BOK 5. 

 

 

 

 

   VANDRINGER I EUROPA

 

    OG DEPORTASJON AV

 

        FOLK TIL NORGE.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

5.1.   Gallia og Galliske vandringer.

 

Det gamle Gallia tilsvarte litt grovt dagens Frankrike og Belgia. Det Gallia-belgiske befolkningsoverskudd ble fra 1200 f.Kr. bl.a. sendt over havet til England der gallerne  grunnla kolonier. Befolkningen langs Mös og dens sideelver havnet i en knipetang mellom keltiske folk fra sør og Germaner fra øst, og ble utsatt for årvisse plyndringstog. De forlot over tid også Mös-dalen.    Dio Cassius skriver ved år 200 :

        

Belgierne som bodde mot Rhinen i forskjellige stammer hadde til og med slått seg ned på andre siden av havet ovenfor England.            (Dio Cassius HISTORIA XXXIX.i.1-2.)

 

Utvandringen pågikk i mange hundre år. Ifølge Dio hadde Gallerne også kolonier på andre siden av havet ovenfor England, d.v.s. i Norge. De var bosatt på egnede steder langs Vestlandskysten nord til Trøndelag. Andre hadde seilte inn Oslofjorden og bosatt seg på begge sider av denne, mens noen hadde dratt over land til Hadeland, Toten og områdene på østsiden av Mjøsa. Her følte de seg trygge for plyndrende sjøfarere.

 

Høydedraget fra Sivesind og nordover til Elton, Flikkeshaug og Hjelpestein i V. Toten og Eik og Berg(os) ved Gjøvik ble befolket av jordbrukere fra Mös-dalen. De ga Mjøsa navn etter Mös, elva der de kom fra. De galliske innflyttere dyrket guder i steiner og kilder. Hjelpesteinen i V.Toten er en slik stein og for 3000 år siden kan det ha vært en kilde i skogen der steinen sto oppreist.

 

Galliske folk som ved Kristi fødsel hadde kolonier i Norge var Treu-eri (Try-nner), Mor-ini (Mør-inger) og Ha-dui (Ha-der), store stammer som hadde mindre stammer knyttet til seg. De gikk under samlebetegnelsen Gaul. Denne roten finner vi i mange norske stedsnavn som Gaul-dal, Gaul(s)-dal og Gul-en.

 

Den største av disse stammer kaltes på latin Treu-eri. Germaniserer vi navnet blir det Try-ner. De første Try-ndere innvandret til Trøndelag fra Treu-ererenes land i Tyskland, Frankrike og Belgia. Dette støttes av de felles elvenavn Vair (Vær), Schieur (Stjør) og Nid (Nidelva). Værdalen heter i Frankrike Val de Vair, Stjørdalen heter Val de Chieur.

 

De galliske Hader, Hadui, var innvandret til Gallia fra Anatolia i dagens Tyrkia, der de i gamle kilder kaltes Hatter. Et annt folk, Hetitene, hadde under de indoeuropeiske folks vandringer fra ca. 2200 f.Kr., kommet til Anatolia fra Sentralasia. De overtok de Hatternes land, som fortsatt kaltes Hatti. Hetitene kom fra deltaet til elven Murghab, området der byen Merv i dag ligger i Turkmenistan. Deres hovedstad i Anatolia het Hattusa. Hatterne var av underlagt Hetitene. Hetiterriket besto til Pelasgernes hærtog ødela maktstrukturene kort etter år 1200 f.Kr.. Det resulterte i utvandring av grupper av Hatter til Europa. Noen hundre  år etter Etruskernes vandring til Italia flyttet Hatter til områder i det  sentrale Frankrike der de grunnla et eget rike. Disse Hatter hadde prosessen for produksjon av jern i luppeovner med seg. De kalles i Frankrike  Ha-dui à Ha-der. Deres viktigste gud var solguden Gran < Granos.

 

Under de galliske vandringer fra år 400 vandret Hader til dagens Østerrike der de grunnla kongeriket Noric som en tid var den ledende produsent av jern med den direkte prosess i luppeovner i Europa. Haderne produserte jern i det sentrale Gallia i området rundt den gamle byen Bibracte og i datidens sørøstlige Østerrike i våre dagers Kärnten.

 

År 14 f.Kr. grunnla keiser Augustus byen Augustodunum, som i dag heter Autun og ligger ca. 25 km. øst for Hatternes gamle by Bibracte. De Hadiske herskerslekter ble sammen med befolkningen deportert. Kildene forteller ikke hvor Augustus bosatte dem, men det er tenkelig at Hader ble sendt til Norge og Hadeland som et ledd i Augustus planer om å produsere smijern og stål i Norge. Fra år 43 e.Kr. deporterte keiser Claudius Hader i Noric i Østerrike. De ble sendt til Norge for å lede oppbygging av jernproduksjon for Rom.

 

Prosessen for jernproduksjon i luppeovner kom som vi ser fra Sentralasia via Tyrkia, Frankrike og Østerrike til Norge. I Norge kaltes Hatterne Hader. Hadeland har navn etter dem og betød opprinnelig Jernutvinnernes land.

 

De Gallia-belgiske folk dyrket solguden Gran. Gran-treet var hans hellige tre. De tilba ham og gudinnene Mösa, Matrona og Sequana. Mösa personifiserte elva som en fruktbarhetsgudinne som ga liv til bygdene i Mösdalen. Matrona og Sequana var andre elver og heter i dag Marne (Maren) og Seine. Grans helligsteder lå ved kilder i skogene. Hovedhelligstedet lå på platået 20 km vest for byen Neufchateau nær Mösas kilder. Romerne bygget opp helligstedet med ett tempel for Gran og ett for de tre gudinner. Samtidig bygget de et amfiteater med 17000 sitteplasser for å gi Nordøstgallerne status, for på den måten å få dem på Romernes side. Stedsnavnet Gran skrives i dag Grand.

      

Da keiser Constantin den store marsjerte fra Trier mot Rom avla han helligstedet et besøk og gjennomgikk offerritualet og renselsene før han tilba guden. Derpå overnattet han som andre i gudens tempel og i drømme så han tegnet som senere ble malt på soldatenes skjold. Dette var ikke det kristne kors men guden Grans og Gallernes symbol. Ved å tilbe deres gud vant Constantin Gallernes støtte i kampen mot keiser Maxentius i Rom. Før det avgjørende slag ved den Milviske bro ga Constantin soldatene beskjed om å male symbolet, kristogrammet som det senere er kalt, på sine skjold. Dermed fikk de Galliske soldater følelsen av å kjempe Gallernes sak. Samtidig fikk motstanderne, der mange var kristne etter at keiser Maxentius år 308 tillot kristendommen i Roma, en følelse av å bekjempe sin egen gud. Men Constantin gjorde og dette av praktiske årsaker. Romerske soldater skulle her kjempe mot Romerske soldater og for å skille venner fra fiender i kampens hete trengte man bare å kaste et blikk på skjoldene.

 

Vi skal gå tilbake til tiden etter 450 f.Kr. da Gallia var preget av uro og forandring. De første Greske og Romerske beretninger går inn i historien på denne tiden. Pompeius Trogus skrev at Gallerne var blitt for mange for sitt land. Livius forteller at lov og orden brøt sammen og at utvandringene fra Gallia startet mens Priscus Tarquinius var konge i Rom. Fra 410 f.Kr. ble store folkemengder i sør- og midt-Gallia satt i bevegelse. En vandring fulgte Donau østover til dens møte med Drava. Der delte vandrerne seg i flere grener. En annen vandring fra Gallia gikk mot sør over Alpene ned i Norditalia.

 

Biturigernes konge Ambigatus hersket over en tredjedel av Gallia og var etter modne vurderinger kommet til at folkemengden var blitt for stor. Nå ville han kvitte seg med overskuddet ved å arrangere en utvandring. Han hadde også en formening om hvor vandrerne burde ta veien. Men når slike beslutninger skulle tas var det klokt å la gudene bestemme. De ga klare anvisninger gjennom fuglenes flukt og deres anbefalinger var udiskutable. Fuglene fløy og prestene tydet med verdige miner.

 

Ambigatus hadde to nevøer, Bellovesus og Sigovesus. For Bellovesus la gudene ruten mot syd gjennom Alpene mot Etruskernes land. Overtallige Bituriger, Arverner, Senoner, Hader, Ambarrer og Karnuter dro den veien. For Sigovesus la gudene ruten langs Donau mot Ungarn og Romania. I hans flokk deltok og Hader. De fulgte toget til elvemøtet mellom Donau og Drava. Der skilte de lag med resten av vandrerne og fulgte Drava nordvestover inn i dagens Østerrike og slo seg ned i Kärnten. Her skapte de sitt eget rike, Regni Noric, der et Hadisk herskersjikt styrte over en Karisk befolkning. Guden Gran vitner om Haderne i det gamle Noric. Her fikk Hadernes jernutvinning et oppsving på grunn av malmen man brøt. Sideritmalm inneholder 8 – 10 % kalk, som er en slaggdanner. Derfor ga ovnene og den direkte prosess større utbytte av jern her enn andre steder. Regni Noric à kongeriket Noric skal vi komme tilbake til senere.

 

Andre av Sigovesus flokk fortsatte nedover Balkan til Hellas der Delphi og oraklet ble plyndret. En gren satte over Bosporos og ble bosatt i området rundt Ankara i dagens Tyrkia. Deres rike kaltes Galatia. Kirkefyrsten Hieronymus som hadde tilbrakt en tid i Trier ble overrasket da han som deltager i kirkemøtet i Nicea opplevde at lokal-befolkningen enkelte steder snakket samme dialekt som folk ved Mosel. De var Treuner med galliske forfedre. Hadde Hieronymus besøkt Trøndelag på denne tiden ville han også ha forstått språket der.

 

Bellovesus og hans Galliske folk fulgte Rohne sydover. De ingikk en avtale med Faukene i Massalia om gjensidig hjelp. Så dro de ned på Posletta der de støtte sammen med Etruskerne. Hader bosatte seg nord for dagens Milano og inn i Alpedalene. De kaltes Insubri etter sitt landområde. De andre galliske stammer spredte seg over deler av Posletta som ble kalt Gallia Cisalpina. I sør dannet Appeninene grensen mot Romerne.

 

De Galliske krigere gjorde et skremmende inntrykk. De dro nakne i slag med håret farvet hvitt av gips blandet i vann. Blandingen stivnet slik at håret sto rett opp hvis man kammet det slik. Når nakne krigere med ville hyl og brøl stormet frem gikk det kaldt nedover ryggen på de fleste. Nakenheten mente noen kom av at de trodde på gjenfødelse hvis de falt og at de slik sparte gudene for bryet med å kle av dem før neste fødsel. Andre som og tenkte praktisk mente det var for varmt å kjempe i fulle klær.

 

Gallerne hadde den skikk at de hugg hodet av fiendene de drepte. Dette ble gjort av statistiske årsaker. Det var lettere å holde orden på antall fiender en hadde felt ved å telle hodene man hadde samlet enn å fly rundt på slagmarken og telle lik i etterkant. Hodene ble tatt med hjem og hengt over dørene som trofeer og synlige bevis og var med å ga beretninger liv og virkelighet når venner var samlet i festlig lag.

 

År 390 før Kristus rykket Galliske tropper over fjellene mot Rom etter at en av deres høvdinger var drept av romerske diplomater i den etruskiske byen Ciusum, Kjusom. Deler av den Romerske hær ble nedkjempet og byen med unntak av Kapitolhøyden der gudene bodde ble inntatt. Høyden ble forsøkt stormet natters tid, men de sovende vakter ble vekket av hellige gjess som satte i gang en snadrekonsert da de merket fiendens bevegelser. Gudene hadde sine knep for å bevare helligdommene. Beleiringen varte i mange måneder og ble først hevet etter at Faukene i Massalia hadde hjulpet Romerne med løsepenger. Gullmengden var allikevel ikke helt akseptabel da den ble veid. For å få balanse i regnskapet kastet Senonerhøvdingen Brennus, den rause Galliske leder, sitt sverd på vektskålen. At Gallerne inntok byen ble for alltid husket av Romerne. Gallerspøkelset ble senere manet frem når Romerne trengte å stå samlet.

 

Forholdet mellom Rom og Kartago var regulert av en avtale fra 509 før Kristus. Med den i ryggen ødela Kartagerne Faukenes handelsstasjon i Tartessa. Faukene der dro nordover langs Atlanterhavskysten mens Kartagerne stengte Gibraltar for fokeiske skip. Dermed var kontakten mellom Massalia og Europas Atlanterhavskyst ad sjøveien  brutt. Avtalen ble forlenget år 348 og 306 før Kristus. Den begrenset Massalias handel i det Tyrrenske hav og var et Kartagisk trekk for å hindre handelen mellom Massalia og de Greske byene i Søritalia. Det meste av varetransporten til Italia gikk nå på kartagiske kjøler. Phønikerne kaltes nå Punier av sine romerske venner. Kartago’s makt og velstand  nådde høyden i denne perioden. Fra 500 til 350 før Kristus var Faukene på defensiven. Deres forbindelser til sølv- og koppergruvene ved Cadiz var stengt. Handel og næringsliv var hemmet av begrensningene i sjøtransporten. For Massalia var situasjonen alvorlig. Orakelet’s prestinner ble regelmessig konsultert men det tok bortimot 100 år før gudene så muligheter som ga håp om oppgangstider.

