BOK 4. 

 

       ANTIKKE SKREVNE

 

       FRAGMENTER OM

 

          VÅRE OMRÅDER.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

4.1.  Den Massaliske Periplus og Plutarch.

 

De eldste opplysninger om Atlanterhavskysten som er så klare at vi forstår hvor områdene som beskrives ligger finnes i Ora Maritima. Tittelen kan litt fritt oversettes med Langs kanten av havet. Rufus Avienus skrev av beretningene i det 4.de århundre. Opprinnelig var de samlet av en ukjent forfatter som levde 100 år før Kristus. Han hadde kopiert innholdet fra 10 – 12 eldre forfattere som er nevnt i innledningen. Boken inneholder også en seilingsbeskrivelse som er kalt den Massaliske periplus. Den er skrevet av en Fauke fra Massalia en gang i det 6.te århundre før Kristus, kort etter at Massalia ble grunnlagt. Også Plutarch har noen opplysninger om våre områder.

 

Den massaliske Periplus inneholdt noe av det en sjømann trengte å vite, som landemerker, seilingsavstand i tid, opplysninger om vindforhold, havstrømmer og havner. Den beskriver ruten vestover fra Massalia til Cadiz og nordover fra Cadiz langs Atlanterhavskysten mot den engelske kanal og videre mot nordøst der vi skimter Vestjylland og aner en kyst med fjell og fjorder lenger nord.

 

Hva forfatteren av seilingsbeskrivelsen het vet vi ikke. Kanskje var det Midakritus som var den første som hentet tinn fra Tinnøyene, eller Euthymenes som utforsket Atlanterhavets kyster på denne tiden. En statue av ham står i dag i en nisje i veggen på børsen i Marseilles. Bare for å ha nevnt det, Fønikerne seilte rundt Afrika 600 år f.Kr., 2000 år før Vasco da Gama. I følge Herodot brukte de 3 år på turen. Lange ekspedisjoner langs kystene var vanlig. Hvor Tinnøyene lå vet vi ikke, kanskje var det øyene i Bokkenfjorden

nord for Stavanger mellom Karmøy og Forsand.

 

Avienus skriver innledningsvis at beretningen, som er delt i små nummererte avsnitt,

 

51-55. ….omfatter de områder som strekker seg fra enden av vår sjø der den går over i Atlanterhavets bølger og strekker seg til et meget fjernt land der buede bukter gjenlyder i den barske nordavinden…….

65-70……Dette vil være grensene for vårt arbeid : det vil berette om havdypene fra det Skytiske hav til Svartehavet, om salt vann og om øyene som stiger opp i disse farvann…

78-80… Ta vare på de ting som fortelles i ditt hjertes innerste for det bygger på kunnskaper lett etter og trukket frem fra de eldste kilder. Kanten av verden ligger vidt utbredt i havet som ligger rundt jorden……

 

Vår sjø er Middelhavet som går over i Atlanterhavet ved Gibraltar. Det Skytiske hav var 500 år før Kristus den østlige del av Nordsjøen som grenset til Vestjylland og Sørnorge. De buede kyster kan ha vært Tyskebukta og sørkysten av Norge. Beretningen omfattet i så fall kystområdene fra Sørskandinavia til Svartehavet.

Seilingsbeskrivelsen forteller om dagens Bretagne :

 

90-93….Her hever toppen av en fremstående fjellrygg seg som i gamle dager kaltes Oestrymnis, og klippens luftige fjellmassiv vender ansiktet mot den varme sønnavinden.

 

94-116…. Under dette neset ligger Oestrymnis-bukta åpen for de innfødte. I bukta ligger øyene som kalles Oestrymnidene. De ligger vidt utbredt og er rike på tinn og bly. Folk her er hardføre, stolte av sinn og flittige. De er stadig opptatt av handel. De pløyer den urolige sjøen og det svulmende monsterfylte havet med båter av skinn. For disse menn vet ikke hvordan de utformer kjøler av nåletrær og lønn. De bygger ikke jekter som det er skikk å bygge av nåletrær. De bygger båter av sammenføyde skinn og drar over det enorme salte vann på lær.

 

Herfra er det 2 dagers sjøreise til den hellige øya  slik de gamle kalte den. Denne øya, som er stor i utstrekning ligger blant bølgene. Den er bebodd av Hierner vidt og bredt. Deretter kommer øya til Albionene. Tartesserne var vant til å drive handel til enden av Oestrymnidene. Også kolonister fra Kartago og vanlige mennesker som bodde ved Herkules pillarer kom til disse farvann………………..

 

Halvøya som kalles Oestrymnis er Bretagne nordvest i Frankrike. Oestrymnis-bukta med de mange øyer er bukta sør for Bretagne. Disse øyene kaller han Oestrymnidene. Her ble det den gang utvunnet tinn og bly. Fortelleren beretter om folkene her og deres båter av sammensydde skinn strukket over en ramme. Så vender han blikket nordover og skriver at 2 døgns seilas herfra ligger den hellige øya som er bebodd av Hierner. Dette er Irland. Deretter følger øya til Albionene, England.

 

Et inntrykk av tiden får vi av formuleringen kolonister fra Kartago. Opplysningene skriver seg fra tiden kort etter at Fønikerne grunnla Kartago og bekrefter at de seilte til Irland og kan ha slått seg ned der sammen med Mileser som Fønikerne ofte seilte sammen med.

Videre følger et avsnitt om Himilco’s 4 måneders seilas vestover fra Gibraltar til et vindstille hav fullt av gress. Det kan ha vært Sargassohavet. I så fall nærmet man seg Mexicogulfen over 500 år før Kristus. Fra sin posisjon i Bretagne beretter vår forteller videre om seilingsruten langs nordkysten av Europa øst for England:

 

130-145….. Den som våger å styre sitt skip fra de Oestrymniske øyer over bølgene til der hvor Lycaion’s luft blir stiv kommer til Ligurernes land som nå er tomt for innbyggere. På grunn av keltiske bander som stadig førte krig og plyndret har markene lenge vært tomme. De fordrevne innfødte, slik skjebnen ofte driver noen, kom til de steder de nå bebor i tett kratt. Det er mye berg i disse nye områder, forrevne klipper og fjelltopper rager inn i himmelen. Og denne fryktsomme stammen tilbrakte i lang tid sine dager vekk fra sjøen; for den fryktet sjøen på grunn av den gamle trussel. Senere fikk fred og ro dem til å komme ned fra sine høytliggende hjem og flytte ned til områdene ved kysten. Trygghet støttet deres dristighet.

 

At det er farlig farvann forteller ordene den som våger. Utrykket der Lycaion’s luft blir stiv betyr i vårt språk der kulden biter. Lycaion var far til Arctos i Faukenes gudeverden. Vi er derfor så langt mot nord at kulden biter og vannet fryser til is.

 

Ligurernes land nevnes. For Faukene var Ligurer det samme som Barbarer for Romerne, mennesker hvis språk man ikke forsto. De som tidligere hadde bodd i landet ved elva Mösa kalte den massaliske sjøfarer nå Ligurer fordi han ikke visste hva de het. De var blitt utsatt for gjentatt plyndring og presset mot Nordsjøkysten av Kelter fra sør og vest og kan hende Germaner fra øst. Til sist forlot de området i større og mindre grupper og flyttet over havet i nord til et land med frost og kulde. Blant klipper, berg og høye fjell slo de seg ned. Teksten indikerer en innvandring av folk fra Mösdalen i Gallia Belgica til Norge som kan ha startet i liten skala allerede 1200 år før Kristus.

 

At Faukene tidlig styrte sine skip mot Nordsjøens kyster viser opprinnelsen til havnebyen Boulogne sur Mer på nordkysten av Frankrike. På Cæsar’s tid kalte Romerne byen Gesoriacum som er avledet av Gaia Soros som på faukenes språk betød Gaia’s haug. Gudinnens helligdom lå på toppen av skråningen øst for havnen. Gaia Soros var et knutepunkt for varetransporten mellom Biscaya, Irskesjøen, Nordsjøen og det galliske marked sørover helt til Massalia. Stedet var grunnlagt av Daner og opprinnelsen kan gå tilbake til ca. 1500 f.Kr.. I romertiden var byen hjemmehavn for den romerske flåte Classis Britannica.

 

Handelsstedet Balcis lå lenger øst på øya Walcheren. Calais ligger ytterst mot Nordsjøen utsatt for vind og bølger. Stedet er ikke nevnt i de eldste skrifter men neset har navn etter guden Calais, sønn av nordavinden Boreas som hersket og herjet langs Nordsjøkysten. Ved å oppkalle stedet etter gudens sønn håpet Danene å ha ham på sin side. Det var viktig gudene måtte ikke tirres men smøres. Gaia soros og Calais lå begge i området til stammen hvis navn på latin er skrevet Morinii, møringer, som betyr sjøfolk eller havfolk.

 

Vi skal så ta for oss et avsnitt som hos Avienus står tidligere i den Massaliske periplus men som mange mener hører sammen med denne del av seilingsruten:

 

86-90  …Også her er søylene til den allesteds nærværende Herkules, Abila og Calpe. De er til venstre for det nevnte land. De uler i den barske nordavinden men står fast på sine plasser…...

 

186-194    …De gamle sier at ved denne øya er en grense for vannets utseende. Det er ikke

som resten av det vidt utbredte hav. For overalt ellers glitrer vannet som blinking i glass og det har en blålig farge ned mot bunnen av havet. Men der er sjøen alltid blandet med mudder og det gjørmete vannet er fullt av skitt.

 

Avsnitt 86 – 90 er omdiskutert. Betegnelsen Herkules søyler ble brukt om mange sund, først og fremst om Gibraltar. Fjellformasjonene Abila og Calpe lå på hver sin side av Gibraltar. Noen hevder at navnene Abila og Calpe opprinnelig ikke var med i teksten men er tilføyd senere av en avskriver med manglende kunnskaper. Det er umulig å plassere dem til venstre for kysten ved Gibraltar. Kommer en seilende dit er den ene på høyre den andre på venstre side. Sløyfer vi navnene Abila og Calpe kan dette ha vært sundet ved Helgoland i Tyskebukta som på denne tiden bestod av to klippeøyer som man seilte imellom. Når en kom vestfra langs de frisiske øyer ligger Helgoland til venstre for landet. På Helgoland er det også i dag rester etter den røde sandsteinsklippen som sjøfolk i gammel tid brukte som landemerke. Klippen lyste rødt i solskinnet og fortalte den sjøfarende at han var i bukta utenfor munningen av elvene Elben og Weser.

 

Havet her skildres i linjene 186-194. Beskrivelsen passer med  Wattenhavet som strekker seg fra Rhinmunningen østover forbi de Frisiske øyer over mot Jylland. Dette havet var i gammel tid kjent som et gjørmehav beryktet for sine mudderbanker som slukte hele skip. Derfor styrte man på nordsiden av de Frisiske øyer mot Helgoland for å unngå farene.

 

Herfra vender fortelleren tilbake til sitt ståsted i Bretagne og forteller om ruten sydover til Tartessa ved Cadiz. Denne delen er rik på detaljer. Her er det derfor lett å vite hvilke områder og steder han til enhver tid snakker om. Han oppgir seilingstider mellom stedene og tiden det tar å ferdes til fots eller med hest over land. Vi skal ta med litt for å gi et inntrykk:

 

Den store bukta strekker seg helt til Ophiussa. Fra den innerste stranden i bukta, til Middelhavet der sjøen kalles Sardernes sjø er det en reise på 7 dager til fots……

…..Neset Ophiussa rager mot himmelen. Reisen fra Arvium-ryggen til Ophiussa tar 2 dager. Bukta som brer seg ut derfra kan ikke lett passeres med en vind for du kommer til midten av bukta ved at vestavinden bærer deg, for resten av reisen trengs sønnavind. Og igjen hvis noen skulle ønske å dra fra Ophiussa til Tartessa til fots ville han trenge minst 4 dager. Hvis han forlenger reisen til havna  Malaca i vårt hav ville han trenge 5 dager til…………

 

Den store bukta er Biscaya. Ophiussa var faukenes navn på Cap Finisterre. Fra Bordeaux til Middelhavet langs elva Garonne og videre til Narbo ved munningen av elva Aude er det en reise på 7 dager. Denne ruten var en av de viktigste veier over land mellom Atlanter-havet og Middelhavet. Fra Ophiussa trenger en vestavind for å seile til Bordeaux. Fra Bordeaux trenger en sønnavind for å seile til Bretagne. Reisen over land fra Finisterre til Cadiz tar 4 dager. Derfra til Malaga trengs ytterligere 5 dager når en reiser over land.

 

Så langt den Massaliske Periplus. Den viser at Faukene seilte langs Atlanterhavskysten og at de i det 6.tte århundre før Kristus hadde besøkt Helgoland og Vestjylland og at de på denne tiden kan ha vært i Norge. For vår historie er det viktigste budskap fortellingen om en mulig emigrasjon av mennesker fra Mösdalen på sørsiden av Nordsjøen til områder i Norge fra begynnelsen av det siste årtusen før Kristus.

Plutarch har en lignende beretning. Han var greker og skrev sine bøker på attisk gresk, som lignet faukenes språk. Plutarch var født ca. år 45 etter Kristus og levde et langt liv i byen Chaeronea der han var borgermester. I mange år var han prest ved Apollotemplet i Delphi. Plutarch skriver i sin fortelling om Furius Camillus, som var konge i Rom da Gallerne invaderte Italia rundt år 400, noen setninger som henspeiler på en tidligere vandring fra Gallia mot nord. Han skriver:

 

Gallerne er av den keltiske rase og det berettes at noen av dem på grunn av sitt antall ble tvunget til å forlate sitt land som ikke var i stand til å fø dem alle. De dro ut for å lete etter nye steder der de kunne bosette seg. Det var mange tusen av dem, unge menn, i stand til å bære våpen som brakte med et enda større antall kvinner og barn. De kom til havet i nord, som de bemektiget seg, og bosatte seg blant de ripæiske fjell på Europas fjerneste steder.

 

En galliske vandring mot nord over havet til de Ripæiske fjell der utvandrerne bosatte seg. De Ripäiske fjell var kantfjellene som stuper i havet langs norskekysten. Denne vandringen fant sted før de store galliske vandringer østover og sørover. Vandringene mot sør foregikk rundt år 400 før Kristus og endte med at Gallerene inntok Rom år 387 f.Kr. da Camillus var konge. Vandringen mot nord kom fra de samme områder som det fortelles om i den Massaliske periplus og fant sted før de store galliske vandringer mot sør og øst. Disse fragmenter, sammen med Dio Cassius ene setning, er det eldste skriftlige materiale som forteller at Galler flyttet til Norge. De utgjorde senere et betydelig innslag i befolkningen på Vestlandet, i Trøndelag og på Østlandet.

 

Kjører en europavei 134 østover fra Haugesund kommer en til Etne ved Etnefjorden. Fra Etne stiger veien videre i hellinga på nordsiden av Stordalsvatnet før den svinger nordover mot Åkrafjorden. Her tar en bygdevei av til Frette ved østenden av Stordals-vatnet og videre til garden Flote under bratte fjell på sørsiden av vatnet. Like øst for garden styrter Floteelva i vannet. I bratta et par hundre meter ovenfor husene, på østsida av elva, ligger en enorm stein med en flate på ca 140 kvadratmeter vendt mot sørvest. Flaten er over-strødd med helleristninger. Hit inn

 

….. mellom klipper og høye berg flyktet den fryktsomme stamme og oppholdt seg her til fred å ro fikk den til å flytte ned til sjøen igjen…..

 

Kanskje hadde forfatteren av den Massaliske Periplus for 2500 år siden selv vært her og opplevd de flyktendes angst. Ristningene på flaten er nedslitt av vær og vind. Ser en etter finner en blant figurene mange barlindtrær sentralt plassert. Det var Stammetreet til Eburonene som bodde ved Mösas nedre løp. Videre ser vi Solhjulet med de 4 eiker som var Faukenes symbol og Massalias byvåpen. Av skip er her to typer. Faukenes skip med Solhjulet og galliske skip med hoder i stavnene som er av den type Danene, som kom fra Egypt tidligere, seilte med. Denne typen fortsatte man å bygge ved munningen av Rhinen og Mösa. Enkelte av skipene synes å ha Lurblåsere om bord slik faukene hadde. Ristningen inneholder et budskap som vi til nå ikke har forstått. Den forteller om innvandringen av mennesker fra Nordgallia og Mösdalen til Vestlandet. Årsaken til innvandringen var et ønske om å slippe unna keltiske og germanske overfall og plyndringstokt som var blitt en årviss foreteelse. At den lange reisen var farefull ser vi av fotsålene som er ristet i steinen. Noen viste undersiden av føttene. Det betydde at de døde uventet i en ulykke.

 

Når foregikk innvandringen av nordgalliske folk til Vestlandet. Den Massaliske periplus er skrevet ca. år 550 f.Kr.. Men ristningen kan være eldre, kanskje går den tilbake til år 1200 før Kristus. Den ble laget som et minnesmerke om en dominerende hendelse i disse folks liv da de startet på nytt i et fremmed land. Figurene er nedslitt her er behov for restaurering og bevaring. Ikke i form av gjerde og forbud. Send heller et par erfarne stenskulptører sammen med de arkeologer som har studert ristningene slik at de kan fastlegge hvordan figurene har sett ut og la stenskulptørene bruke den tid som er nødvendig for å hugge symbolene inn på nytt slik at de kan stå i nye 3000 år og fortelle om den galliske flukt til Vestlandet. Det er det minste vi kan gjøre for å minnes dem som  bygget her først.

 

Ved fjorden noen kilometer mot vest ligger Etne. Navnet er avledet av fokeisk Aethana som beskriver et sted med glødende ildmørje, gnister og sot. Kanskje var det myrmalm, tinnstein eller kobberoksyd i dette området. I så fall kan det ha vært grunnen til faukenes deltagelse i folkeflyttingen. De handlet med metaller.

 

Rufus Avienus:          Trolig mellom 350 og 400 e.Kr., men det er usikkert hvem han egentlig var.

Euthymenes:   Fokeisk oppdagelsesreisende 550–600 f.Kr., som bl.a. seilte  langs Afrikas vestkyst.

Himilco:          Oppdager fra Kartago som i det 5.te århundre f.Kr. Seilte 3 mnd. vestover mot Amerika.

Ligurer:           Folk mellom Nordvestitalia og Sørøstfrankrike. Ordet ble brukt i betydningen barbarer.

Furius Camillus:         Ca. 446 – 365 f.Kr.. Romersk diktator da gallerne forsøkte å erobre Rom.

Undersiden av føttene: I middelhavslandene symboliserte fotsålene at noen var død.

 

Se: Rufus Festus Avienus. : ORA MARITIMA. Ed. J.P. Murphy. Ares Publishers, Chicago.

    

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

4.2.   Pytheas ekspedisjon til Norge.

 

Fauken Pytheas skrev den første kjente øyenvitneskildring fra våre kyster 330 år f.Kr.. Den vakte oppsikt den gang og ble sitert av mange. Originalen er for lengst borte, men ved å samle sitatene fra ham i de antikke verk som har overlevd får vi noen opplysninger om forholdene her. Det er ingen tvil om at Pytheas reiste langs Norskekysten. Hensikten var å oppsøke stedene der Danene tidligere hadde utvunnet metaller og opprette kontakt med høvdinger i området. På hans tid hadde Faukene store problemer med å skaffe tinn til bronsen. Perserne behersket Lilleasia og Fønikerne sperret veien til tinnleiene i Spania.

 

Pytheas gjorde minst to reiser til våre områder. Først seilte han rundt det vi i dag kaller Nordsjøen. Fra Gea Soros, Boulogne sur Mair, nordøst i Frankrike seilte han østover til Jylland og opp langs vestkysten og over til Norge ved Lista. Derfra nordover langs kysten av Vestlandet opp til Trøndelag. Derfra sørvest over havet til Skottland der han fulgte østkysten sørover. Til sist dro han over kanalen tilbake til Gea Soros. Landområdene han passerte i England og Norge på denne ferden kaltes til utgangen av Romertiden for Britannia.Hans andre seilas mot nord startet i Cadis vest for Gibraltar. På denne reisen fulgte han kysten av Norge nordover helt til elva Tanais, dagens Tana som han antagelig ga navn til. Under oppholdet i Tana gjorde han og en avstikker til Kvitsjøen.

 

Norskekysten er lang og værhard. Sol, vind og regn sliper og polerer fjell og knauser om sommeren. Om vinteren herjer stormer, sne og is skurer holmer og skjær. Naturkreftenes angrep får fjellet til å forvitre og sliter det ned. Vi forstår at helleristningene langs kysten må ha vært hugget dypt inn i berget ellers hadde de ikke vært synlige i våre dager. De fleste av dem viser skip. Faukene hadde på Pytheas tid utviklet det vi kan kalle serieproduksjon av skip. Deres skip var lette å kjenne. De hadde rambukk som en forlengelse av kjølen foran mens forstavn og akterstavn svingte opp og innover. Byggeteknikken var høyt utviklet. Først la man kjølen og på den ble maler festet med 1 fot’s avstand. Utvendig ga disse malene eller sjablonene skrogfasongen og på dem ble bordene som skulle bli huden til skroget provisorisk festet. Deretter ble spantene, som vanlig var tredelt, plassert innvendig i skroget og klinket til bordene. På forseggjorte skip hadde skrogplankene not og fjær, men da dette var tidkrevende å lage produserte man og skip der bord over overlappet bord under slik vi kjenner det fra vikingskipene. Det reduserte kostnadene. Spantene og skrogplankene ble klinket sammen. Naglene var laget med hoder og ble satt i med hodet utvendig. Deretter klinket man et hode innvendig mot en skive, med mothold utvendig slik at bord og spanter ble strammet sammen. Når spantene var klinket til bordene var skroget ferdig utformet. Malene ble fjernet og plassert på en ny kjøl der et nytt skrog ble laget mens man innredet det foregående skip. Hadde en mange folk til å lage bord og spanter kunne en relativt raskt bygge mange skip. På mange helleristninger har skipene to akterstavner etter hverandre hvilket er et forsøk på en tredimensjonal fremstilling. Dette er bilder av store skip som hadde to akterstevner ved siden av hverandre i bredden med en styreåre på hver side. Fokeernes skip ble rodd men hadde og mast og råseil.

