omskrivninger for det meste slik at mange interpretasjoner var mulig. Det var kunst. Mange elementer plasserer vår unge Odin i den Vediske kultur. Åsator, Odin og de andre gudene i den Norrøne mytologi har sine paraleller der.

 

Mange ord i vårt språk har røtter i Sanskrit. Veda er avledet av Sanskrit Vid som betyr viten, kunnskap. Vårt eldste skrift er den eldre Edda. Edda er avledet av Veda. Et annet eksempel er ordet mor som på Sanskrit heter matar, på Persisk madar, på Latin mater, på engelsk mother og på nederlandsk og tysk henholdsvis moeder og mutter.

 

På Sanskrit heter hus/borg, Griha, på Mundaenes og Æsenes språk het det garh, der de to siste bokstaver ble uttalt med tykk l som i norsk. Vi skriver gard og forstår med det ett eller flere hus med tilhørende jord. Vi teller en, to, tre, på gammelindisk sa man ek, tve, tri-ni. Vi kjører med kjerre, det tilsvarende gammelindiske ord var carati. Kjerren ble trukket av det raske dyret som på Sanskrit het hasti eller asva. I Nordøstiran sa man asa som i formen ast var den hurtige og raske. Ordet finnes hos oss som hast og hæst eller hest, det raske dyret som også her spennes for kjerren. Et annet spesielt ord er Cjarn som er et ord for små innsjøer i åsområdene i Bihar. Ordet tilsvarer vårt Tjern.

 

Norsk tilhører den Indo-europeiske språkfamilie. Disse språkene har utviklet seg fra et urspråk som ble snakket i et urområde. Derfra vandret folkegrupper i forskjellige retninger. Slik forestiller man seg språkets spredning. Hvor lå urområdet ? I Germanismens storhetstid mente man at det hadde ligget i Nordeuropa og at Arierne, urfolket, hadde vandret derfra til India. Nå er oppfatningen endret. Kanskje var urområdet Yimas og Fereduns rike i Sentralasia. Var det slik gikk vandringene motsatt vei. For mange er det vanskelig, men fra India/Sentralasia til Nordeuropa er fra sentrum til periferi.

 

Noen religionsforskere ser begynnelsen i den Norrøne mytologi som en urskog og ødemark der Æsene ryddet plass og skapte steder å være for seg selv og menneskene. Midgard menneskenes hjem lå midt i verden. Midt i Midgard bygget de et sted for seg selv, Åsgard, en gudeborg beskyttet av tykke murer. Utenfor i Jotunheimene bodde deres fiender Jotnene. Helt ytterst lå havet der Midgardsormen holdt til. Denne visjonen stemmer med den historiske virkelighet i India der Midgard het Madhya-deza og lå i Gangesdalen. Der fantes Æser, Jotner og Vaner og persongalleriet i vår Norrøne mytologi. Den gamle byen Asgard, Rajagriha eller Rajgarh, ligger i dag i ruiner. Men rester etter Åsators gravanlegg eksisterer fortsatt.

 

Yama: Dødsrikets konge i vedisk mytologi der han og er kalt Yama-raja.

Manu:  Menneskehetens grunnlegger i indisk historie i den forstand at han berget det fra vannet da havet

 steg. Germanerne mente de nedstammet fra Mannus ß Manu. Tacitus, Germania.

Yima:              kalt Jam shed og Yima Xsaeta. I folkloren ble han dødsrikets konge.

Ajat-Asatru:    Historisk konge i Maghada, en delstat i Madhyadeza i India. Hersket fra 511 – 461 f.Kr.

 

Voluspå:         Kvad i eldre Edda. Gir glimt fra æsenes historie i perioden 800 f.Kr.–100 e.Kr. I ett senere avsnitt tar jeg for meg kvadet og begrunner tolkningen av det.

Sanskrit:          Indo-europeisk språk som ble snakket og skrevet i det vediske India.

Se f.eks.:         G.V. Devasthali. Mimamsa—The Ancient Indian Science of

Sentence Interpretation.   Sri Satguru Publications, Delhi, India.

                        M.L. Sandal. :     Mimamsa Sutras of Jaimini. Motilal Banarsidass Publishers, Delhi.

 

K. P. Merh :         Yama. The glorious lord of the other world. D.K. Printworld, New Delhi.

U. Chakravarty :  Indra and other vedic Deities.  D.K.Printworld, New Delhi.

J. Derakhshani. : Die Arier in den nahostlichen Quellen des 3. und 2. Jahrtausends v.

         Chr..  International Publications of Iranian Studies, Teheran, Iran.

J. Derakhshani :  Geschichte und Kultur des alten Ostiran. Band 1/Heft 1.

J.E.Mitchiner. :    The Yuga Purana. The Asiatic Society, Kolkata, India.

 

800px-Ajatasatru Aatru

 

Restene etter Asatru’s/Åsators gravanlegg                               Mynt preget under Asatru/Åsator ca. 480

ved Rajagriha. En av de fem åser bak.                                     f.Kr.. Til venstre suverenitetshjulet.

                                   

6.6.   Kunnskap om Asia og vandringen hos Jordanes og Snorre.

 

Vandringer av folk fra Sentralasia til Østeuropa kom i bølger før, under og etter Kushanenes 100-årskrig. Roxalanene, de lyse, var kommet fra Bactria og bodde ved midten av det 1.ste århundre på nordvestsiden av Svartehavet. Sakaer ble på slutten av det 1.ste århundre bosatt i Cheruskernes og Semnonernes gamle områder i Germania. Trajan innsatte Odin som konge over dem. Snorre kalte deres land Saksland. På tysk er navnet i dag Sachsen, som er avledet av Saka. År 120 kom vandringen av Æser og Vaner fra Bactria. Til å lede dem til Skandinavia satte Romerne igjen Odin som ble frigjort fra oppgavene i Saksland. Fra midten av det 2.ndre århundre ble stål i stadig større mengder produsert med de kinesiske prosesser i Norge, og  erstattet stålimporten til Rom fra India. Jordanes skriver år 551 at i Norge bodde Ostro-goter < Asatru-goter, og knytter dem slik til folket som var kommet fra Kina. Vi skal gå gjennom noe av det Jordanes skriver om folkene i Skandinavia, og det Snorre skriver om innvandringen til Skandinavia fra Asia, og se det i sammenheng med den kunnskap vi nå har om konger i Asia, om Æser og Vaner, deres kultur, og forholdene i Sentralasia som de kom fra. Vi vil oppdage at disse som historikerne hevder var guder, var mennesker av kjøtt og blod, med et høyt teknisk nivå.

 

Ptolemaios er den første som nevner Sakserne. Han plasserer dem år 150 nær Elbens munning. Tacitus, Plinius og Mela som skrev før år 100 nevner dem ikke. Det indikerer at Saka-ene, Sakserne, kom til Nordtyskland rundt år 100.

