BOK 3

 

DEN DIREKTE PROSSESS DISTRIBUERES I EUROPA

 

 

3.1.  Chalyber, Hetitter og Hatter. Odysseen og Europas nordkyst.

 

Jernproduksjon i reduksjonsdigler hadde den svakhet at det var praktisk umulig å produsere store kvanta fordi luft og vanndamp inn i diglen måtte blåses inn med munnen. Vanndampen som denne luften inneholdt spaltet seg i H2- og O-gass. Med belger og ovner der kullene var blandet i malmen fikk en ikke H2O-damp men CO2-gass ut av ovnen.

 

Ca. 2000 år f.Kr. var produksjonskapasiteten for jern økt betydelig. Chalyberne i Cholchis  sørvest i dagens Georgia laget ovnene som dype groper i marken og kledde dem med leire. Luften ble blåst inn med blåsebelger nær bunnen av ovnen. Kullene ble tent og når temperaturen var 1200 – 1300 grader fylte man på lag av kull og malm etter hvert som kullene brant opp og chargen sank. Forskjellen til redusering av malm i digler var at i sjaktovnen foregikk redusering av malm og forbrenning av kull i chargen av malm og kull i ovnen. Kullene som var blandet i malmen måtte forbrenne ufullstendig slik at en fikk CO-gass som bandt seg kjemisk til O-atomene i malmen. Samtidig måtte temperaturen være høy nok til at slaggen ble flytende. H2-gass var erstattet med CO-gass som reduksjonsmiddel. Ut av ovnen kom CO2-gass, i stedet for vanndamp H2O, sammen med Nitrogen.

 

I ovnene måtte sand nå være med inn i ovnen for at prosessen skulle lykkes. Over  1200 grader dannet kvartssand, SiO2, og Wüstit, FeO, flytende slagg som rant ned gjennom chargen. Temperaturen måtte være riktig, en måtte blåse inn passe med luft og det måtte være passe mye sand slik at mengde flytende slagg som ble dannet ble så stor at den ikke ble absorbert i chargen men rant ned og tok med seg de reduserte jernkornene. De dannet en sammensintret jernklump på ovnsbunnen som ble dekket og beskyttet av det flytende slagget. Det skulle heller ikke være for mye sand fordi mengde jern man fikk avtok med mengde slagg fordi jernoksydet FeO inngikk i slaggen. Prosessen var vanskelig å styre, men de gamle lærte å blande sand og malm slik at mengde slagg ble passe.

 

Denne teknologien opptrer først hos Chalyberne som produserte jern i Colchis, Jernlandet. Vi finner den senere i Anatollia der Hetitter, et indoeuropeisk folk som var innvandret fra området ved Merv i Sentralasia ca. 1700 år f.Kr., hadde lagt Hatterne der under seg. Ordet Halpaki betød jern. Navnene Colchis, Chalyber, Hatter og Hader er avledet av det. De var alle opprinnelig jernutvinnere. Hettitene produserte jern for bystatene i det nordlige Syria, herskerne i Mesopotamia og Danene i Jonia. Anatolia og Colchis var datidens  jernmetallurgiske senter. Råstoff for jernproduksjonen i Colchis og Anatolia var magnetitt- og hematitt-sand. Ved å produsere på denne måten fikk en ut større mengder jern, men metoden hadde sine svakheter. Problemet var kvaliteten på jernet. Hvis luppen hele tiden var dekket av flytende slagg fikk man jern med relativt jevnt kullstoffinnhold. Men hvis noe av luppen raget over slaggbadet kunne kullstoff i jernet brenne opp og luppen fikk et varierende kullstoffinnhold. Forsøk viser C % fra 0,1 til 1,7  nær hverandre i samme lupp. I tillegg har jern laget med denne prosessen mye slagginneslutninger som svekker materialet. Slip som viser slagginneslutninger forteller at det var denne prosessen jernet ble laget med. Slagginnholdet i slikt jern ligger på 4 – 5 %.

 

Det Hettitiske rike ble ved å holde prosessen hemmelig så mektig at det til sist utfordret Mesopotamia og Egypt. Allikevel gikk det under kort etter år 1200 f.Kr..

Prosessen og ovnstypen kom til Norge 500 – 300 år f.Kr. og ble sporadisk driftet her helt inn på 1700 – tallet. Det krevdes små ressurser for å bygge og drifte en slik ovn, derfor passet den godt for enkeltgårder der det årlige behov for jern var lite. En ovn kunne produsere 10 – 20 kg. luppejern pr. døgn. Hvordan kom prosessen til Norge ?