 

På Solberg, mellom Sarpsborg og Skjeberg, finnes en ristning i en bergflate mot sør. Den viser fokeiske skip og har Massalias merke ved siden av Eburonenes stammetre. Under skipene er den greske bokstaven Pi hugget inn. Om det var Pytheas selv som meislet hans merke i berget får vi aldri vite. I dette området hadde Danene tidligere produsert bronse. Spor etter dette er vanskelig å finne fordi produksjonsstedene ble tildekket.

 

Pytheas er den andre av Marseilles gamle helter og rangeres som en av verdens største oppdagelsesreisende. Hans statue står ved siden av Euthymenes i en nisje i veggen på børsen i Marseilles. Noen har hørt hans navn, få vet hva han utrettet, de færreste tar ham alvorlig. Han fikk sin karakteristikk av to av oldtidens akademikere som levde noen hundre år senere og i egne øyne var eksperter på nordområdene. Men de hadde selv aldri vært der. I akademisk sjalusi betegnet Strabo og Polybios Pytheas som løgner og bedrager, karakteristikker som har preget hans omdømme helt til vår tid. Vi skal overse dette og for-søke å få tak i hans egen beretning så langt det er mulig.

 

Totalt siterer et tyvetalls antikke forfattere og vitenskapsmenn Pytheas. Bare de to nevnte omtaler ham negativt. De andre benyttet hans data, målte solhøyder, dagens lengde og astronomiske observasjoner i sine verk og hadde tillit til hans opplysninger. Vi skal gå gjennom noe av dette materialet for å forsøke å påvise noen av stedene Pytheas besøkte.

Til å hjelpe oss har vi Erathostenes fra Cyrene, Hipparch fra Rhodos, Timæus fra Taurimonum på Sicilia, Geminos fra Rhodos, Plinius den eldre, Xenophon fra Lampsakos i Dardanellene og fremfor alt Strabo som gjennom sine mange angrep på Hipparch og Pytheas sørget for å gjøre begge udødelige. Det var neppe hensikten. Strabos oppfatning var at områder mer enn 55 til 58 grader nord var ubeboelig for mennesker. Lenger nord fantes ikke dyrkbar jord Vin-gea, Vin-land. Han skriver at

 

Den som ønsker å vite mer om disse områder og alle de astronomiske data som Hipparch behandler men som jeg utelater fordi de er uten interesse og hensikt i denne diskusjonen  får lese det Hipparch har skrevet selv.

 

Nå er Hipparch’s avhandling borte men heldigvis for oss kunne ikke Strabo la være å sitere fra den. Derfor finnes breddegrader som Hipparch beregnet ut fra Pytheas målte solhøyder på stedene han besøkte.

Slik tilfellet er med mange av antikkens store menn vet vi lite om mennesket Pytheas. Han må ha vært fast forankret i det praktiske liv utstyrt med mot og en skarp hjerne. Han opptrådte som oppdager, sjømann, geolog og astronom. Han har vært kjent med de Pytagoreiske vitenskapsmenns oppfatning av jorden som en kule noe de hevdet allerede 500 år før Kristus.

 

Pythagoras fra Samos grunnla det pythagoreiske senter i Kroton i Søritalia rundt år 530 før Kristus. Pythagoreerne hevdet at jorden var rund og at verden ble styrt av naturlover. De gamle guder sa at jorden var flat og menneskene hadde trodd på det helt til lange sjøreiser fikk dem til å tvile. Solens stilling på himmelen og dagens lengde forandret seg når en reiste sydover langs Afrikas kyst eller til det sørlige India og Ceylon. Pytagoreerne hevdet at dette betydde at jorden var en kule. De viste til innsiden av månesigden, skyggen Jorden kastet på Månen under en måneformørkelse. Den var tilnærmet en sirkelbue. Prestene som sverget til gudene var ikke blide på Pytheas fordi hans målinger i nord svekket gudene mens vitenskapsmennenes teorier ble styrket.

 

Pytheas vokste opp på slutten av den vanskelige periode Massalia gjennomgikk og var voksen da kontakten med Danene langs Atlanterhavskysten i nord ble gjenopptatt. Det skulle falle i hans lodd å bli en av dem som gikk i spissen for Massalias handel og kolonisering i Nordsjøområdet og Skandinavia. Bakgrunnen for hans reise kan ha vært problemene med tinnforsyninger til Massalias bronseindustri. Perserne behersket Anatolia

og Phønikerne satt i Spania på steder med tinnproduksjon. De var nå stengt for faukene.

 

Massalia var en by der Gallisk, Romersk og Gresk kultur møttes. Det er rimelig å anta at Pytheas i tillegg til Faukenes språk snakket latin og gallisk. Han hadde snakket med reisende fra Bordigala ved Atlanterhavet, noen av dem Daner som kjente seilingsrutene langs den atlantiske kyst og folkene som bodde der nord. Pytheas inntrykk etter slike samtaler var antagelig at det i tillegg til handelsområdet rundt Middelhavet fantes to handelssoner på Atlanterhavssiden. Den ene omfattet kystområdene i Nordspania, Vest-frankrike, Irland og Vestengland og var godt kjent.

 

Den andre som man nå ønsket å undersøke og utvikle omfattet områdene rundt Nordsjøen, Britannia. Fra denne sonen kom Rav. Tinn, Jern og Kopper kunne også hentes derfra. Handelsmulighetene og metallpotensialet der var ikke kartlagt. Det gjaldt derfor å oppsøke områdene og opprette forbindelser med høvdingene der. Faukene hadde tradisjon for å utvikle nye områder. I Massalia så man mulighet for tilførsel av Tinn og andre varer gjennom Gallia fra denne tredje sone, som et svar på konkuransen fra Fønikerne.

 

Som den praktiske mann han var ønsket Pytheas å ha en formening om hvor langt nord for Massalia han til enhver tid befant seg. Han foretok derfor en form for måling av solhøyde når sola sto høyest på himmelen midt på dagen på viktige steder han paserte. Instrumentet han benyttet var en Gnomon som bestod av en stav som sto loddrett på vannrett mark. Det han målte var lengden av skyggen i forhold til stavens lengde. Jo lenger nord Pytheas reiste jo lavere sto solen på himmelen midt på dagen og jo lengere ble skyggen. Forholdet mellom stavens skygge og stavens lengde var et mål på hvor langt nord han var.

 

Han målte også dagens lengde i timer. Jo lenger nord han kom dess lenger ble dagen mens natten ble kortere. Til sist var det ikke natt bare dag. Solen var oppe hele døgnet. Forholdet mellom dagens og nattens lengde var også et mål på hvor langt nord han var. For å måle tid benyttet han en Vannklokke. Pytheas brukte disse målingene slik de var og sammenlignet solhøyde og dagens lengde med det han hadde målt i Massalia før han reiste. På den måten hadde han et mål for hvor langt nord han var i forhold til Massalia. I tillegg noterte han antall seilingsdøgn mellom stedene.

 

En som senere brukte Pytheas målinger var astronomen Hipparch fra Rhodos som levde i det 2.ndre århundre før Kristus. Hipparch arbeidet med matematisk geografi og var interessert i astronomi. Han er den første som forsto at en trengte posisjoner basert på astronomiske målinger for å kunne lage nøyaktige kart. Til da hadde geografene arbeidet med reisebeskrivelser som oppga reisetid mellom steder og fortalte litt om mennesker og naturforhold. Med dette underlaget var det umulig å lage gode kart hevdet Hipparch. I stedet kunne breddegraden for et sted beregnes ut fra slike målinger som Pytheas hadde utført, mens forskjellen i lengdegrad mellom to steder kunne beregnes ved å måle forskjellen i tid for soloppgang mellom stedene. Solen brukte 24 timer rundt jorden og den tenkte sirkel rundt jorden delte Hipparch i 360 grader. Visste en forskjellen i timer for soloppgang mellom to steder kunne en beregne forskjellen i lengdegrader mellom dem.

 

I Pytheas rapport fant Hipparch målinger som kunne brukes til å beregne breddegrader. Ellers hadde han få data som var egnet fordi han var svært kritisk til andres arbeid. Til Pytheas målinger hadde han full tillit og beregnet breddegraden for stedene Pytheas hadde vært innom. Gjennom Hipparch’s arbeid, og Strabos angrep på Hipparch kjenner vi derfor breddegraden for noen av stedene Pytheas besøkte. Det som forbauser er hvor nøyaktige Pytheas målinger og Hipparchs beregninger har vært. Deres breddegrader avviker lite fra det vi måler i dag. Lengdegrader hadde Hipparch ingen mulighet for å angi. Vi må derfor danne oss en oppfatning av stedene langs Pytheas reiserute ved hjelp av stedsnavn og andre opplysninger om dem.

 

Som et kuriosum kan vi nevne at Hipparch også beregnet avstanden fra Jorden til månen til 59 jordradier eller ca. 377600 km., en utrolig nøyaktighet når vi tenker på de observasjonsmuligheter han rådet over. I dag regnes avstanden til 384000 km. Like bemerkelsesverdig som nøyaktigheten er disse videnskapsmenns forståelse av Jorden og de andre himmellegemer som kuler som svevde i det store rom. Aristarchos fra Samos som levde 300 år før Kristus er den første vi kjenner som bestemte avstanden fra Jorden til Sola og Månen og Eudoxos fra Knidos laget i det 4-de århundre f.Kr. et matematisk-kinetiske system som beskrev planetenes bevegelser og gjaldt til Keplers ligninger overtok 2000 år senere.

 

Pytheas dro fra Massalia ca. 340 f.Kr. med kurs for Agde og Narbo en dags seilas mot vest. Her møtte han folk som skulle være med videre. Første etappe gikk over land langs elva Aude. Der den svinger sørover opp mot Pyreneene fortsatte følget videre over til Tolosa ved Garonne og derfra med båt til Bordigala ved Atlanterhavet. Pytheas hadde vært her tidligere og hadde kontakter blant dem som bodde her. At denne del av reisen gikk over land ser vi fra et sitat hos Strabo referert i Geografike avsnitt 3.2.11. Strabo angriper her noen av  Erathostenes opplysninger om Spania som han hadde fra Pytheas:

 

….og hans påstand om at de som reiser gjennom Iberia’s nordlige deler til fots til Keltike kommer raskere frem enn de som reiser rundt Iberia med båt over havet – og mange andre ting han forteller, idet han stoler på Pytheas villedende bedragerier….

 

Keltike er Gallia, dagens Frankrike. Iberia er Spania. Erathostenes sitat fra Pytheas rapport tyder på at Pytheas dro over land til Bordigala, i stedet for å seile rundt Spania. Det var den raskeste vei og ved å benytte den unngikk han problemer med Fønikerne i Gibraltar.

 

Fra Bordigala dro ekspedisjonen videre med skip som brakte den til nordkysten av Bretagne. På turen stoppet de i Korvilon ved Loiremunningen. Dette var en by som jevnlig hadde anløp av venetiske og daniske skip. Handelsveier førte herfra langs Loire østover inn i Frankrike mot dagens Bourges. Strabo forteller at Scipio Aemiliaenus år 150 før Kristus forsøkte å få opplysninger om England av Fauker fra Korvilon. De hadde aldri hørt om England sa de. Forretningshemmeligheter holdt man også den gang for seg selv. Strabo har et nytt angrep på Erathostenes i avsnitt 1.4.5.

                                     

…men mens Erathostenes forteller om disse steder økte han ikke utbredelsen av den bebodde verden ved å føye dem til - områdene ved Ostimioienes halvøy og Ouexisame og de andre øyene han snakker om – fordi som han sier dette er langt mot nord og keltisk, ikke iberisk. I sannhet, alt dette er påfunn av denne Pytheas …

 

Strabo er irritert men hans utbrudd forteller oss at Pytheas var kommet til Bretagne, Ostimioienes halvøy nordvest i Frankrike. I gammel tid kaltes det ytterste nes her Kabaion. Ouexisame er øya ytterst i vest som norske sjøfolk kaller Høysand. Sjøreisen fra Bordeaux opp hit tok ifølge den Massaliske periplus 3 dager, noe som kan stemme med avstanden.

 

Her møter vi Pytheas som videnskapsmann. Hans måling av solhøyde ga en nordlig bredde på 48*42’ hos Hipparch. Denne breddegraden går langs nordkysten av Bretagne halvøya. En havn som ble mye brukt på denne tiden lå der den lille byen Le Yaudet ligger i dag. Pytheas og hans reisefølge har her hatt et opphold før de dro videre. Herfra kan han ha tatt avstikkere til Irskesjøen. At Pytheas seilte østover gjennom den Engelske kanal ser vi av Strabo’s kommentar til Erathostenes i avsnitt 1.4.3. der han snakker om sørkysten av Britannia og nordkysten av Gallia:

 

de ligger rett overfor hverandre, det østre hjørne overfor de østre områder, det vestlige hjørne overfor de vestlige områder. De østlige hjørner ligger så nær hverandre at man ser over, det er Kantion og områdene ved Rhinmunningen.

…….Kantion ligger noen dagers sjøreise fra Keltike.

Pytheas følge reiste østover fra le Yaudet langs den Franske nordkyst til de var kommet rett ut for Kantion, Kent, Englands sørøstre hjørne. Rett overfor Kent lå Danenes gamle handelsstasjon Gaia Soros. Ekspedisjonen stoppet her hos folk som forsto deres språk og kjente farvann og forhold i området. De ble mottatt som frender av stedets Daner. Blant dem var sjøfolk som seilte langs kystene og var godt kjent i disse farvann. De kjente og forholdene i Sørskandinavia der Danene tidligere hadde hentet Tinn, jern og Kobber. Pytheas kunnskaper om Rogaland og Østfold, Rugea og Dumnam, ble oppdatert.

 

Fra Gaia Soros reiste Pytheas og hans følge til forskjellige havner på kysten av England. Gaia Soros var base for dem mens de gjorde seg kjent i den vestlige del av Nordsjøen. Kanskje var de en tid her for å bli kjent med forholdene i England.

 

Vinteren i Gaia Soros forberedte Pytheas reisen videre nordøstover. Vi finner ingen breddegrad direkte for Gaia Soros men som vi senere skal se gjorde Hipparch en beregning der Gaia Soros breddegrad har inngått for at beregningen skal være mulig. Den indikerer at Gaia Soros var startpunktet for kystområdet med rav. Reisen videre startet om våren og gikk østover langs Nordsjøkysten med skip som seilte denne ruten. Nærmere opplysninger finner vi hos Plinius som siterer Xenophon fra Lampsakos og Pytheas i Historia Naturalis:

 

…Xenophon fra Lampsacea beretter at 3 dagers reise før kysten av Skytia er en øy som han kaller Balcia. Pytheas beskriver denne øya som et Basileia….

 

Xenophon kalte øya Balcia. Navnet ble uttalt Walcia. Øya lå 3 dagers seilas fra den Skytiske kysten som på denne tid var vestkysten av Jylland. Pytheas hadde skrevet at her var et Basileia, et rike med en konge det kunne inngås avtaler med.

 

Pytheas målte solhøyde her og Hipparch har ut fra den beregnet breddegraden til 52*12’ som er breddegraden for Walcheren. Øya ligger strategisk i forhold til elvene Schelde, Mös og Rhinen og var et knutepunkt for handelen mellom England og kystområdene langs Nordsjøen og Atlanterhavet. Herfra førte ruter sørover langs Mös og Rhinen. Men Walcheren har endret seg siden Pytheas var der. Mye land er slukt av havet.

Her fantes en Fokeisk handelsstasjon på Pytheas tid som vi tidligere så. I avsnitt 1.4.3. angir Strabo retningen videre. Han skriver:

 

………..Dette er, akkurat som alt han (Pytheas) forteller om ostidaioiene og stedene på den andre siden av Rhinen i Skyternes land, bare oppspinn……..

 

Pytheas har skrevet om områdene øst for Rhinen og Skythernes land. Det betyr at han hadde reist der. I Balcia hadde Pytheas hørt beretninger om det farlige havet østover langs kysten. Skipene holdt derfor så langt nord at de unngikk gjørmehavet.

Neste breddegrad Hipparch har beregnet fra Pytheas solhøyde er 54*14’ som er breddegraden for Helgoland i Tyskebukta eller for et sted på Jyllands rot. I disse områder ble det sanket Rav langs strendene. Ett av ekspedisjonens mål var å finne området der Rav kunne hentes. Det var nå nådd.

 

Nå endret skipene kurs og fulgte vestkysten av Jylland nordover. Hipparchs neste breddegrad er 56*12’. Vi er da ved innseilingen til Ringkøbing Fjord. På Pytheas tid var her et høvdingsete. Menneskene som bodde her var kommet fra Gallia, og i Dejbjerg like ved fant danske arkeologer Dejbjergvognen som vi kan beskue på Nasjonalmuseet i København. Den er et keltisk mesterverk.

 

Hipparchs neste breddegrad er 58*9’ regnet ut fra solhøyde målt på årets lengste dag og 58*17’ regnet ut fra solhøyde målt ved vintersolverv. Det betyr at Pytheas har vært her både midt på sommeren og midt på vinteren. Breddegraden går gjennom Lista ved sør-spissen av Norge. Pytheas og hans følge har krysset sjøen mellom Nordjylland og Sørnorge. Flere opplysninger om dette området finner vi hos Plinius den eldre som siterer fra Pytheas i Historia Naturalis bok 4 avsnittene 94 – 95, og bok 37 avsnitt 35 :

 

Det fortelles at det er et stort antall navnløse øyer i dette området en av dem kalles Baunonia og ligger 1 dags sjøreise utenfor kysten av Skytia der rav skylles på land….

….Sotacus trodde at rav rant ned fra klippene i Britannia som han kalte electridene. Pytheas har skrevet at det var en bukt i havet som het Metuonis der det bodde et Germansk folk som het Guiones i en avstand av 6000 stadier. Herfra er det 1 dags reise til øya Abalus. I disse områder bæres rav ned med elvene om våren for senere å bli kastet opp igjen av den frosne sjøen. De lokale innbyggere bruker det som brensel til å  fyre med og selger det til sine naboer Teutonene………..

 

Her er flere detaljer vi skal kommentere.

 

……..1 dags sjøreise utenfor kysten av Skythia ligger øya Baunonia…...

 

Den skytiske kysten er kysten på Nordvestjylland der Thy ligger i dag. Seiler en derfra nordover kommer en etter 1 dags seilas til øya Baunonia. Den greske bokstav B ble uttalt som vår V.  Navnet ble uttalt Vanonia. På Fokeisk kan stedet være kalt Vanisse mens innbyggerne kan ha sagt Vanse som er den Venetiske formen av navnet. Breddegraden på 58*17’ stemmer med Lista. Det er derfor sannsynlig at Pytheas ekspedisjon var innom her. Sotacus forteller ifølge Plinius om Rav som rant ned med elvene. Navnet Britannia får oss automatisk til å tenke på England, men på Pytheas og Plinius tid omfattet Britannia Norge og England, områdene som omkranset Nordsjøen. Sotacus forteller derfor om Rav i Agder som innbyggerne samlet og solgte i Thy på Nordjylland. Plinius skriver videre at :

 

…….Pytheas har skrevet at ……….det var en bukt i havet som het Metuonis………

 

Navnet Metuonis må en forstå for å si hvilken bukt dette kan ha vært. Det Fokeiske ordet betyr bukta med mange øyer. Bukta som passer best til beskrivelsen er Boknfjorden.

 

……………………herfra er det 1 dags reise til øya Abalus……………...

 

Plinius skrev på latin insula Abalus mens Pytheas på gresk skrev  Abalos neso > Avalos neso. Det greske navnet er fortsatt i bruk men det er fornorsket. Stedet heter i dag Avalds-nes og ligger på Karmøy. På Pytheas tid var her et høvdingsete. Timaeus beskrev stedet som et Basileia som egentlig betyr kongerike.

 

…………………Metuonis der det bodde et folk som het Guiones,……….….

 

Folket Guiones fulle navn var Ruguiones, Rogalendinger. Deres land het på Fokeisk Rugea som på norsk er Rogaland. Pytheas var kommet til Rogaland. Når Plinius skriver Guiones kan det være fordi Pytheas hadde misset den første stavelsen eller at Plinius misset den fordi håndskriften han skrev av fra var utydelig. Ruguiones var et Venetisk folk som senere i Norge og ble kalt Vender.

 

…………………………i en avstand av 6000 stadier……………………....

 

Dette er et avstandsmål Hipparch har beregnet ut fra forskjell i breddegrader og viser  lengden av kyststripen der Rav ble skyllet på land av tidevannet. Pytheas brukte ordet for elvemunning om dette området som hadde en lengde på 6000 stadier. Grunnen til det er at i hans greske språk manglet et ord for land som daglig ble oversvømmet av tidevannet, fordi tidevann ikke forekommer i Middelhavet. Faukene hadde ikke et ord for fjæra der man sanket Rav. Hipparch regnet om Pytheas breddegradsdifferanse til avstand i Stadier slik at vanlige mennesker skulle forstå ravområdets enorme utstrekning. Nå er det som er overlevert oss breddegraden for ravområdets nordlige ende og avstanden til dets startsted i sør. Endepunktet i nord var Avaldsnes. Pytheas målte solhøyden der, og Hipparch beregnet bredden til 59 grader. For å finne det sørlige punkt må vi regne om hans 6000 stadier til grader. Hipparch regnet at 1 grad tilsvarte 700 stadier. 6000 stadier er derfor ca. 8*30’. Trekker vi det fra 59* får vi 50*30’, hvilket er breddegraden for Gaia Soros. Det gjør det sannsynlig at Gaia Soros var utgangspunkt for Pytheas, og at Rav fantes på kysten derfra til Avaldsnes.