        

Jordanes skrev Goternes historie år 551. Han var Alan og kristen. Goterne deler han i Øst- og Vest- goter. Østgoterne var folket Kineserne kalte Yueh Zhi som vandret til Europa. De kong Mennon hadde bruk for fikk slå seg ned i Bactria som vi husker, mens resten fortsatte til Svartehavsområdet. Der ble navnet Yueh Zhi europeisert til Jazyger. År 120 kom jernutvinnerne fra Bactria til Norge sammen med Vaner. De kaltes Je Chi eller Je Che. Denne innvandringen nevner ikke Jordanes, men når de fantes i Skandinavia må de nødvendigvis ha vandret hit. Jordanes beretning starter med at mange forlot Sverige og sluttet seg til sine frender ved Asovhavet og østenden av Svartehavet. Derfra flyttet de deretter tidvis vestover. Til sist erobret de det Vestromerske rike år 493. Det er historien mellom ca. år 150 og år 550 Jordanes forteller om i boken Getica.

 

I vår historie er navn på folk og områder som Jordanes nevner i Norge interessante. Det fantes en god del skreven kunnskap om Skandinavia i datidens bøker. Men når det gjelder navn på folk i Skandinavia som Jordanes nevner har han antagelig fått opplysningene om dem i samtaler med Rodvulf fra Ranrike som utvandret fra Skandinavia til nytt land i Italia som var tildelt ham av keiser Teoderik som var av Ostro-gotisk slekt. Rodvulfs Ranrike tilsvarer antagelig i grove trekk dagens Bohuslän i Vestsverige.

 

I paragrafene 19 – 24 nevner Jordanes folk i Skandinavia og Norge. Vi skal ta for oss noen av disse og forsøke å plassere dem i Norge. Jordanes refereres først, i kursiv.

 

Pgf. 19. På nordsiden av øya (Skandinavia) bor Adogit. Man forteller om dem at de

    ved midtsommertid har 40 dager og netter med uavbrutt dagslys.

 

Adogit var i gammel tid et folk som bodde på sørsiden av Asovhavet i nordskråningen opp mot  Kaukasus. De bor der fremdeles i en egen russisk republikk som i dag heter Adygea. Adogeterne levde av fiske og jordbruk. De solgte fisk til Grekerne i byene i området. Når Jordanes nevner dem i det norske fiskerlandet Halogea, kan det bety at noen av dem ble sendt til Lofoten for å drive fiske i Romertiden, og at Halogea-land > Hålogaland er oppkalt etter dem. 40 dager med midnattssol plasserer dem ganske nøyaktig geografisk.

 

Pgf. 22.  Siden følger…. Gautigoth, et ugreit folk som er glad i krig.

 

                               Kan ha vært Goter ved Gøta ælv, Rodvulfs naboer i sør.

 

Pgf. 23.      Utenfor disse bor Ostrogoter, Raumaricii, Aerigniricii….

 

Ostro-goter er et navn Æsene i Yueh Zhi som kom fra Kina brukte om seg selv. I navnet lå at dette var Asatru’s folk, som var Æsene.

                              Ostro-goter betyr Asatru-goter eller Åsa-tor-goter. Tru = Tor  (Snorre)

                 Os-tro er avledet av Asa-tru som i Skandinavia var Åsa-tor.

                   Når Jordanes plasserer Ostrogoter i Norge knytter han antagelig

jernutvinningen i Norge til Ostrogoter som var vandret til Europa fra Kina. Endel bodde ved østkysten av Svartehavet.

 

Raumaricii betyr Romerrikinger og Romerike betyr Romersk område som her var den Romerske provins Maxima Caesariensis på Østlandet i Norge. Vulgærlatin au og latinsk o ble uttalt å.Vulgærlatin Raumar ble uttalt  Råmer.

 

Ae-rigniricii betyr Edle Ringerikinger.I noen avskrifter står det Ae-ragnaricii.

Dette var gudkonger. Begge betegnelser ble brukt. Første skrivemåte

betyr edle guder, andre edle konger. Gudefolket var bosatt på Ringerike.

Dette var høytstående Vaner. Ae uttales som vår æ.

 

Pgf. 24.      Samme kroppsstørrelse har også Granii, Augandzi….. Rugi, Arochi og

                   Ranii, hvis konge for ikke lenge siden var Rodvulf, som foraktet sitt rike

                   og søkte beskyttelse hos Østgoternes konge Teodorik, hvilket han også fikk.

                              

                               Grannii er Granssokninger, de som dyrket guden Gran. Dette var bl.a. folk

Som bodde i Grenland, og på Hadeland.

 

Augandzi kan være Ægder, folk som bodde i Agder.

 

Rugi er Rogalendinger, samme folk som Plinius og andre som siterte

Pytheas kalte Guiones.  Fullt utskrevet var det greske navnet Rugiones.

 

Arochi = Aorsi.  Var et sarmatisk folk som kom i kontakt med

Ostrogoterne. I kinesiske kilder kalles de Yen Ts’ai. Noen av disse

fulgte vandringen under Odin til Skandinavia.

Ranii er Ranrikinger, folket i Båhuslæn der Rodvulf var konge.

Rodvulf  har ulf i navnet og var derfor av Ostrogotisk ætt. Det samme var

Teodorik den store som styrte det Vestromerske rike fra 493 – 526.

Rodvulf utvandret. Mange fra Østlandet fulgte denne vandringen til Italia.

 

Jordanes opplysninger om folk og navn på områder i Norge styrker bildet vi har dannet oss  om forholdene i Norge i Romertiden. Det samme gjør hans opplysninger om Ostrogoternes krigsgud som Jordanes på Romersk vis kaller Mars. Til hans ære hang menneskelik i gudens hellige lunder. Det samme beretter kristne utsendinger som besøkte Odins lund ved Uppsala før kristningen der. Ostrogoternes krigsgud var Odin og deres konger var Gudekonger som i urolige tider bar navnet Odin som gudens representant.

 

Snorre har gitt oss Den eldre Edda, Den yngre Edda og Kongesagaene. Edda er samme ord som det gammelindiske Veda som betyr kunnskap eller viten. Motivene i kvadene i den eldre Edda er hendelser som fant sted i Madhyadeza i India, Midgard, og i Asia og Bactria under Æsenes og Vanenes tid der.

I innledningen til Ynglingesagaen gir Snorre en oversikt over datidens verden, Kringla Heimsins. Der forteller han og om Vanaland og Åsaland og gir oss noen opplysninger om Odin. Jeg siterer Snorre i kursiv. Han skriver bl.a.:

 

1       På nordsida av Svartehavet ligger Store Svitjod eller det kalde Svitjod. Det er de

som mener at Store Svitjod ikke er mindre enn Store Serkland, noen sier at det er like stort som Store Blåland………..

 

Store Svitjod var den europeiske del av dagens Russland. Det er like

stort som Store Serkland, Kina. Store Blåland var Afrika.

 

2       Fra fjella som ligger i nord utenfor all bygd faller ei elv omkring Svitjod; den heter

med rett navn Tanais, fordum ble den kalt Tanakvisl eller Vanakvisl, den faller i sjøen inne i Svartehavet. Landet omkring Vanakvisl ble da kalt Vanaland eller Vana-heim……….

 

I dette avsnittet forteller Snorre om elva Tanais som er dagens Don. Fra 800 f.Kr. anla Mileserne, som var Daner/Greker/Vaner, kolonier en rekke steder rundt Svartehavet. Tanais var en gresk koloni der Don renner i Asovhavet. Grekerne kaltes på denne tiden Daner. Vaner var navnet som ble brukt om dem i India og Bactria. Snorres kilde hadde navnet derfra. Navnet Tanais er gresk og henspeiler på Danenes gudinne Danu.