 

Etterkommere etter Daner som var drevet ut av Egypt streifet sammen med andre grupperinger om i Middelhavet og andre hav på leting etter steder å bosette seg. Disse dannet etter hvert 9 små forbund av det vi i dag kanskje ville kalle sjørøvere og plyndrere som hjemsøkte kystene. Mellom år 1300 og 1200 f.Kr. samlet de seg til ett forbund som var så stort og mektig at det truet landene i området. De kalles i dag Pelasger, Sea people, Sjøfolk. I løpet av noen tiår rundt år 1200 f.Kr. rev de en rekke riker ved østenden av Middelhavet overende. Hettiternes rike forsvant etter at hovedstaden Hattusa og andre byer var plyndret og brent. Rikene i Ugarit og Alalakh i Syria likeså. Egypt ble som det siste rike angrepet av Sjøfolkene men farao Ramses III beseiret dem. Slik fikk også sjømakten Mykene som deltok i raidet en knekk.

 

Hatterne som hadde vært underlagt Hetitterne kunne etter dette gå i tjeneste hos utenlandske herskere og produsere jern for dem i sine ovner. Det førte til at jernet avløste bronsen i det østlige Middelhav. Prosessen ble spredd i Europa med Hatter som utvandret og bosatte seg andre steder. En gren bosatte seg sentralt i Gallia og hadde helt inn i romertiden et rike sentrert om byen Bibracte som var deres hovedstad. Den lå 25 km vest for dagens Autun. På fransk skrives deres navn i dag Hadui, på tysk Häduer mens vi i Norge kaller dem Hader. Deres direkte prosess for stål spredte seg til andre galliske stammer bl.a. til folk i Mösdalen og dagens Belgia. Det er tenkelig at den direkte prosess for utvinning av jern i luppeovner kom til Norge med folk derfra ca. 500 år f.Kr. eller med fokeiske skip fra fokeiske byer som Massalia, Agde og Narbo.

 

Tiden fra 1000 f.Kr. og fremover betegnes av historikerne ofte som de mørke århundrer. Lite skriftlig er overlevert om det som foregikk. Et inntrykk av utviklingen aner vi når  vi leser Homer. Hans diktning bygger på hendelser som var virkelige.

 

Hans Odysseen er en av de eldste reiseskildringer som finnes. Den er basert på fortellinger om hendelser som hadde funnet sted blant seilende folk fra midten av det 2.ndre årtusen f.Kr., den gang jernet for alvor ble tatt i bruk i Middelhavsområdet. Historiene var overlevert muntlig. Homer, en poet vi ikke vet mer om enn navnet, baserte sin diktning på virkelige hendelser. Historien han forteller er dramatisk men stedsangivelsene er vage og usikre. For oss er det interessant at noen av hendelsene han brukte som modeller kan ha funnet sted i Nordsjøområdet. Naturfenomen som beskrives er ukjent i Middelhavet.

 

Odysseen starter med angrepet på Troja år 1180 f.Kr. der Pelasger og Daner deltok. I dette raidet finner vi Odysseus, en småkonge med 12 skip. Odysseen’s første del forteller om beleiringen av Troja og hærtoget langs kysten av Tyrkia der Hettitenes byer ble brent slik at hetitterriket forsvant. Så ble områdene i Syria og Libanon angrepet. Mens hæren var der kom invitasjonen fra presten i Heliopolis som fikk dem til å gå mot Egypt. Men nå var krigslykke og hell oppbrukt. Flåten delte seg. Noen skip rodde opp Nilen mot Tanais der de ble stengt inne. Mange ble drept eller tatt til fange. Odysseus som så at de var sjanseløse klamret seg til faraoens knær og ba om nåde for seg og sine menn. De ble tatt som slaver og han og mannskapet var 7 år i egyptisk fangenskap før de ble frigitt og fikk dra hjem. Dikteren lar dem komme så nær øya de hadde forlatt at de ser de hjemlige strender. Så lar han stormvinder blåse dem over i et annet hav. Her starter del to. Da del en bygger på historiske hendelser er det rimelig å anta at også del to har hatt virkelige sjøreiser som forbilde.

 

For mer enn 3500 år siden utvidet Danene sin kjente verden. Dristige sjøfarere dro vestover i Middelhavet ut gjennom Gibraltar og nordover langs Europas nordkyst. Farvannene her bød på fenomener som var ukjent i Middelhavet, tidevann, sterke strømmer og vinder. Noen bosatte seg i nord, andre forsvant. De som kom hjem hadde en ting felles, fortellinger om utrolige opplevelser som folk aldri ble trette av å høre om. Historiene ble fortalt som muntlig underholdning når mange var samlet på kveldene.

 

En mengde keramikkskår laget på Kreta og i Palestina er gjenfunnet på bunnen av Wattenhavet utenfor Husum på Sørvestjylland og er datert til det det 14.-ende århundre f.Kr.. De forteller om slike reiser. Det samme gjør et skip funnet nær Ulu Burun i dagens Tyrka. Arkeologene har bl.a. hentet opp rav fra Nordsjøkysten og Tinn fra Cornwall eller Nordvestspania fra vraket. Dette viser at slike reiser fant sted og at Middelhavet og den europeiske Atlanterhavskyst var knyttet sammen av seilingsruter 1300 år f. Kr..