 

……………....og selger det til sine naboer Teutonene…………………

 

Teutonene var folket som bodde i Thy på Nordvestjylland. De byttet til seg Rav fra Sørvestnorge og solgte det videre til sjøfolk som kom sørfra.

 

Pytheas neste stopp finner vi igjen hos Hipparch. Den nordligste breddegrad han har beregnet ut fra Pytheas målinger er 61*20’ fra solhøyde målt på årets lengste dag, mens han kom til  61*17’ ved vintersolverv. Også her ser vi at Pytheas har vært på stedet om vinteren. Breddegraden viser at Pytheas var på høyde med Gulen i Sogn der Gulatinget ble avholdt. I området her lå et høvdingsete på hans tid. Jeg heller til den oppfatning at denne breddegraden kan være litt for stor og at stedet for målingen kan ha vært Bergen. Dette er uten videre innenfor den nøyaktighet en kan forvente og Bergos, Bergen, er nevnt i andre kilder. Etter et opphold her fortsatte reisen mot nord over vanskelige havstykker. Nå er det imidlertid ikke Hipparch som gir oss breddegrader men hans etterfølger på Rhodos, Geminos, som levde i det siste århundre før Kristus. Han skriver i sin bok, avsnitt 6.8-6.9:

 

Massalieren Pytheas var faktisk tilstede i disse områder. Blant de observasjoner han forteller om nedtegnet i På Havet er disse: De innfødte viste oss ved mange anledninger stedet der solen tilbringer natten. Disse steder er natten ekstremt kort. Noen steder er den 2 andre steder 3 timer slik at etter å ha gått ned går det bare en kort tid før solen står opp igjen.

 

I avsnitt 6.13 skriver han

 

Da den reisende dro enda lenger mot nord møtte han sommerdager som var 24 timer lange.

Og i avsnitt 6.15 og 6.17 sier han at

 

hvis en kunne komme til stedet rett under himmelens nordpol ville en oppleve en dag av 6 måneders lengde etterfulgt av en natt av samme lengde.

 

Til sist i avsnitt 6.21. bruker han endringen i dagens lengde når en reiser nordover som et bevis på at jorden har kuleform.

 

Geminos forteller at Pytheas hadde vært i et område der solen var borte 2 til 3 timer om natten midt på sommeren.  Dagens lengde var da 21 til 22 timer hvilket betyr en bredde på 62* til 64*. Vi er da kommet til Møre og Trøndelag. Trøndelag var det område Pytheas kalte Tule. Vi har intet skriftlig som direkte viser dette fra Pytheas hånd men 400 år senere brukte Ptolemaios i Alexandria navnet Tule om områdene rundt Trondhjemsfjorden. Lenger nord opplevde Pytheas 24 timer’s dager midt på sommeren. Han har da passert polarsirkelen og er i midnattsolens land. For ham og hans Fokeiske ledsagere var det en religiøs opplevelse og se Solen passere langs horisonten i nord. Her var Solgudens hjem. Dette var hellig land à Helgeland. De ga øya navnet gudens hjem eller tempel, som på deres språk var Deunaos. I dag er dette navnet fornorsket til Dønna.

 

Geminos siste påstand i 6.15 og 6.17 er misforstått av de antikke forfattere. Han fastslår her teoretisk at på Nordpolen er året delt i to, en dag og en natt av 6 månederes varighet. Denne vurderingen av Geminos var en konsekvens av at jorden var en kule.

 

Timer målte man på denne tiden med Vannklokker. Øverst var et vannkar med et lite hull ved bunnen som vann dryppet ut fra og ned i et annet kar. Innvendig i det nederste kar laget man en timeskala. For å lage skalaen fylte en det øverste karet med vann ved soloppgang og lot vannet dryppe ned i det nedre kar til neste soloppgang og satte et merke der vannspeilet sto. Tiden som hadde gått var da 24 timer. Ved å dele avstanden vannet hadde steget i det nederste karet i 24 like deler fikk man en timeskala. Dette var en grov form for tidsmåling. Når Pytheas antar nattens lengde til 2 til 3 timer er nok det basert på måling med en primitiv Vannklokke som han kanskje laget på stedet.

 

Vi har nå gått gjennom de sitater fra Pytheas som inneholder breddegrader beregnet  fra  solhøydemålinger. Det finnes andre sitater som på forskjellig vis forteller noe om Tule og hvor langt nord han seilte før han snudde. Vi skal ta for oss noen av disse.

Polpunktet på himmelen var interessant på denne tiden og som astronom studerte Hipparch dette fra Rhodos. Når det gjelder Polpunktet viser han til Pytheas i sine kommentarer til Phenomena av Aratos og Eudoxos i avsnitt 1.4.1.

 

…I sannhet når det gjelder nordpolen vet ikke Eudoxos hva han snakker om når han påstår at det er en bestemt stjerne som alltid er på samme sted og at denne stjernen er himmelens polpunkt. Ingen stjerne ligger på himmelens pol, i stedet er det en tom flekk med 3 stjerner i nærheten. Stedet som definerer polen vises av disse stjernene som en firesidet figur – eksakt slik Massalioten Pytheas har skrevet.

 

Pytheas observerte stjernehimmelen fra Tule og kunne derfor lettere se at stjernene beveget seg i sirkelbaner rundt et senter på himmelen om natten. I senteret fantes ingen synlig stjerne som sto stille slik den måtte ha gjort hvis den hadde ligget i polpunktet. Observasjonen forutsatte at han var langt nord og at det var natt og mørkt da han observerte det. Hipparch ante at det var slik fra sitt observasjonssted på Rohdos. Beregninger på datamaskin som viser polpunktet og stjernenes posisjon 350 år før Kristus bekrefer utsagnet til Pytheas.

Vi skal så referere et par sitater om Pytheas fra Strabo. I Geographia, avsnitt 2.4.1 :

 

….Polybios sier at mange mennesker er ført på villspor av Pytheas først ved utsagnet om at han krysset Britannia og at omkretsen av Britannia er mer enn 40000 stadier. I tillegg beskrev han fenomener fra Tule der det verken var jord, sjø eller damp, men en slags blanding av dette som han kaller en  ”havlunge”  der han sier jord, sjø og alle ting gikk i ett, blandet sammen slik at det var umulig å trenge videre til fots eller med skip. Denne havlunga hadde han selv sett………

 

Havlunga må ha vært et fenomen som var ukjent i sydlige land og som opptrådte i forbindelse med sjøen. Kanskje har Pytheas på vinterstid sett frostrøyken stå som en vegg i fjorden. Sjøen forsvant under og over stakk fjellknauser og topper opp av tåken. Slik kunne det oppleves som en blanding av sjø, land og tåke. Frostrøyken oppstår når sjøen er varmere enn lufta. Derfor er den stort sett ukjent i Middelhavslandene. Pytheas språk hadde ikke noe ord for dette fenomenet, derfor kalte han det Havlunge.

 

Pytheas oppgir lengden av seilingsruten rundt Britannia til å være 40000 stadier, som er ca. 720 norske mil. Det var lengden av ruten fra Gaia Soros langs den Europeiske nordkyst opp til Thy på Nordjylland, videre over til Lista og nordover langs Norskekysten til Trøndelag. Derfra tilbake sørvest over havet til Skottland og sørover langs den Engelske østkyst og over kanalen til Gaia Soros, Boulogne sur Maire. I luftlinje er dette ca. 400 mil. Tar vi med avstikkerne fra Lista til Oslofjordområdet og fra Trøndelag til Helgeland tur/retur, og i stedet for luftlinje tenker oss en seilas som følger kysten og dens bukter er Pytheas lengde på seilingsruten rundt Britannia nær opp til virkeligheten.

 

I literatur som finnes om Pytheas har man ikke forstått hvordan de gamle definerte Britannia. Britannia var landområdene øst og vest for Nordsjøen på Pytheas tid og i Romertiden. Øya England kaltes Albion. Når Romerne skrev om Britannia inbefattet det både England og Norge.

 

I avsnitt 4.5.5. angriper Strabo igjen :

 

…Når det gjelder Tule er informasjonen enda mer uklar fordi det er så langt vekk, da dette er stedet de som skriver plasserer som det fjerneste av alle steder. De ting Pytheas sier om stedet og andre steder i nærheten har han diktet opp alt sammen. Det er klart ut fra hans kommentarer om kjente områder. Han løy om alt dette som vi har sagt tidligere så det er klart han lyver enda mer om disse stedene. Når det gjelder himmelfenomenene og de matematiske teorier ser det ut som han har fortalt fakta. Når det gjelder menneskene som bor i disse kalde områder sier han at den samme situasjon gjelder for frukt og dyr nemlig at noen mangler fullstendig og at det er lite av andre og at menneskene livnærer seg av hirse og andre planter, frukter og røtter. Blant disse som har litt korn og honning blir drikken man lager av dette høyt skattet. Kornet, siden de ikke har klare dager med solskinn, tresker de i store hus etter å ha samlet aksene sammen, for treskeplasser utendørs er ubrukelige på grunn av mye regnvær og  mangel på sol….

 

Vi skal kommentere et par opplysninger fordi de forteller noe om hvor Tule var. Pytheas forteller at innbyggerne blant annet levde av Hirse. Så vidt jeg vet dyrket man ikke hirse i England. I Norge ble den brukt til mat på denne tiden. Honning fantes i Norge men ikke på Island. Av korn og honning laget innbyggerne Mjød. Mjød var Gallernes drikk på denne tiden. Pytheas opplysninger passer med Norge ikke med Island og England. Når det gjelder Island er det vanskelig å forstå at noen kan tro det var der han var mer enn 1000 år før menneskene kom dit. Skriftlige og arkeologiske kilder viser at det ikke var mennesker på Island før 700 år etter Kristus. Hvem var det da som dyrket hirse og viste han hvor solen var om natten 1000 år tidligere.

 

Strabos oppfatning var at Kelterne bodde vest for Rhinen. Øst for elva bodde Skyter. Disse landene var helt uten interesse for ham fordi han anså dem for å være ubeboelige. Han mente folk bare kunne bo der det vokste vindruer. Derfor ble dyrkbar jord kalt Vin-gea, Vin-land. Han kommenterer på ny Pytheas beretning om Thule i avsnitt 7.3.1 og  2.4.2 :

 

I mangel av kjennskap til disse områder må en nevne den som oppfant de Ripæiske fjell og Hyperboreerne så vel som alle de andre løgnene Massalieren Pytheas fortalte om kystlinjen i dette området der han brukte astronomiske notater og matematikk…..

…..Pytheas sier at han har sett alle områder i Nordeuropa helt til verdens ende noe et menneske ikke ville tro på selv om Hermes selv fortalte  det…...

 

De Ripæiske fjell lå langs kanten av Europa ytterst mot havet i nord. Pytheas hadde gitt disse fjellene dette navnet som betyr Randfjellene eller Kantfjellene. Hyperboreerne som bodde der var de som bor nord for nordavinden. Grekerne sa at sønnavind kom fra retning sola, sola var i sør. Hos Hyperboreerne blåste det alltid sønnavind fordi sola var oppe hele døgnet. All vind kom fra sola. Menneskene her bodde derfor ovenfor nordavinden Boreas, der det var midnattsol. Strabo sier derfor indirekte at Pytheas hadde skrevet at det bodde mennesker der det var midnattssol og at han hadde besøkt dem og sett områdene helt til verdens ende. Det betyr at han hadde vært så langt at han hadde sett kystlinjen snu og fortsette i en sørlig retning. Han hadde seilt rundt Finnmarks nordligste område før han vendte. Vi skal så ta med det som synes å ha vært Pytheas avsluttende ord i hans bok  På havet. Strabo skriver i avsnitt 2.41.:

 

……Dette er da påstandene til Pytheas. Og etter at han hadde returnert fra disse områder skriver han at han på nytt reiste langs hele den europeiske Atlanterhavkysten fra Gades og så langt som til Tanais……

 

”Hørt for tull” snerrer Strabo. For datidens mennesker lå Gades i Spania. Det var umulig å seile langs den nordeuropeiske atlanterhavskysten til de Tanais Strabo kjente. Ikke rart at han var oppbrakt. Men grunnen var at han manglet kunnskaper. Tanais var et navn Daner og Fauker brukte om viktige steder. Pytheas brukte dette navnet om endepunktet for sin ekspedisjon. Går vi til ytterpunktet for hans reise finner vi både et sted, et distrikt og en elv som fremdeles heter Tana. Legger vi til Faukenes -is endelse blir navnet Tanais. Navnet sannsynligjør at Pytheas kom til Øst-finnmark på sin reise før han snudde skipene for å dra tilbake. Kanskje var det han som ga navnet Tana. At navnet er bevart uendret til vår tid indikerer at Faukene hadde aktiviteter i området over lengre tid noe som medførte at navnet ble innarbeidet.

 

Vi har et annet sted vest for Tana som utviklet seg til et senter for jakt og fangst samtidig, nemlig Alta. Helleristningene med Fokeiske skip og fangstscener på Hjemlukt vitner om dette. Navnet Alta er gammel latin og betyr øverst eller høyest. Disse områder gikk under navnet Ultima Tule. Vi skal avslutte med et sitat fra Plinius der Pytheas ikke er spesielt nevnt men der opplysningen allikevel kan stamme fra ham.

 

…….En dags reise fra Tule ligger den  frosne sjø som noen kaller Cronian……

 

Mange har spekulert på hvor denne sjøen kan ha ligget. Slik beskrivelsen er må den ha vært tilfrosset store deler av året. Kvitsjøen fikk sitt navn fordi den er tilfrosset. Det er tenkelig at Pytheas under oppholdet i Finnmark har gjort en avstikker til Kvitsjøen. Vi skal huske at man før hans tid betraktet det Kaspiske hav som et innhav. Etter Pytheas trodde man at det hadde utløp til havet som lå rundt jorden. Grunnen til det kan ha vært at Pytheas hadde rapportert om Kvitsjøen som strakte seg sydover fra Oceanet. Noen kan ut fra det ha antatt at Kvitsjøen var en del av det Kaspiske hav.

Vi sitter nå med en skisse av Pytheas reiserute basert på beregnede breddegrader fra Hipparch og stedsnavn fra andre antikke kilder:

 

Navn                             Breddegrad          Målemetode         Navn

 

Marseilles                     43*12’                   Gnomon

 

Le Yaudet                     48*42’                       

 

Gaia Soros                    50*50’                                              

 

Balcis/Walkeren            52*12’                                              

 

Helgoland                     54*14’                       

 

Ringkøbing/Dejbjerg     56*12’                       

 

Vanonia/Vanse             58*17’                                              

 

Abalos nesos/Avaldsnes         59*                                                   

 

Bergen/Gulen                61*20’                       

 

Tule/Trøndelag              ca. 62*                 Dagens lengde

 

Dønna/Polarsirkelen     Ca. 66*                      

 

Tanais/Tana                                                                                      

 

Kvitsjøen                                                                                    + egenskap

 

Pytheas rapportering tilbake til Massalia, Agde og Narvo førte til ny kolonisering og overføring av ressurser til områder i Norge der metaller kunne utvinnes. Slaver ble sendt nordover med Fokeiske skip fra Iberia, Gallia og Italia. Faukene kjøpte slaver på

de Romerske markeder der tilgangen på Etrusker og Sikiler over lang tid var god. Plutarchs opplysning om Etrusker som ble bosatt nær Hyperboreerne kan bunne i dette.

En av portene til Sørnorge var Vanse på Lista. Her fikk slavene det første inntrykk av landet de skulle arbeide og dø i. Derfra ble noen sendt vestover til Ryfylke der tinnutvinningen ble utvidet. Andre ble sendt østover og landsatt forskjellige steder langs kysten øst til våre dagers Hunn og Idd. Agder fikk navn etter byen Agde vest for Massalia som drev råvareutvinning på denne strekningen sammen med Eburovicer fra Rhinområdet.

 

Massalias gud var Apollo og byens symbol var solhjulet med de 4 eiker. Dette symbolet vitner om Fokeisk tilstedeværelse i Norge. Solhjulet brukte de og på myntene de preget slik Fig. 17. viser, der bokstavene M A er preget inn. Fig. 18. viser helleristningen på Solberg ved Skjeberg med Fokeiske skip, under dem Barlindtreet som var Eburonenes symbol, og solhjulet,  Massalias merke. Vi ser og to greske bokstaver Pi, Pytheas signatur. Disse symbolene forteller at de som laget ristningen kom fra Massalia og Rhinmunningen. Stedet viet de til Massalias beskytter Sol og kalte det Sol bergos som i dag er blitt Solberg. Ristningen kan være fra ca. 330 før Kristus og forteller om et samarbeidsprosjekt mellom Eburoner og Massalier der hensikten kan ha vært å gjenoppta tinn- og kobber-utvinning og sette i gang bronsestøping der Danene tidligere hadde drevet slik virksomhet.

 

I dag minner funn av fragmenter fra støpeformer og smeltedigler om bearbeiding av Bronse i Østfold. Ristningen på Solberg er en av mange i dette området. De vitner om kontinuerlig Massalisk aktivitet her på overgangen mellom Bronsealder og Jernalder. Ekspedisjoner dro innover i landet for å lete etter metaller. Myrene inneholdt jernmalm og jernutvinning i små ovner startet opp.

 

Pytheas reiseruter er vist i kartet Fig. 19. side 97. Den informasjonen han formidlet førte til gjenopptagelse og utvidelse av en primitiv industri i Norge. På noen steder langs kysten ble tinnutvinning startet opp på nytt eller utvidet slik som i Ryfylke og Østfold der den fra nå av foregikk i større skala. Navnene Uburen og Landa på Forsand forteller at slavene var Vetticones fra Iberia. Ubur var deres ord for jur. Her var et av morsgudinnens jur/bryst fra hvilket hun skjenket tinnet som i Vettenes språk var Lata. 

Obolen var den minste mynt i Grekernes myntsystem. På forsiden var Appollos hode, på baksiden solhjulet med de latinske bokstaver MA for Massalia. Fig.17. 

 

Hipparch:        Antikkens største astronom. Født i Nicæa i dagens Tyrkia 190, død på Rhodos 120 f.Kr..

Timæus:          Ca. 345 – 250 f.Kr.. Gresk historiker født på Sicilia som levde i Athen men døde på Sicilia.

Geminos:        Gresk matematiker og astronom som arbeidet på Rhodos ca. år 100 – 50 f.Kr..

Xenophon:      Geograf, fra Lampsakos på sørsiden av Dardanellene. I dag heter stedet Lapseki.

Pythagoras:     Gresk filosof og matematiker, 580 – 490 f.Kr. Født på Samos, virket i Kroton i Søritalia.

Samos:                        Gresk øy i det nordlige Egeerhav, utenfor kysten av Tyrkia.

Kroton:           By i Kalabria, Søritalia. Grunnlagt av greske kolonister ca. 710 f.Kr..

Bordigala:       Gammelt navn på byen Bordeaux i Vestfrankrike.

Aristarchos:    Gresk astronom/matematiker 310 – 230 f.Kr.. Satte solen i sentrum i stedet for jorden.

Eudoxos:        Gresk astronom/matematiker 410 – 347 f.Kr. fra Cnidos i dagens Tyrkia.

Den første som beskrev planetenes baner rundt solen.

Tolosa:            Dagens Tolouse i Sørfrankrike.

Korvilon:        Antikk havneby på den franske vestkyst. Eksakt beliggenhet er i dag ukjent.

 Aratos:                      Gresk dikter 315 – 240 f.Kr.. Skrev om Eudoxos teorier i verseform.

 

                                 ma

 

               Fig. 17.       Obol, Massalia. Ca. 400 f.Kr.. Solhjulet var Massalias byvåpen.         

 

            DSC00010

      Fig. 18.                        Helleristningen fra Solberg ved Skjeberg.

Nederst til høyre liten barlind mellom stor barlind og et solhjul der vi skimter noe av M i MA. Øverst til venstre Pytheas signatur Priamos Pytheas, pi pi. Skipene: fokeiske konturer, seiler mot venstre, rambukk. Stevnene: oppover, innover, to akterstavner. Barlinden var Eburovikenes stammetre.

Se f. Eks. :      B. Cunliffe. The extraordinary Voyage of Pytheas the greek.  The Penguin Press.

                        Ch.H. Roseman. Pytheas of Massalia. On the Ocean.  Ares Publishers, Inc., Chicago.

                        H.J.Mette. Pytheas von Massalia. Walter De Gruyter & Co, Berlin.

                        S. Radt. Strabons Geographika.  Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen.

                        E.R. Dicks. Geographical Fragments of Hipparchus. Athlone Press, London.

                        C. Plinius Secundus d. ä. Artemis & Winkler, München.

                        O.A.W. Dilke. Greek & Roman Maps.               

  Pytheas 001

         

  Fig. 19.      Pytheas reiseruter fra Massalia til Norge år 340  -  320  f.Kr.

                        Rød strek merket 1: Seilingsruten rundt Britannia.

                        Blå strek merket 2 : Seilingen fra Gades til Tanais og Kvitsjøen.

4.2.1.    Fokeiske navn langs Norskekysten.

 

Norsk                     Fokeisk               Tydning

 

Orkanger      Orcas+anger     Spekkhoggerfjorden

Hitra/Hydra           Hitra/Hydra.      I faukenes mytologi var Hitra eller Hydra et enormt

                                               uhyre med 9 hoder. Hogg man av et hode vokste det

                                               straks ut et nytt. Øyer der det fantes verdifulle varer eller

som lå ved innseilingen til slike steder ga man dette

navnet for å skremme andre fra å oppsøke stedene.