 

3       Landet øst for Tanakvisl i Asia ble kalt Åsaland eller Åsaheim og hovedborgen i landet kalte de Åsgard. En som het Odin var høvding i borgen, der var det et stort blotsted. Det var skikk der at tolv hovgoder skulle være de øverste, de skulle rå over blotene og dømme mellom folk; de kalles diar eller drotner; dem skulle folket tjene og vise lydighet…………

 

Øst for Don i Asia lå Åsaland, som for Snorre var et land mellom Russland og Kina. I dette området fantes mange riker og i ett av dem styrte Odin ved hjelp av 12 dier, som og var halvguder. Hovedstaden kaller Snorre Åsgard. I India het byen Rajagriha. Den var omgitt av fem åser. Åpningene mellom var stengt av sterke murer slik at byen var en uinntagelig borg. Kongen Snorre omtaler her var Udayin, Asatru’s sønn som styrte Magadha rundt 450 f.Kr., fra Rajagriha. Rajagriha  kan ha vært Snorre’s Åsgard hovedstad i Madhyadeza, Midgard.

 

4       Odin for med hær mot Vanene, men de stod seg godt mot ham og verget landet sitt; det skiftet med seier for dem, de herjet landet for hverandre og gjorde skade. Da begge parter ble lei dette stevnte de hverandre til forlik sluttet fred og gav hverandre gisler……..

 

Vi er nå ved år 150 f.Kr. da Vanene under Mennon og Demetrius angrep

Pataliputra. Krigsguden Odin møtte dem med hæren. Til å begynne med var det

ufred mellom Æser og Vaner, men begge innså at de var best tjent med forlik.

 

Vi er da ved år 130 f.Kr. da Æsene kom til Bactria fra Kina via Ile-dalen. Mennan

var overkonge i Bactria den gang og styrte landet ved hjelp av Heliocles I. Æsene,

ved Heraes/Tru og Mennon inngikk en avtale der Bactria ble delt i 5 småkonge-

dømmer. Vanene fortsatte å bo i sine byer mens Yueh-Chi’s 5 stammer

slo seg ned i landområdene utenom byene.         Yueh Zhi kalles fra nå av Tocharer.

Heraes/Tru styrte fra byen Balke. Kushanene’s område lå nord for Amu Darja.

 

5       Det går en stor fjellrygg fra nordøst til sørvest. Den skiller Store Svitjod fra andre riker. Sør for fjellet er det ikke langt til Tyrkland. Der hadde Odin store eiendommer. På den tid for romerhøvdingene vidt om i verden og la under seg alle folk.

 

I tid er vi nå ved år 65 e.Kr. og Snorre snakker om vandringslederen Odin. Roxolanene, de lyse Alaner, har forlatt Bactria og befinner seg i et område nordvest for Svartehavet. Fjellryggen som skiller mellom store Svitjod, Russland, og andre riker er de sørlige Karpater. Det Roxalanske rike lå på sørøstskråningen mellom fjellene og Donau, nordøst i dagens Romania og Moldova. Sør for Donau var Romerne deres naboer. Derfra var det ikke langt til Tyrklandet sier Snorre.

 

Snorres Tyrkland var ikke det Tyrkia vi kjenner i dag. Det ble Tyrkia da Osmanene tok makten der i 1453. Det Tyrkland Snorre hadde i tankene var landområdet de tyrkiske Pecheneger bodde i frem mot hans tid. Det lå på nordsiden av Svartehavet og grenset i vest til landet Roxalanene engang hadde. Det skandinaviske vikingriket rundt Kiev, som var grunnlagt på slutten av 800-tallet, grenset til Petchenegene i sør. Både derfra og fra Roxalanenes gamle land var det kort vei til Snorres Tyrkland.

 

Snorre nevner Pechenegene i Håkon Herdebreis saga der han forteller at en Væring som hadde arvet sverdet Olav den Hellige brukte på Stiklestad, deltok i en hærferd til Blokumannaland der et slag fant sted på Petsinavollene. Petsinavollene er Pechenegenes voller mens Blokumannaland var Valakia i dagens Romania. Tyrklandet, Pechenegenes land, grenset til Rus-land sør for Kiev og Pechenegene lå i hyppig strid med Rus-herskerne. Derfor hadde nok Snorre kunnskap om dem.

 

6       Mange høvdinger flyktet fra eiendommene sine for denne ufreden. Men Odin var framsynt og trollkyndig, derfor visste han at hans avkom skulle bygge og bo på den nordligste halvdel av verden. Derfor satte han brødrene sine Ve og Vilje over Åsgard, og for sjøl bort og alle diane med ham og mange andre mennesker.

 

Odin er også her vandringslederen. Vi er i en tid da Romerhøvdingene reiste rundt i verden og la mange riker under seg. Keiser Trajans tid fra år 88 til 117 da Germaner, Daker, Armener og Parther ble underlagt Romerriket passer i denne beskrivelsen. Etter Trajan’s erobringer hadde riket sin største utbredelse. Det er av flere grunner sannsynlig at vandringen fant sted mens Trajan og Hadrian var keisere. I stedet for å være trollkyndig hadde Odin et oppdrag, en avtale med den Romerske keiser. Derfor visste han at hans etterkommere skulle bygge og bo nord i Europa.

 

7       Først for han vest i Gardarik og så sør i Saksland. Han hadde mange sønner. Han vant et stort rike i Saksland og der satte han sønnene til å styre landet; så for han nord til havet og tok seg bosted på ei øy, der heter det nå Odinsøy……

 

Odin leder Sakaene, Skyter som var vandret inn østfra, til Sachsen i Tyskland der keiser Trajan ønsket å bosette dem. Først dro de vest i Gardarik til Weichselmunningen, og derfra vestover til Sachsen der Odin var innsatt som konge over Semnonene av Trajan. Disse Sakaer var etterkommere etter de Sakaer som Tocharene, Yueh Zhi, hadde drevet ut av Bactria år 130 f.Kr..  De kom fra dagens Seistan og ble av Trajan bosatt i landet Odin styrte for bl.a. å styrke forsvaret av Romerrikets østgrense i Tyskland.   Landet ble etter dette kalt Saksland, Sakaenes land, som i dag er Sachsen. Senere ble det delt mellom Odins sønner som  fikk riker å styre. Fra Sachsen  flyttet Odin til Odense på Fyn. Derfra la han de danske øyer med Sjælland samt Vestsverige og Skåne under seg. 

 

 

Snorres fortelling er oversiktlig og grei og samsvarer med de historiske hendelser som fant sted hos disse folk. Vi må bare huske at Odin hos Snorre har forskjellige funksjoner. Han er konge, krigsgud, og gud i dødsriket. Til sist er han vandringsleder med krigsgudens navn i en kritisk tid da kun det beste navn var godt nok. I Æsenes eldste tid hersket Udayin i Magadha. Han personifiserte den gamle stammegud og ble krigsgud i dødsriket med navnet Odin. Stammeguden fulgte deretter folket fra India til Kina, Bactria, Tyskland og Skandinavia. Under slike omstendigheter hadde han en fremtredende plass hos folket. Hos Snorre fremgår det ikke alltid klart om det er stammeguden, en konge eller vandringslederen det fortelles om.