 

Homer gjør bruk av dette. Hans Odysseen er en sammenfletting av de villeste historiene som florerte fra fjerne farvann for 3000 år siden. Homer lar Odysseus oppleve alt dette. Han er lederen med nødvendig avstand til mannskapet på skipene. Over seg har han gudene, noen med seg andre mot seg. De spiller sine roller med menneskelige følelser og reaksjoner men med overnaturlige evner og makt.

Verket er nedskrevet engang mellom år 750 og 700 før Kristus. Hvor Odysseus reiste er omdiskutert, det er umulig å tegne ruten inn i et kart. Det man kan er å antyde hvor noen av hendelsene fant sted basert på Homers beskrivelse.  Oddysseens geografi ble mye diskutert i gammel tid. Polybios og Erathostenes hevdet at reisen fant sted i Middelhavet, Strabo var uenig. For andre gamle forfattere synes det å ha vært en selvfølge at hendelsene foregikk i Atlanterhavet.

Strabo nevner Homer og Odysseen i begynnnelsen av sin Geografi. Litt fritt kan hans kommentarer sammenfattes slik :

 

Homer trengte ikke å finne opp denne historien, for mange slike historier ble fortalt igjen og igjen. Akkurat som Homer sendte Odysseus ut i oceanet ble også Jason senere sendt dit

 

Strabo sier at historier om reiser i Oceanet florerte og at slike reiser hadde funnet sted.

Strabo nevner Crates fra Mallos i Kilikia som var utsending i Rom for kongen i Pergamum  år 168 før Kristus. Crates skrev dengang tilbake til kongen og fortalte om en  gresk handelsstasjon ved elva Rhinens munning. Strabo skriver at Crates beretning er troverdig. Ved Rhinen var et gammelt handelssted, et senter for varebytte mellom England, Germania og Gallia. Strabo kjente til dette gamle handelsstedet ved Rhinmunningen. Stedets opprinnelse og funksjon kan gå tilbake til de første Daner som kom hit ca. 1500 år f.Kr.. Strabo siterer Homer som skriver at øya Ogygia lå i sentrum av Oceanos, Atlanterhavet, Bok I.2.18.. Fordi vi i dag kjenner dette havets utstrekning blir midt i Oceanos et sted langt ut i vest. Men for de gamle var Oceanos en lang, smal seilingsrute langs Europas Atlanterhavskyst. Strabo og Homer plasserer Ogygia midt på denne ruten. Når en steg i land der var en halvveis til rutens endepunkt, i sentrum av den. Da passer en øy ved Rhinens munning. Vi må og ha i minne at på Strabo’s tid hadde Cæsar med sin romerske hær allerede to ganger vært i England. Europas Atlanterhavskyst var godt kjent i Rom. Se f.eks. Strabo Bok II.5.28..

 

Plutarch skriver om Odyseen i Etika og forteller relativt klart hvor øya Ogygia ligger.

 

Øya Ogygia ligger langt ute i sjøen. Fra Britannia er det en reise på 5 dager…..3 andre øyer ligger like langt fra den og fra hverandre i retning av den oppadgående sol. På en av disse øyer ble ifølge innbyggerne Cronus holdt fanget av Zeus… og havet de kaller Cronus hav ligger der.

 

Plutarch plasserer Ogygia 5 dagers seilas fra England. Tenker vi på Crates opplysning om den greske handelsstasjon ved Rhinmunningen kan øya ha ligget der. Ogygia er sammensatt av ordene Og = øy og Gea = land og betyr Øy-landet. Plutarch skriver at 3 andre øyer ligger etter hverandre mot nordøst med omtrent samme avstand i seilingstid. Den første kan ha vært en av de frisiske øyer eller Helgoland. Den andre kan ha vært på Nordvestjylland, kanskje øya nord for Limfjorden. Den tredje kan ha vært kysten av Sørnorge. Det var på en av disse siste øyene gudene holdt Odysseus fanget. Plutarch plasserer Kronos hav her. Tacitus kaller Odysseus Ulysses og skriver i Germania :

 

Ulysses kom under sin lange reise også til dette havet og kom til kysten av Germania. Asciburgium som ligger ved bredden av Rhinen  og er bebodd i dag, ble grunnlagt og gitt navn av ham. De sier videre at et alter som ble satt opp av Ulysses og dedikert til hans far Laertes også fantes på dette sted, og at noen store hauger med monumenter som hadde innskrifter med greske bokstaver fremdeles finnes på grensen mellom Germania og Rætia.