Leka              Leka                           Den som skjuler, beskytter og verger. Øya Leka fikk

dette navnet etter et fokeisk skipsforlis der  mannskapet berget livet i en hule. Malerier i hulen viser Massalias merke, et gresk kors i et hjul. Solsemhula.

Vega           Vega                   I faukenes mytologi ga Apollo lyren til Orfeus som ble

en mester i å spille. Han ble drept av trakiske kvinner som kastet lyren og liket i elven Hebros. Lyren ble fisket opp av Zeus og plassert på himmelen. Juvelen på håndtaket, stjernen Vega, er en av de mest lyssterke stjerner. Faukene ga øya navnet Vega fordi fjellene i lyset av midnattssolen lyste som juvelen Vega på himmelen.

Dønna:           Deunaos                    Gudens hjem. Solguden Apollo, lysets gud var faukenes

                                               viktigste gud. Her opplevde fauker at solen var synlig

hele døgnet. Derfor fikk øya navnet gudens hjem.

De var i solgudens land, hellig land > Helgeland.

Tana             Tanais                Stedsnavn faukene brukte for å ære sin morsgudinne.

Tananger      Tanais+anger    Tanafjorden. Gudinnens fjord.

Hålogaland   hali-gea             Fiskerilandet.

Lofoten:        Lofos.                 Rygg, fjellrygg.

Sotra:                    Soteria.              Den som reddet eller frelste

Lade             Lade.                 Lade var det siste sted faukene forlot i Lilleasia.

Fauske:        Focei scepi         Sted der faukene var i ly for været og skjult for fiender.

Sykkylven:    Sikil-vin             Vin-endelsen betegnet dyrket eller dyrkbar  jord. Kan bety

                                                 at sikiler fra Sikiløy, Sicilia, dyrket jorda der. Sikil-jord.                                                                                  

Agder:        Agde.                   Er avledet av bynavnet Agde

Leia            Leda                    Leda var i faukenes mytologi gudinnen som viste                                             sjøfarende veien. Skips-leia nordover har

                                               navn etter henne. Leda > Leia.

Kjartan       Kjerso-tan            Nanet Halvdan i faukenes språk

 

 

4.3.    Romerske skriftlige fragmenter om Skandinavia.

 

Vi er nå fremme ved siste århundre f.Kr. og skal gå gjennom fragmenter av det som ble skrevet om Norge og våre havområder i Romertiden. For de fleste er dette ukjent stoff. Konklusjonen vi til slutt vil kunne trekke er at Daner, Fauker og til sist Romerne seilte til Norge for å utvinne og transportere hjem metaller. Romerne dekket mye av sitt behov for jern og stål i Norge. Legio IX Hispana, legionen som forsvant fra historien og York år 108, deltok i oppbyggingen av og jernproduksjon i Norge. Østlandsområdet, Romernes Britannia Caesariensis, lå direkte under keiseren og ble i begynnelsen styrt fra keiserbyen Eburacum, Jorvik à York som senere fikk en underavdeling på Jorvik-stad à Jorekstad ved Lillehammer. York ble senere vikingenes by i England.

 

4.3.1.          Augustus flåtebesøk.

 

Under felttoget i Gallia avla Cæsar Britene et besøk år 57 f.Kr.. Sør for London ligger åsområdet The Weald. På Cæsars tid utvant man jern fra sideritmalm i liten skala her. Da Romerne  under Claudius erobret England ekspanderte produksjonen. Man antar at det årlig ble produsert mellom 100 og 200 tonn jern her så lenge Romerne hadde kontrollen. Men dette var langt fra tilstrekkelig til å forsyne rikets nordvestlige områder med jern og stål. Derfor undersøkte den Romerske flåte områdene øst for Tocaledoniahavet for jern fra keiser Augustus tid. Vi kjenner ham fra innledningsordene i juleevangeliet men hans aktiviteter i Nordeuropa og ekspedisjonen til våre kystområder er ukjent for de fleste.

 

Skriftlige bruddstykker sannsynliggjør at Classis Britannica seilte til Norge. Hva som interesserte her står det intet om men det er naturlig å tenke seg at de videreførte Faukenes aktiviteter. Av metallene var det først og fremst jernet som var av interesse. Augustus ønsket å bygge opp en industriell organisasjon for produksjon av jern for utskipning fra havner ved Oslofjorden. Plinius forteller at Romerne hadde besatt 23 øyer mellom Skagen og Rhinmunningen med våpen. Seilingsruten fra Sørnorge til Rhinmunningen gikk dermed langs en kyst Rom kontrollerte. Det gjorde transporten av jern relativt trygg  for overfall.

 

Augustus hadde selv ingen sønner. For å forsyne riket med en keiser etter sin død adopterte han Drusus og Tiberius, unge menn av samme slekt. De fikk sin ilddåp i felttogene som inlemmet Sveits og Østerrike i Romerriket. Senere gjorde de tjeneste  i Panjonia, Ungarn, og i Germania. Der tilbrakte de en periode det meste av sin tid.

Drusus var utsett til ny keiser men døde i en ulykke ved Elben. Tiberius overtok hans rolle både som tronarving og som leder av legionene i nedre Germania ved Rihnmunningen. Hans nærmeste medarbeidere der var sjøoffiseren Canute, Knut, og feltherren Gaius Silius. Sistnevnte ble senere som stattholder i Germania tvunget til å ta sitt eget liv av Tiberius fordi han var for dyktig og frittalende.

Ved år 0 var Augustus opptatt med folketelling samt utvidelse av riket i nord. Rhin-grensen som var fastlagt av Cæsar var ingen naturlig grense hva befolkning angikk. Det bodde Germaner både øst og vest for elva. Det var en av grunnene til at Augustus ønsket å flytte grensen. Til da var det foretatt rekognoseringstokter fra Rhinen og østover langs elva Lippe. Augustus ønsket og å sikre kystene i nord. Tanken var at grensen skulle gå fra dagens Wismar via Schwerin til Elben. Dermed ville den Kimbriske halvø bli en del av Romerriket. Landet i øst var dyrkbart mens landet i nord hadde forsynt Faukene med tinn og jern. Men man trengte mer og sikrere informasjon. En ekspedisjon ledet av Tiberius dro derfor våren år 4 ut fra Rhinmunningen og østover langs Nordsjøkysten. Deler av den var borte i 3 år og returnerte sommeren år 7 etter å ha besøkt til dels svært fjerne farvann.

                En del av flåten rodde opp Elben så langt som til dagens Danneberg. De ble fulgt av tropper som kom over land. Denne del av ekspedisjonen undersøkte de tyske områder mellom Østersjøen og Thüringen og ble ledet av Tiberius. Resten av flåten fulgte seilingsruten opp langs Jyllands vestkyst til Limfjorden. Der delte flåten seg.

En del dro  under Silius kommando ned langs Jyllands østkyst så langt som til våre dagers Kiel og Schwerin. Derfra seilte den over til Sverige og fulgte vestkysten nordover forbi Båhuslæn til Oslofjorden for så å fortsette sørvestover langs Vestfoldkysten og Agder til Lista og derfra mot syd over Skagerak tilbake til Nordjylland langs Faukenes rute. Underveis hadde Silius møter med representanter for de ledende stammer i området. Denne del av ekspedisjonen besøkte steder der Faukene hadde hentet tinn, kopper og jern.

Under Canutes kommando fulgte noen skip Pytheas rute nordover langs Vestlandskysten for å skaffe førstehåndsinformasjon om Europas nordligste områder. Denne del av flåten var borte i 3 år hvilket sier noe om avstandene den tilbakela. Den besøkte tinnfeltene i Boknfjorden, og Trøndelag der det var betydelige drivverdige jernmalmforekomster.

Befolkningen i Sørskandinavia kjente til den Romerske stridsmakt. Flyktninger fra Gallia som var kommet direkte eller via England hadde fortalt om overmakten. De Romerske legioner var fryktet. Intet var uprøvd for å få gudenes beskyttelse. Myrlikene som er funnet i England og Danmark vitner om denne frykt.

To skriftlige fragmenter forteller om ekspedisjonen. Keiser Augustus gravskrift ble gjenfunnet i Ankara i Tyrkia. Innskriften er forholdsvis kort. Den nevner de hendelser i Augustus liv som han selv så som de viktigste. På Monumentum Ancyranum står følgende å lese om ekspedisjonen til Skandinavia :

 

……….Min flåte seilte over havet fra Rhinmunningen mot soloppgangen til Kimbrernes ytterste grense hvor til vands eller til lands en Romer aldri tidligere har vært. Kimbrer, Haruder, Semnoner og andre Germanske folkeslag i samme område ba gjennom utsendinger om mitt vennskap og det Romerske folks  vennskap…….

 

At disse folk ba om Romernes vennskap betyr i praksis at de underkastet seg Rom og inngikk et samarbeid. Kimbrerne som nevnes først bodde på østkysten av Jylland i Himmerland sør for Ålborg. Lenger sør på  østkysten og på øyene finner vi de som er kalt Haruder. Sør for dem bodde Gambrer som var en Kimbrisk  gren. Semnonene bodde i Nordtyskland fra Elben til Østersjøen. De var en av de mektigste stammer i sveverforbundet som besto av germanske stammer. Stammene på Jylland og i Nordtyskland sto heretter i et klientforhold til Rom. På Vestjylland er ingen nevnt. Her hadde Daner og Galliske folk makten. Nordøst for Lim-fjorden mot Skagen bodde Vender. De var beslektet med folk som dengang bodde i Italia, og samarbeidet med Rom. Blant ekspedisjonens deltagere var Vender og etterkommere etter Kimbrer som hadde deltatt i vandringen til Italia. De snakket de lokale språk og fungerte som tolker.

Det andre skriftlige fragment som nevner ekspedisjonen finnes hos Velleius Paterculus som deltok som offiser under Tiberius på ekspedisjonen til Elben. Han tjenestgjorde som rytteroberst og var øyenvitne til flåteferden. Han skrev 2 bøker som utkom i år 29 e. Kristus.  Han var ved Elben og skrev følgende :

 

…Og endog hit seilte vår flåte takket være vår feltherres vidunderlige hell og vidsyn idet man overholdt det avtalte tidspunkt. Flåten som hadde seilt forbi det Kimbriske horn og hadde vært i alle oceanets bukter. Den kom fra et ukjent hav man tidligere aldri hadde hørt om og rodde nå mot strømmen opp Elben. Den hadde seiret over en rekke folk og sluttet seg nå til den Romerske hær og Cæsaren med en mengde matnyttige informasjoner.

 

Oceanet var havet langs kanten av jordskiva i nord. Flåten hadde vært i havets bukter der den største var Skagerak/Østersjøen. Romerne hadde beseiret en rekke folk. Det Kimbriske horn var det navn Romerne brukte om Jylland. Navnet var gitt fordi de fryktede Kimbrer som mer enn hundre år tidligere veltet ned over Europa var kommet herfra. Det ukjente nyoppdagede hav var havet nordover langs norskekysten. Etter ekspedisjonens rapport flyttet Augustus som et første skritt grensen fra Rhinen til Elben i år 7.


Fig. 28.                                    

                                                Sølvbegrene fra Lolland

 

Dermed ble det Nordvestgermanske område inkludert Cheruskernes stammeområde som i dag tilsvarer Westfahlen lagt under Rom. Jylland og kystområdene mot Skagerak og Kattegat, som Romerne kalte Sinus Codanus, ble klientområder. Fig. 28 over, viser sølvbegrene fra Lolland der navnet Silius er risset inn. Romerne benyttet slike gaver i sitt diplomati. Dette er en gave Silius overrakte en lokal høvding under flåte-ferden. Høvdingen tok gaven med seg i graven. Fig. 29. viser ristning av romersk skip ved Skjeberg øverst. Under en gjenoppbygget modell av et romersk krigsskip.

Bjornstadskipet

 

          Bjørnstadskipet. Med  bordingslemmer/Korax for og akter  -->  romersk skip    

              

 skip corax 

 

          Romersk krigsskip. Siste århundre f.Kr.. Bordingsbro/Korax på forskipet for å entre fiendeskip.

 

Fig. 29.

 

Drusus:           Nero Claudius Drusus 38 f.Kr.–9 e.Kr. Romersk politiker/hærfører. Augustus stesønn.

Tiberius:          Tiberius Caesar Augustus 42 f.Kr.-37e.Kr. Rom. Politiker/hærfører. Augustus adoptiv-sønn. Romersk keiser fra år 14 – 37 e.Kr.

Monumentum Ancuranum: Keiser Augustus viktigste gjerninger ble skrevet på bronsestolper. En av de

best bevarte med tilnærmet fullstendig tekst ble gjenfunnet i Ankara i Tyrkia

Se f. Eks.:       V. Paterculus. Historia Romana.  Philipp Reclam Jun. , Stuttgart.

Res Gestae of Augustus  pkt. 26.  Monumentum Ancyranum.

 

 

4.3.2.          Pomponius Melas Geografibok.

 

Også i Romertiden fantes det skoler og lærebøker. En av de eldste som er bevart er Melas geografibok. For Romertidens elever var dette pirrende lesning som egget utferdstrangen. Like interessant er boken for oss fordi den gir oss innsyn i Romernes verden og ikke minst fordi den forteller litt om vårt land og menneskene som bodde langs kysten. Men næringslivet er aldri nevnt.

 

Pomponius Mela var geograf og vokste opp i Tingentera like ved Gibraltar kort etter år null. Tingentera var en sjøfartsby grunnlagt av Fønikerne. Hans oppvekst ved et av datidens mest trafikerte sund vakte hans interesse og pirret hans nysgjerrighet for verden. Sjøfolkene han kom i kontakt med kunne fortelle fengslende historier om fremmede folk og fjerne hav og land. Hans bok De chorographia, geografibok, utkom år 43 e.Kr. kort etter at keiser Claudius hadde gått i land i England og startet erobringen av de sørøstlige deler av øya. Mela skriver også noen linjer om våre områder. Det er tvilsomt om han selv hadde vært i Nordeuropa men kontakten han hadde med seilende folk samt det skriftlige materiale han hadde tilgang til gjorde at han visste mye om landene i nord. Han skriver om Sør-skandinavia:

 

……….På andre siden av Elben er den mektige Co-danske havbukt som er oppfyllt av store og små øyer. Havet som omslutter disse vider seg ikke noe sted bredt ut og ligner ingen steder på et hav. Tvertimot er det, da vannløpene overalt går mellom øyer, ofte slik at man mister oversikten over havets utbredelse, det er usammenhengende, oppdelt i mange løp. Der det vasker kystene på begge sider omslutter det øyer som ikke ligger langt fra hverandre og det har overalt omtrent samme bredde. Det flyter trangt som en fjordarm. Deretter bøyer det seg innover og begrenses av langstrakte kyster. Ved denne bukt bor Kimbrer og Teutoner ytterst. I Germania på den andre siden Hermioner. I denne havbukta som jeg har kalt den Co-danske rager øya Sca-danovia frem som idag bebos av Teutoner. Den overtreffer ved sin fruktbarhet og  sin størrelse andre øyer……..

 

Romerne oppfattet ikke Skagerak og Østersjøen som hav men som en bukt som gikk i en bue inn fra Oceanet og skilte Jylland og det østlige Germania fra Sørskandinavia. Mela beskriver de danske beltene og øyene og hvordan bukta bøyer mot vest mellom Danmark og Norge når en kommer fra Østersjøen. På vestbredden av bukten, på Jylland, bor Kimbrer. På øst- og nordsiden i Båhuslän og Oslofjordområdet bor Teutoner. Langs den nordtyske Østersjøkyst bor Hermioner. Mela skriver følgende om Tule :

 

………..Thyle ligger ovenfor Belgernes kyster og er nevnt av våre og greske forfattere. Fordi solen her står opp for deretter å gå sent ned er nettene svært korte. Mens de om vinteren er så mørke som andre steder er de om sommeren lyse fordi solen på denne tid hever seg høyere og selv om den ikke kan sees lyser den opp omgivelsene. På den tid da dag og natt er like lange er det overhodet ikke natt fordi solen da er tydelig synlig og ikke bare dens glans men hele solen viser seg….

 

Mela kaller innbyggerne langs vestlandskysten Belger. De var av samme folk og hadde samme språk og guder som stammene i Gallia Belgica. Han sier at Tule ligger nord for Belgerne. Tule var på Melas tid Trøndelag og kysten lenger nord. Lengst nord skinner midnattssolen. Den har gjort inntrykk på Mela og andre som skriver om den.

 

Han er den første vi kjenner som benytter navnet Danovia om Jyllands vestkyst og Scandanovia om Skandinavia. Navnet Danovia forteller at Daner satt med makten på Vestjylland ved år null. Navnet Scandanovia betyr landet ovenfor eller bortenfor Danovia. Da som nå var nordover lik oppover. Mela skriver om områdene nordover til Nordland, Finmark og Kvitsjøen:

 

……….Disse områdene ligger nær mot Asia og bebos av folkeslag som nesten alle er Belger. Nærmest Asiakysten bor de som med ett navn kalles Hyperboreer som er de som bor ovenfor nordavinden og de Ripæiske fjell der solen ikke som hos oss daglig står opp og går ned, men ved vårjevndøgn står opp for først å gå ned om høsten. Derfor er det hos dem i ett strekk en 6 måneder lang dag og likeså en 6 måneder lang natt.

Landet er smalt, solrikt og i og for seg fruktbart. Innbyggerne er ytterst rettskafne og lever lenger og lykkeligere enn alle andre dødelige. De gleder seg over festlig fritid og kjenner hverken krig eller trette ............................................

Det kaspiske hav baner seg her vei innover i landet i en arm som er smal og lang. Så snart det har funnet sitt leie  deler det seg i tre bukter...........

 

Mela forteller om steder, folk og natur langs en seilingsrute. Det han skriver om våre om-råder er siste del av beskrivelsen av ruten som gikk fra Gibraltar nordover langs Europas kyst, opp langs vestkysten av Jylland og derfra over til Lista rundt Rogaland og opp forbi Vest-landet og Trøndelag til Helgeland og Finnmark helt til innseilingen i Kvitsjøen. Der var grensen til Asia. Forholdene innover i landet kjente Mela lite til. Derfor trodde han Kvitsjøen var innløpet til det kaspiske hav. På Melas tid kaltes befolkningen i området mellom Svartehavet og Østersjøen Sarmater. Øst for dem bodde Skytiske folk og Mela tenkte seg at de bodde helt nord til Kvitsjøen.

 

Langs Vestlandskysten bodde ifølge Mela Belger. Folk fikk på denne tiden tilhørighet ut fra språket de snakket og gudene de dyrket. Når de kalles Belger var det fordi de snakket samme språk og dyrket de samme guder som menneskene i Gallia Belgica. Vi husker i denne forbindelse opplysningene i den Massaliske periplus og hos Plutarch der det berettes om innvandring av Gallia-belgiske folk som bosatte seg blant fjorder og høye fjell. Folket her bodde på en smal stripe relativt fruktbart land langs havet. For dem var krig og plyndring ukjent, hvilket ble lagt merke til. Nærmest Asiakysten, i Finnmark, bodde de han kaller Hyperboreer. De Ripæiske fjell, Ripæi montes lå her. Det var fjellene langs kanten av jordskiva i nord. Melas opplysninger er relativt strukturerte. Det er lett å tenke seg at de er gjengitt fra en tidligere utarbeidet rapport. Kanskje er de et gjenskinn av keiser Augustus flåteferd til disse farvann i årene 4 til 7 samt Pytheas bok På havet.

 

Melas bok ble utgitt på nytt av forskjellige utgivere fra år 1600. I disse utgavene tegnet man kart ut fra Mela’s beskrivelser. Kartet Fig. 31. er en slik rekonstruksjon av Mela's verdensbilde som og viser Europa og Skandinavia. Vi ser Jylland, Norge med Finnmark og innløpet til det Kaspiske hav. Lengst nord er de Ripäiske fjell, Ripäi Montes, som Pytheas hadde gitt navn. Ved Oslofjorden kalles folk Teutoner, langs Vestlandskysten Belger. Nord for dem kalles landet Tule. Lengst nord bor Hyperboreerne. Mela gir oss et innblikk i den kunnskap som fantes om våre områder sør i Europa i første halvdel av det første århundre.

. skipalta

   

    Fig. 30.                                          Romersk liburnia i Alta.

 

Helleristningen av skipet Fig. 30. over, er fra Alta. Skipet som er hugget inn i berget er en Romersk Liburnia og har bordingslem forut og akter. Det synes som om lemmen i forstavnen er heist halvveis opp og har vært brukt som landgang. Kanskje stammer ristningen fra Augustus flåteferd der Canute ledet den del av flåten som seilte nordover langs kysten og var borte i 3 år. Hvis arkeologene har tegnet riktig synes det som om besetningen danser og at alles øyne er rettet mot mannen i midten.

 

Alta betyr øverst og her var det i århundrene etter Kristus en fangststasjon som slaktet rein og leverte saltet kjøtt og huder til legionene i England og Germania. En del av befolkningen her nord kaltes fra gammelt av Kvæner. Navnet kan være en fornorskning av Quadii, det latinske ord for blandingsfolk. Det kan bety at befolkningen besto av de stedlig nomader og deporterte folk. Området kaltes fra gammelt Ruija, som ble skrevet Ru-gea à Rogier-land, et fokeisk navn som kan komme av at Rugiones, Rogalendinger, utnyttet området. Betegnelsen same kan være et minne om Samnitiske slaver som ble sendt opp av Romerne for å styre aktivitetetene i Alta.

melakart
    

                   Fig. 31.               Mela’s verdensbilde                                                                                                                                               

                                           Fransk rekonstruksjon

 

Den farligste del av reisen var kysten nord i Hålogaland. Navnet er Fokeisk og var opprinnelig Halo-gea, som betyr Fiskeri-landet. Det Fokeiske navnet ble fornorsket ved at land ble føyd til, Halo-gea-land à Hålogaland. Flere navn langs kysten kan ha Latinsk eller Fokeisk opprinnelse. Lofoten kan være avledet av det fokeiske ordet for rygg, lofos. Svolvær kan være avledet av det latinske svolvere som betyr å snu. Om det var skreien eller menneskene som snudde vet vi ikke. Kanskje var det begge, få seilte lenger nord enn til Lofoten.

