BOK 2. 

 

    Reduksjonsdiglen og

 

         Luppeovnene

 

   I Midtøsten og Europa.

 

  

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

2.1.    Metaller og folk.

 

De eldste spor etter metallutvinning finnes i områdene fra Sentralasia til Anatolia og går tilbake til 6-tusen år f.Kr.. Produksjonen var liten men økte i det 4-de og 3-dje årtusen f.Kr.. Kobbermalmen Malachit ble knust og vasket for å fjerne forurensninger før den ble omgjort til et oksyd som så ble redusert i reduksjonsdigler. Det foregikk på et enkelt teknisk nivå i en reduserende atmosfære der H2 og CO var reduksjonsmiddel.

Jernsand, Hematit- eller Magnetit-sand, som er jernoksyder, ble og redusert i reduksjons-digler. Jernsanden er enkel å vaske ren for sand og andre urenheter. Denne prosessen ga ikke slagg. Når prosessen ikke ga slagg og nesten alle gjenstander som ble laget har rustet opp er de fleste spor etter denne gamle jernproduksjonen borte.  

Da blåsebelgene ble innført i begynnelsen av det 3.dje årtusen f.Kr. var det en stor forbedring som ga høyere temperatur i ovnene og økte produsert kvantum. Etter det trengte en ikke skille ut slaggstoffene før redusering. De samlet seg og var på de høye temperaturer man nå oppnådde flytende slik at slaggforurensningene kunne tappes ut av ovenene. Analyser av malm og slagg har vist at kvartssand ble tilsatt til hematitsand som slaggdanner ved jernproduksjonen. (4),(5)

 

Der slettelandet øst i Irak møter Zagros-fjellene gikk grensen mellom store riker i oldtiden. Zagroskjeden strekker seg fra østsiden av den Persiske gulf nordvestover paralellt med Tigris og går over i Elbrusfjellene og fjellene øst i Tyrkia. Øst for Zagros ligger den Iranske høyslette som går over i Kopeth Dag fjellene i nordøst og Hindu Kush-fjellene i Afghanistan. På andre siden av Kopet Dagh ligger Sentralasia. Der lå Aria, et eldgammelt land med en av de eldste sivilisasjoner vi kjenner. Landet er nevnt hos Ptolemaios.

 

Elam som lå sørvest i Iran, og Sumer sør i Mesopotamia, Irak, var deres naboer. Sumer’s gamle  sivilisasjon besto i ca. 1500 år fra ca. 4000 f.Kr.. Sumerernes ord for jern var An-bar-su à Anbarsu og viser at kunnskapen om jern er gammel. Merk dere stavelsen -bar-, vi har overtatt den i vårt språk der den finnes i barre eller jernbarre.

 

Nordøst for Iran i elven Murghab’s delta i Sentralasia lå en annen gammel sivilisasjon med byer som det gamle Merv, og Herat som oldtidens grekere kalte Alexandria Arioi. Dette var gammelt arisk område. Lenger øst mellom Amu Darja og Hindu Kush-fjellene lå et annet arisk område, Bactria/Balkh. Folket her kaltes Amuer etter elven. I fjellområdene i Iran og Afghanistan fantes metallmalmer som kunne reduseres til kobber, jern og tinn. Det er derfor naturlig at man her finner spor etter eldgammel metallutvinning.

 

Sumerernes ord for kobber var Urudu. Legert med Arsen eller Tinn fikk den en viss hardhet, men legeringen var sprø, nesten som glass. Der det gamle gotiske riket Gutium lå, vest i Iran er det funnet sverd i stål som er datert til 1600 f.Kr.. Enda eldre kan jernutvinningen ha vært hos Arierne ved Merv og dagens Herat der det er funnet slaggrester etter jernutvinning i sjaktovner datert til ca. 2200 f.Kr.. Jernoksyd ligger fremdeles som små åser i dagen og lyser rødt i solskinnet.  Fig. 3.  (6)  (7).

   

Befolkningen nord i Mesopotamia og i fjellområdene ned mot Svartehavet og i Anatolia kaltes av oldtidens grekere Ka-l-deer, Cha-lyber og Ha-tti. Alle disse navn betyr jernutvinnere og er avledet av ordet Xa-flki som betyr jern. Lyden for første bokstav X var en harkelyd grekerne ikke hadde. De skrev i stedet  K-,  Ch- eller H-. Navnene viser at jernutvinningen var viktig og gammel i området.  Arkeologiske utgravinger har vist at de første sjaktovner for jern var i drift ca. 2000 f.Kr. i Cholkis sørvest i dagens Georgia.   (8).