 

Askiburgium lå ved Rhinen og var grunnlagt av Odysseus, og ved Rhinmunningen fantes et helligsted der greske eller daniske sjøfolk satte opp altere til sine guder. Hvis Tacitus har rett går dette tilbake til tiden før Homer skrev Odysseen.

Claudius Claudianus som skrev mellom år 370 og 404 plasserer Odysseus reise i Atlanterhavet. Han skriver i Rufinus første bok dette om Ulysses:

 

Det er et sted der Gallia strekker sine ytterste kyster lengst ut i oceanet’s bølger. Det sies at det var der Ulysses påkalte de tause ånder med drikkeoffer av blod. Der høres den sørgmodige gråt til de dødes ånder når de flyter forbi med kraftløse vingeslag, og innbyggerne ser de bleke vesener passere sammen med skyggene av de døde.

 

En sitter med det inntrykk at reisene som var modell for Odysseen kan ha foregått langs Atlanterhavs- og Nordsjøkysten. Øya Ogygia kan ha ligget ved Rhinmunningen og kan ha vært øya som i dag heter Walcheren. I havet utenfor Walcheren er det funnet mellom 150 og 200 altere satt opp som takk fra sjøfolk til den greske gudinne Nehalennia. Her lå et gresk helligsted. På sjøsiden har Walcheren gjennom århundrene forsvunnet i havet. Navnet Walcheren, Balcheren kan komme av gresk Balkis som er avledet av navnet til guden Bal som og har gitt navn til Belgia, Bel’s eller Bal’s land.

 

Sideelva Leda fører fra Schelde til Lokeren syd for Antwerpen. I gresk mytologi var Leda gudinnen som viste sjøfarende vei. Leia nordover langs norskekysten har navn fra gudinnen Leda. Bynavnet Lokeren kan komme av stammenavnet Loceri som var Fokeernes naboer i Hellas. Lokrerne hadde kolonier i Italia. En av deres havner var Torre Galli, porten til Gallia og en seilingsrute til Gallia startet der.

 

Et annet navn i Odysseen som vi skal dvele ved er Phaeakene som til sist reddet Odysseus og bragte ham tilbake til Ithaka. Navnet Faiaker ligner nesten til forveksling Fokeer, Fauker. Noen fauker hadde bosatt seg ved Atlanterhavets ytterste kyst og deres leder fortalte Odysseus at de var andre generasjon der. De hadde kommet som kolonister ledet av hans far og onkel som hadde valgt hvert sitt område å slå seg ned. Onkelen’s navn var Rex-Nor, Kong Nor. Hans land kaltes Nor’s-land, på faukenes språk Nor-gea, Norge. Kanskje lå det ved Nor-sjø som den gang var en fjord havgående skip kunne ro inn i. Spekulativt men med en viss logikk. Faukene skrev Tulemorica for Telemark. Det betyr  landet ved det fjerne hav. Husk og de mange solhjul som er hugget i berget ved Skien. Solhjulet var Faukenes merke. I disse områder fantes myrmalm og andre malmer som de fokeiske sjøfarere var på leting etter. Der de fant dem ble de redusert til metaller.

 

Før Odysseus kom til kong Nor’s land hadde han vært innom Lastrogenii, lastrogenerne. Hvor langt nord de bodde viser bemerkningen om at natten var så kort at:

 

….gjetergutten som kom hjem med kuene om kvelden møtte han som dro ut med dem om morgenen.

 

Solnedgang og soloppgang var nesten samtidig hvilket for middelhavsbefolkningen var ukjent. Bemerkningen forteller om en kort sommernatt som ikke stemmer med nettene ved Middelhavet. Beskrivelsen av innseilingen til lastrogenernes bygd minner om innløpet til Iddefjorden, trangt med bergknauser på begge sider før landet videt seg ut. Seilte en inn der for 3000 år siden kunne en muligens komme helt inn til Aremark.

Aremorica var det greske navnet på Bretagne og kommer av para morica som betyr ved havet. Aremark kan på samme måte avledes av para morica. Idd kan avledes av det greske ord for tinnstein cassitis. Var det tinnstein her forstår vi hvorfor sjøfareren fortalte at 11 skip ble senket og mannskapene drept. Bare 1 skip kom unna. Rikdommen som kunne hentes her ville han skremme andre fra å oppsøke.

Et stammenavn som er nevnt i nærheten av Faiakene er Kimmererne. Det var hos dem Odysseus besøkte dødsriket. På denne tiden fantes det folk som plasserte de avdøde avkledd på spesielle steder som lå fritt og ensomt. Her ble likene utsatt for vær, vind, fugler og rovdyr. Etter en tid var bare skjellettet igjen. Dette ble gjort for at sjelen skulle frigjøres fra legemeet. Kroppen forsvant en vei sjelen en annen. Når de nakne skjeletter lå tilbake var de avdøde forvandlet til forfedre. Benrestene ble samlet for å bli begravd eller lagret slik at en kunne ta dem frem ved spesielle anledninger.