 

Pomponius Mela:        Romersk geograf og kosmograf fra Tingentera ved Gibraltar. Utga  geografiboken år 43 e.Kr. under titelen De chorographia libri tres.

Tingentera:                 Byen heter i dag Tarifa og ligger ved havet lengst syd i provinsen Cadiz i Spania.

 

Se :                              Kai Brodersen. Pomponius Mela. Die Chorographia. Kreuzfahrten durch die alte

   Welt. Wissenschaftliche Verlagsgesellschaft, Darmstadt.

4.3.3.          Plinius d.e., Eutrop og Vespasian.

 

Plinius den eldre var Romersk statstjenestemann og offiser og hadde tjenestegjort i Germania. Han var en produktiv skribent som hadde tilgang til skriftlig materiale om forskjellige tema. Mye av Naturalis historia som var ferdig i år 77 e. Kr.er  bevart. Det er et verk på 37 bøker og en av våre viktigste kilder når det gjelder antikkens geografi, astronomi og medisin. Han skrev en egen bok om Skandinavia som vitner om Romernes aktiviteter her. Den er dessverre forsvunnet, men det at den ble skrevet foteller mye.

 

Plinius skriver om det nordlige ocean, Oceanus Hyperboreaus, som lå i området der det var midnattssol, Se bok II pkt. 167:

 

………Det nordlige ocean ble for størstedelen utforsket under regjeringen til den eviggjorte Augustus da den Germanske flåte seilte forbi det Kimbriske nes og derfra undersøkte et enormt ocean som etter rapportene strekker seg til Skythernes land...

 

Med Ocean forsto romerne på Plinius tid hav som var påvirket av tidevannet. Derfor ble ikke Østersjøen og Middelhavet oppfattet som Oceanus. Sitatet forteller om Augustus flåteferd i årene 4 til 7. Det enorme oceanet strekker seg like til Skythernes land ved Kvitsjøen der grensen mellom Europa og Asia gikk.

Av Plinius tekster ser vi at han hadde tilgang til mange kilder de fleste var greske når det gjelder våre områder. Disse kildene brukte ofte forskjellig navn på samme område og steder og da Plinius selv neppe hadde tilstrekkelig oversikt over Nordeuropa’s geografi er fremstillingen flere steder uklar. Han skriver først om områdene nord for Svartehavet og følger Borystenes til dens kilder, der han nevner mange folk. Så går han videre mot nord. Se bok IV pkt. 88 – 89 og  90:

 

……………Ovenfor dem ligger området som kalles Pterophoros og de Ripæiske fjell. Denne del av verden er fra naturens side belagt med en forbannelse og er belastet med mørke som er der bare for å lage frost og for å bevare den iskalde Aquilo. Bak fjellene ovenfor Aquilo lever en lykkelig stamme, hvis vi skal tro det som fortelles, som kalles Hyperboreerne. De oppnår høy alder og er berømt for utrolige undere. Der befinner verdens festehaker og stjernenes ytterste baner seg. Dagslyset varer 6 måneder og bare en dag er vendt mot sola fra vårjevndøgn til høsten. Engang i året ved sommersolverv står sola opp og engang ved vintersolverv går den ned. Området er solfyllt har gunstig temperatur og er fritt for skadelige vinder. Deres hus er i skogene og lundene, guds-dyrkelsen foretas av den enkelte eller i fellesskap, uoverensstemmelser og bekymringer er ukjent. Døden inntrer av elde etter et festmåltid, og etter at de i alderdommen ennu en gang har spist hopper de i havet fra en bestemmt klippe. Dette er den lykkeligste måte å begraves på. De fleste legger disse steder til Asias ytterste kyst og ikke til Europa selv om det der og finnes folk med lignende levemåte………

 

Kilden Plinius her benytter kan ha vært Hecateus fra Milet som hadde reist i Svartehavsområdet og levde samtidig med Alexander den store og Pytheas. Han kan på sine reiser ha hørt om områdene ved Smolensk der Borysthenes har sine kilder og Neurerne bodde. Ryktene fortalte at landet lenger nord var ubeboelig på grunn av frost og kulde. Snefillelandet er et poetisk navn på det nordøstlige Europa. Aquilo er den kalde nordøst-vinden. Nord for Snefillelandet lå de Ripæiske fjell og der bodde Hyperboreerne. De ugjestmilde kalde områder fra Moskva og nordover er virkelige nok men beskrivelsen av landet ved de Ripæiske fjell er litt for paradisiske. Solen var nok oppe lenge om sommeren men vinteren var knallhard og menneskene fristet en tøff tilværelse.

 

Her ved kysten av det Nordlige ocean skifter Plinius kilde. En som har seilt opp langs Norskekysten og tilbake er hans opphavsmann. Det kan ha vært bl.a. Pytheas.

Se bok IV pkt 94:

 

…………….Vi må nå forlate dette området (ved Svartehavet) for å behandle Europas ytterste deler og etter at vi har krysset de Ripæiske fjell skal vi reise sørover langs kysten av det Nordlige ocean, med kysten på venstre hånd, til vi kommer til Gades  ( i Spania ). I dette område fortelles det om mange navnløse øyer. Timæus fortalte at en dags seilas før man kommer til Skythia ligger en øy som kalles Vanonia der rav skylles på land av bølgene om våren. Opplysningene om kystene til det nordlige hav er usikre…

 

De Ripæiske fjell var her fjellene ytterst mot havet i Troms og Finnmark. Plinius beskrivelse omhandler områdene sørover langs kysten av Nordnorge. Langs denne kysten finnes en lang rekke øyer. Timæus, som hadde mange av sine opplysninger fra Pytheas, sier at øya Vanonia, som er Vanse på Lista ligger 1 dags seilas før man kommer til Skythia, som for Timæus var Jylland.  Der bodde Daner som opprinnelig var Skyther. Plinius siterer så en annen kilde Xenophon. Se bok IV pkt. 95 :

 

………….Xenophon fra Lampsakos forteller at det enorme oceanet strekker seg til øya Balcia som ligger tre dagers seilas fra kysten av Skythia. Timæus kalte denne øya et Basileia……..

 

Det enorme nordlige hav strekker seg i sør til Balcia som man nådde etter 3 dagers seilas fra den Skytiske kysten som for Xenophon var Vestjylland. Balcia var øya Walcheren i Nederland. Ifølge Timæus var det en konge på øya. Den var viet til guden som grekerne kalte Bel og fønikerne Baal.

 

Igjen skifter Plinius kilde. Philemon er ingen sjømann men en greker som levde i det siste århundre før Kristus og som samlet beretninger om nye oppdagelser.

Se bok IV pkt. 95 :

 

…………Philemon forteller at de innfødte (kimbrerne) kaller havet frem til Rubeae-neset for Mori marusa. Oceanet videre nordover kaller de Kronion. Det fortelles om Oion-øyene der innbyggerne lever av fugleegg og havre, om andre øyer der det bor mennesker med hestebein, som kalles Hippopod-øyene, og om Panotier-øyene der innbyggerne dekker sine ellers nakne kropper med sine store ører……..

 

Her er et nytt stedsnavn Rubeaneset. Det skiller mellom to hav og kan ha vært Ryvingen, som er en fornoskning av Rubea der b ble uttalt v. I det fønikiske språk var navnet for nes eller odde Ruspina som er beslektet med Rubea.

Mori marusa oppfattet Romerne som dødt hav. En forklaring på det Kimbriske ordet marusa fikk jeg for mange år siden av en av de gamle som fortsatt snakket det kimbriske språk i Norditalia. I følge ham var betydningen utmattet, den tilstand en idrettsutøver føler når han har tatt seg helt ut, stuper over mål og blir liggende. Han er utmattet samtidig som tilstanden er behagelig. Vi har et lignende ord maroder som kan være en fornorsking. Kanskje var det havguden som etter å ha herjet i havet utenfor var i en tilstand av utmattethet når han kom hit. Tenker vi på havstykket sør og øst for Skagen har alle som har reist sørover med ferge fra Oslo til Kiel eller København med høy sjø fra vest opplevd hvordan havet er roligere når en kommer i ly av Skagen. Her var det hav som var opphav til Kimbrernes navn. Philemon bruker dette navnet om havet øst for Lindesnes. Havet vest og nordover fra Rubea kaller han Kronion.

 

Øyene der menneskene levde av fugleegg er forståelig, mennesker med hestebein kan vel bety at de var skinnkledd eller hadde snesko. De store ørene kan og ha vært en form for skinnklær med en ukjent fasong slik som Samenes luer. Vi fortsetter 

se bok IV pkt. 96:

 

……………Fra nå av blir opplysningene sikrere vi kommer til Ingveonene som er det første folk vi kommer til i Germania. Der danner det enorme fjellområdet Sævo, som ikke er noe  mindre enn det Ripæiske fjellet, sammen med det Kimbriske horn en bukt som kalles Codanusbukta som er full av øyer. Den mest berømte er Scatinava, størrelsen er ikke utforsket bare en del av den bebos av et folk Suionene som har 500 bygder. Derfor kalles øya den andre verden. Ikke mindre å se på er Feningia………..

 

Det første Germanske folk en møtte når en kom nordfra var Ingveonene. Plinius kaller fjellene innenfor kysten av Sørnorge for Sævo. Det er det eldste navn vi kjenner på Østlandsområdet. Her var i gammel tid Heid Sævo Ting, Eidsivating. Sævo dannet sammen med det kimbriske forberg, Jylland, den Codanske bukt mellom Danmark og Norge. Bukta har mange øyer, den største kaller han Scatinavia. Ikke mindre enn Scatinavia er øya Feningia. Kilden her er greskspråklig. Navnet Fenin-gia betyr Fenin-land, finnenes land. Hvor dette er, er uklart, det minner om Finland men Finnland var neppe kjent da dette ble skrevet. Det kan være Finnmark hvis gia  byttes med morica slik at man sa Feninmorica senere.

 

Videre siteres en yngre greskspråklig kilde. Se bok IV pkt. 97:

………..Noen forteller at områdene frem til elva Weichsel er bebodd av Sarmater, Veneter, Skirer og Hirrer, at bukta kalles Cylipenus og at øya Latris ligger i dens munning. Videre er det en bukt ved navn Lagnus som grenser til Kimbrerne. Det Kimbriske nes som rager langt ut i sjøen danner en halvøy som kalles Tastris. Derfra har Romerne underlagt seg 23 øyer med våpen. Den mest kjente er Burcana som våre kaller bønneøya fordi det vokser en bønnelignende plante der, videre Glæsaria, ravøya som soldatene kaller den, Austeravia som barbarene sier og i tillegg Actania………..

 

Her nevnes Weichsel og folk som bodde ved elva. På denne tiden mente Romerne at Sarmatia strakte seg fra Svartehavet til Østersjøen. Veneter og Skirer skal vi senere komme tilbake til i Norge. Hirrer er kun nevnt her men kan ha vært Herrer, Hermioner eller Heruler. Cylipenusbukta er Østersjøen østover fra Sjælland mens øya Latris antagelig er Sjælland. Navnet kan ha sammenheng med Lejre. Tastris er dagens Skagen. Fra Skagen til Romerrikets grense ved Rhinen hadde Romerne erobret 23 øyer med våpen. Denne kilden kan derfor ikke være eldre enn fra årene ved Kristi fødsel. Plinius går så tilbake til havet langs Norskekysten og skriver, se bok IV pkt. 98 :

 

…………Ved hele dette oceanet, hvis utbredelse er vanskelig å bestemme fordi opplysningene til kjentfolk er motstridende, bor Germanias folk til elva Scaldis. Grekerne og mange av våre folk anslår lengden av kysten til det Nordlige ocean til 2500 mil……..Hvis det er tillatt å ytre en antagelse, tror jeg ikke (den virkelige) lengden avviker mye fra det grekerne oppgir……

 

Regnet fra elva Schelde eller Rhinmunningen var lengden på seilingsruten langs Oceanets kyst ca. 2500 romerske mil ifølge greske sjøfolk. Nå var det vanskelig å angi avstander på denne tiden, ofte ble det gjort ut fra antall seilingsdøgn.Tar vi avstanden Plinius oppgir og regner om til breddegrader med omregningsfaktorene som gjelder for den tiden kommer vi til 80 grader nordlig bredde hvis vi regner rett nordover fra Rhinmunningen. Nordkysten av Finnmark ligger rundt 71 grader. Nå gikk jo ikke ruten i rett linje mot nord. Den fulgte kysten fra Walcheren ved Rhinmunningen opp langs Jylland, over til Lista, rundt Jæren og videre nordover langs Vestlandet. Fra munningen av Trondheimsfjorden gikk den gradvis mot nordøst for å gå østover rundt Finnmark før den endte ved innløpet til Kvitsjøen.

Plinius startet sin beretning på stranda nord og øst for de Ripæiske fjell ved Kvitsjøen og fulgte kysten sydover. Følger vi kysten fra Rhinen 370 norske mil nordover kommer vi kan hende i nærheten av Tana eller Kvitsjøen.

Plinius forteller også om folk som bor i Germania, se bok IV pkt. 99 :

 

……Det er 5 hovedstammer i Germania: Vandilene som består av understammene Burgunder, Variner, Chariner og Guter. Den andre hovedtstamme er Inguæonene som deler seg i Kimbrer, Teutoner og de to Chaukestammer. Nærmest Rhinen bor Istvæonene...

 

Vandilene bodde fra Weichsel til Jyllands rot mens Ingueonene bodde fra Sørjylland til Wesermunningen. Etter å ha fortalt om kystområdene lenger sør går Plinius fra Gesoriacum mot nord over kanalen til England, en avstand på 50 Romerske mil. Plinius forteller om England og alle øyene en seiler til fra England. Se bok IV pkt. 104 :

 

………..Den største av alle øyene som nevnes er Tyle der vi tidligere har fortalt at det ved sommersolverv når sola går gjennom krepsens tegn ikke er natt og ved vintersolverv ikke er dag. Mange tror at dette bestandig følges ad med 6 måneders avstand. Historie-skriveren Timæus sier at øya Itis der man finner tinn ligger seks dagers seilas innover mot fastlandet fra Britannia. Opp dit seiler Britannerne i båter av flettverk overtrukket med sammensydde skinn. Mange forteller om andre øyer: Scandia, Dumnam, Bergos og den største av alle Borrice hvorfra man seiler til Tule. Det frosne hav ligger en dags sjøreiseise fra Tyle og kalles av noen Cronium……..

 

Kilden Plinius her siterer har seilt til Tule fra England. Plinius forteller nå på ny om deler av den seilingsruten han tidligere beskrev. Han var klar over det fordi han innleder med der vi tidligere har fortalt. Han siterer igjen Timæus som hadde sine informasjoner fra Pytheas. Øya Itis lå 6 døgns seilas innover fra England.

Fra Eratosthenes og Hipparchs tid gikk den sentrale lengdegrad gjennom Alexandria, Rhodos, Byzantium og Tule, selv om dette ikke var en rett linje. Hvis sjøfolk seilte mot denne linjen seilte de innover, seilte de fra denne linjen seilte de utover. Derfor lå Itis 6 dagers seilas østover fra England. Øya kan ha vært Idse innerst i Boknfjorden ikke langt fra Forsandmoen der tinnutvinningen fikk et oppsving etter Pytheas besøk.

 

Herfra hopper Plinius sydover til Scandia som var Vestsverige. Derfra går han nordover først til Dumnam som var Tune ved Sarpsborg. I dette område finnes mange ristninger av skip på hellene. Også her kan det ha vært tinnproduksjon. Navnene Idd og Iddefjorden kan avledes av Cass-itis. Fra Dumnam gjør Plinius et hopp nordvestover til Bergos. Navnet er keltisk og skrevet i flertall beskriver det et sted der det er mange fjell. Hanseatene brukte og flertalls-formen die Bergen. Plinius Bergos er Bergen stedet mellom fjellene.

 

Til sist omtales Borrice der seilingsruten til det ytterste Tule starter. Borrice lå ved fjorden med det trange innløpet som fører inn til Mære i Inntrøndelag. Den kalles i dag Børja eller Børjen. Navnet viser at fjorden og stedet fra naturens hånd var lett å forsvare, en borg. De som reiste til det ytterste Tule om sommeren seilte ut herfra. Det frosne hav Plinius nevner var Kvitsjøen. Her var grensen til Asia. I et eget verk skrev Plinius mer utførlig om Nordeuropa. Dette verket har dessverre gått tapt og med det mange opplysninger som hadde vært verdifulle for oss.

 

Eutrop skriver i en hyllest til keiser Vespasian, som tjenestgjorde i legionene  i Britannia som ung og deltok i felttogene der under keiser Claudius fra år 43 og utover at han under sin militære tjeneste i England også besøkte Tule og Caledonia Orientalis, Østcaledonia. Vespasian fulgte Romerske militære enheter til Tule ytterst i Britannia som var Trøndelag.

Tule kalles fra år 295 Flavia Caesariensis. Vespasian var den første Flaviske keiser.

Vespasian var av Sabinerslekten og denne slekten sto for jernutvinningen i Noricum i Østerrike etter at keiser Claudius annekterte området. Sabinerne og Verusene hadde tilsvarende interesser i Norge. De satte i gang jernproduksjon i større skala. Vespasian var en av mange som bidro til dette.

 

Plinius:            den eldre, født i Como i Norditalia år 23, død 79 e.Kr. under Vesuvs utbrudd. Var militær-

                        kommandant i Germania og prokurator i andre provinser. Deltok som rådgiver hos keiserne Vespasian og Titus på feldttog i Germania. Skrev Naturalis historia, et verk på 37 bøker som jeg har sitert fra over. Da han døde av giftig røyk var han flåtekommandant i Misenum

Borysthenes:   Elva heter i dag Dnjepr og renner i Russland.

Hecateus:        ca. 550 - ca 480 f.Kr. Gresk historiker og kartograf som reiste i Svartehavsområdet.

Romersk mil:  1 romersk mil var 1,48 km.

Se:                   C. Plinii Secundi. Naturalis Historia bok II og bok III/IV. Artemis Verlag, München.

 

4.3.4.          Tacitus og Agricola forteller om Trøndelag.

 

Tacitus er en av de mer kjente Romerske forfattere. Det skyldes at han i boken ”Germania” skrev rosende om Germanerne og på flere områder brukte dem som forbilder for Romerne. Det passet i glansbildet man frem mot vår tid laget av Germanerne. Han levde under keiser Domitian der forfølgelse, sensur, korrupsjon og mord gjorde livet vanskelig. En av dem som fikk føle det på kroppen var Tacitus’ svigerfar Julius Agricola, som falt i unåde. Under sin tid som øverstkommanderende i Britannia besøkte han Trøndelag som Romerne kalte Thule for, som han sier, oppdraget han hadde fra keiser Vespasian gikk også dit. Trøndelag ble inlemmet i provinsen Britannia Caesariensis år 84. Helleristningene av Romerske skip ved Bardal kan være laget under dette besøket. 

 

Tacitus første bok handler om Britannia der svigerfaren var forlagt i flere omganger. Først i staben til general Suetonius Paulinus der han deltok i kampene mot Ordovicene i vest før han fikk andre oppgaver. Senere kom han på ny til Britannia som keiser Vespasians øverstkommanderende. Området Romerne kontrollerte strakte seg fra kanalkysten til Solway firth i vest og Newcastle i øst. Keiser Vespasian hadde som ung offiser besøkt  det østlige Caledonia og Tule. Classis Britannicas oppdrag  bestod nå i å legge Trøndelag inn under Britannia Caesariensis samt overvåke havet til Trøndelag og Oslofjordområdet  med maritime enheter. Seilingsruten til Tule gikk nordover langs Englands østkyst til Orkenøyene og derfra nordøst over havet til Tule.

         I boken Britannia lar Tacitus svigerfaren bl.a. fortelle om sine opplevelser der. Vi skal sitere noen korte utdrag som forteller om våre områder. Etter kampene mot Britene i England  seilte Agricola og Tacitus med Classis Britannica mot nord til Tule i år 84. Tacitus forteller:  …….Tilsyne kom Thule for oppdraget gikk endog hit. Vinteren sto for døren. Det sies at havet om vinteren blir stivt noe som gjør det umulig å befare for roende. Vindene klarer heller ikke å bevege det. Jeg tror dette er fordi de land og fjell som skaper vind og storm er sjeldne der og fordi den dype masse til det uendelige havet er tung å sette i bevegelse. Dette verk skal ikke egnes til havets og tidevannets natur dette har mange fortalt om før.. …….…Men en ting vil jeg si at ingen steder er havets herredømme så vidt utstrakt bærer så mange strømmer hit eller dit. Det slår ikke bare mot stranden for å flyte tilbake men strømmer langt inn i landet og omgir det. Selv mellom fjellkjeder og berg trenger det seg inn som om disse var endel av det. …….