 

Midakritus skal som den første ha seilt den lange veien til Tinnøyene. Rav og Tinn kom fra en fjern verden i nord. Spørsmålet nå var om en kunne komme dit over land. Det var mulig men uroen i de Galliske områder hadde gjort vareransport langs elvene der risikabel. Etter at det Galliske folketallet var justert stilnet urolighetene og nye høvdinger i La Tene området sørget for sikkerhet. Handelen mellom Massalia og Gallia økte igjen og 350 år før Kristus var det kontakt over land mellom Massalia og Danenes gamle handelsstasjoner ved Nordsjøkysten. Handelsveien via Marne fortsatte til Gaia Soros i Morinii, Møringenes stammeområde. Daner der seilte sammen med Venetiske sjøfolk langs kystene i nord. Ruten gjennom Gallia fra Massalia til Gaia Soros knyttet Massalia til Nordsjøen og den Engelske kanal. Handelsveiene langs Garonne og veien langs Rohne over til Loire via Bourges førte til Aremorica, Bretagne, og markedene der mens en annen vei førte fra Rohne over til Mös og fulgte den til dens munningen i Nordsjøen. En sidevei gikk fra denne veien over til Mosel og Rhinen.

 

I sør oppstod konkuranse mellom Massaliske og Etruskiske kjøpmenn om kundene i Gallia. Etruskernes varetransport gikk på kjerrer på vanskelige veier over Alpepassene. Transportkapasiteten var liten og transporten tok tid. Faukenes transport gikk med skip på elvene. Deres varer nådde raskere målet og skipets lastekapasitet oversteg kjerrens. Mye av Etruskernes handel ble overtatt av Massaliske kjøpmenn som leverte italiensk vin til erstatning for mjøden, Gallernes gamle drikk.

 

Transportrutene gjennom Gallia erstattet sjøveien rundt Spania. Det var en kombinasjon av båt- og vei-transport som gikk hurtig og hadde stor kapasitet. Mange hadde fortjeneste. Galliske høvdinger leverte slaver og andre varer og krevde inn toll. Faukene kjøpte og solgte i begge ender og Italienske leverandører tjente seg rike.

 

For Etruskerne ble situasjonen vanskelig. De hadde vært et ledende folk med en høyt utviklet metallbearbeidende teknologi. De hadde kontrollert store områder i Italia. Sør for seg hadde de nå en Romerstat som stadig erobret deler av deres landområde. Deres skjebne var beseglet og i løpet av noen århundreder forsvant de fra historien.

 

Romerne så med bekymring på Kartagernes makt og vendte seg til Massalia for å gjenoppta samarbeidet. Det gjorde at Massalia ytterligere styrket sin posisjon i forhold til Etruskerne og medvirket til at byen overtok Etruskernes handel nord for Alpene. Sammen med Agde og Narbo var Massalia omlastingssted for varer fra Middelhavs-landene som skulle til Gallia og områdene langs Atlanterhavskysten og Nordsjøen.

 

Kartagerne gjorde et siste desperat forsøk på å gjenvinne innflytelse da de sendte hærfører Hannibal fra det Kartagiske Spania gjennom Pyreneene med en hær år 218 før Kristus. Han fortsatte gjennom det sørlige Gallia og over Alpene inn i Norditalia. Dette var i og for seg en kritisk situasjon for Rom, men Hannibals hær bestod til dels av Galliske leiesoldater. Det var en upålitelig forbundsfelle. Hannibal herjet noen år i Italia før han ga opp å erobre landet. Romerne reiste seg og lot Scipio den yngre utslette Kartago. I dag finnes bare ruiner igjen av byen. Det ble slutten for Fønikerne, Punierne.

 

Mösdalen:       Dalføret på begge sider av elva Mös i det nordøstlige Frankrike, Belgia og Holland.

Treueri.           Gallisk stamme mellom Rhinen og Mösas nedre løp. Deres hovedstad var byen Trier.

Morini:            Gallisk stamme ved Nordsjøkysten i Belgia og Nordvestfrankrike.

Hadui:             Gallisk stamme i det sentrale Gallia. Hovedstaden het Bibracte. Var dyktige

jernutvinnere og smeder. Germanisert Hader.

Dio Cassius:    Romersk senator, konsul og historieskriver fra Nicaea i Bythynia i dagens Tyrkia.

                        Levde ca 155 – 235 e.Kr..

Constantin d. Store.:  Romersk keiser fra 306 – 337 e.Kr.. Født ca. 272 i Naissus i Mösia,

død 337 i Nikomedia i Bithynia på sørkysten av Svartehavet. Grunnla Konstantinopel.

Maxentius:      Romersk keiser fra 306 – 312 e.Kr. samtidig med bl.a. Constantin den store som nedkjempet hans hær og drepte Maxentius. Levde 278 – 312 e.Kr..

Milviske bro:   Bro over Tiber-elven på hovedveien inn i Rom fra nord. Det var her slaget mellom Constantin og Maxentius sto. Brua ble bygd 207 f.Kr. og det er fortsatt bru på stedet.

Pompeius Trogus: Romersk historiker født i Gallia Narbo-nensis (Sydfrankrike). Levde på keiser Augustus tid på begge sider av år 0.

Livius:             Romersk historiker født ca. 59 f.Kr. i dagens Padua vest for Venezia. Død 17 e.Kr.

Gallia Cisalpina: Gallia på denne side av Alpene sett fra Rom. Nordvestitalia sør for Alpene.

Ciusum:          By i Italia i provinsen Toscana. Grunnlagt av etrusker.

Brennus:         Hærfører hos de galliske senoner som rykket inn i Rom ca 387 f.Kr. og plyndret byen.

Tartessa:          Kongerike og havneby på sørkysten av Spania ved munningen av elva Guadalquivir.

                        I antikken kjent for sin store rikdom på sølv og tinn. Faukene kalte stedet Tartessos.

Punier:            Romerners navn på fønikerne i Kartago i dagens Tunis.

Midakritus:     Fokeisk sjøfarer som utforsket Atlanterhavets kyster ca. 500 f.Kr. og seilte til Tinnøyene.

Gaia Soros:     Fokeisk, senere romersk havn på sørsiden av den engelske kanal. I dag Boulogne-sur-mer.

Aremorica:      Faukenes navn på Bretagne-halvøya og kystområdene sør for den vest Frankrike.

Hannibal:        Kartagisk general , 247 – ca. 183 f.Kr.. En av de dyktigste militærstrateger som har levd.

Scipio d.y.:     Romersk general og konsul, født 185 død 129 f.Kr.. Jevnet Kartago med jorden 146 f.Kr..

                       

Se for eks.  :    B. Cunliffe. The Ancient Celts. Oxford University Press.

                        H. Heinen. Trier und das Treuererland In Römischer Zeit.  Spee-Verlag, Trier.

                        B. Cunliffe. Facing The Ocean. Oxford University Press.

gallia150fkr

                                                      

       Fig. 20.                                       Gallia år 150 f.Kr.

 

Gallia var befolket av mange stammer der de små var alliert med en stor. Kartet viser hvordan Cæsar delte området i Gallia Belgica, Gallia Celtica, Aquitania og Gallia Narbonensis. Hos Strabo strekker Gallia Belgica seg vest til Loire og lenger mot sør slik at Mösas kilder og Grand tilhørte Gallia Belgica. Mösa renner i nordøst og det var fra bygdene langs Mösa mange dro nord over havet til Norge.

 

 

 

5.2.   Kimbrertoget. Fra Jylland til Italia.

 

Mellom fjellsiden og elven i dalbunnen snor veien seg kilometer etter kilometer. Morgentåken skjuler fjelltoppene men vil forsvinne når solen får tak. Rundt en sving åpner kløften seg for så å fortsette i to trange sidedaler. Her er litt plass og mulig for nøysomme folk å  overleve. Noen hus ligger i de bratte skråninger. Der dalene møtes er en liten flate med plass for torg og hus. Der ligger kirken og det kimbriske museum. Blant dem som er begravd her finner vi mange med familinavnet Norderå. Men vi er langt fra Danmark der deres forfedre kom fra. Stedet kaltes opprinnelig Cimbriazza, hos kimbrerne. De som bygget her ønsket å skjule seg. Det klarte de. Veien hit inn ble bygget for få år siden og kirken er knapt hundre år og det i et katolsk land som Italia. I dag har navnet endret seg til Giazza. Folket som bor her kan se tilbake på en utrolig historie. For å forstå mer av vår egen historie skal vi fortelle litt om kimbrertoget og hvordan disse innbyggeres  forfedre, som kom fra Sørskandinavia, til sist slo seg ned i denne trange kløften.

 

Det finnes forskjellige teser om Kimbrenes opprinnelse. De eldste skriftlige beretninger om dem finnes på assyriske leirtavler fra 714 før Kristus. Deres land kalles der Gamirra, de selv Gambrer. Den gang deltok de på Assyrernes side i en krig mot Urartu nord for Gutium vest i Iran. Senere fortelles det om kimbriske krigstog i Lilleasia, Frygia og Lydia. De erobret Frygia og drepte Lydernes konge Gyges 652 f. Kr.. Dugdamme, kimbrernes  siste konge, døde 640 år f.Kr.. Deretter avtok deres makt i Lilleasia. Deres siste lille rike på sørkysten av Svartehavet lå ved Sinope. Men de fantes i større antall på nordsiden.

 

Herodot skriver at kimmererne bodde nord for Svartehavet men at de da Skyterne kom østfra, besluttet å forlate landet etter en debatt som ble avgjort med våpen. De døde ble begravd ved Tirasa, de overlevende forlot landet. Dette kan ha skjedd i forbindelse med dronning Tomyr’s vandring vestover med gotiske folk i andre halvdel av det 6-te århundre før Kristus. Kimmererne vek unna langs forskjellige ruter. Noen fulgte Tirasa, Djester, nordover og fortsatte til Østersjøen helt vest til Jylland.

 

Andre romerske teser hevdet at Kimbrerne var keltiske folk som kom fra Gallia Belgica og Mös-dalen som grenset til Helveternes område, eller fra keltiske områder øst i Europa. Kimbrertogets vandringsledere hadde keltiske navn, og offerkjeler og andre funn viser motiver fra keltisk mytologi. Sammen med Dejbjergvognen som er funnet på Jylland er disse keltiske mesterverk. Vandringen som kalles Kimbrertoget startet i Nordjylland.

 

Som en følge av innvandringer østfra ble folkemengden over tid på Jylland for stor. Mange sultet og folk bosatt på steder som ved ugunstige vær og vindforhold ble oversvømmet hadde problemer. Jylland, det kimbriske horn, var et flatt land. Store områder ble oversvømmet når sterk vind over lang tid presset havet inn fra vest. 125 år før Kristus startet derfor Kimbrertoget, en folkevandring utgått fra Jylland. Her deltok Kimbrer, Ambroner og Teutoner. Langs ruten de fulgte sluttet flere seg til. Poseidonios som var født 135 år f.Kr. i Apameia i Syria og levde på Rhodos skrev ned historien om vandringen etter å ha snakket med Kimbrer som hadde deltatt, i Massalia hos Faukene. Deler av hans beretning er bevart hos andre forfattere.

 

Hos Kimbrerne på Jylland fantes kunnskap om landene i sør ved Donau. Galliske folk hadde bosatt seg der. Ryktene fortalte at det hadde skjedd forandringer i Svarte-havsområdet. Sarmater fra øst hadde tatt styringen fra Skyterne. Kimbrerne så en mulighet til å få tilbake land der. Ikke alle dro fra Jylland. Hvordan utvelgelsen foregikk vet man ikke men det synes som om halve befolkningen brøt opp. Forberedelsene var mange. Ikke minst var det viktig å ha gudene med seg. Offerseremonier og religiøse ritualer fant sted for å få deres råd og velvilje.

 

Vandringen gikk ned til Jyllands rot og derfra østover til munningen av Oder som de fulgte mot syd. Etter å ha blitt stanset ved grensen til dagens Tsjekkia fortsatte toget mot øst til øvre Weichsel. Deler av den keltiske Bojerstammen som den gang bodde i øvre Schlesia sluttet seg til toget. Deres konge Boiorix, Bojerkongen, ble en av vandringens ledere. Hans bakgrunn og kunnskaper om Italia kom senere til å bestemme vandringsruten.

 

Fra Weichsel fulgte de den gamle Ravveien ned i det nordlige Ungarn der det og bodde Bojer. Deres bestefedre var født og oppvokst i Italia. De var ett av flere folk som ble drevet vekk fra Posletta år 191 før Kristus. Lenger syd i Ungarn bodde Skordisker, og fra Donau til Østalpene bodde Taurisker. Keltiske folk bodde ned til elvemøtet mellom Donau og Sava. Kelterne på østsiden av Donau var blandet opp med Skytiske folk som hadde bodd der da kelterne ankom. De første Kelter var kommet i små grupper fra Sørtyskland fra det 7-ende århundre før Kristus. År 117 f.Kr. finner vi Kimbrerne ved elvemøtet mellom Donau og Drava.

 

Kimbrerne ble ikke ønsket velkommen, muligheten for nytt land var begrenset. Vandringen fortsatte derfor år 114 f.Kr. langs Drava til Kärnten. På denne tid var Romerne i ferd med å underlegge seg Østalpene. Konsul Papyrius Carbo var i nærheten av byen Noreia, like nord for dagens Klagenfurth, med en romersk hær. Det kom til kamp mellom Teutoner og Romer og den romerske hæren ble nedkjempet. Toget forsatte mot nordvest og Helveterne i Nordvestsveits ga tillatelse til  passering gjennom sitt område. Etter Romernes nederlag våget ikke Sequanerne ved Rhones øvre løp å gjøre motstand. År 109 finner vi derfor Kimbrerne i det sørlige Gallia hvor de beseiret den Romerske konsul i et slag. De ba nå det Romerske senat om land i bytte mot våpenhjelp. Senatet avviste forespørselen. Kimbrerne oppholdt seg nå en tid sør i Gallia og inngikk et forbund med Sequanerne. År 105 før Kristus ble en romersk hær nedkjempet ved Rhone. Igjen ba Kimbrerne om land og igjen ble det avslått. Derpå led Romerne nederlag ved Arausio. Romerne hadde nå ikke flere kampklare tropper. Hadde Kimbrerne derfor nå gått mot Italia ville landet antagelig falt i deres hender.