 

I innledningen til den yngre Edda gir Snorre flere detaljer til denne historien.Vi skal sitere noe av dette. Også her starter han med å beskrive verden :

 

A       Området fra nord til østsida og helt til sør er kalt Asia. I dette området finnes alt som er fagert og som pryder, spesielle frukter, gull og edelstener. Her er og verdens sentrum. Og akkurat som jorda er finere og bedre der enn andre steder så var og folket der utstyrt med alle slags gaver, med visdom og kraft, skjønnhet og all slags kunst.

 

Asia er en stor og rik verdensdel. Der finnes krydderfrukter, gull og edelstener, hvilket stemmer med Bactria ved Kristi fødsel. Folket var vakre og utstyrt med visdom og kraft og landet var rikt på kunst og her lå verdens sentrum. Beskrivelsen passer på Bactria for 2000 år siden. Bactria og byen Balke var et senter for verdenshandelen. Her møttes karavaner fra Kina, India, Partherriket og Romeriket. Bactria hadde et velutviklet pengesystem som lettet handelen. Verdens befolkningsmessige, materielle og teknologiske senter lå i området India-Sentralasia-Kina. Nasjonalproduktet her utgjorde dengang grovt 70-80 % av verdens totale nasjonalprodukt. I vår tid er Asia i ferd med å gjenvinne sin ledende rolle.

 

B       Nær verdens sentrum var det hus bygget som har vært mest berømt og som het Troja, der det nå heter Tyrkia. Dette stedet var bygget mye større enn andre steder, med større kunst, med kostbarheter og alt det utstyr som der fantes. Der var det 12 kongeriker og en overkonge. Det var 12 høvdinger der i borgen. Disse høvdingene var gjevere enn alle andre menn som har vært til i verden med hensyn til manndom….

 

I dette avsnitt nevner Snorre Troja som lå nær verdens sentrum, der det nå heter

Tyrkia. Hvor lå det Troja Snorre her nevner ? Det Troja Schliemann gravde ut er kjent i dag, men kjente Snorre det ? På hans tid hadde festningen ligget begravd i mer enn 2000 år og i det Troja fantes ikke 12 kongeriker. Det var neppe et sted man ville kalle Verdens sentrum. Skriver Snorre om et for oss ukjent Troja ?

 

Det eldste navn på landet nordøst for HinduKush-fjellene er Tur-ia/Tru-ia. Mannsnavnet Tur eller Tru tilsvarer vårt navn Tor, som de kaller Tru slik Snorre skriver. Tru ble i Norge skrevet Tro slik at navnet på landet ble Tro-ia > Troja.

Dette landet lå ved elven Amu Darja og strakte seg nordøstover mot Syr Darja. Det Troja Snorre aner kan ha vært her, og kan ha omfattet mange (12) kongeriker.

 

Det gamle landet Aria omtales av bl.a. Ptolemaios og Strabo. Ifølge Avesta og Rigveda var Aria ca. 2700 år f.Kr. styrt av en konge som i dagens språk kalles Feredun. Han hadde mange navn. Et var Thraetaona, et annet Trita som betyr Tredje. Feredun hadde tre sønner Tur/Tru, Salm/Sarm og Erai. Da han ble gammel delte han Aria mellom disse tre. Tur/Tru fikk områdene ved Amu Darja, Erai fikk Området som ble kalt Iran etter ham mens Salm fikk de nordvestlige områder. Landet Tor/Tro overtok fikk navnet Tor-ia  eller Tro-ia  > Troja. Alle disse navnene betyr Tor’s-land. Høg, Jamnhøg og Tredje hersket her.

 

Verdens sentrum var på vandringslederen Odins tid ansett å være Bactria og byen Balke som lå på vestsiden av Amu Darja, der Goterne engang kom fra. På denne tiden kaltes den «alle byers mor» hvilket forteller om størrelse og betydning.

Vanenes hovedkonger styrte det Gresk-Bactriske og delvis det Indo-greske riket fra denne byen etter Alexander den stores hærtog til India år 330 f.Kr.. Byen Balkh, navnet uttales Balke, var et knutepunkt for handelen mellom Kina, India, Iran og Europa. Karavaneveier til disse landene  gikk fra Balke, også Silkeveien til Kina. Serisk stål ble transportert via Balke til India.

 

Snorre skrev;  der det nå heter Tyrkia. På hans tid, ved år 1200, kaltes landet og Tyrkia. Det stemmer med den historiske utvikling i området. Da Roxalanene og Odin forlot området før år 100 bodde det tyrkiske folk, bl.a. Wu Sun i nordøst. Lenge før år 1200 hadde Tyrkiske folk vandret inn og erobret områdene.  Men navnene Tro-ja og Tyr-kia er begge er avledet av Tru/Tor. På Snorres tid hadde Sentralasia og Bactria lenge vært underlagt tyrkiske folk som var kommet østfra, fra områder nord for Kina.

 

C       Det var en konge der som het Munon eller Mennon. Han var gift med datter til hovedkongen Priamos som het Troan. De hadde en sønn som het Tru, han som vi kaller Tor. Han ble sendt til oppfostring i Trakia til en fyrste som het Loricus. Da han var 10 år overtok han våpnene til far sin. Han var så vakker å se på sammen med andre menn, som når elfenben er innfelt i eikeved. Håret hans var penere enn gull. Da han var 12 år hadde han en voksen manns styrke. Da kunne han løfte 10 bjørneskinn samtidig.

Snorre slår her fast at vårt navn Tor tilsvarer Tru i Asia. Han skriver at Tru, Tor, var sønn til kong Mennon og at bestefaren var hovedkonge, Priamos. Vår Mennon, Menander, var gift med datter til overkongen Demetrius. På Vanenes språk het overkonge Priamos basileios. Vi husker at maktkampen med Eukratides endte med at Demetrius ble myrdet av Eucratides, og at Eucratides var Heraes/Tor’s fosterfar og bodde i Troja, mens Demetrius var hans bestefar. Snorre skriver Trakia, det er avledet av Tru-gea à Tragea à Trakia som betyr Tru’s land.

 

D       Da drepte han fosterfar sin hertug Loricus og hans kone Lora eller Glora og overtok deres rike i Trakia. Dette riket kaller vi Trudheim. Siden dro han vidt omkring i alle land og gjorde seg kjent i alle verdensdeler. Alene nedkjempet han alle berserker og riser en stor drage og mange dyr. I verdens nordlige del fant han en spåkone som het Sibil hun som vi kaller Siv og tok henne til kone. Hennes slekt kjenner jeg ikke. Hun var uvanlig vakker, håret var som gull.

 

Tor hevner mordet på bestefaren Priamos og dreper fosterfaren Loricus, Eucratides.