 

I Egypt var hieroglyffen for metall generelt diglen. Fig. 1. under viser at det blir produsert metall i en reduksjonsdigle med blåserør. Var kjeglen bøyd ut i en spiss nederst får vi den eldste hieroglyff for jern. Fig. 2. viser derfor at det er en jernbarre som blir smidd. Senere skilte egypterne mellom jern og bronse ved at tre punkter vanrett ved siden av hverandre under metallhieroglyffen betød Jern, tre punkter over hverandre til høyre for metallhieroglyffen betød bronse.  (9).

 egypt-jernprosess 002     egypt-jernprosess-1 001

            Fig.1.                                                                         Fig. 2.

 

Egypterne hadde tre ord for jern, men, benipe, og te-ha-set der vi i det siste finner stavelsen  ha-.  De produserte lite jern selv, det meste ble kjøpt fra Sudan og Etiopia og kaltes men. Innkjøpt fra det Nære Øst kaltes jern te-ha-set. Egypterne kan ha benyttet jern så tidlig som 3100 år f.Kr. da farao Men-es samlet landet til et rike. Men-es kom fra den sørlige delen av Egypt. Hans navn inneholder ordet men og betyr noe sånt som jernmannen. Det kan henspeile på at han hadde våpen av jern som var overlegne i kamp.

 

I Cheopspyramiden fra ca. 2750 f.Kr. ble det mellom to blokker nær kongekammeret funnet en jernplate, som vi tidligere nevnte. Den ble analysert for noen år siden men det ble ikke utført C14-datering. Platen er sveist sammen av tynne barrer og inneholder kullstoff i et lite område. Det har vært mye debatt om platens alder, historikere og arkeologer har vanskelig for å akseptere at platen har vært i pyramiden siden den ble bygget. Det vil flytte Egypts jernalder 2000 år bakover i tid. Alderen kan fastslås ved C14-analyse på kullstoff fra jernet i platen.

                                     

 jeroksyd-afghan 001

 

Fig.3            Åsrygg med jernoksyd i Ariernes gamle land nær Herat. (10)

 

Danene som senere kom til Skandinavia har en fortid i disse områder. De kom opprinnelig fra det ariske område i Sentralasia og vandret gjennom Iran og Irak til Egypt. Kanskje var det jernteknologien som i en periode gjorde dem til herskere der.

 

Goterne kom og denne veien og har en lang historie. Basert på Jordanes opplysninger om den gotiske utvandring fra Sverige ca. år 150 mente de gamle historikere at deres urhjem var Sverige. Det gled naturlig inn i glansbildet man den gang skapte av Nordeuropeernes forfedre.   (12),  (13). Men i de eldste beretninger om Goterne opptrer de i Sentralasia ved Amu Darja. En gren vandret vestover og grunnla landet Gutium nordvest i dagens Iran, der noen av de fremste eksperter på bearbeiding og utvinning av metaller den gang virket. Goterne tilegnet seg teknologien, det resulterte i overlegne våpen. 

 

Landet Gutium er første gang nevnt i et dokument fra kong Luga-anne-mundu i Adab i Irak fra ca. 2500 år f.Kr.. 2180 f.Kr. gled en gotisk krigerskare ned Zagrosfjellene og erobret Akkad sammen med de beslektede Daner. De delte Mesopotamia, Irak, mellom seg i småriker og bystater. I sør på østsiden av Eufrat, litt nord for munningen i Persiabukta, lå byen Larsa. Fra 2142 til 2120 f. Kr. styrte den gotiske konge Gudea her. Han hersket med forstand og moral og behandlet folk respektfullt og høvisk. Han utformet moralske retningslinjer for en konges oppførsel. I vår del av verden har vi et gammelt skrift, Kongespeilet, som nevner hvordan en konge bør opptre. Hadde Gudea lest det hadde han nikket gjenkjennende. Til de fjerneste steder trengte hans ideer over tid igjennom.  (14).