Sjøfareren som var ukjent med skikken og havnet på et sted der lik lå og råtnet kunne uten tvil oppleve det som et besøk på dødsrikets forværelse. Etter hjemkomsten kunne en slik historie utmales så tilhørerne fikk gysninger nedover ryggen. For Homer var episoden et tema som kunne brukes i en fortelling om en reise til dødsriket. Hades og de dødes verden skapte mystikk og naglet tilhørerne til fortellerens munn og bevegelser.

Denne måten å behandle de døde på er ellers kjent fra landet Danene kom fra, Nordøstiran og er beskrevet i Avesta, Zarathustras bibel. Kimbrerne i Himmerland på Jylland var og kommet fra områder sørøst for Svartehavet.

Å fjerne kjøttet på denne måten tok lang tid. Mennesker som hadde det travelt hjalp gudene og brente likene slik at sjelen raskere kom seg løs fra den døde kropp. Denne metoden ble brukt av sjøfolk. De brente kroppen og laget en haug eller røys over bålrestene. Det hendte og at bena ble pakket inn og tatt med hjem.

Mange elementer i Odysseen tyder på at sjøreisene som var Homers forbilder hadde foregått i havet nord for Europa. De gamle forfattere med unntak av Polybios og Erathostenes oppfattet det også slik. Indisier på at reisene foregikk langs atlanterhavskysten er og naturfenomenene som skildres, tidevannet med flo og fjære, havstrømmer som slukte hele skip og nattens lengde. Selv om en er dikter er det ikke lett å finne på slike særegenheter og det ville jo være et utrolig sammentreff hvis Homer i sin fantasi hadde tenkt ut fenomener som senere skulle vise seg å være virkelige.

Odysseen er et gjenskinn av danenes seilaser langs Atlanterhavskysten til Rhinmunningen og farvannene rundt England og Sørskandinavia. Den lar oss ane konturene av danebosettinger i Sørskandinavia. I vår tid har skandinaviske arkeologer funnet mange rester etter danenes rike bronsealderkultur.

 

I pelasgernes hærtog langs kysten av Lilleasia mot Egypt kan Daner fra Sørsverige, Danmark og Sørvestnorge og den europeiske Atlanterhavskyst ha bidratt over evne med skip og mennesker. Lederne håpet på en gjenerobring for på nytt å kunne bosette seg under solen. Optimisme og humør var på topp da de dro. Nederlaget for Farao ga danesamfunnene i Sørskandinavia en knekk. De gjenværende på steder som Aballos neso, Avaldsnes, var ute av stand til å gjenopprette styrken i samfunnet. Daneslektene ble utvannet. Det samme skjedde i Sørsverige og Danmark. Lokale høvdinger og menn i den beste alder ble borte. Ytterst få vendte tilbake som kunne fortelle om nederlaget.

Men jern- og bronse-teknologien sjøfarerne hadde brakt hit fortsatte man å bruke.

 

Se f.eks.          O.A.W. Dilke.  Greeks & Roman Maps.

      D. A. Khakkhutaishvili. The manufacture of Iron in ancient Colchis.

            A. Cook. Homerus. The Odyssey.  New York.

           Tacitus. Sämtliche Werke. Germania s.69 – 281. Phaidon Verlag, Essen.

            Tacitus. Sämtliche Werken. Agricola, s 41 – 69.  Phaidon Verlag, Essen.

            H.P. Duerr. Die Fahrt der Argonauten. Insel Verlag Berlin.

 

Heliopolis:      En av de eldste byer i Egypt, hovedstad i det 13.nde dynasti. Byen lå 8 km. Øst for Nilen

                        der elvens delta begynner. Som navnet sier var Heli-o-polis solgudens by.

Polybios:         Gresk historiker som levde fra ca. 200 – 120 f.Kr. Skrev Roms historie i 40 bøker.

Erathostenes:  fra Kyrene levde fra 284 – 202 f.Kr.. Gresk matematiker, geograf, historiker direktør ved biblioteket i Alexandreia.

Crates:            fra Mallos levde i det 2.ndre århundre f.Kr.. Philosof som grunnla en egen skole i Pergamon. Var ambassadør for kong Attalos II av Pergamon i Rom.

Kilikia:            I gammel tid var dette områdene på sørkysten av Lilleasia nord for Cypros.

Pergamum:      Antikk by hovedstad i kongeriket Kilikia. Biblioteket var etter Alexandria det nest største.-

                        Det var her man begynte å skrive på kalveskinn, pergament, i stedet for papyrusruller.

Kronos:           Gresk gud sønn av Gaia og Uranos, Jord og himmel.

Plutharch:       Gresk forfatter som levde ca. 45 – 125 e.Kr.. Skrev en rekke biografier.