Etter mordet stakk han av nordover til Æsene som da befant seg mellom Alma Ata

og Ile-dalen. Han ble gift med Sibil som vi kaller Siv. Ifølge kinesiske annaler var

hun datterdatter  av Æserkongen som ble drept av Hunnerne i Gansu. Hun var ikke

født da faren ble drept og vandringen startet ca. år 162 f.Kr.. Hun kan ha vært 17 -18

år da hun ble gift med Heraes/Tor, ca. år 145 f.Kr.. Tor og Siv, knytter Æsenes og

Vanenes kongeslekter sammen. De overtok ca. år 130 f.Kr. Vanenes/Grekernes Bactria som var en del av Trakia/Troja. Dette riket kaller Snorre Trudheim. Trudheim i Norrøn Mytologi var det gamle Bactria.

 

Tor reiste vidt om i verden og sloss med en stor drage og mange andre dyr. Dragen var WuSuns hærsymbol. De andre dyr var andre folks symboler. En Loricus var en som bar en Lorica, panserkappe. Den ble båret av de øverste militære ledere slike som general Eucratidis. Loricus var et klengenavn som ble brukt om ham. Lorica’en kom til Bactria fra Kina. Tor var av Vaneætt. Da han giftet seg med Siv ble Æsenes og Vanenes herskerslekter knyttet sammen.

 tor-heraes 001                                            Siv-Sibyl 001

      Heraes/Tru à Tor                                                                Siv. Tors dronning.

Heraes var Vaneguden Herkules jordiske                 Siv ledet vandringen av Yueh Chih fra Gansu

representant. Slik ble også Tor gudommeligjort.       og tok navnet Siv fra det indiske månedynasti-

                                                                           ets krigsgud Siwa. Det er opprinnelsen til Siv.

Heraes/Torsslekten hadde var lyse med karakteristiske rette neser, slik Tor har på mynten.

Bysten av Siv gjenfunnet i «rådhuset i Kalchayan», Mynten av Heraes/Tor E.A Davidovich.

E       Deres sønn het Loride, og var lik far sin. Hans sønn var Einride, hans sønn Vingtor, hans sønn Vingner, hans sønn Mode, hans sønn Mage, hans sønn Seskev, hans sønn Bedvig, hans sønn Athra som vi kaller Annan, hans sønn Itrmann, hans sønn Heremod, hans sønn Skjaldun som vi kaller Skjold, hans sønn Bjåv som vi kaller Bjår, hans sønn Jåt, hans sønn Gudolv, hans sønn Finn, hans sønn Friallav, som vi kaller Fridleiv. Han hadde den sønnen som er kalt Voden. Han kaller vi Odin. Han var kjent for sin visdom og dyktighet. Kona hans het Frigida, som vi kaller Frigg. Odin hadde spådomsevner som kona si. Slik fant han ut at navnet hans ville bli mest kjent i verdens nordlige del, og at det ville bli æret foran andre konger. Derfor ville han reise til Tyskland. Han hadde med seg en mengde folk, unge og gamle, menn og kvinner og mange dyrebare gjenstander. Der de dro frem over land ble det fortalt mye gjevt om dem slik at de fremsto mer som guder enn mennesker. De stoppet ikke før de kom nord til det landet som nå heter Saksland. Der oppholdt Odin seg lenge og erobret landet vidt og bredt.

 

I dette avsnitt fører Snorre Tor’s og Siv’s etterkommere frem til Fridleiv og hans sønn Odin.  Ser vi på navnene på etterkommerne er ikke dette nordiske navn. Jeg oppfatter mange som Nordøstiranske, men flere er oversatt. Odin hadde spådomsevner. Snorre skriver at det var disse evnene som gjorde at han visste at han skulle få et rike i Tyskland. Realiteten var at Odin var innsatt som konge i Semnonenes land av keiser Trajan, for å bidra i stabilisering av situasjonen i området øst for Rhingrensen.

 

F       Der satte Odin tre av sønnene sine til å styre. En het Vegdeg. Han var en mektig konge som styrte Øst-saksland. Hans sønn var Vitrgils, som fikk sønnen Vitta, far til Heingest, og Sigar, far til Svebdeg som vi kaller Svipdag. En annen sønn til Odin het Beldeg, som vi kaller Balder; han styrte det landet som nå heter Vestfal. Hans sønn var Brand, hans sønn Frjodigar, som vi kaller Frode, hans sønn var Freovin, hans sønn Uvigg, hans sønn Gevis, som vi kaller Gave.

 

En tredje sønn til Odin het Sige; hans sønn Rerir. Disse menn, sønn etter far styrte der det nå heter Frankland. Fra dem er den slekta som vi kaller Volsungene kommet. Mange og store slekter er kommet fra alle disse. Etter dette dro Odin videre nordover, og kom til det land som vi kaller Reidgotaland, og erobret det han ønsket av landet. Til å styre der satte han sønnen sin som het Skjold. Hans sønn var Fridleiv. Fra disse er skjoldungeætta kommet; det er Danekongene. Etter det dro han mot nord, der som det nå heter Svitjod. Der var det en konge som het Gylve.

 

Da han fikk høre om reisa til disse mennene fra Asia, som ble kalt Æser, dro han for å møte dem og tilbød Odin å få slik makt i sitt rike som han selv ønsket. Slik lykke fulgte dem at der de oppholdt seg ble det gode år og fred. Alle trudde at det var disse som rådet for det. Høvdingene erfarte at de var ulik andre folk både i utseende og vett. Odin syntes det var fine enger og god jord der og valgte seg til borgsted der det nå heter Sigtuna .......

 

Deretter dro han nordover til han kom til sjøen som de trudde lå rundt alle land og satte sønnen sin til å styre idet riket som nå heter Norge. Han er kalt Sæming og både konger og jarler og andre stormenn i Norge regner ætta si fra ham slik det er fortalt i Håløygja-tal....

 

Her gir Snorre en oversikt over de områder og land Odin la under seg nord i Europa og hvilke av hans sønner som ble innsatt som konger. De 3 sønnene i Tyskland ble tildelt landområder som var av betydning for Romerne’s førsteforsvar mot øst. Disse kongene var godkjent av og ble innsatt av den Romerske keiser. Reidgotaland kan ha vært kystområdene mellom Oder og Weichsel. Her innsatte Odin sønnen Skjold som konge. Etter at Herulerne var drevet ut av Jylland år 200 overtok Skjolds etterkommere Jylland. Danekongene var Skjold’s ætt og kaltes Skjoldunger.

 

Da Æser og Vaner ankom Roxalanenes land år 118 ble Odins oppdrag fra keiseren å sørge for at de fikk land i Sverige, samt å føre dem til Skandinavia. Kong Gylve ga Odin det land han ønsket. Sverige fikk et økonomisk oppsving. Snorre poengterer at innvandrerne hadde et annet utseende og større (tekniske?)kunnskaper enn datidens skandinaviske  befolkning. Til sist dro Odin til Norge og satte sin sønn Sæming til å styre der. Han kan ha styrt Hålogaland, men neppe Østlandet og Trøndelag som var Romerske provinser styrt av romerske Procuratorer som fra nå av produserte stål med Æsnes hjelp.

 

Snorre gir en grei oversikt over innvandrerne og hvor Romerne under Odins ledelse lokalt  bosatte dem. De kom fra Bactria/Trakia/Trudheim og Seistan. Bosettingen  skjedde på en slik måte at Romerne fikk styrket sitt førsteforsvar mot vandringer fra øst, samt at de fikk i gang stållproduksjon med kinesernes prosesser i Norge. Odin synes å ha ordnet dette på en smidig måte slik at de det berørte så langt det var mulig var tilfredse og godtok det.