I stedet delte toget seg. Teutonene gikk mot Nordgallia mens Kimbrerne dro vestover mot Spania. Ingen av stedene fikk de land. De samlet seg deretter i Eburovicenes land ved Mösa nordøst i Gallia. Her besluttet de å gå mot Norditalia fra to kanter. Teutoner og Ambroner skulle gå inn gjennom Vestalpene. Kimbrerne skulle komme fra øst over Brennerpasset ned på Posletta. På denne måten ville romernes hær få to fronter. Alle var enig i at dette var en god plan og da man visste at Romerne hadde få kampklare tropper var optimismen stor. Kvinner, barn og gamle ble sammen med gods og 6000 mann til å passe på etterlatt hos Eburonene ved Mösa for å komme etter senere. Så la de ut.

 

I mellomtiden hadde romerne fått en ny hærfører i Marius. Han klarte på kort tid å reorganisere hæren og trene opp nye soldater. Teutoner og Ambroner nærmet seg Norditalia fra vest år 102 før Kristus mens Kimbrerne fremdeles var nord for Brenner. I tillegg til at de overvurderte egen styrke ble koordineringen vanskelig. Angrepene kom  til forskjellige tider, Romerne møtte dem etter tur slik at det som skulle vært en fordel ble det motsatte. Kimbrerne  kjempet begge slag med halv styrke og tapte.

 

Mange gamle forfattere forteller om Kimbrerkrigene. En som var med i kampene mot dem var Rufinius Rufus. Han skrev ned sine opplevelser. Der detaljkunnskap om taktiske valg o.s.v. skildres er det han som er kilden. En av dem som fortalte utførlig om Kimbrerne var Plutarch som siterte Poseidonios. Vi skal gjengi noe.  Plutarch forteller:

 

………Kort etter at Romerne hadde fått melding om at Jughurtha var tatt til fange kom budskapet om Kimbrerne og Teutonene. Til å begynne med var antall soldater og styrken til hæren som nærmet seg vanskelig å fatte. Senere viste det seg at virkeligheten var ennu verre. For 300’000 stridsdyktige menn med våpen var på vandring - mengden av kvinner og barn som dro sammen med dem var enda større - på søken etter land som kunne brødfø en slik folkemengde og etter byer som de kunne bo i og leve i.

 

De  hadde hørt at før dem hadde Kelter kommet på samme måte og tatt landet som tidligere hadde tilhørt Etruskerne. Om deres opprinnelse var man usikker fordi de tidligere ikke hadde vært i kontakt med andre folk som man kjente og på grunn av størrelsen på det landområde de hadde vandret igjennom. Hva slags mennesker dette var og hvorfra de kom disse mennesker som veltet ned over Gallia og Italia som et skybrudd var uklart. Mest sannsynlig var det germanske stammer av dem som bodde langs kysten av det nordlige hav. Dette sluttet man seg til utfra kroppsstørrelse og den blå fargen på øynene men og fra det faktum at Germanerne kalte røvere for Kimbrer.

 

Lærde menn påsto at kelternes land på grunn av sin lengde og bredde strakte seg fra det nordlige hav mot soloppgangen like til Mäotis (Asovhavet) og til skyternes land ved Svartehavet. Disse stammene hadde ikke dratt som følge av et enkelt oppbrudd. De vandret heller ikke konstant. Men hvert år om våren dro de videre til et nytt område. På denne måten hadde de tilbakelagt enorme avstander over lang tid. Derfor kalte de lærde folkeskaren for Keltoskyter selv om enkeltelementer blant dem hadde mange navn.

Andre fortalte at kimmeriernes horde som fortidens Grekere først stiftet bekjenntskap med var en liten del av dette folk bare en flyktningeskare eller en del av Kimmererne som Skyterne tvang til å flytte over til Asia ved Mæotissjøen under ledelse av Lygdamis. Den største og mest stridbare del av Kimmererne bodde på kanten av Jorden langs det ytterste hav i et skyggefullt og skogrikt land med lite sol som strekker seg til de Herkynske skoger. Det har en himmel på hvilken polarstjernen p. g. a.  hellingen til paralellkretsene befinner seg høyt over horisonten, nesten rett over menneskene som bor der. Dag og natt er omtrent like lange. Derfra stammer altså dette barbariske folk som angrep Italia og som opprinnelig het Kimmerier……

 

Plutarch forteller at Kimbrerne kom fra kanten av det ytterste hav og at de tidligere hadde bodd i områdene ved Svartehavet. Derfra hadde de vandret til Nordeuropa der størstedelen av folket nå oppholdt seg. Vi skal sitere fra Plutarchs avslutning etter Kimbrernes nederlag ved Vercellae nord for Milano der han skildrer stemningen:

 

……….De som flyktet forfulgte Romerne tilbake til deres vognborg og de ble der vitne til den frykteligste tragedie. For de kimbriske kvinner som hadde kledd seg i svarte kjoler sto på vognene og drepte de som flyktet, den ene sin mann, den andre sine brødre, atter andre sine fedre. Sine umyndige barn kvalte de med bare hendene andre ble kastet under vognhjulene og føttene på trekkdyra. Så halshogg de hverandre. En fortelles det, som hadde hengt seg øverst i draget på vogna som var reist opp hadde lagt slynger rundt halsen på sine to barn. Slyngene var bundet til hennes ben. Slik ble barna også hengt. I mangel av trær ble menn hengt i horna på trekkoksene, andre ble bundet til beina på trekkdyrene hvoretter dyrene ble jaget med gafler. Slik ble de drept. Selv om mange omkom på den ene eller den andre måte ble over 60’000 tatt til fange mens antall falne skal ha vært mer enn det dobbelte.Verdifulle eiendeler ble plyndret av Marius soldater. Derimot ble det øvrige byttet, som mine kilder beretter, samt feltmerker og trompeter brakt til Catulus leir……….

 

Plutarch gir et levende inntrykk av fortvilelse. For Kimbrerne var utfallet en tragedie. De overlevende ventet en tilværelse som slaver og etter nederlagene var en stor kontingent Kimbriske slaver igjen i Italia. Vi hører om dem under slaveoppstandene år 79 f. Kr.. Skal en tro de gamle beretninger dreide det seg om titusener. De var i Veneter-landet øst på Posletta og i Alpedalene i nord og tilegnet seg kulturen der.

 

På denne tiden var over en tredjedel av Italia’s befolkning slaver. Hver dag ble titusener kjøpt og solgt på slavemarkedene. De arbeidet på åkrene og gjorde alt hushold. Disse var kanskje heldige. Verst hadde de det som ble dømt ad metalla. De ble brennmerket i ansiktet og sendt under jorden for å bryte malm. Mange så aldri mer dagens lys. Slavelivet ble nå Kimbrernes fremtid. For Italia var konsekvensen at det innen landets grenser fantes mennesker som kjente forholdene i Nordeuropa og som snakket språket der.

 

Etter mer enn 100 år som slaver og soldater hos Romerske herrer skjedde en katastrofe i Germania som fikk keiser Augustus til å fatte raske beslutninger. Det fikk konsekvenser for folk av Kimbrisk og Venetisk ætt i Italia. Som følge av Romernes ulykke ble de sendt ut av Italia på marsj nordover til områdene de var kommet fra og til områder i nord der Romerne trengte slaver.

 

            kimbrertoget-1   

               

                   Fig. 21.             Kimbrertoget fra Jylland til Norditalia år 125 – 101 f.Kr.

 

Tirasa:             Elva Dnjester i vår dagers Russland.

Tomyr:            Massagetisk – gotisk dronning som ledet en gotisk vandring fra Sentralasia til vestsiden av

Svartehavet ca. 530 f.Kr., etter først å ha beseiret Perserkongen Cyrus den store i et slag.

Papirius Carbo:           Romersk hærfører, konsul år 113 f.Kr..

Marius:            Gaius, 157–86 f.Kr.. Romersk politiker og general. Innførte en stående hær av yrkesoldater

Rufinius Rufus: Romersk hærfører på Gaius Marius tid.

Vercellae:        I dag Vercelli nordvest for Milano.

Se for eks.:      Plutarch. Live of Gaius Marius. Skrevet ca. år 75 AD.

                        K.Kristiansen. Europa before history. Cambridge University Press, 1998.

                        J. Bråten. Kimbrerne. Jens Bråtens Forlag, Aars 1988.

                        H. Hubert. The greatness and decline of the Celts. Arno Press, New York.

 

5.3.   Slaget i Teutoburgerskogen år 9 e.Kr. og dets konsekvenser.

 

Under keiser Augustus ekspanderte Romerriket. På det meste disponerte Augustus 60 legioner. Senere besto hæren av 28 legioner, ca. 320000 soldater som trengte våpen av kvalitetsstål. Det var mangelvare i riket. Augustus løste problemet ved å importere stål fra India og Sentralasia. Men på sikt var målet å produsere det man trengte innen riket.

Romerne var klar over at den beste jernmalm fantes i Skandinavia. År 4 sendte derfor Augustus en ekspedisjon ut fra Rhinmunningen for å vurdere jerntransport fra Skandinavia til romersk område. Det palatinske kontor la opp til transport fra Norge langs vestkysten av Jylland og den tyske Nordsjøkyst. For å sikre transporten ble rikets østgrense år 7 flyttet fra Rhinen til Elben slik at Westfahlen og deler av Niedersachsen ble innlemmet i provinsen Nedre Germania, mens Jylland ble romersk klientområde. Reaksjonen fra germansk side lot ikke vente på seg. Den ble så voldsom at Augustus aldri kom over den. I hemmelighet hadde Severforbundet under ledelse av Cheruskeren Arminius planlagt et motangrep. Slaget som fulgte fant sted år 9 mellom myrer og åser nordøst for Osnabrück, og endte i en romersk katastrofe. Presset mot Skandinavia avtok, områdene innenfor kysten av Nordtyskland gled ut av romersk kontroll. Nederederlaget fikk Augustus til å gi opp å hente jern fra Norge. Vi skal fortelle om slaget.

 

Arminius var en germansk høvdingesønn i romersk tjeneste som hadde gjort en lysende karriere. Hva som vendte han mot sine romerske venner var at han følte seg forbigått da ny stattholder skulle utpekes i nedre Germania og at hans slekts gamle land ble innlemmet i romernes rike. Arminius hadde helt til det siste måltid før slaget den nye stattholders fulle tillit, de spiste sammen. Så forsvant Arminius til sine. Deretter brøt helvete løs for romerne. De sveviske styrker nedkjempet de romerske legioner til siste mann. 

Den nyutnevnte romerske stattholder Quintilius Varus hadde vært østover i den nye provinsen til våre dagers Bad Oyenhausen under sommermånedene i år 9 for å innkreve skatt og for å utøve romersk rettspraksis. Etter en i egne øyne vellykket opptreden var Varus på tur tilbake til Vetera ved Rihnen sammen med sine legioner. På turen ble han lokket i et bakhold.

Stedet for slaget er lokalisert til nordsiden av åsen Kalkriese øst for den lille byen Bramsche nord for Osnabrück. Her er det over mange år foretatt arkeologiske utgravinger. Slaget foregikk i et langt og smalt område som ligger på nordsiden av åsen der den går over i myr. Det som er avdekket bekrefter de gamle fortellinger.

Den eldste beretning om slaget står i et dikt av Marcus Manilius. Det er skrevet før Augustus død i år 14. Den påliteligste og mest detaljrike beretning, som også er skrevet med en viss avstand i tid, finnes hos Dio Cassius. Vi skal gjengi noe av Velleius Paterculus beretning. Han levde samtidig med hendelsene og var rytteroberst under Tiberius og befant seg i Pannionia da Varusslaget fant sted. Han kjente mange av de som falt og han kjente Arminius personlig. Velleius forteller :

……..Quintilius Varus som kom fra en mer kjent enn fornem familie var en mann av mildt vesen og rolig karakter. I kropp og sinn var han noe treg og som feltherre var han mer vant til dagdriveri i leiren enn til krigstjeneste.Hvor lite han foraktet penger viste han i Syria der han hadde vært stattholder. Fattig kom han til en rik provins, rik dro han fra en fattig provins.

 

Da han kommanderte hæren i Germania hadde han den oppfatning at innbyggerne der var mennesker som utenom stemmen og lemmene ikke hadde noe menneskelig ved seg og at de som ikke lot seg underkue med sverdet kunne gjøres myke og medgjørlige med romersk lov og rettspraksis. Med dette forsett dro han midt inn i Germania og sølte bort tiden for sommerfeltoget med rettssaker og formelle forhandlinger som rettsherre, blant mennesker som forlystet seg med fredens søte liv.

Og barbarene - en ville ikke tro det hvis en ikke selv hadde opplevd det - et menneskeslag som i største vildskap er født til falskhet og løgn, fremførte lange rekker av saker for rettsvesenet for å foregi et inntrykk. Snart stevnet de den ene og snart den andre for retten. Snart ga de Varus sin overstrømmende takk fordi han løste all krangel og trette med romersk rettspleie og for at deres vildskap og strider ble temmet med denne nye og ukjente innretningen. Strider som man før hadde vært vant til å avgjøre med våpen ble nå avgjort av retten. Slik forledet de Quintilius til den ytterste sorgløshet i en slik grad at han trodde han snakket som prätor på Forum i Roma og glemte at han kommanderte en hær midt inne i Germania !

 

Denne dumhet hos feltherren benyttet en ung mann av fornem slekt, personlig tapper, rask i oppfatningen og med genial klokskap som var hinsides den begavelse som finnes hos barbarene, til å utføre sine egne renker. Han het Arminius var sønn til Segimer en fyrste hos denne stammen. Hans ansiktsuttrykk og hans øyne vitnet imidlertid om ilden i hans sinn. Han hadde vært et fast medlem på våre tidligere felttog og hadde i henhold til romersk rett fått den ærværdige tittel Romersk ridder. Klart så han at ingen blir raskere overmannet enn den som ikke frykter noe galt og at sorgløshet er starten på en ulykke.