Tacitus:           Romersk historiker og senator som levde fra 55 – 116 e.Kr.. Skrev om germanerne i boken  Germania og om svigerfaren Julius Agricola i Britannia.

Nehalennia:     Gudinne for skipsfart som ble dyrket av sjøfolk ved munningen av Rhinen og Mösa. Tilsvarer den greske gudinne Leda.

Bal:                 Gud som ble dyrket i landene ved østenden av Middelhavet. Betyr herre, mester, konge, gud. Disse ordene ble og brukt om Jesus.

Leda:              Gresk gudinne.

Ithaka:            Øy i det Joniske hav utenfor nordvestkysten av Hellas.

Zarathustra:    Iransk profet og religiøs dikter som antagelig levde 1000 – 1200 år f.Kr..

Apollos neso: Gresk og betyr Apollos øy. Aballos neso er det eldste navn på Avaldsnes.

 

3.2.  Phokeerne/Faukene.

 

Blant Danene i første halvdel av det siste årtusen f.Kr. spilte Phokeerne fra Phokea ved kysten sør for det gamle Troia en viktig rolle. En utstrakt kolonisering fra byene øst i Middelhavet foregikk fra 800 år f.Kr.. Mileserne seilte til Svartehavet. Andre Daner dro vestover i Middelhavet og satte i det 10-ende århundre f.Kr. i land jernutvinnere på Elba. 600 f.Kr. grunnla Phokeerne Marseilles. Derfra seilte de til Skandinavia der de knyttet kontakt med etterkommere etter tidligere innvandrede Daner. I Norge gikk de under navnet Fauker. De hentet rav, sølv, tinn og kopper og brakte nye jernutvinnere hit. Rundt vår lange kyst finnes Massalias merke hugget i berghellene sammen med faukenes skip.

 

Phocis var et distrikt i det sentrale Hellas nord for Korintbukta der oraklet i Delfi lå. Distriktet hadde navn etter Phocus, sønn til dets grunnlegger Ornytus, som erobret et rike i Locrernes område. Folket kaltes Phokeer, Fauker som er den nordiske versjon av navnet.

1000 år før Kristus var folkemengden økt så mye at næringsgrunnlaget ikke strakk til.  Sultne mennesker dro over havet til Jonia der de  grunnla byen Fokea 20 mil nord for Milet ved munningen av elva Gediz. Innenfor lå Lydia som i sør grenset til Caria og i nord til Mysia. I øst grenset Lydia til Freugia, Frøys land, kong Midas rike. Metaller og andre varer fra disse landene ble solgt eller byttet i Fokea. Derfra seilte fokeiske kjøpmenn langs kystene på ferder som kunne vare i mange år. 

I det 8.ttende århundre før Kristus seilte Daner fra Korint til Italia og grunnla en koloni på øya Ischia i Napolibukta. 100 år senere var skipslaster med utvandrere sendt vestover i Middelhavet og 600 år f.Kr. hadde Danene overtatt deler av Søritalia og Sicilia. Faukene’s kolonier lå langs Middelhavet's nordkyst mens fønikiske handelsstasjoner utgått fra Tyrus og Sidon lå på sørkysten i Nordafrika.

Faukene kunne ro sine skip og var ikke avhengig av fremdrift med vind og seil. Deres skip hadde vanligvis 50 roere og kaltes derfor penteconter. I følge Damastes fra Sigeum var det Faukene som først plasserte roerne i to nivåer. Dermed kunne en bygge skipene korte og hurtige, eller hvis en beholdt lengden få plass til flere soldater eller varer. Lurblåsere sørget for kontakt mellom skipene og ga kommandosignaler til roerne. I baugenden hadde skipene en rambukk i vannlinjen for å stange hull i fiendeskip i kamp. I akterenden var en styreåre på hver side som ror. Det var på slike skip faukene rodde inn til stedet i Segobrigenes land som senere skulle bli Marseilles. Ved havna i Marseilles står minnet om byens grunnleggere støpt i bronse. Innskriften forteller kort og greit at:

 

Her ankom greske sjøfolk fra byen Phocaea i Lilleasia rundt år 600 før Kristus. De grunnla Marseille hvorfra de spredte sivilisasjonen vestover.

 

600 år før Kristus styrte Simos og Protis sine skip vestover fra Fokea mot Italia. Strabo forteller at de hadde søkt råd hos oraklet i Delfi før de la ut. Dets svar inneholdt en oppfordring om først å dra sør til Efesus for å ta om bord en prestinne fra gudinnen Artemis’ tempel. De rodde dit og fikk om bord mange hellige ting, deriblant en statue av Artemis. Aristarche, gudinnens høyt respekterte prestinne, fulgte også med.