 

Innledningen hos Snorre og Edda-kvadene ble tolket av våre historikere. De landet på at Æser og Vaner var guder, og at Odin var øverste gud. Elementene fra den asiatiske historie som er overlevert plasserte man i mytologiens verden. Norge har i tiden etter 1850 antagelig brukt noen hundre millioner kroner på å innarbeide denne oppfatningen i oss. Universitetet har silt ut mang en opplyst og selvstendig tenkende student hvis hjerne ikke lot seg vaske. Dette er ikke spesielt for Norge, andre land har og forsøkt å tilpasse sin historie. I Sovjet brukte staten milliarder av rubler på en omskriving av historien for å innprente i folk at den første russiske stat ble grunnlagt av slaver, mens kildene forteller at det var skandinaviske vikinger ledet av Rurik som sto bak. Hevdet man det i Stalintiden underskrev man antagelig sin egen dødsdom.

 

I Norge har historikere og ikke-historikere utkjempet hissige debatter. Det var dette minefelt Tor Heyerdahl uforberedt tråkket ut i da han beskjefteiget seg med Odin. En anmeldelse av han’s Jakten på Odin sto å lese i Maal og Minne I, 2002 side 98-109. Den gir ett innblikk i toneangivende historikeres debatteknikk og saklighet fremført mellom de akademiske kulisser av fair play og objektivitet. Jeg anbefaler dere å lese dette. Det gir et innblikk i hvordan personer med ideer som truer historikernes teser blir behandlet. Artikkelen forteller mye om dem som skrev den. Debattantene manglet vesentlige kunnskaper om tiden, samfunnet og den verden de debatterte. Diskusjonen ble da relativt meningsløs og dominert av dogmatiske holdninger.

 

Ifølge Snorre hadde kongeslekten som styrte Norge i gammel tid sin legitimitet til å herske fra Odin som var innvandret fra Asia.  Kongene nedstammet fra ham og fra Vanen Njord. Enkelte historikere hevder Snorre skrev dette for å narre oss. Hvorfor Snorre ville narre oss er vanskelig å forstå. Det som er lettere å forstå er at Snorres fortelling torpederer historikernes ide om at den Norrøne stamme og de Norrøne guder oppstod i Skandinavia. Historikernes motiv er derfor lett å skjønne og å gjennomskue. Aksepteres Snorres fortelling raser vår nasjonale historieforståelse sammen.

 

Snorres fortelling skal tas bokstavelig. Han skrev ikke innvandringshistorien for å narre oss. Innvandringen oppfylte avtalen Æser og Vaner hadde med keiser Trajan. De skulle hjelpe Romerne med  produksjon av Serisk stål i Norge. Som motytelse fikk de et nytt rike å styre i Sverige og stor innflytelse i Norge. Vandrerne overførte tekniske kunnskaper fra Sentralasia til Skandinavia. Æser og Vaner kom den lange veien. Asatru/Åsator og den gamle Udayin/Odin hadde vært konger i Madhyadeza fra ca. 510 - 435 f.Kr.. Vandringen til Skandinavia ble ledet av en yngre Odin. Han var en etterkommer etter Tor/Heraes som var sønn av Vanekongen Mennon og gift med Siv som nedstammet fra Asatru og Udayin i Midgard/Madhyadeza.

 

Om vandringen sier Snorre at toget bestod av mye folk som hadde med mange dyrebare gjenstander. Vanligvis var vandrende mennesker fattige folk som hadde med det nødvendigste. Her var det folk med rikdom som nærmet seg. De kom fra et samfunn med et pengesystem og et næringsliv der vareflyt og handel var høyt utviklet. De gode tider som fulgte i Skandinavia kom av at disse fikk i gang jern- og stål-produksjon som ga inntekter så lenge Romerriket besto. Foruten tekniske kunnskaper hadde innvandrerne med sin religiøse tro med sterke buddhistiske innslag.

 

På Budhistienes helligsteder i Bactria og India fantes hus for forskjellige formål. Sala var en åpen paviljong bygget på stolper med flere tak over hverandre uten vegger. Der fant religiøse seremonier og møter sted. Ordet er brukt i betydningen stort hus. I Sverige ligger Odensala, Odins hus. I Uppsala lå et stort sentralt helligsted for Åsatroen.

 

Ho var gudekongenes haller. Ho-vene var bygget på stolper og hadde flere tak over hverandre, med eller uten vegger. Stavkirkene er bygget som Åsatroens Hov. Hovet var Åsatroens seremonihaller og gudekongenes bolig. Vi eller Vi-har var seremonisteder der alle kom inn. Ordet Vihar ble og brukt i betydningen kloster.

 

Odins ord på dødsleiet viser at han lengtet tilbake til Åsgard. Før han ristet seg med spydet sa han at han ville reise tilbake dit. I tiden etter hans død fantes kunnskap i Sverige om Vanaland og steder innvandrerne kom fra der. Det førte til at ekspedisjoner dro av sted for å finne Odin der. Ved å se hvor de reiste får vi en indikasjon på hvor Æsene og Odin var kommet fra. Reisene gikk mot øst gjennom Russland og Tyrklandet.

 

En av dem som lette etter Odin var hans slektning Sveigde som gjorde to turer. Første gang kom han til Vanaland der han giftet seg med en kvinne som het Vana, som følgelig var av gresk slekt. Vanaland var på denne tiden det gamle Gresk-Bactriske riket der Balke lå.

 

Senere gjorde Sveigde en ny reise og nå dro han lenger. Han kom til en gard som het Stein og der gikk inn for å se etter Odin. Han kom ikke ut igjen fra Stein og døde vel der. Hvor dette kan ha vært kan vi gjette på. Reiste han østover fra Balke langs Silkeveien til grensen mellom det gamle Trakia og Kina, lå det på en slette 3600 m. over havet mellom de høye fjellene i Pamir, en enorm steinfestning. Stedet heter Tash-kurgan som betyr Steinhuset. Kanskje var det her Sveigde døde. Navnet kan stemme, men visshet om at det var hit han kom får vi aldri. Under er et bilde av Stein fra ca. år 1900. På den tiden var en stor del av murene ramlet ned. I våre dager har man restaurert festningsverket.

    

            Tash-Kurgan_Fortress

          Tash-kurgan. Steinhuset på grensen til Serkland, Kina. Kanskje var det her Sveigde døde

 

Under ser dere bilder fra den eldgamle byen Balkh, Balke. Byen har lenge ligget i ruiner. Den har ikke vært utgravd av arkeologer, området har i lengre tid vært hjemsøkt av krig og uro.

 

       Balkh

 

Balkh. Kjernen i den gamle byen lå innenfor Ringmuren øverst som har en omkrets på ca. 4,5  km..

            Byen går tilbake til ca. 2500 f.Kr.. Den ble ødelagt fra 1200 -1400.  Foto; Fra Google.