 

Classis Britannica patruljerte kyst- og havområdene mellom den engelske kanal og Tule, dagens Trøndelag. Tacitus utsagn forteller om Romersk nærvær i Norge. At det er Norskekysten han snakker om ser vi av at skipene dro nordøstover fra Orknøyene og at fjordene i Tule er islagt om vinteren. Agricola forteller om et enormt hav og beskriver Norskekysten der fjordene skjærer seg inn mellom fjellene og går langt inn i landet. Om været i Britannia sier han:

 

……Himmelen er formørket av hyppig regn og tåke. Streng kulde er ukjent der……

 

Så forteller han om forholdene ytterst i Britannia:

……..Ytterst i Britannia er natten om sommeren kort og så lys at man bare merker svak forskjell mellom dagens slutt og neste dags begynnelse. Ja, man forsikrer at hvis det er skyfritt ser man hele natten solen, den går ikke under og opp igjen men beveger seg langs horisonten………

 

Det å se solen bevege seg langsmed og over horisonten midt på natten i Britannia kan ikke oppleves i England. Det er gjort i området Ytterst i Britannia som var nord i Norge. For oss er Tacitus viktigste opplysning at Norge i år 84 ble kontrollert av Romerne fra England der keiserbyen Eboracum, York, var hovedkvarter for Legio IX. Deler av legionen var forlagt i Norge. Det er årsaken til York’s spesielle forhold til Norge, og grunnen til at den del av legionen som var forlagt i York bare var halve styrken. Den andre halvdel av legio IX var forlagt forskjellige steder i Norge. De eldste skriftlige fragmenter omtaler Britannia som et havområde med øyer rundt. Albion, England, er den sentrale øya i vest mens Tule er den ytterste øya i nord. Dette finner vi og hos Tacitus og Plinius. Hvor Romernes Tule lå på denne tiden blir slått utvetydig fast av Ptolemaios, som vi skal se i neste avsnitt.

 

Agricola:         Julius, år 40 – 93 e.Kr..Romersk general som fullførte erobringen av Britannia.

Tacitus:           Publius Cornelius år 56-117 e.Kr.. Romersk senator og historiker.

Suetonius Paulinus: General, romersk guvernør i Britannia fra år 59. Nedkjempet Boudica år 61.

Eboracum:      Romernes navn på York, grunnlagt av Legio IX år 71 e.Kr. i en eburovikisk koloni.

Legio IX Hispana:  Opprinnelig fra Spania. Kom til Britannia fra Panjonia i år 43. Hovedkvarter i Ebora-

Cum /York fra år 71 der halve styrken senere var forlagt. Forsvinner sporløst etter år 108.

 

Se:                   Cornelius Tacitus. AGRICOLA.  Artemis & Winkler Verlag, Düsseldorf.

4.3.5.          Ptolemaios fra Alexandria. Hans steder i Norge år 150.

 

Trajan var den av keiserne som la de største landområder under Rom. Han var født i Bætia sør i Spania og tilbrakte mange år i Germania før han ble utropt til keiser. Som keiser erobret han Dacia og dro deretter til Asia der han gikk løs på Partherne som han overvant og ga ny konge. Deretter fortsatte han til Persiabukta der han hadde samtaler med Vaner fra Kaniska’s India om bl.a. transportruter mellom India og det østlige Middelhav og om overføring av prosessekspertise for Serisk stål til Skandinavia.

Under Trajan var Romerriket på det største. Det var vanskelig å ha oversikt over og styre og administrere et rike av denne størrelse. Behovet for en modell, et kart over riket var stort. Ptolemaios i Alexandria laget på oppdrag et kartunderlag som bestod av mer enn 8000 steder med astronomiske posisjoner, der ca. 25 av stedene lå i Norge. Ptolemaios følger tradisjonen tilbake til Pytheas og omtaler Norge som en del av Britannia. Hans verk omfatter datidens kjente verden og er, selv om det er unøyaktig, av uvurderlig betydning. Men han er lite anerkjent av våre eksperter. Det sier noe om deres forståelse av de forhold og forutsetninger Ptolemaios arbeidet under for snart 2000 år siden.

 

I Alexandria lå verdens ledende videnskapelige senter. Fra år 300 f.Kr. til 400 e. Kr. arbeidet de fremste videnskapsmenn her og her lå biblioteket med den største samling av antikke bøker. Datidens fremste karteksperter arbeidet i Alexandria. I årene som var gått siden Dichaiarchos første kartideer hadde Erathostenes, Hipparch, Marinus fra Tyrus og andre arbeidet med å forbedre metodene.

 

Romernes kartoppdrag gikk til Claudios Ptolemaios som arbeidet som geograf, kartograf, matematiker og astronom i Alexandria mellom år 125 og 160. Man ønsket et kart over det Romerske rikets provinser. Underlaget som trengtes var delvis fremskaffet av Romerne.

Videnskapsmennene den gang delte den tenkte sirkelbuen fra ekvator til polene i 90 breddegrader. Ekvator, den tenkte sirkel rundt jorden der solen sto loddrett over når natt og dag var like lange, delte de i 360 lengdegrader. De sa videre at solen brukte 24 timer rundt jorden. Dermed tilsvarte 1 time 15 lengdegrader. Lengdegrad 0 tenkte de seg i havet vest for Kanariøyene mens breddegrad 0 var ekvator. I våre kart går 0-meridianen gjennom Greenwich ved London. Forskjellen i lengde mellom London og den vestligste av Kanariøyene er hos Ptolemaios 20 grader. Trekker vi derfor 20 grader fra Ptolemaios lengdegrader for et sted i Europa får en stedets lengdegrad relatert til Greenwich. Dermed kan en finne stedet i et moderne kart.

 

Kartverket Geographike hyphegesis var ferdig år 150. Ser en på Ptolemaios kart og posisjoner provins for provins innen det Romerske riket var nøyaktigheten tilfredsstillende for oppdragsgiverne. Verket inneholdt og en bruksanvisning som beskrev hvordan et plant kart kunne tegnes og hvordan en kunne lage en kulemodell av jorda, en globus. Verket har samme inndeling som stormaktenes administrative enheter. Romerrikets provinser og Parterrikets satrapier finnes i adskilte kapitler.

 

Vi skal gå inn i kapitlet for den senere Dioecese Britannia.  Dette inneholder posisjoner for steder i Norge. For å ha oversikt over nærområdene må vi og ta med noe fra kapitlet om Germania. Det finnes mer enn 50 bevarte kopier og for stedsnavn og posisjoner er det viktig å sammenligne flere kopier for å luke ut feilskriving og misforståelser. Det finnes ingen komplett oversettelse av verket bare avsnitt som har vært interessante for den enkelte oversetter er tatt med. Ptolemaios skriver innledningsvis:

 

………..Sydgrensen av den kjente verden begrenses av breddegraden 16 og 5/12* sør for ekvator.  Dette er samme antall grader som Meroe er nord for ekvator. Nordgrensen er bestemt av breddegraden 63* nord for ekvator som går gjennom øya Thule. Slik er breddeutstrekningen av den kjente bebodde verden på 79 og 5/12*, eller i runde tall 80*...

……Østgrensen av den kjente verden er meridianen som kan trekkes gjennom metropolen Sinai (Hanoi ?). Den krysser ekvator 119 og 1/2* eller omtrent 8 timer øst for meridianen som går gjennom Alexandria. Vestgrensen av den kjente verden går ved meridianen som kan trekkes ved de velsignede øyer som er 60 og 1/2* eller 4 timer vest for meridianen gjennom Alexandria. Til sammen er dette 180* eller 12 timer fra den østligste meridian…

 

For 2000 år siden kjente man verden mellom Kanariøyene i vest og Kina, Sinai, i øst, og

fra Tule, Trøndelag, i nord til dagens Mosambik og Angola i syd. Man kjente halve jord-kulen. Baksiden av kula mellom Kina og Kanariøyene og Tule og Meroe var ukjent.

 

Ptolemaios kaller øya England for Albion. Den var sentral i Romernes Britannia. Som utgangspunkt for kartet over Britannia brukte Ptolemaios London. Posisjonen for London var beregnet i forhold til Gesoriacum på sørsiden av kanalen. Gesoriacums posisjon var beregnet i forhold til ekvator og den vestligste av Kanariøyene. Nå var den beregnede avstand fra ekvator til Gesoriacum i nord-syd retning feil slik at England og Nordsjøkysten kom 2 grader for langt nord. Det skyldtes at avstanden mellom Cap St Vicente og Cap da Roca i Portugal enten ble antatt å være 50% lenger enn den er eller at Ptolemaios avstander nordover, som var målt fra St. Vicente, ble avsatt fra da Roca. For oss er dette en nyttig feil som vi skal se. Forskjell i geografisk lengde mellom to steder bestemte man ved å måle forskjellen i tid for soloppgang eller solnedgang mellom stedene. En forskjell på 1 time betydde at de lå 15 lengdegrader fra hverandre i øst-vest retning.

 

Avansert tidsmåling ble for 2000 år siden utført med Vannklokker. De nøyaktigste besto av 3 kar over hverandre. Det nederste hadde en flottør med en viser festet til som fløt i karet. Viseren pekte på en timeskala. Fra det øverste karet rant rikelig vann ned i det midterste slik at det bestandig var fylt. Dermed hadde en konstant trykk ved hullet i bunnen av dette karet der vann dryppet ned i karet med viseren. Skalaen ble laget etter at man hadde målt høyden vannet steg til fra en soloppgang til den neste som tilsvarte 24 timer. På den måten oppnådde en at viseren steg oppover med konstant hastighet. Hvis en startet klokka ved soloppgang ett sted og holdt den i gang til den var flyttet til et annet sted kunne en ved å lese av klokka ved soloppgang her bestemme forskjellen i tid mellom stedene og ut fra det beregne forskjellen i lengdegrader mellom stedene.

 

I Europa måtte Ptolemaios som oftest basere sine posisjoner på avstander oppgitt i rutebeskrivelsene. Ofte visste han bare hvor lang reisetiden mellom stedene var og måtte ut fra den regne ut avstanden i stadier og grader. Vi forstår at unøyaktigheten i posisjonene måtte bli stor. Breddegraden ble målt relativt nøyaktig med en Gnomon. Problemet var at slike breddegrader ikke stemte med breddegrader beregnet fra vurderte avstander og reisetid. Ptolemaios måtte tilpasse på skjønn hvilket var et vanskelig og møysommelig arbeid. Derfor kan en ikke dømme ut fra dagens mulighet for nøyaktighet. En må heller beundre de provinsbilder han skapte. Når det gjelder navnene han benyttet var det navn som var i bruk dengang. At mange for oss er vanskelige å forstå betyr ikke at de er gale.

 

Med London som utgangspunkt regnet Ptolemaios ut lengde- og breddegrader for steder langs veiene som gikk fra London. Han forutsatte at London og York begge lå på den 20-ende lengdegrad og brukte den som basis for England. Nå ligger York vest for London. Konsekvensen av dette var at Nordengland i hans kart ble rotert mot øst om London i forhold til våre kart. Dermed kom Skottland for nær Sørvestlandet. Havet mellom Rogaland og Skottland ble i hans kart innskrenket til et sund med en bredde på 1 lengdegrad. Dette ble slik fordi lengdegraden til Stavangerområdet ble beregnet med Vannklokke i forhold til London. Den er derfor tilnærmet riktig.

 

Posisjonene for stedene i Sørnorge har Ptolemaios tatt fra minst 3 kilder. Den første har angitt breddegrader i forhold til Skottland og ikke fra målte solhøyder. De andre to oppgir breddegrader fra målte solhøyder og lengdegrader relatert til London. For Tule er breddegradene og basert på målte solhøyder. Den nøyaktighet koordinatene til stedene i Norge er oppgitt med viser at en dyktig videnskapsmann med tilgang til datidens beste instrumenter har stått for posisjonsbestemmelsene her. Det er brukt Gnomon for å måle solhøyde og vannklokke for å bestemme tid for soloppgang i forhold til London.

 

Ptolemaios henviser ofte til Tule. Her gikk nordgrensen for den bebodde verden. Han skriver at meridianene gjennom Tule, Rodos og Alexandria er de sikreste og mest nøyaktige. Mange mener at Tule var et tenkt sted som bare eksisterte i de gamles fantasi. Ordet betød i det Fokeiske språk  Det Fjerne og kan ha vært brukt om mange steder. Uten kartreferanser er det derfor vanskelig å avgjøre hvor Tule lå. Når det gjelder Romernes Tule som Ptolemaios skriver om ved år 150 oppgir han astronomiske kartreferanser for områdets utstrekning. Han skriver:

 

…..nord for Alouionoz (Øya England) ligger Orkadez (Orkenøyene) ca. 30 i tallet. Langt ovenfor disse ligger Thulæ (Tule).

Vestligste punkt:   Lengde: 29* 00'            Bredde: 63*00'  (* = grader)

Østligste punkt:    Lengde: 31*40'             Bredde: 63*00'

Nordligste punkt: Lengde: 30*20'             Bredde: 63*15'

Sørligste punkt:    Lengde: 30*20'             Bredde: 62*40'

 

Han oppgir lengde- og breddegrader for Tules ytterpunkter. Breddegradene tilsvarer dagens breddegrader. Tule lå på 63* nord. Trekker vi 20* fra Ptolemaios lengdegrader får vi lengdegrader relatert til Greenwich. Hans Tule lå innenfor følgende punkter :

 

Vestligste punkt:   Lengde:   9* 00'            Bredde: 63*00'  (* = grader)

Østligste punkt:    Lengde: 11*40'             Bredde: 63*00'

Nordligste punkt: Lengde: 10*20'             Bredde: 63*15'

Sørligste punkt:    Lengde: 10*20'             Bredde: 62*40'

 

I et kart ser vi at koordinatene stemmer med Trondheimsfjorden og Trøndelag. Ptole-maios skriver at dagens lengde er 20 timer midt på sommeren i Tule. Det stemmer og bra for Trøndelag. Avstanden fra sørsiden av Hitra til Verdalsøra er ca. 2*40’. Det er det samme i øst-vest-utstrekning som Ptolemaios oppgir for Tule. 63* kan oppfattes å være ca. 30’ for langt syd når det er Trondheimsfjorden som menes. Men skal vi være pirkete må vi og ta hensyn til jordaksens helling da og nå. Ptolemaios posisjoner viser at Tule var landet rundt Trondheimsfjorden. Vi husker i den forbindelse Agricolas sjøreise nordøstover fra Orkenøyene der Tule steg opp av havet. Vi husker og Melas ord om at Tule ligger nord for Belgernes kyster. Møringene, Morinii, var Belger. Sør for dem i Gulen bodde og mennesker som var kommet fra Gallia Belgica.

 

Ptolemaios deler området greske sjøfolk kalte Caledonia i en vestlig og østlig del. Havet imellom kaller han To-kaledoniahavet. Vestkaledonia er Skottland, Østkaledonia er Sørnorge. I kapitlet om Britannia oppgir han posisjoner for steder langs kystene av de to Kaledonia. Han starter fra Skottlands nordligste nes Dunnet Head og nevner disse steder:

 

1.      Novantum Chersonesos                   21*     Øst            61*40’  Nord

 

2.      Perigonios Kolpos                           20*30’               60*50’    

 

3.      Epidion akron                        23*                     60*40’    

 

Epidion akron, norsk  Ytter-neset er Skottlands østligste nes ved dagens Peterhead.

Deretter følger steder som ligger øst for To-caledoniahavet rundt kysten av Sørnorge. Kilden han her benytter har relatert breddegradene for disse stedene til Skottland. De er derfor ca. 2* for store. I listen som følger har jeg korrigert dette. For sjøfolkene som seilte fra den Europeiske nordsjøkyst eller fra England til Sørnorge var posisjonene tilsyne-latende riktige fordi alt var forskjøvet like mye. I praksis var posisjonene brukbare så lenge en ikke målte solhøyde. Ptolemaios angir følgende landemerker rundt Sørnorge:

 

4.     Lemannonios Kolpos             24*                     59*10’    

        

5.  Longou potamou ekzolai                 24*30’               58*40’    

 

6.  Itios potamou ekzolai             27*                     58*45’    

 

7.  Ouolas kolpos                        29*                     59*30’    

 

8.  Nabarou potamou ekzolai      30*                     58*30’    

 

9.  Tarouedonum, Orcas              31*20’               58*         

 

Vi skal forsøke å bestemme hvilke steder dette dreier seg om.

 

     4. Lemannonios kolpos.

Dette er ut fra posisjonen samme bukt som Pytheas kalte Metuonis. Vi er i Boknfjorden. Lemannonios var det greske navn på folket som bodde ved Genfer-sjøen som Romerne kalte Lacus Lemanus. Dette navnet på Boknfjorden indikerer at Cæsar og de Romerske herskere etter ham deporterte folk som bodde ved Lacus Lemanus som slaver til tinnfeltene i Ryfylke. Spor etter dem finnes bl.a. på Åmøy, hvis navn er en fornorsking av Faukenes Omelos, Fangeøya.

 

5.     Longou potamou ekzolai.  

Longou elvas munning i sjøen. En elvemunning der tidevannet går et stykke inn, ikke en elv som går bratt i sjøen. Navnet ligner på Ogna på Jæren. Munningen var vel her slik at en kunne ro opp i elven. Lengdegrad 24*30’ stemmer rimelig bra. Jeg vil tro elva som menes er Ogna på Jæren.

 

6.     Itios potamou ekzolai.  

Itios elvas munning. Dette var en lignende elvemunning der en kunne ro opp i elva. Ut fra posisjonen er vi i Arendalsområdet. Navnet antyder at det ble drevet tinn-utvinning ved elva. Jeg tror det er Nidelva Ptolemaios mener. Navnet It kan være avledet av cass-itis og ligner Nid. Elva førte nordover til Nisserdal, Fyresdal og mot Kviteseid. Disse navnene kan ha fokeisk opprinnelse.

 

7.     Ouolas kolpos, betyr Forgårds-fjorden.

Navnet henspeiler på en stor åpen plass med bebyggelse rundt eller det kvinnelige kjønnsorgan. Posisjonen viser Oslofjorden. Den er et markert landemerke og herfra gikk tråkk til forskjellige områder i innlandet.

8.     Nabarou potamou ekzolai.

Navarou elvas munning 1* øst for midten av Oslofjorden på 58*30’ må være Glommas munning ved Fredrikstad og Sarpsborg.

 

 

 

9.     Tarouedonum/Orcas.

Det østligste sted og endepunktet for seilingsruten. Det ligger 30’ syd for Glommamunningen og kan stemme med Tanum på den Svenske vestkysten. Lengdegraden er ca. 1* for stor. Feilen kan ha flere årsaker. Tanum ß Tarvedonum.

 

Orcas. var et sted det ble drevet fangst på hval. Orcas betyr spekkhogger og

Ptolemaios’ Orcas var Hvalerøyene.

 

Disse stedene ligger ifølge Ptolemaios langs kysten av det Østlige Kaledonia, på nordsiden av det Germanske hav. Om dette havet sier han at det i syd grenser til Germania i øst til det Kimbriske horn som var Jylland. Videre oppgir han steder langs samme seilingsrute men i motsatt retning, fra Tarvedonum rundt kysten til Stavanger og vest over Tocaledoniahavet til Skottland, derfra sørover langs den Engelske østkyst til London. Denne kilden har basert breddegradene i Norge på målte solhøyder. En videnskapsmann har stått for målingene.

 

Ved å benytte breddegradene for stedene slik de var målt i Norge fikk Ptolemaios et problem. Jylland, med vurderte posisjoner, kolliderte med Sørlandet. Ptolemaios forsto at noe var feil men hvor feilen lå hadde han ingen mulighet til å finne ut. Han antok imidlertid at feilen lå i posisjoner vurdert ut fra avstander og reisetider mellom steder i Europa og stolte på at breddegradene rundt Sørlandet og i Trøndelag, basert på måling av solhøyder, var riktige. For å unngå kollisjon mellom Nordjylland og Sørnorge dreide Ptolemaios Jylland østover om roten til halvøya dannet en vinkel på ca. 30 grader med den Tyske Østersjøkyst. For å unngå kollisjon mellom Jylland og Vestsverige ble Sverige flyttet østover. Det kan være grunnen til at lengdegraden han oppgir for Tarvedonum er for stor. Det viktigste var at kartunderlaget for det Romerske Britannia var riktig, derfor måtte Vestsverige og Jylland vike for Sørnorge. Her er stedene mellom Tanum og Stavanger:

 

10.    Etter Tanum kommer

Ouirouedroum akron              31*                    60*       

 

11.    Ouerouzioum akron               30*30’               59*20’  

 

12.    Ula potamou ekszolai             30*                     59*40’  

 

13.    Oksthe ypsele                         29*                     59*30’  

 

14.    Lochsa potamou ekszolai       28*15                 59*20’  

 

15.    Ouarar eischusis                     28*                     59*20’  

 

16.    Touesis eischusis                    27*                     59*       

 

17.    Kailios potamou ekszolai       27*                     58*45’  

 

18.    Deoua potamou ekszolai                 26*                     58*35’  

 

19.    Taizalon akron                       25*30’               58*30’  

 

20.    Taoua eischosis                      25*                     58*50’  

 

Vi skal som tidligere forsøke å bestemme hvilke landemerker som menes.

 

10.    Ouirouedroum akron.

Birvedrum neset. For lyden v skrev Ptolemaios ou. Bokstavtegnet skiftet senere lyd til b. Etter posisjonen var dette lengst nord og øst i Oslofjorden. Havna her inne lå der Oslos eldste bebyggelse lå, ved munningen av Lo-elva. På Latin kaltes havna Ostia locus, havneplassen. Birvedrumneset kan ha vært Nesodden.

 

11.   Ouerouzioum akron.

Berozium neset. Det ligger litt syd og vest for det første. Bærum kan avledes av Berozium og neset kan ha vært ved Le-angen, sjøbukta i Asker. Navnet kan bety at Verusene som var entreprenører på linje med Sabinerne hadde interesser her og behersket området. Veruzium à  Bærum = hos Verusene àVerusland.

 

12.    Ula potamou ekszolai.

Elvemunning. Posisjonen er vest for Berozium ved Sande innerst i Sandebukta. Skal dette stemme må det ha vært en elvemunning her for 2000 år siden. Kan det tenkes at Drammenselva hadde utløp her før morenen ved Svelvik ble gravd over. Ula betyr elv på gammel gresk og vest for elva, i Holtefjell og over mot Kongsberg hadde danene lenge utvunnet metaller med slaver stasjonert i Bingen.