Så la de ut og fikk gudenes tegn på en god reise da Apollo i en delfins skikkelse dukket opp og fulgte skipene. De rodde gjennom Messinastredet og opp langs den italienske vestkysten til Tiberen og Rom. Der gjorde de avtaler med den stedlige konge Lucumo Tarquinius, kong Tar fra Kvine.

 

Den norske oversettelsen av navnet er ikke så malplassert som en skulle tro. Plutarch forteller nemlig at Etrusker fra Rom’s nabolag ble bosatt nær Hyperboreerne, folket som bodde der det var midnattssol. Tarquinius far var en Dane fra Korinth og sønnen som nå var konge hadde giftet seg til en posisjon i en ledende etruskisk slekt. Tarquinius var en nyttig støttespiller i Massalias første tid.

 

Fra Rom fulgte faukene kysten nordover og passerte Elba, der det i noen hundre år var utvunnet jern, før de ankom munningen av Rhone. Øst for utløpet gikk de i land. Kolonien de grunnla ga de navnet Massa Gaia. Stedet som ble viet til gudinnen Gaia ble senere kalt Massalia. I dag heter byen Marseilles.

 

Segobrigene var et gallisk folk som da var styrt av kong Nannos. Hans datter Gyptis ble gift med fauken Protis. Dette knyttet kolonistene til stedets høvdingslekt og sikret kolonien positive naboer. Den vokste og ble et knutepunkt for handelen mellom gallerne i landet nordenfor og byene langs middelhavskysten. Flere handelsstasjoner, Nissumæ, ble anlagt øst og vest for Massalia. I vest vokste byen Agde frem, og lenger vest ved elva Audes utløp ble det anlagt skipsverft ved Narbo. Agde og Narbo knyttet handelsruten over land fra Bordigala ved Atlanterhavet sammen med seilingsrutene i Middelhavet. Andre stasjoner langs kysten var Nissa, Olbia og Santa Pola ved utløpet av Segura-elven. Langs den førte en vei nordvestover til de spanske sølvgruvene.

 

Rundt midten av det 6.te førkristne århundre hadde faukene knyttet kontakter med gallerne i innlandet. Handelen gav utbytte, markedsplasser vokste frem, festninger ble bygget, styrt av herskere som verdsatte etruskernes vaser og massaliernes søte viner. Faukene ledet an i et marked som omfattet store deler av dagens Frankrike og Vestsveits. Faukene hadde seilt ut gjennom Gibraltar til Gadir der Fønikerne hadde anlagt en handelsstasjon 800 år før Kristus. Fra det 6.te århundre f.Kr. seilte Faukene nordover og opprettet kontakt med Danene langs den nordlige atlanterhavskyst.

 

Da perserkongen Cyrus beseiret kong Krøsus i Lydia år 546 f.Kr. brøt det ut panikk i Fokea. Det resulterte i en masseutvandring og da perserne senere inntok byen var den forlatt. Faukenes skip rodde mot Corsica og la til land i Alalia der det allerede var en fokeisk koloni. Innbyggertallet ble mangedoblet og et økt antall fokeiske skip konkurrerte nå med etruskiske og fønikiske skip om handelen mellom havner i Italia, Corsica og Afrika. Det førte til konflikt som endte i et sjøslag mellom fokeiske og etruskisk-fønikiske skip. Begge sider led store tap. Faukene bestemte seg for å forlate Alalia. Restene av deres flåte rodde sydover med kolonistene som gikk i land sør i Italia der de grunnla byen Velia mellom de Danebyer som allerede fantes.

Danene endret nå navn. Romerne begynte å kalle dem greker, som betyr tyver eller kjeltringer. Danene svarte med å kalle seg Hellener, solgudens folk. Navnebyttet gjorde at sammenheng og slektskap ble hvisket ut. Men Greker og Daner var samme folk. På atlanterhavssiden fortsatte man å kalle dem Daner mens de i Middelhavet ble kalt Greker. I det videre kaller jeg dem Greker i Middelhavsområdet og Daner i Nordeuropa. Er en klar over dette er det lettere å forstå likheter mellom Midelhavet og Norden i bronsealderen.