 

           Balkh-festning

 

Balkh. Del av den ytre bymuren fra utsiden.  Det er dette området Odin og noen av de han

ledet til Skandinavia kan ha kommet fra. Balkh var knutepunkt for karavaneveier mellom Kina, India, Iran, Middelhavsområdet og nordsiden av Svartehavet.

Stål til Rom fra Serisk område i øst passerte gjennom Balkh enten det skulle fraktes gjennom Parthia over land til Middelhavet, eller over Hindu Kush fjellene til havnen Barbaricon i India.

 

Under ser dere stavkirken i Borgund  i Sogn og et Budhistisk Ho fra Asia. Begge er utstyrt med dragehoder på mønene. Byggemåte og utseende vitner om slektskapet. Stavkirkene er bygget slik Ho-vene ble bygget på Odins tid i områder der Æsene slo seg ned. Hvor innvandrerne ble plassert får en et inntrykk av når en plotter Hov-navnene inn i kartet. Hovet var huset der høvdingen bodde og huset der religiøse seremonier som Hesteblotet fant sted. Der innvandrerne bodde i større antall ble det bygget et Hov.

 

borgundstk  buddhistho

      

                 Borgund                                                             Buddhistisk Ho

 

Sakser:   Inderne kalte dem Sakaer, grekerne kalte dem skyter. Opprinnelig bodde de i Sentralasia og Sakastan/Seistan før de trakk vestover etter Kushanenes 100-års-krig og kom til Tyskland. Deres område lå først mellom Weser og Elben. Senere ble det utvidet til Eideren på Jyllands rot i nord og til Thüringen i sør. Sakaenes viktigste helligsted og tingsted lå ved elvemøtet mellom Weser og Aller der byen Verden ligger i dag. Her drepte Karl den store ca. 4500 saksiske ledere. Soldater som deserterte fra Legio IX fant og veien til Saksland. Deres første brohode lå på vestsiden av Elben etter Hamburg. Stedet heter Jork og ble oppkalt etter York i England. Det var Sakser den romerske forfatter Tacitus siterte da han skrev at de nedstammet fra Manu, den indiske konge som hersket ca. 3000 år f.Kr..

 

Franker:          Frankerne var en annen gren av de deserterende soldater fra Legio IX. Odin gav dem navn og land slik Snorre forteller. De kan opprinnelig ha vært frie trakiske sverdmenn.

 

Literatur:         -           Jordanes Getica. Atlantis Forlag, Stockholm.

                        -           Snorres Kongesagaer. 

-           Den eldre Edda og den Yngre Edda.  

                        -           Avesta. Die heiligen Bücher der Parsen.  Fritz Wolff, Strassbourg.

                        -           Rig-veda. Detsche Überstzung H. Grassmann. Frankfurt a. Main 1990.

                        -           J. Derakhshani. Die Arier in den nahostlichen Quellen… Teheran 1998.

 

 

6.7.   Østlige religiøse symboler i Skandinavia.

 

Buddha, svastikakorset, fotsålene og dragen var symboler i den religiøse tro i Bactria og Nordindia på kong Mennon’s tid da Æsene kom tilbake fra Kina. Da Æser og Vaner kom til Skandinavia 250 år senere fulgte troen og dens symboler og helligsteder med.

 

Dragekjeftene hveser mot oss fra takrytterne på våre eldste stavkirker. Hvordan har dette fremmede fabeldyr fått en slik vokterrolle på våre eldste gudshus.

I den verden Odin og Æsene kom fra var dragen helligstedenes beskytter. Dragehodene på stavkirkenes møner er en levning fra den religiøse tro som kom til Skandinavia med dem. Etter kristningen av Norge voktet dragen til å begynne med også de kristnes gud. Det var mulig fordi troen fra Asia ikke var en religion med en sjalu gud på toppen som så konkurenter i andre guder. Åsatroen var vennligsinnet og tolerant overfor andre.

 

Budha’s slekt var en gren av soldynastiet. Dynastiets symbol solhjulet var både et verdslig og et religiøst merke. Over tid ble hjulet forenklet ved at man tegnet eikene og antydet hjulsirkelen med korte streker ved enden av hver eike. Slik oppstod Svastikakorset.

Noe som er lite kjent er at det er funnet Budhafigurer i graver i Skandinavia. I Osebergskipet i skipet i Vestfold fantes to Budhafigurer der Svastikakorset pryder figurenes bryst, Fig. 48.. Tekstiler fra graven har andre asiatiske motiver. Oseberggraven tilhørte en kvinne fra samfunnets øvre sosiale og religiøse sjikt. I graven fantes dragehoder på stolper Fig. 46.. De voktet de budhistiske helligsteder. Disse gjenstandene knytter kvinnen i Oseberggraven til kulturen i Sentralasia. I området rundt Larvik der hun ble gravlagt hersket Skirer og det er tenkelig at hun var av skirisk ætt. Hennes slekt kom til Norge i vandringen under Odin. Skirer betyr på dagens norsk de rene, klare.

 

Da kristendommen ble innført overtok Dragen vaktholdet av stavkirkene. På de eldste kirker er den plassert på de øverste møner, over korsene som står lavere. I den eldste kristne tid lånte hedendommen hus til Vårherre. Dragehodet Fig. 47. er av bronse og viser hvordan dragen så ut i Kina på Han-dynastiets tid da Æsene var der. Dragestolpen fra Oseberg, Fig. 46., viser dragehodet. Sammenligner vi dragehodene fra Hedebyhavnen  Fig. 49  og Oseberggraven Fig. 46  med dragen fra Kina Fig. 47 er det vanskelig å tenke seg at likhetene i detaljer er tilfeldig. Vanenes og Æsenes vandring fra Sentralasia til Nordeuropa forklarer hvordan Dragen og den tro og forestillingsverden den representerte kom til Skandinavia. Odin, Dragen, Hesteblotet og andre religiøse fester, Bautasteiner, stupaer og Svastikakorset kom til Nordeuropa med Odin.

 

Noen av de eldste sagn forteller om hellige riddere som slåss med Drager. Dette er vage minner om kampen mellom kristendom og Budhisme/Åsatro i kristendommens første tid i Europa. St. Georg og Sigurd Fåvnesbane var begge slike riddere.

En som ledsaget Budha kaltes Bikju. Ordet finnes igjen i noen dialekter der bikkje = hund, betyr ledsager. Jesu ledsagere kaltes disipler. Cjarn = Tjern er et annet ord fra Nordindia.

drageoseberg    drage2-kina

  Fig. 46.       Drage, Oseberg.                              Fig. 47.       Drage, Kina. Handynastiet

 

 buddha1               drage-hedeby                                                                                             

               

   Fig. 48.     Budha, Oseberg                                     Fig. 49.         Drage. Hedeby havn

 

Soldynastiet:   Surya Vamsha. Dette var det eldste og mest statusbehengte herskerdynasti i det gamle

                        India. Dynastiet nedstammet fra solguden og hersket bl.a. fra byen Ayodhya som ligger

55 mil øst for New Dehli og nordvest for Maghada. Dynastiets grunnlegger Manu bestemte at tronen skulle gå videre til kongens eldste sønn hvis han ikke var fysisk uskikket.