 

13.           Okste ypsele.

Navnet betyr noe slik som stranda med tårnet. Stedet kan ha vært ved våre dagers Tønsberg, og tårnet det siktes til kan ha vært Slottsfjellet.

 

14.           Lochsa potamou ekszolai.

Lochsa elvemunning. Navnet ligner Lågen. Posisjonen stemmer med Numedals-lågen men antyder at man rodde langt opp i elva for 2000 år siden. Fullt utskrevet var navnet laugs-aqua à Lochsa. Elva var en innfallsport Danene brukte for å komme til det metallområdet ved Kongsberg som de utnyttet fra ca. år 1600 f.Kr.

 

15.           Ouarar eischusis.

Ouarar fjorden. Navnet uttales Hvarar. Ut fra navn og posisjon har vi seilt inn i Nordsjø til Gvarv. Stedsnavnet Gvarv ligner Hvarar. For 2000 år siden kunne havgående skip seile inn i Nordsjø og ro videre til Notodden. Også her hentet Daner og Fauker metaller.

 

 

16.           Touesis eischusis.

Tvesis fjorden. Navn og posisjon viser at vi befinner oss i Tvedestrandområdet.

 

17.           Kailioz potamou ekszolai.

Kailioz elvens munning. Kailioz betyr den gode. Her må det derfor ha vært verdifulle varer å hente. I forrige rutebeskrivelse tydet navnet på at Nidelva ved Arendal var en elv der det ble hentet tinn. Posisjonen antyder samme elv.

 

18.           Deova potamou ekszolai.

Deova elvas munning. Navnet Deova eller Teoua ligner Tova. Ved Kristiansand har vi Tovdalen og Tovdalselva og den oppgitte posisjon stemmer relativt godt med Kristiansand.

 

19.    Taizalon akron.

Navnet forteller at man skal passere 4 markerte nes langs ruten videre vestover. Posisjonen som er oppgitt er den sydligste langs seilingsruten, rundt Lindesnes. Antall nes kan vel og stemme. Det første var rett etter Kristiansand, det 4-de var vest på Lista. For Taizalon akron er det i noen håndskrifter skrevet 27* i andre 25*. Dette kan avhenge av om man kom fra vest eller øst. I tillegg er bokstaven for tallene 5 og 7 svært like, og skrevet for hånd var de lette å forveksle. Jeg har benyttet 25* da jeg regner med det var det sørligste nes posisjonen gjaldt for.

 

19.           Taoua eischusis.

Posisjonen antyder et sted innerst i Boknfjorden og navnet sier at dette var elvemunningen ved Tau. Breddegraden er litt liten og er ikke beregnet fra målt solhøyde. Tau var kongsgård i vikingetiden med forbindelse til York. Det er sannsynlig at man også her skipet ut tinn i århundrene før og etter Kristus.

 

Ptolemaios landemerker med navn og posisjoner finner vi igjen i dagens kart. De fleste navnene drar vi kjensel på. Like viktig som navn er den kystlinje som fremkommer når posisjonene plottes inn i kartets rutenett. Linjen mellom landemerkene følger kysten rundt Sørnorge. Elvemunninger og fjorder som er nevnt passer. Kystlinjen vi får er en bue der avstanden fra øst til vest er 6 til 7 lengdegrader mens avstanden nord-syd er ca. 2 breddegrader. Ptolemaios oppgir navnet på 2 folk i det østlige Kaledonia. Han skriver:

 

…..Nedenfor det nordligste Caledonia bor Ouacomagoi, deres steder er :

 

21.    Bannatia                                 24*                     59*30’           

 

22.    Tamia                                     24*30’*              59*                

 

23.    Touesis                                   26*45’ “              59*10’               

 

24.    Pteroton stratopedon             27*15’ “              59*20’          

 

På disse stedene kalles befolkningen Vacomager som kan ha vært Vaner. Er det riktig viser det at Vanene som vi skal høre mer om hadde inntatt ledende roller rundt kysten i vest år 150 da Ptolemaios kartverk var ferdig. Vi skal se hvor disse stedene er i dag.   

 

20.           Bannatia.   B ble uttalt som V, navnet var derfor Vannadia. Stedet lå nord for Orre og Time på Jæren og kan ha vært navn på Vanenes høvdingsete på øya. Ordet for øy på latin var insula. Stedsnavnet Sola er avledet av insula. Insula à Sola.

 

21.           Tamia.

Tamia tilsvarer Time på Jæren og posisjonen stemmer. Navnet kan være gitt av Fauker og betød i deres språk  Ved kanten.

 

22.           Touesis.

Touesis uttales Tvesis. Navnet ligner på Tveit, is er den greske endelsen. Bredde-graden stemmer godt med Tvedestrandsområdet mens lengdegraden er i minste laget. Allikevel kan vi anta at dette var ved Tvedestrand.

 

23.           Pteroton stratopedon.

Navnet er gresk og beskriver et høyt sted omgitt av vinger. Sånn sett kunne en umiddelbart tenke på et fuglefjell. Posisjonen sier at vi er i området ved Risør. Kanskje ved Gjernestangen.

 

Fra en annen kilde som synes å være greskspråklig skriver Ptolemaios at helt vest i det østlige Caledonia  bor Ouenicones. Ptolemaios skriver at  deres sted er :

 

25.    Orrea                                      24*                     58*45’          

 

      ……Lenger øst ligger Tæssalon neset og stedet

 

26.    Deouana                                 26*20’                59*              

 

Veniconene kan ha vært Vender, samme folk som Plinius kalte Rugiones.  I dag sier vi Rogalendinger. På Lista ligger Vanse som har den Venetiske endelsen –se og kan være brukt av Vender.  Vi skal se på navnene.

 

25.    Orrea.

Stedsnavn og posisjon viser at dette var Orre på Jæren. Navnet er antagelig gitt av Faukene. Ordet betyr steinete. Det som har vært steinete var vel stranda og jorda. Vi kan jo tenke oss hvordan Jæren så ut på denne tiden. Stedet er nevnt i

Notitia Dignitatum som et sted for Familia Cæsaris som lå direkte under keiseren.

 

24.           Deouana.

Devana kan ha noe med Vaner å gjøre. Posisjonen er vanskelig det kan ha vært ved Otra eller i Setesdal. En kan tenke seg Vennesla men det kommer av Venicones, Vender. Elvenavnet Otra er gitt av Vender som kom fra den Tyske Østersjøkyst der elva i dag heter Oder. Kanskje var Ptolemaios navn Deouena.

 

Noe som har forvirret mange er posisjonen Karl Müller oppgir for Orkenøyene. Breddegraden stemmer, men lengdegraden 30*, er 10* for langt øst. Ptolemaios bruker navnet Orcadez om Orknøyene og Orcas om hval og Hvaler. Disse ordene har Karl Müller forvekslet slik at når Ptolemaios skriver at Orcas finnes ved Tarvedonum har Müller trodd Orknøyene lå der. Det Ptolemaios virkelig skrev var at det var hval og hvalfangst der. Ptolemaios skriver ellers i teksten at Orkenøyene ligger rett nord for England på samme lengdegrad som London og York, nemlig 20*.

 

Mange reagerer på at steder som tilhører fastlandet omtales som øyer. Dette er og tilfelle for Tule. Da må vi huske at en som kom over havet mot nytt land kun så det jordens krumming tillot en å se. Ptolemaios kilde når det gjelder Tule kom seilende fra England. Tule ble av mangel på oversikt oppfattet som en øy. Ordet øy om Tule sier oss at Trøndelag hadde forbindelse over sjøen til England.

 

Det som skiller Ptolemaios fra de andre vi har sitert, bortsett fra Pytheas, er at han angir posisjoner for stedene med astronomiske kartreferanser slik vi bruker dem i vår tid. Dermed har hans opplysninger større tyngde enn Tacitus og Plinius beretninger. Vi kan på kartet se hvor stedene hans lå. Hvis navnene i tillegg ligner dagens navn øker sikkerheten for at Ptolemaios og vi snakker om samme sted.

 

Går vi inn i kapitlet om Germania finner vi opplysninger om folk på Nordjylland og i Sverige. På vestsiden av Nordjylland bor Chaloi, på østsiden bor Cimbroi lengst nord mens Charoudes holder til lenger syd. De første Haloi eller Hadui kan være Hader. Cimbroi er kimbrer og Charoudes var Haruder eller Heruler. Vest i Sverige bor Chaideinoi, Hædiner > Hader i Halland. På østkysten bor  Firaisoi, Firesi > Friser. Lengst nord bor Finnoi, i midten Goutai, Daukiones og Leuonoi, Goter, Daker og Hillevioner.

 

Ptolemaios skrev at han anså posisjonene for Rhodos, Alexandria og Tule for å være de sikreste. På Rhodos hadde Hipparch fastlagt posisjonene. I Alexandria levde og arbeidet Ptolemaios selv og hadde utført målingene. Hvem kan ha foretatt målingene i Norge siden Ptolemaios stolte på dem. Kanskje var det hans forgjenger Marinus fra Tyrus. Han levde i siste halvdel av det første århundre etter Kristus og kan ha fulgt Classis Britannica til Tule. Ptolemaios overtok Marinus samlede underlag.

 

Fig. 32. side 125, viser et kart over det Romerske Britannia basert på Ptolemaios posisjoner. Mellom Vestkaledonia, Skottland, og Østkaledonia, Norge har havet hos Ptolemaios en bredde på 1 grad. Dette havstykket kaller han To-caledoniahavet. Hvis vi i dette kartet forskyver England, (Irland, Gallia og Germania’s nordkyster må og forskyves) 2 grader mot syd mens vi holder Østkaledonia og Tule fast og deretter roterer Nordengland vestover om London som sentrum får vi et kartbilde som stemmer med virkeligheten.

 

Tule, Trøndelag, oppfattet Ptolemaios som en øy lengst i nord ved den 63 breddegrad. Merk dere og at han ikke angir kystlinjen slik jeg har tegnet den, bare steder langs seilingsruten. Men knytter vi stedene sammen får vi en kystlinje som passer med kysten rundt Sørnorge. Posisjonene angis med tilnærmet riktige breddegrader og stedene ligger med tilnærmet riktig avstand østover fra London. Det at skipsruter til vårt område er så vidt detaljert beskrevet er en indikasjon på områdes betydning for Romerne.

 

Romernes Britannia deler Ptolemaios år 150 i en vestlig og en østlig del som er  adskilt av To-caledoniahavet. Den østlige del, Britannia Caesariensis, besto av Sørnorge og Tule. Tule ble, som vi husker fra Agricola’s beretning, senest lagt inn under Romerriket år 84 av Flavierne, og bestod av Trøndelag og områdene lenger nord. På Fig. 33 under er Ptolemaios’ steder angitt med astronomiske posisjoner lagt inn i kartets rutenett rundt sørkysten av Britannia Caesariensis. Linjen som kan trekkes mellom stedene fra Banatia til Tarvedonum følger kysten rundt Sørnorge og vi kjenner igjen navnene.

 

ptolsørnorge 

Fig. 33.        Sørkysten av provinsen Britannia Caesariensis med noen av Ptolemaios steder.

        provinsenbritanniaptol

  

                Fig. 32.               Det romerske Britannia slik Ptolemaios definerer det år 150.

 

Claudius Ptolemaios: Ca. 100 – 168 e.Kr., gresk matematiker, astronom og geograf I Alexandria.

Alexandria:  By i Egypt, grunnlagt av Alexander den store 331 f.Kr. under hans felttog til Persia og India.

Dichaiarchos:               fra Messene,  326 – 296 f.Kr.. Gresk astronom / geograf. Mente jorden var en kule.

Marinus fra Tyrus:      70 – 130 e.Kr..Fønikisk matematiker og geograf som grunnla den

             matematiske geografi. Ga hvert sted en lengde- og bredde-grad.

 

Geographike Hyphegesis: Ptolemaios geografiske verk som inneholdt ca. 8000 steder med astronomiske

                   lengde- og breddegrader og ga en oversikt over befolkningen på stedene. 

 

Se:       -  C. Müllerus. Claudii Ptolemæi Geographia.  Alfredo Firmin Cidot, Paris.

-  J.L. Berggren, A. Jones.  Ptolemy’s Geography, The Theoretical Chapters. Princeton & Oxford.

            -  A.M.Hirt: Imperial mines and quarries in the roman world.

            -  O.A.W. Dilke. Greek and Roman Maps.  The Johns Hopkins University Press.                     

4.3.6. Septimius Severus, Caracalla og Diocletian i Norge.

 

Forsvarslinjen nord i Britannia med Hadrians mur hadde dempet Skottene’s angrepslyst. Men frem mot år 200 hadde nye generasjoner med stridslyst vokst opp. Muren var angrepet og steder på sørsiden var blitt plyndret. Keiser Septimius Severus ga den nye guvernøren Seneco i oppdrag og reparere muren. Arbeidene startet år 205 og var ferdig år 207. Det som da gjensto var å straffe Skottene nord i det sentrale Skotland som hadde stått bak angrepene. Seneco skrev et brev til keiseren år 207 der han ymtet frampå om en straffeekspedisjon ledet av keiseren. Septimius Severus hadde fremdeles militære ambisjoner og selv om han nå var syk responderte han omgående. Vage beretninger om felttoget finnes i Herodians og Dio Cassius bøker, men innholdet er tynt. De var fiendtlige overfor Severus og la vekt på at hans aksjoner skulle fremstå som mislykket. Nå finnes det andre kilder som kaster lys over det som skjedde. Innskrifter på minnetavler i Rom, mynter preget av Severus og hans sønn Caracalla, samt arkeologiske vidnespyrd som kaster lys over felttog og flåteferd.

 

Straffeekspedisjonene til det sentrale Skottland fant sted år 208 og 209 og nevnes av Herodian og Dio. En vegginnskrift fra Rom forteller at Severus overførte enheter fra den Germanske Rhinflåte og den Mösiske og Panjoniske flåte fra Donau, til Britannia. Sammen med Classis Britannica, den Britiske flåte, var dette en stor flåtestyrke som ble kommandert av admiralen for Classis Britannica. En flåtestyrke av denne størrelse var ikke samlet sammen for å krysse en elv, men for å krysse over havet til Norge.

 

Arkeologiske funn ved havna i South Shields på sørsiden av Tynemunningen viser rester etter en stor forsyningsbase der det bl.a. var korn for 20000 mann i 6 måneder. Blysegl viser at disse lagrene var ferdig bygget og fyllt år 209. Pregede mynter fra år 209 og 210 viser to typer broer og to guder. En mynt med Severus viser en bru over en elv med brutårn på begge elvebredder, og elveguden Neptun. En mynt for Caracalla, Septimius sønn, viser en bro av båter og havguden Oceanus. Dette tolkes som at Septimius ledet straffeekspedisjoner til det sentrale Skottland, mens hans sønn Caracalla ledet en flåteferd øst over havet til Britannia Caesariensis, Norge. Flåten som var samlet ved Tynemunningen var havgående skip beregnet på å krysse Oceanet. Guden Oceanus på Caracallas mynter indikerer dette. Oceanus ville som de store havs gud blitt fornærmet hvis han var degradert til elvegud. Broen av skip på Caracallas mynter førte til provinsen på andre siden av To-caledoniahavet. Omfanget av forsyningene som var plassert i havna, nok til 20000 mann i et halvt år, gir en indikasjon på styrken  og antall soldater som deltok.

 

Dio forteller at Septimius døde i York i Britannia  den 4.de Februar år 211 og at Caracalla forlot Britannia høsten 211. Caracallas flåteferd fant sted år 210 og 211. Jernutvinningen på Østlandet kan da ha blitt reorganisert. Senteret for drift og transport ut kan ha blitt utvidet fra Hov i Land til Jorekstad ved Lillehammer. Senere kom avdelinger i Lomen i Valdres og Lom ved Vågåvatnet. Disse steder satt nå Romerske riddere med soldater og folk fra Familiae Cæsaris og ledet og overvåket jernutvinning og transport.

 

År 212, etter å ha vendt tilbake fra Britannia, utformet Caracalla sitt Edict som ga Romersk statsborgerskap til alle frie menn og anerkjente alle frie kvinner i riket som Romerske kvinner. Andre reformer som ble innført var soldatenes rett til å gifte seg og deres rett til å få tildelt dyrkbar jord i rikets grenseområder. Disse ordningene passet godt til forholdene i Norge der virkningen av dem raskt endret samfunnet. Utdeling av jord til veteransoldater og oppdyrking av denne skjøt fart i et samfunn der det til da hadde vært få eller ingen Romerske borgere. Disse ordninger var viktige forutsetninger for å oppnå stabile og selvforsynte samfunn i Norge som kunne sikre mat for de som drev jernutvinningen.

 

Videre lot Caracalla disse små samfunnene styre seg selv. Romernes minste samfunnsenhet var en vicus. Det fysiske bevis på selvstyre var at den hadde et Forum med Basilica der møter og administrasjon av lokale lover og dyrkingen av gudene kunne finne sted. I Norge ble disse funksjonene ivaretatt ved Hovene. Der ble gudene dyrket og rettsavgjørelser og dommer avsagt. Hovet i Land og Stor-Hove(t) ved Lillehammer minner om slike selvstyrte enheter. Steder der det har vært Hov går tilbake til selvstyrte vicus.

 

Da Severerne forlot Britannia var øya England delt i provinsene Britannia Superior og Britannia Inferior. Begge lå sør for Hadrians mur som gikk fra dagens Newcastle til Carlisle. Øst for To-caledoniahavet lå Britannia Caesariensis, Norge, som fortsatt var en provins. Denne provinsen ble styrt fra London der det satt en Procurator ferrariarum.

 

Fra år 250 hendte det at skip som fraktet verdifull last fra Norge til England ble overfallt av sjørøvere. Romerne tok tak i problemet og opprettet flåtestasjoner langs Englands østkyst. Fra disse overvåket de havområdene og ekskorterte skip og last trygt i havn. En slik flåtestasjon var dagens Avaldsnes nord på Karmøy. Her var havn for Classis Britannica og her fikk skip med verdifull last ny eskorte som fulgte dem vestover.

 

År 284 ble Diocletian keiser. Han gjorde store endringer i Romerrikets organisering og administrasjon. Før ham besto riket av 50 provinser, da han var ferdig var antallet økt til 100 provinser organisert i 12 Dioeceser. Hver Dioecese ble ledet av en Vicarius.

 

Britannia Caesariensis, Norge, delte Diocletian i 2 provinser. Provinsen Maxima Caesariensis var Østlandet, sentrert om Romerike, og med kystområdene rundt Sørlandet til Karmøy. Provinsen Flavia Caesariensis var Trøndelag og områdene lenger nord. De to norske provinser inngikk i Dioecesen Britannia som da bestod av 4 provinser. Romersk oppfølging og ledelse i disse provinser ble styrket. Oppsvinget dette medførte når det gjelder jernutvinning fremgår klart av de  arkeologiske utgravinger av jernvinneanlegg fra denne tiden på Østlandet og i Trøndelag. 

4.3.7.    Notitia Dignitatum, og de Romerske provinser i Norge.

 

Notitia Dignitatum inneholder en oversikt over rikets organisasjon og administrasjon utarbeidet for keiserne. Det eneste kjente eksemplar som har overlevd er skrevet ca. år 395. Det finnes i fire avskrifter. En oppbevares i Bayersche Staatsarchiv i München og det er en kopi av denne jeg har tilgang til. Den består av numererte ark, folier, og gir innledningsvis en oversikt over Romerrikets geografi kort etter erobringen av Britannia. Videre beskriver den Britannia etter keiser Septimius Severus omorganisering år 197, og keiser Diocletians reorganisering år 295.  År 395 er Romerriket delt i en østlig og en vestlig del. Norge inngår i den vestlige del, Det Vestromerske Riket, som begrenses av Oceani Occidentalis, Det Vestlige Ocean = Atlanterhavet i vest. Dokumentet består av folier/sider. Jeg gjengir noen aktuelle sider.

 

Til venstre står sidenummer og latinsk tekst.    Til høyre norsk oversettelse.

 

Side 12:

Oceani occidentalis Maria sunt.                 Det vestlige Ocean består av følgende hav.

Mare Tylle                                   Tulehavet. (Fra Orkenøyene til Trøndelag)

Mare Orcadum                            Orkenøyhavet. (mel. Skottland og Sørnorge)

 

samt 9 andre havområder.

Side 12:

Oceani Occidentalis famosa insula sunt.    Kjente øyer i det vestlige ocean er:

              Britannia                                     England

              Orcades                                                Orkenøyene

              Noricum                                      Norge

 

                                                                 Samt 12 andre øyer.

 

Side 13:

Oceanus Occidentalis habet prouincias     Provinser grensende til det vestlige ocean er: 

              Britannia                                               England

             Noricii                                          Norge

             Germaniam                                  Tyskland

 

Side 17:

Oceani Occidentales habet Gentes             Ved det vestlige ocean bor følgende folk :

              Gothos                                        Goter. (I Sverige)

              Sueuos                                        Svear. (I Sverige)

              Alanos                                         Æser. (I Norge. Æsene var Alaner)

              Herulos                                       Heruler. (I Danmark)

 

                                                                 Samt en rekke andre folk.

 

Kommentarer:

Side 12:    Noricum er nevnt som en øy, en kom til Norge med skip.                Fra Claudius

Side 13:    Noricii er definert som Romersk provins.                               Fra Severus

Side 17:    Folkene nevnt kjenner vi. Æsene i Norge og Sverige.              Fra Hadrian

 

Norge kalles og av den Romerske administrasjon Britannia Caesariensis. I det ligger at området var keiserens eiendom og ble styrt av keiseren og driftet av hans slaver og frigitte. Av folie 13 fremgår at Norge også gikk under betegnelsen Provinsen Noricii.