Til å begynne med var få innviet i hans planer. Han påsto og overbeviste dem om at Romerne kunne beseires. Han lot raskt handling følge beslutning og fastsatte tidspunktet for overfallet.Dette ble fortalt Varus av Segestes, en trofast og ansett mann hos denne stammen. Men tilfeldigheter hindret klare analyser av situasjonen.  Alle sanser hos Varus var blitt sløve. For slik er det: Gudene ødelegger normalt menneskenes planer når de vil endre situasjonen og bevirker - og det er det sørgelige - at det som skjer også skjer fordi den det rammer har fortjent det. Slik blir et menneskes fall dets egen skyld. Varus trodde ikke på budskapet men utrykte stor velvilje overfor Segestes. Etter at den første angiver var gått sin vei ble det ikke tid til den neste.

 

Historien om den fryktelige katastrofen, den verste som hadde truffet Rom i et fremmed land siden Crassus nederlag hos Parterne, vil jeg som andre har gjort før meg skrive om i et eget verk. Her vil jeg med vemod fortelle hovedsaken.Den beste av alle hærer i disiplin, tapperhet og krigserfaring blant de romerske tropper ble på grunn av kommandantens naivitet og dummhet, samt fiendens listighet og skjebnens misgunst, lokket i en felle.Og da troppene ikke ble gitt anledning til å rykke frem og kjempe da de ville det, ja enkelte ble til og med hardt straffet for å ha ytret et slikt ønske og for å ha brukt romerske våpen og romersk mot, ble de innestengt mellom skoger og myrer, utsatt for bakhold og hogget ned av fienden til siste mann som om det var kveg som blev slaktet.

 

Feltherren selv hadde mer mot til å dø enn til å kjempe, for med forbilde hos sin far og bestefar styrtet han seg selv på sverdet.Av de to leirkommandantene gjorde L. Eggius en lysende innsats mens Ceionius gjorde en skammelig. Han foretrakk å kapitulere istedet for å falle i slaget, foretrakk å bli henrettet. Likeledes gav Vala Numonius, Varus legat, en ellers rolig og rettskaffen mann, et avskyelig eksempel: han lot fotfolket i stikken slik at det ikke fikk understøttelse av rytterne og startet flukten mot Rhinen. Men skjebnens hevn traff ham for denne ugjerning for han overlevde ikke de han hadde latt i stikken. Han ble drept underveis.

Varus’ lik, halvt oppbrent, hadde fienden i sin råskap delvis revet kjøttet av. Hodet ble hugget av og overrakt Marbod som så lot det bli overbrakt keiseren. Til trods for dette ble det begravd i hans slekts gravhaug……….

.........barbarenes hån mot advokatene ! En stakk de øynene ut på en annen hogg de hendene av. En sydde de igjen munnen på etterat de først hadde skåret ut tungen. Med den i hånda ropte en barbar til ham: “Endelig sluttet du å hvisle din slange“.................

 

Så langt Velleius beretning som gir et inntrykk av Romernes sjokk over det som skjedde. Suetonis skriver om Augustus tiltak da han fikk beskjed om nederlaget:

 

………..Av tunge og skammelige nederlag opplevde keiseren bare to i Germania, det under Lollius kommando og under Varus............ Det under Varus var nesten utslettende da 3 legioner, feltherren og legatene og samtlige hjelpetropper falt. Da han fikk beskjeden lot han soldater patruljere hovedstaden dag og natt for at ikke uro skulle bryte ut og han forlenget stattholdernes kommando i provinsene slik at disse skulle bli holdt i tømme av erfarne og trygge menn.

Han lovet også å arrangere store festligheter for Jupiter hvis situasjonen bedret seg. En slik lovnad var bare blitt gitt til gudene i krigene mot Kimbrerne og mot Marserne. Keiseren var så opprørt at han lot hår og skjegg vokse i måneder. Av og til stanget han hodet i dørstolpene og ropte: “Quintilius Varus, gi meg tilbake legionene.”............ Han avskjediget de germanske tropper.

 

Romerne fikk en tankevekker som gjenspeiles hos Florus :

 

......Det er vanskeligere å beholde provinser enn å ta dem. Med vold blir de erobret mens de skal beholdes med en rettferdig forvaltning. Derfor ble gleden over erobringene kort. For Germanerne var bare beseiret ikke underlagt, og irriterte seg mer over vår måte å styre på enn over våre våpen. Vilkårlighet og hovmod hatet de mer enn et grusomt regime................

Nederlaget fikk som følge at riket som ikke hadde latt seg stoppe ved havets strand stoppet ved Rhinens bredd………..

 

Keiser Augustus planer fikk en brå slutt. Nederlaget var rystende. Han gjennomførte en rekke tiltak nærmest i panikk. Rikets østgrense ble flyttet tilbake til Rhinen. Presset på Jylland og Skandinavia ble mindre. Områdene innenfor kysten mellom Rhinen og Elben gled over på Germanske hender etter å ha vært en del av Romerriket. Dermed ble  seilingsruten til Vest-jylland, Skagen og Norge mer usikker. Skip med verdifull last var mer utsatt for plyndring.

 

Nederlaget fikk umiddelbare konsekvenser for enkeltmennesker som fikk sine liv kastet om. Germanske tropper i Augustus nærhet i Aquileia ble avskjediget og sendt hjem. Også germanske slaver og folk av nordeuropeisk opprinnelse som kunne tenkes å være med i en sammensvergelse ble uten unntak drevet ut av Italia. Kimbriske menn i sin beste alder ble sendt nordover sammen med Germaner og Veneter. Noen klarte å unnslippe deportasjonene ved å gjemme seg vekk i avsidesliggende fjelldaler slik som i Giazza der etterkommerne til nå har vært i majoritet slik at språket er bevart. Ca. 100 mennesker snakker fortsatt det kimbriske språk men de er siste generasjon.

Spor etter Kimbrerne finnes også nord for Lago d’Iseo der Val Camonica går inn i Alpene. Midt i dalen på østsiden ligger Cimbergo. Ifølge lokalbefolkningen ble stedet ryddet av Kimbrer. Menneskene i Cimbergo snakker italiensk i dag, stedet lå ikke avsides nok.

 

Veneter som ble sendt ut av Italia dro tilbake til sørsiden av Østersjøen som ble kalt Sinus Venedicus. Deres språk var påvirket av latin. Deres etterkommere bor fremdeles i området, flest i Litauen der ord, personnavn og stedsnavn minner om det lange oppholdet i Italia. Hovedstaden Vilnius har den latinske –us endelsen, det samme har mange person-navn. Veneternes morsgudinne het Este og Estland har navn etter henne. 120 år etter utdrivelsen fra Italia la etterkommere ut på en vandring tilbake til Italia under navnet  Langobarder, et navn Odin ga dem for å skjule deres egentlige identitet. Lombardiet har navn etter dem. De deporterte hadde bodd hele livet i Italia og hadde tilegnet seg romersk språk og kultur. Av gjenstander fikk de lite med men kunnskapene de hadde var lette å bære, usynlige, gratis å frakte. Slik kom mytologi, guder og religiøse forestillinger hit sammen med ord, navn og et alfabet som senere ble tilpasset språket i Norden. De bosatte seg i Germania, Jylland, Sverige og Norge. Felles for mange var at deres liv som slaver fortsatte.

 

I det eldste runealfabet, Futhark, kommer de fleste bokstavtegn fra det alfabet som var i bruk hos Veneter og Ræter i Nordøstitalia ved Kristi fødsel. Dette alfabetet var avledet av det etruskiske alfabet som igjen var avledet av det eldste greske som hadde fulgt kolonister fra Korint til Italia. De eldste futharkinnskrifter er laget av mennesker som kom til Skandinavia fra Norditalia og Alpeområdet i det første århundre etter Kristus.

 

Det palatinske kontor: Keiserens stab som hadde sete på Palatinhøyden.

Quintilius Varus:        46 f.Kr.-9 e.Kr.. Romersk politiker og general, prokurator i Germania.

Vetera:                       Romersk legionsleir ved Birten i Xanten i Nordrhein-Westfahlen. Havn for classis

germanica den romerske flåte som holdt oppsyn med kystfarvannet til Limfjorden.

Marcus Manilius:        Romersk dikter og astrolog på keiserne Augustus og Tiberius tid.

Aquileia:                     Romersk by ved nordenden av Adriaterhavet, lå 1 mil fra havet ved elven Natiso.Se

 

Se f.eks.          Velleius Paterculus. Historia Romana. Römische Geschichte. Ph. Reclam Jun. Stuttgart.

                        Dio Cassius. Historia Romana. Roman History. Bok LVI fra kap. 18.

                   arminius

 

 Fig. 22.      Minnesmerket over Arminius ved Detmold

        Sokkelen måler 30 meter fra marknivå til utsiktsplattformen.

          Arminius måler 26 meter fra fotsåle til spissen av sverdet.

5.4.   De Hadiske Noriker deporteres til Norge.

 

30 år etter Augustus nederlag i Teutoburgerskogen hadde det palatinske kontor utarbeidet en ny plan for transport av jern fra Norge. Den gikk ut på at jernet skulle transporteres  til Gallia og Germania via England. Denne ruten var benyttet for transport av Tinn. Keiser Claudius vurderte først en gjenerobring av de nordvesttyske områder for å sikre transporten langs den nordtyske kysten, men besluttet så å gjennomføre planen med transport via England. For å sikre denne ruten måtte England erobres. År 43 gikk Romerske soldater i land i England for å legge de østlige deler av øya, som seilingsruten gikk langs, under Rom. År 45 startet deportasjonen av Noriske ledere, prosesseksperter og slaver fra Noric i dagens Østerrike. De ble sendt til Norge for å bygge opp jernproduksjonen i landet. Soldater fra Legio IX sammen med folk fra Familia Caesaris ledet aktivitetene. Men Norikerne fikk tekniske problemer. Malmen i Norge var forskjellig fra den i Alpe-landet. Romerne fikk ikke den kvalitet og det kvantum de ønsket.

 

Alpene med stupbratte fjell, vilde slukter og fossende elver har og mørke skoger og fruktbare daler med saftige beiter og klare bekker. Religionen i dalene var fra gammelt matriarkal. Menneskene forbandt landskapet med en mors- og fruktbarhetsgudinne som hjalp dem så lenge de tok hensyn til henne. I Kærnten var det Noreia, i Rætia Rautija. Hun hadde Ana, Huldauna og andre gudinner under seg lokalt. Rundt år null ble dalene innhentet av storpolitikken og noen hundre år senere av den patriarkale kristendom som med alle midler gikk inn for å utslette morsgudinnene. Noen gled unna til vårt land som Noreia ga navn til. Fremdeles lever minnet om morsgudinnene i alpene’s sagnverden.

 

År 15 før Kristus erobret Augustus stesønner Tiberius og Drusus alpelandet Noric. Men befolkningen fikk være i fred til Drusus sønn Claudius ble keiser. Han overtok jernproduksjonen og forserte utbyggingen av veien Via Iulia Augusta som Augustus hadde satt i gang for å få en rask og sikker forbindelse for troppetransport fra keiserbyen Aquileia til Donaugrensen. Samtidig deporterte Claudius Hader fra det noriske hersker-sjikt. Sammen med slaver kom de til Norge for å starte jernproduksjon i større skala. De fikk et nytt land å styre på Østlandet dit Hader fra Bibracte var blitt flyttet på Augustus tid.

 

Kongeriket Noric tilsvarte litt grovt Kärnten sørøst i Østerrike. Her hersket en Hadisk overklasse, som var vandret inn fra Gallia ca. 350 år f.Kr., over en Karisk befolkning. De Noriske konger pleiet vennskapelige forbindelser til Romerne sør for seg. Det meste av det Noriske stål som ble produsert her fant veien til romerske våpensmier.

År 45, under keiser Claudius, ble hovedstaden Noreia og andre byer tømt for mennesker. En del kom til Norge og hadde navnet Noric og kunnskap om jernproduksjon med seg.

 

Norikerne hadde som andre Galler skikken å dra på plyndringstog til sine naboer. Noriske elementer hadde deltatt i plyndring av grenseområdene i Norditalia sammen med Ræter og Panjonier. Strabo skriver om dette i år 18 e.Kr.:

 

.………….. Vindeliker og Noriker bebor størstedelen av fjellområdene (Alpene) og områder nord for dem. Fra tid til annen pleier disse folk å flomme inn over ikke bare Norditalia, men også helveternes, sequanernes, bojernes og germanernes områder. Direkte etter disse folk kommer de som bor nær det adriatiske område og Aquileia, nemlig Karerne, som også er noriker. Tauriskerne er også noriker. Men Tiberius og hans bror Drusus stoppet alle deres plyndringer ved hjelp av et felttog slik at de nå i 33 år jevnlig har betalt tributt……..

 

Cassius Dio beretter om et norisk angrep på Istria i år 16 før Kristus :

 

……….Noricerne sammen med Panjonier innvaderte Istria. De ble nedkjempet av Silius og hans offiserer og kapitulerte enda en gang. Dette angrepet var årsaken til at Norici ble underlagt Romerriket……….

 

Dette var grunnen Romerne brukte for å gjøre Noric til romersk provins. Den skjulte  agenda var at man ønsket å overta jern og stålproduksjonen som var av vital betydning for romersk ekspansjon. Tilgangen til stål i våpnene måtte sikres. De Noriske jernutvinnere hadde utviklet en arbeidssystematikk som gjorde at man til dels klarte å styre mengden av kullstoff som ble igjen i jernet. Stålet man fikk var etter herding slitesterkt og seigt og gav skarpe egger. Ved slutten av det siste århundre før Kristus var Noric et av få steder der man behersket en prosess som ga kullstoffstål av relativt jevn kvalitet. Analyser av noriske verktøy fra denne tiden viser et kullstoffinhold fra 0,4 til 1,0 %. Norikernes kunnskaper om jernproduksjon var grunnen til at noen ble deportert til Norge. På Østlandet fantes malm og ved til kull, mens prosessekspertise, administrasjon og slaver manglet. Her oppstod et nytt Noric med senter på Hadeland der Hader ble bosatt.