Skirer:             Var et folk som vi første gang hører om 230 f.Kr. da de bodde ved Svartehavet. De

forsvinner etter noen hundre år men spor etter dem finnes i Tyskland og Norge som ved

Larvik der Skirings-sal lå. De kom hit i vandringen under Odin.

6.8.   Verdens sentrum ved Kristi fødsel.

 

Norge og Skandinavia er den nordvestlige utkant av det Eurasiske kontinent. Sentrale områder av Eurasia hadde utviklet former for jordbruk og høyere kulturer mens vårt land fortsatt var dekket av is. Jernalderen på Østlandet begynte så tidlig som 1500 år f.Kr.. Små jernbarrer ble da produsert fra renset myrmalm i digler på vestsiden av Mjøsa. Samtidig ble tinn og kobber utvunnet på Sør- og Sørvest-landet. Jernalderen kan i realiteten overlappe mye av bronsealderen.

Fra 300 f. Kr. skjer store endringer. 300 år etter Kristus var Øst-Norge forvandlet til Europas ledende jern- og stål-produsent. Jern- og Stål-produksjonen i Norge var et Romersk statlig anliggende direkte kontrollert av keiseren og det Palatinske kontor. Det var en strategisk investering for å sikre langsiktige forsyninger av det beste stål til de Romerske statlige våpensmier for at den Romerske hær og marine skulle ha de beste våpen. I Norge hadde Classis Britannica, Romerske soldater og frigitte slaver i organisasjonen Familia Caesaris viktige roller. Men verdens sentrum var et annet sted.

 

Ser vi på datidens verden hadde Ptolemaios og andre før ham vist at jorden var en kule der Afrika og Eurasia var kjent på Ptolemaios tid. Store områder var kontrollert av Kushanene som hersket i dagens India, Pakistan, Afghanistan og Sentralasia. Øst for dem lå Kina. Vest for dem lå Romerriket som Norge var en liten del av. Disse riker dannet økonomiske soner der makten var konsentrert hos eneveldige keisere med store hærer og våpen av stål. Maktkonsentrasjonen oppsto av forskjellige årsaker først i Kina og India.

 

Da Jotnene drev Æsene ut av India 435 år f.Kr. dro Æsene til Kina. Dermed fikk kinesere som laget råjern selskap av Æser som smidde våpen og verktøy av stål. Sammen utviklet de en prosess for å omforme råjern til smibart stål. Slik fikk Qin-herskerne overlegne sverd og kunne legge resten av Kina under seg. Qin-keiseren var en sterk hersker men en brutal type. Etter hans død brakte opprør Han-dynastiet til makten år 206 f.Kr..

 

Æsene behersket stålprosessene da de forlot Kina år 162 f.Kr. sammen med resten av stammeforbundet Yueh-Chi. Dette var starten på stålprosessenes vandring vestover. Æsene ble bosatt i Bactria og hos Indo-grekerne sør for Hindu-Kush-fjellene. I Bactria hersket fra da av deres konge Heraes/Tor, som hadde giftet seg inn Æsenes gamle kongeslekt. Hovedstaden i det gresk-bactriske riket var byen Balke. Den fortsatte som hovedstad under Tor. Balke var den største og viktigste by i Sentralasia i mange århundreder. I arabiske skrifter kalles den «Alle byers mor», og var sentrum i datidens verden. Den beholdt denne statusen til Mongolene under Djengis Khan la byen i ruiner år 1222. Dette ble gjort så grundig at byen aldri ble gjenoppbygget til gammel storhet.

 

I det Indo-greske riket sør for Hindu-Kush-fjellene hersket Tor’s far kong Mennon. Etter hans død ca. år 128 f.Kr. gled makten der gradvis over til Æsene og fra ca. år 70 f.Kr. til ca. år 25 e.Kr. styrte Æserkonger store deler av det Indo-greske riket.

Kushanene, som var en av Yueh-Zhi’s fem understammer, startet i denne perioden en erobringskrig som varte i bortimot 100 år. De erobret mye av Sentralasia og det meste av India samt landene i mellom. Kushanene’s konger disponerte en stor hær med våpen de selv produserte med de kinesiske prosesser. Kushanherskerne styrte et enormt rike. Under dem ble Budhismen den dominerende religion, men de anerkjente alle religioner, tolererte dem og oppmuntret og absorberte dem inn i et religiøst universelt mangfold. Religioner er ellers karakterisert av intoleranse og eksklusivitet. Slik var Kushanherskerne revolusjonære på en positiv måte. Deres tolerante styre skapte fred, Pax Kushanicai. Næringsliv og handel i deres områder blomstret. Budhistenes eldste religiøse symboler var Dragen, fotsålene og stupaer bygd som store jordhauger. De siste er våre store gravhauger

 

I Romerriket finner vi år 100 e.Kr. en eneveldig keiser med en hær på ca. 300’000 betalte legionssoldater og et nesten like stort antall soldater i hjelpetroppene. Keiseren disponerte alt bortsett fra prosessekspertise som kunne fremstille serisk stål. Det ble kjøpt og transportert inn fra Kushanriket. Statskassens sølv rant ut i bytte mot stål. Kina spesielt, men og Kushanriket, lå langt foran Rom når det gjaldt teknologi.

På slutten av det siste århundre f.Kr. og gjennom hele det 1.ste århundre e.Kr. var det betydelig reisevirksomhet mellom Kushanenes og Romernes riker. Kildene forteller om kushanske, bactriske og indiske besøk i Middelhavslandene. Samtidig vitner den store påvirkning romersk og gresk kunst og arkitektur hadde på tilsvarende områder i Gandara om stor utveksling med landene i vest.

 

Romerne innså at rikene i øst ledet an i den teknologiske utvikling. Keiser Trajan løste derfor problemet med å skaffe serisk stål til sitt rike ved import av teknologi. Han tilbød Æser og Vaner, som behersket ståprosessene, nytt land i Skandinavia der malmen lå ferdig i myrene. Kunnskapsoverføringen ble betalt med land. En del Æser og Vaner forlot Kushanriket. Etter deres ankomst til Skandinavia var den kunnskap Romerne manglet for å fremstille serisk stål på plass i deres norske provinser. Det fikk store konsekvenser for Norge som ble tett knyttet til den Romerske økonomiske sone. Utviklingen i Norge ble styrt av Romerrikets behov for jern og stål. Sørnorge og Trøndelag ble stålleverandør til Europas ledende stormakt. Ferrum Noricum som tidligere var produsert i luppeovner i Alpeområdet i Østerrike ble erstattet av et nytt og bedre Ferrum Noricum som fra år 120 ble produsert i en indirekte prosess i det nye Noricum, Norge. Dette Ferrum Noricum var identisk med det seriske stål som frem til år 180 ble importert fra Kushanriket til Rom.

 

Norge var på denne tiden ingen stat med en felles konge. Geografisk var området så langstrakt at alle neppe visste om hverandre. Befolkningen følte seg heller ikke som en Nasjon og her ble talt flere språk. Området var tynt befolket av jegere, fiskere og noen bønder. Da Romerne gikk i land kom et innrykk av helt andre dimensjoner. Soldater, håndverkere og fagfolk av forskjellige slag la grunnlaget for en utvikling som i løpet av 200 år gjorde Norge til datidens ledende jern- og stål-produsent i Europa.

 

Tilbake til register