Som folk kalte faukene seg både Danis, Danan og Fokaeis, germanisert dansker og fauker. Sine handelsstasjoner kalte de ofte Nissum eller Fauskepi. De ga stedsnavn der Agde og Narvo inngår. Stedsnavn med endelsene –is og –usa, forstavelsen Etn-, bokstavkombinasjonene -ssa, -sse, er fokeiske. Steder der de dro båtene på land for kortere eller lengere tid kalte de N’tokos. Dette fokeiske ordet er opprinnelsen til dokk og tørrdokk. I Vestfold ligger Stokke, avledet av N’tokos. Her var en havn på faukenes tid. Lenger vest ligger Farris med danenes -is ending. Faris, som forteller om berg og kløfter, var et mye brukt stedsnavn hos danene som vi og finner hos Homer. Det viser at fauker gikk i land ved Larvik og i Farsund. Faukene var solgudens folk, solhjulet var Apollos symbol, Massalias byvåpen og faukenes merke. Langs vår lange kyst finnes merket hugget i berget. Sammen med stedsnavn og skip vitner solhjulet om deres besøk og virksomhet i Norge. De drev sine aktiviteter med slaver. Våre vetter, nomer og sikiler minner om det. Sikiler fra Søritalia ble landsatt på Mørekysten og drev metallsøk og utforsket innlandet. Stedsnavn med fokeisk opprinnelse finner vi og på Østlandet. Det viser at de kunne drive virksomhet langt fra sjøen. Ved nordenden av Randsfjorden ligger Dokka der elvene Etna og Dokka renner i fjorden. Stedsnavnet Dokka er avledet av N’tokos. Her dro faukene sine skip på land og fortsatte til fots langs Etna som er avledet av deres ord Aeitholos. Elva ledet til reduksjonsovnene som sprutet gnister. Dokka-elva førte fra malmområdet til N’tokos, stedet der båtene var dratt opp over en stokk og lå og ventet. Langs sørkysten av landet ligger Agder. Navnet antyder at fauker fra Agde vest for Massalia hadde interesser på denne del av kysten. År 121 f.Kr. gled faukene inn under Romerne da Provence ble innlemmet i Romerriket. Ressursene i Norge ble fra da av utnyttet av nye herskere.

 

Jonia:                          Antikkens Jonia var de tyrkiske kystområder Fra elven Gediz i nord til elven Meander i sør. Byene i området dannet den joniske liga. Også øyene Chios og Samos hørte til Jonia

Lydia:                         Antikkens Lydia lå der de tyrkiske provinser Ismir og Manisa ligger. Sardis var Lydias hovedstad og på det største dekket det det vestlige Anatolia.

Caria:              Antikkens Caria lå på den tyrkiske sørvestkysten, sør for elva Meander. Distriktet grenset i sør til Lycia og i øst til Frygia.

Mysia:             Lå nordvest i Lilleasia og på sørvestsiden av Marmarasjøen ved innseilingen til Istanbul.

Freugea:          Gammelt rike som lå i de sentrale deler av Anatolia. Grenset i vest til Caria og Jonia.

Damastes fra Sigeum: Gresk Logograf, forfatter, fra Sigeum ved kysten nær Troia. Skrev ca. 500 f.Kr..

Strabo:            Gresk historiker og geograf født i byen Amaseia på sørsiden av Svartehavet i dagens  Tyrkia. Moren kom fra Georgia. Levde fra 64 f. – 24 e.Kr.. Skrev om  verdens geografi.

Apollo:            Gresk lysgud, tidvis solgud, som hadde mange oppgaver. Bl.a. var han kolonistenes og nye koloniers beskytter. Slik ble han en av faukenes viktigste guder. Spor etter Apollo finnes i Norge i stedsnavn der hans navn eller navn på ting knyttet til ham er brukt.

Agde:              Grunnlagt av fauker fra Massalia 500 f.Kr. der elva Herault renner i Middelhavet.Endepunkt for Canal du Midi. F.Kr. drev folk herfra en utstrakt virksomhet i Nordsjølandene.

Vetter:            Antikkens Vettones. Keltisk folk som bodde nordvest i Spania og i Portugal. Ble brukt som slaver i romernes metallurgiske industri der og andre steder.

Nomer:            Numantians. Innbyggere i byen Numantia i det sentrale Spania, som etter harde kamper ble erobret av romerne år 134 f.Kr.. Numene ble brukt som slaver i bl.a. tinnproduksjon i Sørspania. Som erfarne tinnarbeidere ble de og sendt til andre tinnfelter.

Se f.eks.  :       T.J.Dunbabin.             The Western Greeks. Ares Publishers Inc., Chicago.

V. Sarianidi.               Margush. Türkmendöwlethabarlary, Agabat

M. Egg, Ch. Pare.       Die Metallzeiten in Europa und im vorderen Orient.

                                   Verlag des Römisch-Germanischen Zentralmuseums. Mainz

J.S. Richardson:         APPIAN. Wars of the Romans in Iberia.

 

                                       tyskland frankrike 038 

 

                                       tyskland frankrike 033

                                        

                             Fig. 15.      Greske skip fra de siste århundrer f.Kr..                      Foto S.G.Raddum

Øverst:              Baugen med rambukk av støpt bronse i forlengelsen av kjølen.

                                   Nederst: Akterenden på et mindre skip med styreåre på hver side.

                                 Skipene er bygget av og utstilt i Museum für antike Schiffahrt i Mainz.

    fakenesruter  

         Fig. 16.              Faukenes seilas fra Fokea til Massalia

         og ut Gibraltar langs Atlanterhavskysten mot Skandinavia.

 

 

Tilbake til register