 

Norikernes morsgudinne het Noreia. Hun var stammegudinne for det Noriske folk. ”Die alte landesmutter Noreia” eller ”gamle mor Norge” lever i Kärntnernes minne akkurat som landet ”alte Norig”. Noreia var bergverksarbeidernes og jernsmelternes gudinne og sørget for det Noriske stål. Sabinerne bygget et tempel for henne på Hohenstein og hadde altere for henne der de drev jernproduksjon. De brukte hennes bilde på gjenstander for å sikre fremgang og godt utbytte. Hellige symboler på hennes altere var smihammeren, ambolten og smitangen.

 

Hovedstaden i Noric ble av antikkens forfattere kalt Noreia. Byen lå på kollen som idag heter Magdalensberg, ca. 20 km nord for Klagenfurt, og dekket et areal på 3 kvadrat-kilometer. Før befolkningen ble flyttet bodde 3000 mennesker i byen. Den lå i sørskråningen et stykke under toppen av kollen. Den er nevnt og var bebodd i år 21/22, mens den i år 50 e.Kr. beskrives som folketom. Flyttingen av befolkningen skjedde etter at Claudius ble romersk keiser, i årene mellom 43-50 e.Kr.. Utgravinger som er gjort gjennom flere ti-år på Magdalensberg viser at Noreia plutselig ble forlatt. Representanter for det noriske kongehus og ledende noriske slekter ble sammen med slaver og fagfolk som behersket jernutvinning og stålproduksjon sendt nordover.

 

I Romerriket ble gruvene og jernindustrien forpaktet bort til store entreprenører. Slaver eller frigitte som tilhørte disse stod for driften. De ledende forpaktere var de Romerske Sabiner og Veruser som drev jernutvinning i Görtschitz-dalen og ved dagens Feldkirch og hadde hovedsete i Virunum. Disse entreprenører samarbeidet med den Romerske stat, forpaktet gruvene av staten og kjøpte sine slaver av staten. Romerstaten var deres største og viktigste kunde. Sammen med den Romerske hær og flåte utviklet de ofte nye områder.

 

I Britannia Caesariensis, det nye Noricii i Norge, ble planene for oppbygging og utvikling av jernutvinningen utarbeidet av det Palatinske kontor. På stedet samarbeidet folk fra Familia Caesaris med Classis Britannica og Legio IX. Fagfolk og slaver som ble sendt fra Regni Noric til Norge gikk en hard tilværelse i møte. Etter deportasjonene ble Regni Noric i Alpene egen provins under navnet Norici Mediterrani. Jernproduksjonen der ble nå leid ut til forpaktere fra keiserbyen Aquileia. (1)  (2).

 

 

Kullstoffstål: Legering av jern Fe, og kullstoff C, med C-innhold fra 0,1 – 1,7 %, resten jern.

Verusene:        Keiserne Marc. Aurelius 121-180 e.Kr. og Lucius Verus 130 – 169 e.Kr., regjerte sammen.

Feldkirch:       Her var den romersk veistasjon Beliandrum hvorfra jern fra Noricum ble transportert ut.

Virunum:        Grunnlagt av romerne ca. år 50 e.Kr.. Var hovedstad i deres provins Noricum.

Classis Britannica:  Den romerske flåte i Britannia (England) med hovedhavn i Boulogne sur Mer, Frankr.

Noricum:         Fra ca. år 50 tilsvarte den romerske provins Noricum litt grovt dagens Østerrike.

 

(1).      Notitia Dignitatum. Bayerishe Staatsbiblithek Clm 10291.

(2).      Alfred M. Hirt.: Imperial mines and quarries in the Roman World.

 

Se f.eks. : G. Alföldy.            Noricum. Routledge & Kegan Paul, London and Boston.

                 H. Straube.            Ferrum Noricum u. d. Stadt auf d. Magdalensberg. Springer, Wien.

                 G. Piccotini.          Die Römer in Kärnten. Universitätsvelag Carinthia Klagenfurt.

 

      

     

     Fig. 23.                MAGDALENSBERG. Norikernes NOREIA.

                                       ( Foto, Steinmann G.m.b.H. Villach. )

 

Den kjegleformede skogkledde kollen der den gamle byen Noreia lå. Kirken var opprinnelig viet jomfru Maria. Fra toppen hvorfra de noriske konger regjerte har man vid utsikt i alle retninger. Husrester har ligget glemt siden Claudius la byen øde. Til venstre i bildet, med rødt tak regjeringsbygningen. Den hadde sentralfyr med rør som førte varmt vann fra fyrkjelen gjennom gulv og vegger. Det lyse område ved siden av er gulvet i Templet. Husene er verksteder på begge sider av gatene. Takene er bygget på i vår tid for å beskytte. Herfra styrte de noriske konger fra ca. år 300 f.Kr. til år 44 e.Kr.. Da rykket romerne slekten opp med rota og plantet den i ny jord på Hadeland der de fortsatte å herske over sine Karer. Helt til vår tid hadde gardbrukerne på Østlandet et antall karer i arbeid. Betegnelsen fulgte med fra det gamle Noric.

 

5.5.   Ræterne deporteres.

 

Alpene danner en nærmest uoverstigelig barriere mellom Italia og Mellomeuropa. For noen tusen år siden fant menneskene åpninger og etter tusener av slitne føtters tråkking gikk stier mellom fjellene i det gamle Rætia som ved Kristi fødsel var omgitt av romerske provinser. Rætia var området mellom Brennerdalen og St. Gotthardt, Donau og Italia.

Da jernproduksjonen i Britannia Caesariensis, Noricii, Norge, startet trengtes slaver til driften. De ble deportert hit fra de nylig erobrede rætiske områder. Ræter fra alpedalene der veiene mellom donaugrensen og Norditalia gikk ble sendt til Norge.

 

År 15 f.Kr. passiviserte Augustus stesønner Drusus og Tiberius Ræterne ved et felttog. De fulgte tråkket nordover fra Verona gjennom Val Laugarina, Lågendalen, opp til dagens Bolzano der styrken delte seg. Drusus tok av til venstere og fulgte elva Etsch nordvestover til dagens Merano. Derfra førte tråkket videre gjennom Vintsra, dagens Vinschgau, til Reschenpasset gjennom Grond-fjellene og ned til elva som i dag heter Inn. Her møtte han Tiberius og styrken som fra Bolzano hadde gått gjennom slukten som førte inn i Val Esch som i dag heter Val Isarco. Den ledet dem over Brennerpasset og ned til Inn. Tiberius fulgte etter møtet elva vestover til dagens Engadin der han møtte styrker som var kommet opp over Maloja- og Bernina-passene. Sammen fulgte de tråkket over Julierpasset via Sogn, Lenz og Vaz til dagens Chur. Ræterne ble underlagt Rom og måtte betale tributt men fikk ellers være i fred.

 

Under Claudius ble behovet for en rask og sikker vei mellom Italia og legionene ved Donaugrensen påtrengende. Han ga derfor ordre om å bygge vei gjennom Alpene til Donau langs ruten hans far hadde fulgt. Den gikk fra Altinum nord for Venezia gjennom Ræternes kjerneområder til Augusta Vindelicum, dagens Augsburg. Denne veien kaltes Via Claudia Augusta til minne om Claudius’ far Nero Claudius Drusus. I Engadin møtte Via Claudia to andre veier fra Italia. Den ene kom fra sør over Berninapasset, den andre kom fra vest over Malojapasset. Ræter som bodde der veiene gikk led nå samme skjebne som Etrusker og Noriker før dem. De ble deportert og sendt nordover.

 

Claudius trengte soldater til hjelpetroppene i Britannia og slaver til jernutvinningen i Britannia Caesariensis.  Ræter i stort antall ble deportert, menn i passende alder havnet i legionene’s hjelpetropper. Etter 25 års tjeneste ble soldatene pensjonert og hadde krav på jord å dyrke som pensjon. Den jorden fikk de der romerne ønsket å bosette romervennlige mennesker. Pensjonerte rætiske soldater fikk tildelt jord langs Nordsjøkystene og i Britannia Caesariensis som var Norge. På denne måten ble det opprinnelige rætiske mannlige innslag i befolkningen i Alpedalene tynnet ut. Rætia strakte seg i nord til Bodensjøen og Donau. Romerne delte området i en nordlig og sørlig del, Norici Ripensis med Augsburg som hovedstad og Norici Mediterrani med Chur som hovedstad.  (1).

 

På det romerske seiersmonument ved La Turbie i Monaco er 44 stammenavn hugget inn. Antallet gjenspeiler hvor oppdelt området er der høye fjell skiller dalførene. Da romerne erobret alpeområdet var befolkningen sammensatt av galliske innflyttere som var trengt nordover fra Posletta fra år 200 før Kristus og den opprinnelige rætiske befolkning. I Graubünden og dalene i Dolomitene bor fremdeles rester etter disse tidlige innbyggere. Deres språk er en blanding av det opprinnelige rætiske språk og gammel latin ispedd en del galliske ord. Det kalles Rætoromansk i Graubünden og Ladin i Dolomittene. Dialektene har til dels store forskjeller. Ifølge Plinius som var født og oppvokst i Como med Etrusker og Ræter som naboer, var deres språk beslektet. Under romerne ble vulgærlatin et felles språk, men lokalt levde de gamle språk videre på avsidesliggende steder.

Ræternes naboer i sør var Veneterne, Venezia har navn etter dem. Fra sørsiden av Østersjøen kjenner vi Venderne som var beslektet med Veneterne. Etterkommere finnes i Slowenia og i Lausitzområdet i Tyskland der befolkningen kalles Sorber.

Veneternes morsgudinne Este hadde hovedhelligsted i byen av samme navn. I Val Venosta er det funnet altere for gudinnen Ana som og var Engadinernes morsgudinne. Lenger nord dyrket man Rautija som ga navn til området på Romernes tid. Hennes navn finnes på mange innskrifter.

 

Räternes galliske høvdinger dro som andre galler på plyndringstog til sine naboer. De hadde foretatt brutale overgrep nord på Posletta i de italiske nybygdene. Strabo skriver:

 

……….Om  disse röveres grusomhet mot Italikerne forteller man at de ikke bare dreper alle voksne menn i landsbyene og byene de overfaller. Selv guttebabyer og gravide kvinner, om hvem disse folks synske sier at de vil føde guttebarn, blir drept……

 

Hirtius skriver at:

 

…….Cæsar sendte legion XV til Norditalia for å beskytte borgerkoloniene der mot barbar-overfall slik at det samme ikke skulle skje der som i Trieste der innbyggerne plutselig var blitt overfalt. Senere la Cæsar 3 legioner i  Aquileia…….

 

Plyndringstogene var romernes påskudd for erobringen. Andre grunner var behovet for slaver og for raske og sikre veiforbindelser til legionene ved Donau. Claudius utbedret den gamle veien fra nordenden av Comosjøen via Chiavenna over Malojapasset til Sil i Engadin. Ruten fortsatte derfra nord over Julierpasset, der romerske veistøtter fremdeles står på passhøyden, til Suagn og videre gjennom Vaz og Lenz til Chur. Via Claudia Augusta ble under Septimius Severus ca. år 200 avlastet ved at det ble bygget vei fra Bolzano gjennom Val Esch, Val Isarco, over Brenner til Pons Aeni, Innsbruck. Denne ruten var 5 mil kortere enn veien gjennom Vintsra og var derfor raskere. Brenner-autobahnen følger denne ruten i dag. Under påskudd av å sikre trygg ferdsel ble folk som bodde i dalene der veiene gikk fjernet. De ble tatt som slaver, unge menn ble soldater. I Norge finner vi spor etter dem i dialektord og stedsnavn i våre bygder og daler. Et slik navn er Vats som finnes i Hallingdal og Ryfylke. I Graubünden ligger Vaz langs veien sør for Chur. Ordet Alm ble brukt om de høytliggende fjellbeitene i Østalpene og finnes som gardsnavn i Norge. Baita er et annet rætisk ord som finnes i Beito-stølen. Det betyr støl eller seter. Dio Cassius skrev om Rætia ca. år 200 e.Kr.:

 

………fordi landet hadde en stor befolkning av menn som kunne gjøre opprør ble de aller fleste av disse som var i militær alder deportert …..

…….deportasjonene av unge folk hadde et slikt omfang i Rätia at den gjenværende del av befolkningen mange steder sank ned i betydningsløshet……..

 

Ræterne kom opprinnelig fra området Libanon, Israel, Palestina. De vandret ca. 20000 år  f.Kr. nordover gjennom Anatolia til Balkan. Etter siste istid slo en gren seg ned i Alpeområdet. De tilhørte den haplogruppe eller etterslekt som genforskerne kaller I1.

For 4 – 6000 år siden skjedde en mutasjon på Y-kromosomet som genforskerne kaller M253. Menn med denne mutasjonen bodde i Rætia da Romerne erobret området.De ble deportert av Romerne og ved å følge mutasjon M253 ser vi hvor de ble plassert. Romerne sendte dem til Norge som slaver for å delta i jernproduksjonen, og til England der de gikk inn i legionenes Rætiske hjelpetropper fra ca. år 50 e.Kr.. Andre ble sendt til gullgruvene nordvest i Spania. Til Normandiet kom etterslekten i utvandringen fra Skandinavia under Gange-Rolv. I dag tilhører ca. 40 % av alle norske menn denne etterslekten. Deres forfedre kom fra Alpedalene for 1600 – 2000 år siden. Dette ble Ræternes skjebne.

 

(1).      Notitia Dignitatum. Bayerische Staatsbibliothek Clm 10291.

 

Ræter:             Folk som bodde mellom Brennerdalen i øst og St. Gothard i vest,  og fra de store sjøene

Syd for Alpene til Donau i nord. De som ble berørt i første omgang var de som bodde i dalen Verona – Bolzano – Brenner, i dalen Bolzano – Merano – Reschen, og i Engadin – Suavogn – Vaz - Lenz – Chur til Bodensjøens østende. Her gikk de romerske veier mellom Italia og riksgrensen ved Donau.