 

Goterne styrte Mesopotamia i 115 år til de ble styrtet og etterfulgt av Ur-III dynastiet. Mange goter ble boende i Mesopotamia etter dette. Men en gren trengte sammen med Danene inn i Egypt der de overtok området ved Nilens delta. I egyptiske dokumenter fra denne tiden er Goterne kalt Amuer etter Amu darja, elven i området de opprinnelig kom fra, eller Hyksos. Goterne ble i Egypt som herskere sammen med Danene i 150 år. I Egypts historie kalles denne tiden Hyksosperioden. Senere gjorde Goterne tjeneste som leiesoldater i egypternes hærer. Thutmos III forteller at gotiske styrker deltok i slaget ved Megiddo i Syria i 1486 før Kristus.  Ramses II, som var av gotisk ætt, forteller om gotiske militærenheter i Hetittenes hær i slaget ved Kadesch ved Orontes-elven nordvest i Syria i 1299 f.Kr.. Goternes fortrinn var at de hadde hester, stridsvogner og komposittbuer. Egyptiske dokumenter fra denne tiden kaller dem Hyksos. Det var en fellesbetegnelse på Goter og Daner. Vi forstår at Goternes urhjem ikke var Sverige. Eldre spor etter dem finner vi i Sentralasia og Midtøsten. Fig. 4. side 51 viser grovt deres vandringsruter. 

 

Den første kristne gotiske biskop Wulfila som levde i første halvdel av 300-tallet e. Kr. deltok i Kirkemøtet i Nicaea som keiser Konstantin arrangerte. Wulfila oversatte Bibelen til gotisk. Det var en vanskelig oppgave, bibelens ånd og ord var fremmed for de gotiske krigere. Blant annet måtte Wulfila finne et navn på Vårherre som goterne forsto. Wulfila kalte ham Gud etter kong Gudea. Dette navnet forbandt goterne med den fullendte allmektige hersker. Senere ble Wulfila dømt som avviker og fordrevet av de rettroende men navnet Gud på den allmektige overlevde utrenskningene.

 

Danene, Danavas, var beslektet med Goterne og er nevnt i det indiske Rigvedakvadet, i Mandala 2, 4 og 5, som beboere av kystområdet sørøst for det Kaspiske hav. Denne del av Rigveda går tilbake til tiden før Arierne vandret til Nordindia ca. 1800 år f.Kr..

 

Den første gud i indisk mytologi var Brahma. Fra hans stortå ble Daksha født. Han hadde datteren Danu som ble gift med vismannen Kashyapa. Legenden sier at Danene nedstammet fra Danu som var gudinne for vann og elver. Danene har slik en mytologisk opprinnelse som går tilbake til Aria. Gudinnen Danu var opphav til stedsnavnene Tanais, som Danene ga til viktige steder slik som Tanais  = Tana i Finnmark, Tanais der Don munner ut i Asovhavet og Tanais i Egypt som lå ved Nilen og var deres hovedstad i Hyksosperioden fra ca. år 1700 til 1550 f.Kr.. 

 

I Avesta, den Zoroastriske bibel, omtales Danu-folket som et arisk folk som var fiendtlig instilt overfor Iranerne som var en annen arisk gren. Stedet der Danene nevnes inneholder en bønn til Aredvi-folket om hjelp til å bekjempe Danene som trengte inn i Iran fra nordøst. I disse skrifter fra ca. 1800 f.Kr., kalles Danene  Danu og Danavas. Det skrevne er fra Zarathustras tid dengang ariske folk vandret vestover mot Mesopotamia og Anatolia og sørover mot Iran og India. Fragmenter av Danenes historie finnes vevd inn i Goternes historie i Mesopotamia og Egypt.

 

Kilder.

(4).      Paul T. Craddock.: Early metal mining and production.

(5).      Jianjun Mei and Thilo Rehren.: Metallurgy and civilization. Eurasia and beyond.

(6).      Wiktor Sarianidi.: Margus. Ancient oriental kingdom in the delta of the Murghab river.

(7).      Wiktor Sarianidi.: Gonurdepe. City of kings and gods.

(8).      David A. Khakhutaishvili.: The manufacture of iron in ancient Colchis.

(9).      Ludwig Beck.: Geschichte des Eisens.

(10)     W. Ball.: The momuments of Afghanistan. History, archaeology and architecture.

(11).    M. Egg, C.H. Pare.: Die Metallzeiten in Europa und im vorderen Orient.

 

 

(12)     C. Müllerus.:   Claudii Ptolemæi Geographia. Alfredo Firmin Cidot, Paris.