 

I England har det vært mye debatt om den geografiske plassering av Britannia Caesariensis. Shepard Frere skriver i Britannia :

The four provinces of Britain ara named in the Verona List, a document which can be closely dated to the years 312-314, as Britannia Prima, Britannia Secunda, Maxima Caesariensis and Flavia Caesariensis. The first two are clear enough, but the curious choice of names for the second pair has given rise to speculation. ……… An alternative view would explain them as two halves of a earlier third province entiteled Caesariensis, so named after its capital, Caesariensis being the adjective of Caesarea. Though we do not know of any Caesarea in Britain, it is possible that London was given this title……….

 

Provinsen Britannia Caesariensis eller Noricii, var Norge. Caesariensis i navnet betød at provinsen var direkte styrt av keiseren.

 

Notitia Dignitatum beskriver den organisasjon keiseren disponerte for å styre riket. Under seg hadde han både et militært og et sivilt hierarki. Romerriket var etter Diocletian delt i 3 Prefektorater hvert ledet av en Pretorianerprefekt. Norge tilhørte Prefektoratet Gallia.

Dette besto av følgende Dioeceser:

 

Britannia, Gallia, De syv provinser, Hispania, Italia, Roma og Afrika.

 

Hver Dioecese besto av et antall provinser som geografisk lå relativt nær hverandre. De to Caesariensis-provinser i Norge tilhørte Dioecesen Britannia. Hver Dioecese ble styrt av en Vicarius, som var en vikar for Pretorianerprefekten. De siste sider i dokumentet beskriver  bl.a. situasjonen i England og Norge etter keiser Diocletians omorganisering og effektivisering av provinsadministrasjonen år 295:

 

Side 267 :

Dioecesen Britannia besto fra år 295 av følgende 4 provinser som tilhørte det Vestromerske Riket. (Provinsen Valentia ved Hadrians mur i nordvest ble dannet år 367) :

 

                               Britannia Prima                      Sørengland

                   Britannia secunda                            Midtengland

                   Flavia Caesariensis                 Trøndelag og nordover 

                   Maxima Caesariensis              Østlandet og Sørlandskysten  

 

Vi skal kort nevne det Østromerske Riket der vi og finner provinser som inneholder navnet Norici i Diocesen Illyrici.

 

Side 267 : Dioecesen Illyrici besto år 295 av 6 provinser som tilhørte Østriket:

 

                   Pannioniae secunda

                   Sauiae

                   Dalmatia

                   Pannoniae primae

                   Norici Mediterrani

                   Norici Ripensis

 

Noen vil hevde at provinsen Noricii som omtales på side 13 lå i Alpeområdet. Men som Notitia Dignitatum viser kaltes de to Noriske provinser i Alpene, Norici Mediterrani og Norici Ripensis. Dioecesen Illyrici tilhørte etter Diocletians reorganisering det Østromerske riket og de to Noriske provinser i Østerrike inngår der.

 

Grunnen til at Norge ble kalt Noricum/Norici var at da det Noriske kongehus og herskerslektene i kongeriket Noric i Østerrike sammen med deler av folket ble deportert til Norge av keiser Claudius, fikk deres nye land i nord navn etter landet de forlot i sør. De Noriske herskerslekter i Østerrike var innvandrede Hader fra Gallia. De ble bosatt på Hadeland der det allerede  fantes Hader som var kommet fra Hadernes land rundt Bibracte i Gallia under keiser Augustus. De Noriske Hader, med Kongeslekten som kom fra Østerrike, innsatte Romerne som herskere her. For Romerne ble dette provinsen Britannia Caesariensis eller provinsen Noricii.

 

Britannia Caesariensis, Norge, ble etter Diocletian’s reorganisering delt i to provinser som inngikk i Dioecesen Britannia og tilhørte det Vestromerske rike. En Dioecese var en gruppe provinser som geografisk lå nær hverandre. Romerriket ble år 295 delt i 12 dioeceser. Dioecesen Britannia var av de minste og besto av fem provinser. Tre av dem lå i England, to i Norge. Flavia Caesariensis var Trøndelag og nordover, nordøst i Dioecesen Britannia. Navnet Flavia kom av at Trøndelag ble underlagt Romerriket av den Flaviske keiser Vespasian som grunnla det Flaviske dynasti. Vi husker Agricola’s seilas til Trøndelag år 84, som representant for Vespasian da Trøndelag ble lagt under Rom. Ristningene ved Bardal kan være et minne om det.

 

Maxima Caesariensis, Sørøstnorge, lå sørøst i Dioecesen Britannia. De norske provinser var begge Caesariensis-provinser. Det betyr at de var styrt direkte av det palatinske kontor og keiseren, av Procuratorer og keiserens driftsorganisasjon Familiae Caesaris som besto av hans og imperiets frigitte slaver. Av slike provinser fantes det bare tre i riket, de to i Norge og Mauretania Caesariensis i Nordafrika der det var store marmorbrudd. Caesariensis-provinsene hadde denne statusen fordi de hadde råvarer av avgjørende betydning for riket, enten for dets status eller for dets militære overlegenhet. De to norske provinser leverte smijern og stål til legionene i Europa.

 

Jernutvinningen i Norge foregikk i hver provins under oppsyn av en Procurator, som kom fra ridderstanden eller var en frigitt slave. De var utnevnt av keiseren. Under seg lokalt hadde Procuratorene Curatores som holdt oppsyn og rapporterte direkte til dem. De samarbeidet med driftsorganisasjonen Familiae Caesaris som og var underlagt prokuratorene. Prokuratorene  rapporterte direkte til det Palatinske kontor og keiseren i Rom. I Norge hadde Østgoterne og andre frihet og styrte sine lokale områder selvstendig innen romslige rammer så lenge nok jern ble skipet ut. Antagelig var ansvarsfordelingen grei, Østgoterne sto for prosessene, Romerne ved Curatorer og Procurator sørget for arbeidskraft, slaver, og andre nødvendige ressurser. Familia Caesaris besto for det meste av liberti, keiserens eller imperiets frigitte slaver. En Libertus, frigitt slave, kunne og eie slaver. Som frigitt fikk en frigitt slaves frigitte slave betegnelsen libertinus.

 

Et glimt av provinsadministrasjonen i provinsen Noricii gir en innskrift på en urne funnet på Farmen ved Hamar. Innskriften lyder slik : 

 

                     . …Libertinus et Aprus Curatores Posiverunt….

 

Dette er en av de eldste innskrifter med latinske bokstaver som er funnet i Norge. Den forteller at de Romerske Curatores, bestyrere, Libertinus og Aprus ledet en offerseremoni der en vær ble ofret. Navnet Libertinus forteller at mannen var en frigitt slaves frigitte slave. Aprus er kortversjonen av det Etruskiske navn  Aprilus. Innskriften minner om to Romerske curatorer som gjorde tjeneste i et samfunn på dette øde sted på grensen til Treu-silva, Try-sil, Trønderskogene. Innskriften bevitner Romernes tistedeværelse ved dagens Hamar. Med basis i den kunnskap som finnes om romernes provinsadministrasjon kan vi danne oss et bilde. I lokalsamfunnet styrte og administrerte forsamlingen Ordo de lokale oppgaver. Ordoen bestod av valgte representanter, som i et komunestyre. Av disse hadde 2 titelen Duo Viri. De hadde det siste avgjørende ord og bestemte. De to lokale curatorer hadde som duo viri ingen betaling.  Men det ble forventet av dem at de skulle betale for fester, leker og andre offentlige tilstelninger. I dette tilfelle betalte de for saubukken som ble ofret til gudene. Når Procuratoren for provinsen samlet curatorene til møte for å skaffe oversikt over sitt ansvarsområde, representerte en av curatorene, vanligvis den eldste, lokalsamfunnet ved Hamar, Agger Vicus. Disse møtene kan ha blitt holdt ved Eidsvoll og ha vært forløperen til Eidsivatinget som ble holdt der.

Procuratorens og Curatorenes oppgaver var å forvalte imperiets eiendom, kreve inn direkte skatt, betale soldatene, og overvåke gruvedrift og jernutvinning slik at nødvendige ressurser og arbeidskraft, slaver, ble skaffet til veie ved behov. Slavene var deporterte folk og straffedømte.

 

 

Det kan være opplysende å se hva A.M. Hirt skriver om dette  :

 

The control over metal resources was undoubtedly of high significance to Rome. The command of and uninhibited access to metal was vital for the economic and political survival of the Roman empire. The relevance of this study (Boken hans) on Roman mines lies in the examination of the organizational measures Rome devised to ensure their continued extraction. In the wider context of the administration of the Roman empire this particular focus gains in substance: the study of administrative configurations and hierarchies, its control and command of human and material resources, and the organizational procedures set in place to ensure its continued existence may provide a partial insight into the sources of strength and longevity of the Roman empire. The present study strives to analyse the organizational measures for the extraction of metals…restricted to the examination of evidence from imperial mines…where the presence of Roman army imperial officials i.e. members of the familia Caesaris or equestrians, and/or Roman army personnel, are documented in the epigraphic record of the mine. …Imperial mines are part of a ultimate control of the Roman emperor and his Palatine bureau.

 

De organisatoriske forhold metallutvinningen ble drevet under har i liten grad vært behandlet av forskerne. I områder der den Romerske stat sto bak utvinningen gjenstår mye arbeid før alle sider ved administrasjon og organisering er klarlagt. Driftsorganisasjonens inpassing i den øvrige statlig administrasjon vet vi lite om. På baksiden av boken er et kart over Dioecesen Britannia, med Ptolemaios steder fra år 150, men forøvrig slik Notitia Dignitatum definerer Dioecesen år 395. I Norge var Romerike Østgoternes bygd. Vanene som kom med Odin slo seg ned på Ringerike. Der hadde mange av deres guder egne helligsteder.

 

Myrmalmen var grunnen til den Romerske særbehandling av Norge. Den Romerske stat ved keiseren og det Palatinske kontor styrte jernproduksjonen her. Hjelpesoldater fra Legionene og Classis Britannica deltok. Libertus Augusti  fra Familia Cæsaris arbeidet på flere nivåer. Soldatene sørget for sikkerhet men deltok og i jernutvinningen. Erobrede folk ble deportert hit som slaver. Keiseren spilte en viktig rolle i tildelingen av slike ressurser. Noriker og Ræter fra alpedalene ble tidlig overført til provinsen Britannia Caesariensis  nord i Oceani Occidentalis. Et stort antall ovner for jernproduksjon fra Romertiden er registrert av arkeologene i Norge. Restene sammen med det Romerne selv har skrevet bidrar til å klargjøre Norges historie. Romerne produserte smijern og stål med Østgotisk bistand for det Romerske riket in Norge.    

 

            Notitia Dignitatum. Bayerische Staatsbibliothek. Clm 10291

            A.M. Hirt.  Imperial Mines and Quarries in the Roman World

            Shepard Frere : BRITANNIA. A History of Roman Britain.

         J. Rogan :  Roman Provincial Administration.

4.3.8.  Romerske behov for stål fra Norge.

 

Vi skal forsøke å vurdere hvilke kvantum smijern og stål den romerske hær og marine hadde behov for. Totalt mener en Romerriket ved år 250 forbrukte ca. 82000 t/stål pr. år. Dette innbefatter sivile og militære behov. Jeg forutsetter at det var militære behov som ble dekket fra Norge, d.v.s. smijern og stål for våpen og rustninger til soldatene i legioner og hjelpetropper og stål for maritime formål. Disse enheter trengte og verktøy, redskaper og forbruksmateriell som f.eks. spiker. Legionene var 30 i tallet. Hver legion besto av

ca. 5000 velutrustede soldater hvilket betyr at det var 150000 legionssoldater under våpen til enhver tid. Videre fantes et tilnærmet like stort antall hjelpesoldater, ca 150000 mann med noe enklere utrustning. Disse sto 25 år i tjeneste hvilket betyr at 6000 legionærer og 6000 hjelpesoldater ble utrustet hvert år. I tillegg trengtes jern og stål for å erstatte utslitte og tapte våpen, og stål for redskaper og forbruksmateriell. Vi antar at det kan dreie seg om 2 kg. pr. soldat/år. Alle operasjoner materialet gjennomgår fra barre til ferdig våpen medfører vekttap p.g.a. vrak og avfall. Dette gir følgende årsbehov for smijern/stål:

 

Legionssoldater medgår  40 kg stål/mann           40 x 6000/1000  =  240 t. stål/år

Hjelpesoldater medgår   30 kg stål/mann.                    30x6000/1000     =  180 t. stål/år.

Erstatte utslitte våpen + redskap/forbruk           3 x 300000/1000           =   900 t. stål/år

 

Årlig behov for nye gjenstander som veier                                     1320 t. kvalitetsstål.

 

Det betyr at det trengtes 1320 tonn barrer pr år fra Norge. For å få det trengs ca. 1650 tonn råjern for frisking. Tallet ser jeg som et minimumstall, men vi bruker det for å få en oppfatning av hvor mange ovner som trengtes, hvor mange personer som var beskjeftiget i den romerske jernproduksjon i Norge og for å få et begrep om hvor mye kull og malm som trengtes hvert år.

 

For å få ut 1650 tonn råjern trengs ca. 3300 tonn malm etter røsting. For å kjøre dette gjennom reduksjonsovnene trengs det ca. 4000 tonn kull. Det igjen betyr at det måtte hogges ned ca. 28000 tonn skog som ble brent til kull.

 

For å vurdere bemanningsbehovet går vi til jernverk i Zunhua og Guangdong i Kina der samme type ovner produserte samme type stål fra myrmalm og trekull med denne prosessen. Fra årlig produserte kvantum og tall for bemanning i regnskapene oppgir kinesiske forskere at det totalt trengtes 4 - 6 personer for hvert tonn stål disse ovnene produserte. Dette inbefattet driftsfolk ved reduksjonsovn og friskeovn, folk som hogg skog og brente kull, de som gravde frem malmen og røstet denne og folk som utførte all transportert av malm, kull, trær og jern samt de som ordnet med all maten. 

 

Går vi til vår ovn fra Dokkfløy og regner 6 mann pr tonn råjern trenger vi ca. 370 totalt for å produsere 62 tonn råjern. Det trengs da  27 ovner av denne størrelse for å dekke det romerske militære behov. Ca. 10000 personer var direkte beskjeftiget i produksjonen.

 

I tillegg til disse var mange, helst kvinner og barn, beskjeftiget med å dyrke jord for å produsere mat til styrken. Halve Legio IX, 2500 mann pluss hjelpetropper, deltok og holdt orden. (Ref. soldatgravene på Hadeland/Toten). Antar vi at for hver som var direkte involvert i jernproduksjonen var 2 personer indirekte beskjeftiget for at det samfunnet som var etablert her skulle fungere, finner vi at 25000 - 30000 personer utførte et eller annet arbeid i forbindelse med romernes jernproduksjon i Norge. Jeg tror disse tallene, både når det gjelder produsert kvantum jern og bemanning heller er for lave enn for høye.

 

De 1650 tonn råjern som ved slutten av det 2.ndre århundre ble levert til frisking og deretter som stål kom til smeder og våpenfabrikker i den romerske hær og marine var produsert i ovner av forskjellig størrelse. Arkeologene kan ofte bestemme ovnsdiameteren. I fig. XXV kan en ut fra ovnsdiametern lese av hvor mange kg. råjern, rød kurve, ovnen produserte pr. døgn med denne prosessen. Den blå kurven viser hvor mye smijern og stål dette kunne bli etter frisking. Kvantumet gjelder pr. døgn ovnene produserte.

       råsmijern 001

 

 Fig. XXV.                            Kg. råjern alt. smijern/døgn = F(Ovnsdiameter)

Da Romerne først fikk i gang råjern-friske-prosessen i Norge satte de alt inn på å utvide produksjonskapasiteten raskest mulig for å spare penger og for å bedre kvaliteten på våpnene. Samfunnsutviklingen i Norge på denne tiden hang sammen med Romernes jernutvinning. Stålet herfra var avgjørende for deres militære overlegenhet. Opplegget med å produsere smijern og stål i Norge og transportere det ut kostet enormt, bl.a. måtte England holdes. Men alternativene var enda dyrere, eller lot seg ikke gjennomføre. Sikre transportveier for kinesisk stål via India var umulig. Våpnenes overlegenhet avgjorde Romerrikets makt og stabilitet. Derfor var kvalitetsstål fra Norge så viktig for Rom.

 

Denne prosessen kom til Bactria/Balke fra Kina ca. år 130 f.Kr. i Æsenes, Asioi’s, vandring vestover fra Gansu i Kina. I Bactria/Balke ingikk Æsene forlik med Vanene og bosatte seg der. År 117 e.Kr. vandret etterkommere etter disse folk videre vestover. Etter invitasjon fra keiser Trajan kom de til Skandinavia og Norge under Odin’s ledelse ca. år 120 e.Kr.. Her startet de jernproduksjon med denne prosessen. Så lenge de romerske provinser i Norge besto produserte denne prosessen stål for romerske våpen- og verktøy-smeder. Rent jern fra denne prosessen brukte romerne i hjelmer og rustninger. Det inneholder minimalt med slagg, 0–0,5 %. Æser, Vaner og deres vandringer forteller jeg om i senere avsnitt.

 

Romerske behov i England ble ved år 100 dekket fra The Weald i Kent som og leverte jern til Gallia og Germania. Dette jernverket ble drevet av Classis Britannica.  År 250 stanset Romerne jernproduksjonen i the Weald. Det er rimelig å anta at behovet hos legionene i Britannia fra da av ble dekket fra Norge. Også romerske behov hos legionene ved Rhinen og i Gallia ble dekket av jern og stål fra Norge.

 

Jernproduksjonen i Norge i romertiden foregikk med en teknologi man ikke finner ellers i Europa før i middelalderen. Produksjonen i Norge var underlagt keiseren og ble ledet av Procuratores equites og organisasjonen Familia Caesaris, soldater fra hjelpetroppene og Classis Britannica. Her fantes det råstoff den indirekte prosess krevde. Stålet man fikk var rent og egnet til smiing av avanserte våpen, rustninger og hjelmer.

 

Det er vanskelig å tenke seg at den prosess og organisasjon, de ressurser og den infrastruktur som trengtes for å produsere og foredle jernet ble utviklet av reinsdyrjegere og enkle jordbrukere slik noen har hevdet. Det trengtes mange jernsmeltere og smeder som måtte forsynes med mat, kull, malm, og for smedenes del jern. Spesielt arbeidskrevende var hugging av all skogen. En omfattende organisasjon som utførte hugging av trær, produksjon av kull, graving av myrmalm og røsting av denne måtte være på plass i tillegg til de som dyrket den jorda som var dyrket, eller måtte dyrkes opp, for at alle skulle få mat.

 

I andre enden måtte det finnes et betalingsdyktig marked som trengte alt jernet. Datidens norske samfunn hadde ikke behov for alt jernet og kan ikke ha maktet å organisere jernutvinning, videreforedling og transport av dette omfang. Når vi kjenner Romernes behov og vet at de kontrollerte Norge er det logisk å anta at de sto bak driften. Da Romerriket falt opphørte produksjonen fordi driveren og kunden ble borte. Fra år 450 til 700 var produksjonen svært lav. Etter år 700 startet den igjen men da med vesentlig lavere kapasitet enn i romertiden.

 

Man kan undre seg over hvorfor Romerne plasserte denne produksjonen i periferien av sitt veldige rike. I Kina ble prosessen for stålfremstilling kjørt med myrmalm, jernsand. Det samme råstoff fantes i mengder i Norge. Konsentrasjonen av syrer som løser jernet beholdes i lav temperatur og øker med høyden over havet. I Norge går slake fjellsider som inneholder jern over i myrområder ispedd sjøer og tjern. Her har vann i årtusener transportert jernoksyd og lagt det igjen på flate partier og i myrene. Her fantes den samme jernrike malmtype som den som var råstoff i kinesernes indirekte prosess.

 

Hvis romerne skulle produsere med kinesernes prosess måtte dette foregå med samme type malm. Den fant de i Skandinavia. Lignende malm syd i Europa har lavere jerninnhold og inneholder for mye Svovel og Fosfor slik at stålet sprekker når det smies. Produksjonen måtte foregå der egnet malm fantes. Jernsmeltere og slaver kunne transporteres inn.

 

Norikernes, Ræternes, Vanenes og Æsenes innvandring førte til store endringer i romertidens norske samfunn. Det teknologiske løft og det mannskapsbehov som jernproduksjonen krevde er årsak til de sosiale og kulturelle endringer vi ser spor etter i datidens norske samfunn. Vil en forstå utviklingen her i romertiden må en ta hensyn til jern- og stål-produksjonen og varebyttet den førte med seg. Det materielle oppsving og de kulturelle og sosiale endringer som fant sted hadde sin årsak i produksjon og leveranser av stål til datidens europeiske stormakt. Rikdommen i gravene fra romertiden gjenspeiler overskuddet og teknologien som skapte den. Da Romerriket forsvant gjorde handelen med jern og stål tilnærmet det samme, men navnet Romerike har overlevd til vår tid som navn på bygdene nordøst for Oslo.

 

Irmelin Martens: Jernvinna På Mösstrond i Telemark.  Universitetets Oldsakssamling.     1988.

 

Jan Henning Larsen:  Jernvinna ved Dokkfløyvatn.       Oslo                                             1991.

 

Jan Henning Larsen : Jernvinneundersøkelser.               Oslo                                              2009

 

Ssu-ma Chien:  Sima Qian skrev Kinas historie ca. 110 f.Kr.. Starter 2600 f.Kr. og går frem til 91 f.Kr..

 

D. Sim, I. Ridge. Iron for the Eagles. Iron Ind. of roman Britain.            History Press        2002.

 

D. Sim, J. Kaminski. Roman Imperial Armour.                                         Oxbow Books.     2012.

 

V. Tripathi. The Age of Iron in south Asia.                                    Aryan Books. N. Delhi   2001.

 

D.B. Wagner.  Iron and Steel in Ancient China.                              E. J. Brill.  Leiden, New York.

 

 

 

Tilbake til register