Val Laugarina: Dalføret elva Etsch renner gjennom forbi Verona og ut på Posletta. Betyr vassrenna.

Engadin:         Fjelldal i Sørøstsveits, kanton Graubünden som går fra vest til øst ca. 1700 m. over havet.

                        Er delt i øvre og nedre, Ota og Bassa. Sentralt i dalen ligger vintersportsstedet St. Moritz.

Reschen:         Pass øverst på veien som tar til venstre ved Bolzano og fører forbi Merano, gjennom

Vinschgau opp Val Venosta over til østenden av Engadin. Passhøyden er på 1455 m.

Reschenpasset betyr Ræterpasset. 

Maloja:            Pass på den eldgamle veien fra Chiavenna i Italia til øvre Engadin, Engiadina Ota.

Bernina:          Pass på 2328 m som leder fra midtre Engandin sydover til Italia.

Julier               Pass på veien nordover fra St. Moritz i Engadin til Chur og Bodensjøen. Passhøyde 2284 m

Suagnin:          Uttales Sognin. Bygd i Graubünden der romernes vei gikk. Navnet skrives i dag Savognin.

Vaz:                Uttales Vats. Bygd i Graubünden sør for Chur der den gamle romerske vei gikk.

Lenz:               Uttales Lents eller Lens. Bygd i Graubünden langs den gamle romerveien.

Lausitz:           Område sør for Berlin i det sørlige Brandenburg der innbyggerne er tospråklige, og i tillegg

til tysk snakker det sorbiske språk som kan være avledet av det språk veneterne snakket.

Val Venosta:   Dalen mellom Merano i Italia og den Østerrikske grense.  Het fra gammelt av Vintsra.

Hirtius:            90 – 43 f.Kr.. Romersk politiker og forfatter.

Sil:                  Betyr Skog, avkortet fra Silva eller Selva. Skogområdet mellom de store sjøene i Engadin.

Julier:              Passet på veien nordover fra St. Moritz over til Savogn, Lenz og Chur. Passhøyde 2284 m.

Septimius Severus: 146 – 211 e.Kr.. Romersk keiser fra år 193 – 211. Døde i York i England.

Pons Aeni:      Dagens Innsbruck.

 

Se og f.eks.:    A. Planta. Verkehrswege im alten Rätien, Band 1, -2, -3. Terra Grischuna Verlag.

                        F. Pieth. Bündner Geschichte.  F. Schuler Verlag, Chur.

 

5.6.   Norikernes jernproduksjon.

 

De noriske jernutvinnere var Hader som var innvandret fra Gallia fra år 400 f.Kr..  Deres blestersmeder var blant Europas fremste eksperter på jernutvinning i tiden rundt Kristi fødsel. Jernluppene de tok ut av ovnene inneholdt mye slagg og ble smidd ved gjentatt oppvarming i essen for å fjerne dette. Allikevel inneholder jern produsert med denne prosessen 3-5 % slagg. Tunge slaggklumper som gjenfinnes er resultat av mislykket blestring. Da er det dannet for lite flytende slagg til at jern og slagg kunne skilles fra hverandre. Slike slaggblokker vitner om problemet norikerne og andre hadde med den direkte prosess fra myrmalm. Malmen ble redusert med CO-gass.

 

Ved Kristi fødsel ble jern fremstilt etter den direkte prosess i Europa. Den var kommet fra Georgia og Anatolia. Malmen som ble benyttet var magnetitt- og haematit-sand, eller knust malm brutt fra fjell. Jernet ble tatt ut av ovnene som en sammensintret klump som måtte varmes opp på nytt og hamres, forsiktig i starten, for å sveise den sammen og fjerne forurensninger. Slik jern hadde et ujevnt kullstoffinnhold og inneholder ca. 3-5 % slagg.

 

Norikerne i dagens Østerrike kjørte med siderit-malm brutt fra berg som inneholdt 8-10 % Kalk. Kalk er en slaggdanner, CaO erstatter FeO i slaggen. Derfor fikk norikerne større utbytte av jern enn andre, og med 1200 – 1300 grader i ovnen fikk de  flytende slagg. Når slaggnivået nådde innblåsingshullet for luft ble slagg tappet ut gjennom et tappehull over ovnsbunnen. Jernklumpen ble så løftet ut gjennom ovnsmunningen. Kullstoff diffunderte inn i jernpartiklene som ble fraktet ned mellom kullene i ovnen av slaggen slik at luppen inneholdt  kullstoff. Fordi jernet var dekket av flytende slagg forble mye av kullstoffet i jernet. Jern som inneholder kullstoff er stål som er herdbart. Men kullstoffinnholdet varierte mye og prosessen produserte små kvanta. Produksjonsforsøk har vist at 10 – 25  kg jern i døgnet var utbyttet en kunne regne med. Se Fig. 25.

 

Plinius skrev og litt om jernproduksjonen. Vi skal sitere ham for få et inntrykk av jernutvinningen for 2000 år siden :

…..Jernmalm finnes nesten overalt, til og med på øya Elba nær Italia. Å fastslå at jern finnes er lett da en ser det på jordens farge.Prosessen for å lage jern er lik den for andre metaller. Bare i Kappadokia diskuterer en om det er avhengig av jorden eller vannet fordi man må spyle malmen med vannet fra en bestemmt elv for å få jern ut fra ovnene. Jernet opptrer i forskjellige former. Forskjellene avhenger av jordbunn og klima. Noen steder gir bare bløtt jern nesten som bly, andre bare sprødt og kobber-holdig jern som er ubrukelig til hjulbeslag og klinknagler. Til det må en ha bløtt jern. Et annet slag kjennetegnes av korte små lupper og passer til å lage skonagler av. Et annet slag ruster fort. Alle disse sorter kalles sveisejern. Andre metaller ruster ikke. Sveise-jern kalles det fordi det er sveisbart. Også når det gjelder ovnene er det store forskjeller. I dem smelter en ut et slags kjernejern som egner seg til hærdede egger eller spisser. Bearbeider en det på en annen måte egner det seg til overflate på ambolter og hammerhoder. Hovedforskjellen ligger i vannet som man dypper det glødende jernet i. Dette er brukbart snart her og snart der og jernets rykte har gjort steder som Bilbilis og Turiasso i Spania, Como i Italia kjent, selv om det ikke finnes bergverk der. Av alle jernslag er det seriske det beste. Sererne sender det sammen med silke og pelser. Det nest beste jern er det parthiske. Mange redskaper fremstilles ikke av bare stål men lages med en bløtere jernkjerne som omsluttes av stål. I vårt område finnes det steder som produserer stål med fremragende egenskaper, slik som hos norikerne. Andre steder utmerker seg med videreforedling slik som Sulmo. …………Når det gjelder sliping skiller en mellom olje- og vannslipestein. Videre blir stålet bedre hvis det bråkjøles i oljebad. Det som er merkelig er at hvis jernet renner ut av ovnen som vann ved produksjonen er det ubrukelig, ser ut som en svamp og er sprødt. Finere jernprodukter herdes i olje slik at de ikke skal bli så sprø som ved herding i vann. Menneskets blod hevner seg på jernet, for straks jernet kommer i berøring med blod ruster det……….

 

Mange av Plinius tekniske uttrykk er vanskelige og må oversettes av eksperter i faget. Det han skriver er interessant. Funn som er gjort på Magdalensberg i det gamle Noric viser at man der produserte kullstoffstål. Man har bygget ovner etter den gamle modell og produsert etter norikernes prosess. Som Plinius skriver hendte det at jernet rant ut av ovnen og størknet. Da var kullstoffinnhold i jernet så høyt at det ble flytende. Men norikerne kjente ikke prosessen med å friske råjernet for å fjerne kullstoff. Hos dem var det som rant ut vrak. I den direkte prosess bør temperaturen være over 1150 grader og ovnsgassene utenom Nitrogen må bestå av mer enn 75 % CO-gass for at alt Oksygen skal fjernes fra malmen. Norikerne kjørte på ca. 1250 grader slik at slaggen ble flytende.

 

Da Norikerne kom til Norge ble utfordringen å produsere jern fra myrmalmen her. Det ga dem problemer fordi den inneholder minimalt med kalk som danner slagg. For å få flytende slagg må myrmalmen inneholde ca. 25 % kvartssand. Jernutbyttet blir da vesentlig mindre enn i det gamle Noric fordi mye jern inngår i slaggen. Myrmalmen på Østlandet er til dels svært jernrik og inneholder for lite kvartssand til at det dannes flytende slagg i tilstrekkelig mengde. Det lille som dannes absorberes i chargen og renner ikke ned i ovnsbunnen. Dermed får en ikke skilt jern og slagg. Bare unntaksvis inneholder malmen passe mengder kvartssand og andre oksyder slik at slaggen blir flytende. Myrmalmen ved Randsverk i Vågå har denne egenskapen, mens malmen ved Dokkfløy i Gausdal og Svarken i Snertingdalen ikke er slik.

 

Dette var problemet Norikerne slet med i Norge og som de ikke klarte å løse. Romerne var misfornøyde, keiserens stab ved det palatinske kontor søkte etter andre eksperter som kunne produsere stål av myrmalmen.

 

 

 

5.7.   Runenes opprinnelse.

 

Problemet med våre eldste runeinnskrifter er felles med de Etruskiske innskrifter. Vi kan lese dem men forstår ikke innholdet, språket er ukjent. Futhark-alfabetet er tilnærmet identisk med det Rætisk-Venetiske alfabet. De som snakker det gamle språk i Engadin forstår teksten på Einangsteinen i Vestre Slidre. Språket i innskriften på steinen er en gammelrætisk dialekt. Språket i innskrifter der det er slått inn punkter er Venetisk.

De fleste bokstaver i Futharkalfabetet kom til Norge med deporterte Venetiske og Rætiske slaver og soldater fra områder i de Rætiske og Norditalienske Alpedaler og nordøst på Posletta. Etter Vanenes innvandring fra Bactria ble noen bokstaver fra deres alfabet, det Attisk greske, tatt i bruk. Senere ble runene videreutviklet etter modell fra det Baktriske alfabet som var basert på Karoshtitegnene i Nordvestindia der et tegn lydmessig består av vokal og konsonant eller konsonant og vokal. Det reduserte innskriftslengden.

 

Etter at Donau ble riksgrense i nordøst bygget Romerne veier fra Italia til Donau gjennom Alpene. For å trygge ferdselen mot overfall ble Ræterne deportert. Mange kom til Norge som slaver. Stedsnavn med gammelrætisk opprinnelse finnes i Norge sammen med ord i vårt språk. Bokstavene i de eldste runeinnskrifter finnes i det Rætisk-Venetiske alfabet. Mange deporterte Ræter var skrivekyndige og behersket alfabetet som var i bruk i Norditalia og den østlige del av Sveits. I Norge kalles dette alfabetet Futhark. 

De Europeiske skriftsystemer bortsett fra Runene er basert på det Latinske alfabet. Det gjør Runene spesielle. Den tilsynelatende ukjente opprinnelse skapte et tomrom som ble fyllt med ønsketenkning. Språket i innskriftene er ukjent hvilket sprikende og naive  tydninger vitner om. Våre lærde mener Runene er en Skandinavisk oppfinnelse.

 

Futharkalfabetet er tilnærmet identisk med alfabetet som var i bruk i Alpedalene til ca. år 50 e.Kr. da det latinske alfabet overtok. Det betød imidlertid ikke at det Rætiske-Venetiske alfabet brått gikk av bruk. Fortsatt ble disse bokstavene brukt lokalt i Alpene før de forsvant helt og ble erstattet av det latinske alfabet. Det samme gjaldt språkene i dalene i Rætia. Vulgærlatin ble et felles språk. Med det kunne en gjøre seg forstått hvor en kom. Men lokalt i dalene fortsatte man å snakke de gamle språk. Dagens Rætoromanske dialekter har utviklet seg fra de lokale språk og Vulgærlatin.

Etter å ha rådført meg med en tysk professor har jeg forsøkt å klarlegge Futhark-alfabetets opprinnelse ved å sammenligne tegn og lyder i det Rætiske-Venetisk alfabet og Futhark. De Rætisk-Venetiske bokstaver fant jeg på innskrifter og i bl.a. følgende bøker:

R.S. Conway – J. Whatmough: The pre-italic dialects of  Italy.

         A . Mancini:.                          Iscrizione retiche. Utgitt av A.L. Prosdocimi.

          J. Saveli – M. Bor:                         Unsere Vorfahren die Veneter.

Runene er tatt fra:

          G. Høst:                                 RUNER. Våre eldste norske runeinnskrifter.

og Kylverstenen som og inneholder tegn som kom med Vanene fra Bactria år 120.

 

De Rætiske bokstavene ble gjennomgått med et Norditaliensk språkinstitutt, Micura de Ru i Selva, for å avklare lydene. Alfabettabellen Fig. 26. viser i venstre kolonne det latinske alfabet som definerer lydene, deretter Futharkalfabetet og det Rætisk-venetiske alfabet, der bokstavene er listet i samme rekkefølge som i Futhark. Til høyre tegn fra Vanenes alfabet som var i bruk fra ca. år 400 f.Kr. og kom til Bactria og India med Alexander den stores hærtog dit, og senere til Skandinavia i vandringen under Odin.

 

   fuyhark 001

 

Fig. 26.    Bokstavtegn i  Futhark og det rætisk-venetiske alfabet.

Det neste var å tyde to av våre eldste runeinnskrifter under den forutsetning at de var skrevet i et av språkene fra Alpedalene, inskriftene på Stabospydet fra Ø.Toten og Einangsteinen i Vestre Slidre.