(13)     Jordanes.: Getica. Bokførlaget Atlantis AB.

(14)     J. Derakshani. Die Arier in den nahöstlichen Quellen des 3. Und 2. Jahrtausend v. Chr. 

           Andre bøker som kaster lys over forholdene:.

G.P. Singh and S.P. Singh: Kingship in Ancient India. Akansha Publishing. N. Delhi.

K.R. Qanungo. History of the Jats.  Edited by Dr. Vir Singh, New Delhi.

J.N. Singh Yadav. Yadavas through the ages.  B.L.Bansal/Sharada Publishing, Delhi.

 

Gudea:                        Konge i Larsa/Lagash sør i Mesopotamia 2142 – 2120 f.Kr.. Var av gotisk slekt og giftet seg med en prinsesse i herskerslekten og fikk på den måten kongeriket.

Wulfila:           Gotisk biskop som oversatte bibelen til gotisk. Levde ca. 310 – 383 e.Kr.. Arianer.

Amudarja:       Antikk navn Oxus. Starter på grensen mellom Afghanistan og Tadsjikistan der elvene Pjandsch og Wachsch renner sammen. Renner nordvestover og munner i Aralsjøen.

Thutmos III:   Egyptisk farao 1479 – 1425 f.Kr.. En stor erobrer, under ham var det egyptiske riket størst.

Megiddo:        Strategisk beliggende høyde i Israel langs den gamle karavaneveien mellom Egypt og Syria. Stedet var en bebodd by fra 7000 f.Kr. – 500 e.Kr.. Sterk festning i antikken.

Ramses II:      Egyptisk farao fra 1279 – 1213 f.Kr.. En av Egypts mektigste Hersker, var av gotisk ætt.

Kadesch:         Antikk festnings- og handels-by ved nordenden av Libanonfjellene i Syria der karavane-veiene fra Damaskus til Aleppo og Amurru til Palmyra krysset hverandre.

Alexandria arioi: Ariernes Alexandria. Grunnlagt av Alexander den store vest i dagens Afghanistan. I dag Herat. Byen lå ved karavaneveien som knyttet Kina, India, Midtøsten og Europa sammen.

goternesvandring

              Fig. 4.   Goternes vandring fra Sentralasia til Egypt 2300 – 1700 f.Kr..

                              

2.2.   Danene til Sørskandinavia.

 

Danene hersket i noen egyptiske Nomer i åtte generasjoner. Da ble de fordrevet av  Egyptiske konger fra Theben og forlot landet langs forskjellige ruter. En gren seilte til sist ut Gibraltar og nordover langs Atlanterhavskysten og slo seg og ned på egnede steder i bl.a. Irland og Sørskandinavia. De sognet til Mykene og sto bak den Nordiske bronsealder fra 1500 f.Kr.. De utvant tinn, kobber og jern i Norge. De var gudinnen Danus folk og hadde solhjulet som merke. Homer kalte dem Danaer som var datidens navn på de senere greker.Vi skal fortelle litt om deres ferd til Sørskandinavia.

 

Irland blir av de antikke forfattere kalt Ierne og Hibernia og omtales som den hellige øya. Beretningen om Danenes innvandring til Irland står i Lebor Gabala Erren. Historien var muntlig overlevert og ble nedskrevet av de første munker. Opprinnelig bodde Fomorer på øya. Irland ble så invadert av Partholoner som døde etter kort tid av pest. Så kom Firbolg, skinnsekkfolket fra Trakia. De var der en tid før de reiste tilbake. Senere utvandret de til Irland for godt.

 

Til sist kom to grener av Daner, Tuahta de Danann, gudinnen Danu’s folk, og Mileserne. Tuahta de Danann var halvguder som gikk i land beskyttet av en tåkebanke de selv skapte. Dette sammen med spyd og sverd av metall og en stein som viste vei i det ukjente var elementer som økte deres status. De ankom etter å ha vært underveis i 300 år. Vi skal sammenfatte historien og sammenligne den med opplysninger i egyptiske arkiver for å avdekke likheter.