 

Stabospydet:

Tegningen Fig. 27. viser spydbladet. Runer og latinske bokstaver er føyd til av


meg under tegningen. På spydet står navnet Rautija.

staboruner

               Fig. 27.   Den rætiske innskriften fra Stabo, Ø. Toten

 

Spydspissen ble funnet på Stabo rundt 1890. Navnet Rautija er slått inn på rætisk vis med punkter i det Rætisk-venetisk alfabet. Rautija var Räternes morsgudinne. To menn var begravet og likene brent. Flammene, som var Rautija’s prester, fraktet sjelene til henne. Innskriften indikerer at Ræter kom til Toten og sto for begravelsen.

 

Einangsteinen :

Den andre innskriften finnes på Einangsteinen som står i åssiden ovenfor Einang i Vestre Slidre. Den er tydet av professorene Sophus Bugge og Erik Moltke som begge kom til

noenlunde like tydninger:

 

 Dag eller Dagastir skrev disse runer.

 

Min lesning av bokstavene samsvarer med Bugge’s med unntak for bokstavene T og N.

I det rætiske alfabet på steinen ser innskriften slik ut, latinske bokstaver føyd til under :

 

                 einangsteinen

 

Vi leser:          D  A  G  A  R  TH  A  R  R  U  T  O  F  A  I  N  I  D  O 

For å dele Bokstavstrengen i ord må en forutsette et språk. Bugge forutsatte at innskriften var skrevet i Urnordisk som er et språk man ikke kjenner. Da blir det vanskelig.

Ræter og Veneter benyttet samme alfabet men deres innskrifter er skrevet i for-

skjellig språk. En tid før Kristi fødsel innførte Veneterne punkter i bokstavstrengene.

Ræterne gjorde ikke det. Derfor kan en i dag se om en innskrift er Rætisk eller Venetisk.

Da innskriften på Einangsteinen er uten punkter antok jeg at den var skrevet i en av

de gammelrætiske dialekter. For å avgjøre hvilken trengte jeg hjelp. Bokstavstrengen

ble først delt i ord og oversatt av en serveringsdame fra Zernez i Engadin i Sveits. Jeg kontrollerte hennes tydning med ordbøkene i Valladers og fant at den kunne stemme.

Hun delte bokstavstrengen i følgende ord som hun tydet :

 

                            DA  GARTHAR  RUTO  FAINIDO

 

Da               =      Gør !           Imperativ av verbet dar som betyr  å gjøre.

 

Garthar     =      Å se etter.    Infinitiv med endelse –ar. Skrives i dag  guardar.

 

Da garthar  =     Gjør se etter  eller  pass på.    ( Engelsk do watch )

             Oppfordring eller bønn i Valladers fåes ved å sette hjelpeverbet

              i imperativ foran hovedverbet i infinitiv.

 

Ruto         =       Ruta.            Slanguttrykk for Jordlapp/Åkerlapp.

 

Fain           =       Høy.

 

Fainido      =       Høyavlingen.

                                                                

på steinen står:              PASS PÅ  JORDLAPPEN (og) HØYAVLINGEN.

 

For at de som ønsker å kontrollere tydningen lettere kan gjøre det gjengir jeg under ordbøkene og en tabell som viser sidene der ordene er oversatt til eller fra tysk.

 

Bok a. :          Oscar Peer:     Dicziunari rumantsch ladin – tudais-ch.

                                               Lia Rumantsch, Chur, Sveits. 1968.

Bok b. :           Reto Bezzola u. Rud. Tönjachen.

                                               Dicziunari tudais-ch – rumantsch ladin. Lia Rumantscha 1944

Bok c. :           Bernardi, Decurtins, Eichenhofer, Saluz, Vögeli :

                                               Handwörterbuch des Rätoromanischen.

                                               Societa Retorumantscha und Verein f. Bündner Kulturforschung.

                                               ISBN 3-907-495-57-8.

 

                                      Dar   Gardar  Ruto       Fain   Fainido

 

Bok a.                                      s.141  s.207     s.404      s.172    s.173                 

Bok b.                                     s.74    s.744     s. 762     s.530 

Bok c.                                      s.240  s.383                    s.314 

Bokstavene på steinen finnes i det Rætisk-Venetiske alfabet. I Valladers har verbene i infinitiv endelsen –ar mens substantivene i bestemt form ender på –o, som i Valdres. Bokstaven Bugge leste som h er rætisk  n, mens bokstaven Bugge leste som n er rætisk t.

Tydningene er bekreftet av Institut dal Dicziunari Rumantsch Grischun i Chur. De skriver at språkformen etter det de vet kan være fra år 800 - 1000. I Norge mener man inskriften er fra 3.dje eller 4.de århundre e.Kr.. Jeg tror det norske standpunkt er riktig uten at jeg her skal begrunne hvorfor. Innskriften er en av de lengste i det urnordiske språk man har tenkt seg. Tidfesting og tydning har betydning for forståelsen av språkene som ble snakket her i Romertiden. Det kan være interessant å se hva utenlandske eksperter mener om likheten mellom Futhark og det Venetisk - Rætiske alfabet. Prof. Dr. Helmut Rix skriver:

 

For enhver som kjenner alfabetene som var i bruk i Norditalia i de siste førkristne århundreder er disse overlegent den mest sannsynlige kilde til de Germanske runer..

 

Se: Helmut Rix. Rätisch und Etruskisch.  Herausgeber Prof. Dr. Wolfgang Meid. Institut für Sprachwissenschaft der Universität Innsbruck. ISBN 3-85124-670-5. 1998.  Se S. 46 Pkt. 15.2.

 

Dr. Sybille Haynes  skriver : 

 

… Det Etruskiske alfabetet var overtatt fra den Greske modell og fikk innflytelse hos de Italienske nabofolk (til Etruskerne) i Sentral og Norditalia og spredte seg til de Nord-germanske folk der Runeskriften er avledet av dette alfabetet via det Venetiske og det Nordetruskiske alfabet…

 

Se:  Sybille Haynes. Etruscan Civilization. British Museum Press 2000.  ISBN 0-7141-2228-9.  Se Side 2.

 

Kan Ræter ha kommet til Norge ?  For å vurdere det må vi gå til Romersk militær historie. Romerne annekterte Rætia og kongeriket Noric i dagens Østerrike under keiser Augustus år 15 f.Kr..  Keiser Claudius startet år 43 erobringen av England. Han la grunnen til provinsen Britannia Caesariensis på Østlandet sør i Norge. Samtidig bygget han veier fra Norditalia gjennom Rætia til Donaugrensen. Under påskudd av å trygge ferdselen langs disse veiene ble de fleste våpenføre menn og andre som var egnet som slaver deportert.

                Se f.eks. : Dio Cassius Cocceianus: Historia Romana Bok LIV, Pkt. 22.

De fikk soldatutdannelse og mange ble sendt til hjelpetroppene i Britannia. Rætiske soldater var senere et fast innslag i disse tropper. Våpenoppsettet til soldatene i de Romerske hjelpetropper besto av sverd, skjold og 2 spyd. Normalt var spydene av den Etruskiske hasta-typen mens Pilum bare ble brukt av legionssoldatene. Som de eneste brukte de Rætiske hjelpetropper det Rætiske Gaesum-spydet med kraftige brede mothaker på spydspissen.  De Rætiske avdelinger kaltes derfor Vexillatio Gaesatorum Raetorum.

                   Se f.eks.:  M. Simkins: Legions of the North, s.37.

På Ringerike, Hadeland og Toten er det funnet mange soldatgraver fra Romertiden. De fleste har inneholdt to spydspisser der en er den Rætiske Gaesum med brede mothaker.

 

Et viktig ritual for Romerske soldater var begravelsen. For at den skulle følge reglementet betalte soldatene en avgift til en felles begravelseskasse. Ved død ble kroppen på

båre fraktet i prosesjon til et sted ved veien til forlegningen der et likbål var gjort i stand.

Båren ble satt på toppen av bålet og brent sammen med soldatens våpen. Etter brenningen ble bålrestene samlet i en urne som ofte var soldatens matspann. Det ble plassert i asken etter bålet. Deretter bygget de sørgende en haug over avdøde før alle ble bevertet på begravelses-kassens bekostning.        

Se f.eks.:   A.Goldsworthy: The complete roman army.

Våpenoppsett og begravelsesform i soldatgravene på Østlandet viser at det er Romerske soldater fra hjelpetroppene som er begravd her. Gaesum-spydene viser at disse soldatene

hadde rætisk bakgrunn. 

 

Hjelpesoldater som ble pensjonert etter 25 år’s tjeneste fikk Romersk statsborgerskap og kunne velge mellom et pengebeløp eller jord til å leve av. De som valgte jord fikk den tildelt der den Romerske stat ønsket å bygge opp en romervennlig befolkning. Mange Ræter fikk jord i Norge. De Futhark-innskrifter som finnes er spredt over Sørnorge. Forklaringen gjør dette forståelig.

 

Vi finner altså i Norge innskrifter skrevet med bokstaver fra Ræternes alfabet i Ræternes språk og i soldatgravene finner vi det Rætiske Gæsumspydet. Den største dna-haplogruppe hos norske menn er I1, Ræternes haplogruppe. Romerne forteller at Ræterne ble deportert. Dna-analyse, Runealfabetet og arkeologiske funn viser at mange kom til Norge.

 

Ræter ble plassert i Sogn, Hallingdal, Valdres, Gudbrandsdalen og på Toten mens Norikerne ble plassert blant tidligere ankomne Hader på Hadeland. Romerne kjente jernmalmressursene i disse områder og deportasjonene var en overføring av Norisk prosessekspertise og slaver for å bygge opp jern og stålproduksjon i Østlandsområdet. I Norge kom malmen fra myrene hvilket var nytt for Norikerne. Deres prosess måtte tilpasses. Problemet ble til sist løst ved innførsel av ny prosessekspertise. Æser og Vaner kom som Østgoter til Skandinavia. Med dem kom et annet alfabet til Norge og noen bokstaver fra dette ble tatt i bruk. Vanenes alfabet var basert på det attisk greske fra ca. år 400 f.Kr.. I tillegg benyttet Æser og Vaner Kushanenes runelignende alfabet der et tegn representerte en konsonant + vokal etter samme prinsipp som det Nordvestindiske Karosthi-alfabet. Det halverte innskriftlengden. I avstengte norske bygdesamfunn ble runene benyttet frem mot Vikingtiden og Middelalderen. Tegnene ble gitt magisk innhold og mytisk kraft og ble brukt til besvergelser på høyt nivå. I dag er vår viten om dem beheftet med mye ønsketenkning. Runene er ikke en Nordisk oppfinnelse slik vi har lært. Innskrifter i innlandet er laget av deporterte Ræter, innskrifter langs kysten med punkter er laget av Veneter/Vender som var sjøfarende folk. Innskriftene må tydes i disse folks gamle språk, de uten punkter i gammelrætisk, de med punkter i Venetisk/Vendisk språk. Forfedrene var ikke en egen urnordisk stamme med eget språk, slik våre lærde tenker seg.

 

Vulgærlatin:    Ble snakket i legionene. Var forskjellig fra det latinske skriftspråk.

Valladers:       Folket og språket i Engadin

Se f.eks. :        G.O.Hovi, (redaktør). Valdres 900-årsskrift 1923. Mariendals Boktrykkeri, Gjøvik.

5.8.   Etrusker som slaver til Norge. Sabinerne.

 

Vi skal introdusere et folk som kan ha spilt en rolle i organisasjonen Familia Caesaris i Norge. Det kan synes rart at vi nevner Etruskerne men Lars, Teitur og Niri er etruskiske navn og Etruskernes konger satt på troner. Det gammelnorske ord for jernmalm, rauder, er også etruskisk. Etruskernes land ble erobret av Romerne mens mange forsvant som slaver. Andre ble integrert i det romerske samfunn der de ofte hadde viktige posisjoner.

Den Romerske keiser var sentral når det gjaldt å tildele slaver til jernutvinningen. Han og hans Palatinske kontor styrte flyten av straffedømte og krigsfanger til utvinnings-områdene. Da keiser Claudius åpnet jernutvinningen i Norge var Etruskerne sammen med Noriker og Ræter i posisjon til å bli deportert. Mange stedsnavn minner om Etruskerne i Norge, det samme gjør en inskrift i en grav ved Hamar. De gjorde tjeneste i organisasjonen Familia Caesaris. De var keiserens representanter og rapporterte uten omveier direkte til ham. Keiseren var deres herre.

 

Etruskerne kom til Italia fra Lilleasia etter at Troia var erobret av Pelasgerne i det 12.te århundre f.Kr.. Troia var en festningsby nordvest i Tyrkia ved innløpet til Bosporus.

Mens Danene seilte forbi Italias kyster gikk Etruskerne i land der. Halvøyas eldste historie

er full av myter og sagn som viser at den var delt mellom mange små stammer. Etruskerne

bodde nord for Roma, vest for Tiberen, sør for Arno. Deres land, Toskana, grenset i vest

til det Tyrenske hav hvis navn er avledet av Grekernes navn på Etruskerne, Tyrenos.

 

Om deres opprinnelse finnes det tre myter. En stammer fra Herodot som forteller

at Etruskerne kom fra Lilleasia i det 12-te århundre før Kristus. Den understøttes av det

Thukydides senere skrev. Grekerne kalte og Etruskerne Tyrenoi og Thucydides skriver at

Tyrenske folkerester bodde på øya Lemnos i hans tid.

 

Navnet Etrusker kan deles i Ae-Tru-sker og inneholder roten Tru som peker mot

Centralasia. Ae-Tru = Edle Tro-janer. Troia er identisk med Tru-ia eller Tur-ia som var

den del av landet Aria Tur/Tru overtok etter sin ariske stamfar Feredun. Det greske navn

Tyrener er avledet av Tur/Tru. Aria lå ved elva Aria som i dag heter Hari- rud.

Etruskerne kan ha kommet til Lilleasia som en del av Hetittenes vestvandring fra

Centralasia ca. år 1800 f.Kr.. De kan ha oppholdt seg der før de innvandret til Italia i det

12.te århundre f.Kr..

Etruskerne kan som Danene ha vært Tru-ianer/Turaner og kom i såfall fra Tur-via = Tru-ia

= Troya som var et Satrapi i landet grekerne på Alexander den store’s tid kalte Aria, og

lå nord og vest for Bactria. Jeg skal fortelle om kong Feredun/Thraetaona à Tredje og

hans sønner i Aria, og tredelingen av dette riket i kommentarene til Snorre Sturlason.

 

Det Etruskiske området i Italia bestod av 12 bystater som hadde kultur og språk felles. I byene styrte sterke slekter der også kvinner hadde posisjoner og innflydelse. Fra havner ved det Tyrenske hav drev Etruskiske skip handel i Middelhavet. Etruskerne bygget gode veier og forbedret jorbruket ved å bygge kunstige vanningsanlegg der det var tørt, og drenere der det var myr. De hadde lang erfaring med metallutvinning, utvant og smidde jern og er ellers kjent for sine bronsegjenstander og gullsmykker. 

 

Lars Porsenna regjerte mange hundre år før Kristus i Ciusi, Kjus, nord for Roma. Navnet Lars lyder norsk men Lars bodde langt fra Norge og levde i en annen tid. Han var en Etruskisk konge. Som Marius forbundsfeller hadde Etruskerne overtatt Kimbrer og Teutoner som slaver etter slagene ved Aqua Sextia og Vercella. I oppgjøret mellom Marius og Sulla stod de på Marius side, og da han led nederlag måtte Etruskerne betale dyrt for det. Augustus fòr hardt frem mot dem. Over tid forsvant de på forskjellig vis. En del utvandret, blant annet til Nordafrika. Pompeius Trogus forteller ved år 0 at

 

…….Etruskerne slo seg ned i Alpene, etter at de var fordrevet fra det område de hadde hatt siden forfedrene kom fra Lilleasia under Ræthus ledelse.

 

Livius skrev at …..Ræter og Tosker har samme opprinnelse og språk men at klangen i Ræternes språk og språket selv har forandret seg fra Toskisk……….

 

Romerne kalte Etruskerne Tusci, Tosker, Raska, rask, og Tullingi, tullinger. Ordene finnes i vårt språk med et nedverdigende innhold. Den som ble skjelt ut som tosk, rask og tulling sto lavt på rangstigen. Etruskerne kaltes tullinger etter sin konge Servius Tullius.

 

Etruskerne har etterlatt mange innskrifter. Det samme gjelder for dem som for våre Futhark-innskrifter, vi kan lese ordene men forstår dem ikke. Språket er ukjent, men noe vet man. I uttalen av ordene har trykket vært lagt på første stavelse. Bokstaven v ble uttalt som norske v, ikke som f. Bokstaven c uttales som norsk k og for å få genitiv føyde etruskerne s eller es til enden av ordet. Det gjør vi og på norsk. For eksempel  Mors og Larses. Um-endingen var etruskisk, vin het på etruskisk vinum. Dialekter i Norge har og denne –um endelsen. Andre likheter er noen personnavn.

 

Lars er et etruskisk navn, og det finnes flere i Norge slik som,  Arnt, Avle, Teitur, Niri, Aranthur, Gunder, Vel og Tar. Typiske etruskiske mannsnavn endte på –thur. Denne endingen finner vi i mange navn slik som Teit-thur, Vel-thur o.s.v.. Thur betyr sønn eller etterkommer av den som er nevnt først.   

Kvinnenavn laget etruskerne ved å føye i eller ia til mannsnavnet, for eksempel Arnti eller Arntia og Teitia. Etruskerne hadde fornavn og etternavn/familienavn. Av etruskiske familinavn finnes slike som Atna, Kvine, Kvikne, Fanakne, Metli, Tetne, Sethre og Spitu.

Vi synes på en måte vi drar kjensel på Lars Porsenna, Arnt Spitu, Niri Sethre, Avle Fanakne, Teit Metli, Lars Pulenas og Tar Kvine. Dette er alle etruskiske personnavn.

 

Ellers finnes mange etruskiske innskrifter på gravstøtter og bruksgjenstander.

De fleste er korte slik som innskriften på en etruskisk gravstøtte som slik det er skrevet nesten kunne vært norsk. Der står:

 

                                               Lars Avle Larses Klenar.

                   som betyr            Lars (og) Avle, Larses (små) sønner.

 

En innskrift lyder:         mi aska eleivana.

                               som betyr            min eske (med) oliven

 

En tredje lyder :            mi squrias thina

                   som betyr            mi, Squrias tine.    Squria er et kvinnenavn

 

         Disse korte innskriftene har en formulering som ligner norsk.

 

En karakteristisk endelse i etruskiske  navn var –na. Den finnes i mange stedsnavn i  Norge. Eksempeler er Ar-na, Fa-na, Jøm-na  og Al-na. Går vi til Østlandet har vi vestover fra Hønefoss Sok-na. Fra en mer nordlig retning kommer elva Beg–na som renner gjennom Beg-na dalen og kommer fra Valdres. Går vi til Etruskernes gamle land i Italia  fører Al-begna, Begna-dalen, fra det Tyrenske hav østover og nordover inn i Apeninene.

Man mener Al betød dal i etruskernes språk og at elva på deres tid het Begna i Italia.

Fra nordenden av Randsfjorden fører elva Et-na oss til og gjennom Etnedalen.

Mellom Hønefoss og Oslo ligger Tyri-fjorden. Førsteleddet Tyri kan ha sammenheng med grekernes navn på Etruskerne, Tyrenos  -> Tyrener. 

Vest for Lista ligger Kvi-nesdal. Skriver vi Qui er vi i etruskernes språk. Den gamle skalden Tjodolf fra Kvine hadde på latin båret navnet Tjodolf Quinius.

 

På grensen mellom Hedemark og Sørtrøndelag ligger Kvikne der det på den tiden vi snakker om fantes et klebersteinsbrudd hvor man bl.a. laget gryter. Navnet Kvi-kne finnes i etruskernes språk. De var dyktige stenhuggere. Det ville derfor vært naturlig å sende Etruskiske slaver fra kysten i vest til Kvikne for å utnytte kleberstensresursen.

 

På Elba, der Etruskerne drev jernutvinning etter at Fokeerne trakk seg ut, var raudus den knuste malmen som var klargjort for ovnene sammen med kull. Romerne overtok ordet. Den germaniserte form av ordet er rauder. Det brukes i Norge om myrmalm.

 

Sabinerne var blant Rom’s grunnleggere og representerte alltid senere det romerske rikes overklasse. Et stykke opp for munningen av Tiberen lå syv hauger. På Palatinhaugen bodde latinere, på Esquilin-, Vimina- og Quirinal-haugen holdt Sabinere til. Disse småsamfunnene dannet et forbund for å bistå hverandre i vanskelige situasjoner. Ble en haug angrepet rømte beboerne over til en av de andre hvorfra de forsvarte seg. Forbundet bestod av bønder som og var dyktige soldater. De ble styrt av en valgt konge som var hærfører, prest og dommer. Til  hjelp hadde han et råd av gamle menn, senatet, og prestene. Behovet for land økte. Forbundet erobret deler av Samniternes og Sikilenes områder. Det ble begynnelsen på erobringer som endte med et rike som etter først og ha slukt de folk det oppsto fra la under seg det meste av Europa, Nordafrika, og asiatiske områder øst til Eufrat.

 

Romerne’s ideelle mann skulle være tapper, dyktig, vise omsorg, ha økonomisk sans og respekt for guder og øvrigheter. Han skulle være rettferdig, sterk og en god taler. De romerske skoler hadde som mål å skape gode talere. Først lærte elevene å lese og skrive. De som gikk videre lærte gresk ved å delta i debatter på skolen. De lærte seg teknikker for å fremskaffe kunnskap og bygge opp en logisk argumentasjon, og de øvde i talekunst. Å bli en god taler som kunne beherske massene var prioritert. Dette kombinert med mannsidealets holdninger var en av grunnene til Romernes overlegenhet. Da riket gikk under hadde mannsidealet og skolene fått et annet innhold. Etter kristendommens inntreden overtok de kristne skolene. Det overordnede mål ble å gi en god kristen utdannelse der det grunnleggende var å studere bibelen. Dette var lite nyttig kunnskap for ledere som skulle tute mot datidens ulver, men for blivende munker var det nyttig å lære salmene utenat. Skolene og utdannelsen ble ett element mot undergangen.

 

Sabinernes områder strakte seg østover fra Rom inn i Apeninene. De vestlige Sabiner deltok i forbundet i Rom mens de i øst var avventende. De la i stedet småstammene på østsiden av fjellene mot Adriaterhavet under seg, blant dem Tuti og Vesti. Småstammene kaltes med en samlebetegnelse Abruzzo, de opprinnelige. Deres hovedstad het Lista og lå i Sant Anatolia dalen. Tuti-enes største by var Interamina. I dag heter den Teramo. Vestiene var en gren av Samniterne. Plinius nevner fire av deres byer, blant dem Penne og Pagnius. Den siste heter i dag Bagno.

 

800 år f.Kr. grunnla Sabinerne byen Norcia. Vest for Norcia rant elva Nar. Den mest kjente Norcier var Benedict av Norcia som grunnla benediktinerorden. Sabinerne var en ledende gruppe i romerriket og utviklet seg til store entreprenører. De drev utvinning av metaller, produksjon av metallvarer og handlet med metaller og metallprodukter i stor skala i Italia og de romerske provinser. De var et kriger- og bonde-folk. Som fjellfolk trivdes de best i landlige omgivelser. De styrte sine undersåtter etter gamle skikker og tradisjoner. En av de mest kjente Sabinere var keiser Vespasian som var født i Falacrine, en vicus, bygd, i deres gamle område. I hans keisertid ble Thule, Trøndelag, besøkt av romerske militære og maritime styrker og lagt under det romerske rike.

 

Vi har nevnt navn på noen småstammer som gir assosiasjoner til bygder og steder i Norge. Det gjelder stedsnavn som Lista og Penne hvis en er tilstrekkelig lokalkjent. At slike småstammer kan ha gitt navn på steder i Norge virker utrolig. Like fjernt for oss er det at Romerne drev virksomhet her. Dyktige menn fra småstammene ble som frigitte slaver i organisasjonen Familia Caesaris brukt til å følge opp virksomheten her. En av romernes 25 havner rundt den sørnorske kysten var Ostia locus, havneplassen. Den heter i dag Oslo.

 

 

Under er noen etruskiske ord fra norske dialekter:

 

Etruskisk             Norsk                  Etruskisk betydning.

Sal                              Sæl                 Tilfreds, fornøyd

Leka                           Leke               Å leke

Lurca                         Lurke             Å sparke, Tålurk > Totendialekt

Halna                         Helle               Å helle seg mot noe

Cvelne                                   Kvele              Å ta strupetak

Kvaz                          Kvass             Skarp

Mi/Me                        Jeg

Rua                            Ry                   Rykte

Skaiva                                    Kjeiva            Venstre hånd

Snua                           Snu                 Å vende om.

Svaltha                       Svelte              Å være så vidt i live.

Thrasce                      Traske            Å gå tungt.

Mesch = Etrusker ?   Mesna            Elv, vann, = Hos etruskerne ? eller Sveltihjel ?

Fler                            Flere               Mange

Neri                            Næren                        Betyr Vannet. Næren ved Lillehammer.

Ais                              Æs                  Gud.   

 

Uttale og betydning av de etruskiske ord er usikker.

 

Mange Etrusker ble, som Ræter og Noriker, keiserens og imperiets slaver. Etruskerne dannet kjernen i Familia Caesaris i Norge. Frigitte etrusker fulgte opp og ledet romernes aktiviteter i Maxima- og Flavia- Caesariensis. De gjorde tjeneste som curatorer og procuratorer i en organisasjon som rapporterte direkte til keiseren. Enkelte av Keiserens mest betrodde slaver ble av ham slått til romerske riddere og mottok som bevis sverdet de var slått til ridder med fra keiserens hånd. De og Familia Caesaris direkte rapportering gjorde at korrektive tiltak raskt ble iverksatt når uheldige omstendigheter kunne føre til nedgang i stålleveransene. Etruskerne var i Norge keiserens hender, øyne og ører.

 

Herodot:         Gresk historiker ca. 484 – 424 f.Kr. født i Halikarnassos på sørvestkysten av dagens Tyrkia. Geograf, etnolog og historiker. Hans verk Historier har overlevd til i dag.

Thukydides:    Gresk general og historiker som levde ca. 460 – 396 f.Kr.. Fra Athen.

Lemnos:          Gresk øy i det nordlige Egeerhavet.

Sabiner:           Folk som stammet fra umbrerne og bodde i de sabinske berg i Apeninene nordøst for Rom

Samniter:        Et italiensk folk som bodde i Samnium-fjellene nord for Napolibukta.

Sikiler:            Folk på østsiden av Sizilia og i Søritalia. Italia har navn etter deres konge Italos.

Teramo:           By i Tutienes område nordøst for Rom på østsiden av Apeninene, grunnlagt ca. 1000 f.Kr..

Plinius:            Plinius den eldre, romersk universalgeni, som levde ca. 23 – 79 e.Kr.. Skrev det natur-

                        videnskapelige verk Naturalis Historia.

Benedict av Norcia: Levde ca. 480 – 547 e.Kr.. Født i Norcia. Grunnla munkevesenet i vestverdenen.

Vespasian:      Romersk keiser som levde år 9 – 79 e.Kr.. Første keiser i det flaviske dynasti. Sabiner.

Thule:              Øyland i Skandinavia som første gang nevnes av Pytheas. Navnet betyr den fjerne.

Se f.eks.  :       L. Aigner-Foresti.  Etrusker Nördlich von Etrurien.

                        S. Haynes.  Etruscan Civilization.  British Museum Press.

 

 

Tilbake til register