 

Historien forteller at Feinius farsaid, Finn den vise, var konge hos Danene i Aria sørøst for det Kaspiske hav ca. 1760 år før Kristus. Han fortsatte den skikk at folkets historie skulle gjenfortelles i verseform for at den lettere kunne bli husket og gjenfortalt. Feinius deltok i et krigstog og kom til sletten Senar ved Eufrat som høvding for en del av en større styrke. På sine gamle dager flyttet han tilbake til riket ved det Kaspiske hav der hans sønn Nenual nå var konge. Under tiden i Mesopotamia hadde Feinius fått en sønn som fikk navnet Nel.

 

Nel fikk språkopplæring og som voksen var han en av dem som behersket flest språk. Derfor kom en dag en utsending fra farao Cineris i Egypt med forespørsel om Nel  kunne komme dit for å bistå med sine kunnskaper. Han flyttet til Egypt der han fikk et landområde sør i Cineris rike som hadde forbindelse til en havn ved Rødehavet. Han ble gift med Cineris datter som kaltes Scota fordi hun var av skytisk ætt. Scota fødte en sønn som fikk navnet Gaedel Glas. Han ble stamfar til Gaedilslekten. Cineris var den 5-te konge i det 13-tende dynasti som kom til makten i 1782 f.Kr.. Egypt ble på denne tiden oppdelt i mange småkongedømmer hvis herskere egypterne kalte Hyksos. Danene i Egypt var av hyksosfolket men ble egyptifisert. Fra 1580 f.Kr. ble Hyksos-kongene utfordret av egyptiske konger fra Theben og presset til å forlate Egypt. Da utvandringen skjedde hadde seks generasjoner av Gaedil-slekten bodd i landet. Cineris er den greske form av navnet.

Danene forlot Egypt langs to ruter. De som bodde i det sørlige Tanis-Nome ble avskåret fra Danene i Tanais ved Nilmunningen. I havna i Rødehavet gikk de om bord i skip som førte dem til India. De dro derfra mot nord og over land nådde de sitt ariske opprinnelsesland ved det Kaspiske hav som forfedrene hadde forlatt. Det hadde da gått 150 år fra Feinius dro ut til disse Daner kom tilbake. Da de nå gjorde krav på land ble det konflikt.

 

Løsningen ble en utvandring mot vest ledet av høvdingene Lam-fhind og Allot og presten Caicher. De reiste over det Kaspiske hav til vestbredden der de fortsatte til myrområdet ved den Macotiske Sjø, Asovhavet. Her fikk de høre om Irland og besluttet å reise dit for å bosette seg der. Der bodde dengang Fir-bolg, skinnsekkfolket, og Daner og Firbolg kjempet om øya. Etter harde kamper ble Firbolg-folket drevet nordover. Deres siste høvdinger forlot øya mot nordøst og slo seg ned på fjerntliggende øyer ved det samme hav. En av de flyktende var kong Asal. Navnet l finnes i Norge i for eksempel Asalhaugen.

 

I Irland gikk danene under navnet Tuahta de Danann, Danefolket. Deres hjelpere var Sidhafolket som kan ha vært etterkommere etter folket til den egyptiske konge Sidha-Tuir. Danene kan ha ankommet Irland 1550 år før Kristus. Danebosettinger lå igjen langs ruten.

 

De andre Daner i Egypt, som satt i Tanais i nord, fikk fritt leide ut av landet. Under ledelse av Sru og Eber skyther forlot de Egypt. Noen dro til østsiden av Svartehavet. Andre slo seg ned på Kreta, i Lilleasia og Hellas der de var en del av den mykenske kulturen. Fra Kreta flyttet noen over til Milet som ble en av de viktigste handelsbyer i Jonia. Disse Daner er kalt Mileser etter byen Milet.

  

En del Daner derfra utvandret til Spania, og oppdaget Irland derfra. Leder for denne vandringen het Brath. Føniker fra Tyrus fulgte også med. De kom til området ved dagens Cadiz der Fønikerne senere hadde en handelsstasjon og til sist bosatte seg. Romeren Velleius Paterculus tidfester bosettingen der til ca.1250 år f.Kr.. Fra Cadiz fortsatte Mileserne opp langs vestkysten av Spania under Breagan, Brath’s sønn. Han grunnla kolonien Braganza som er opprinnelsen til byen Braga i Portugal. Breagan hadde to sønner, Ith og Bile, og det var Ith som kom til Irland. Han ble drept av Danene der. Det førte til at Mileserne erobret deler av øya. Dermed hadde to grener av Daner vandret til Irland. Mileserne kan ha ankommet ca. 1230 år før Kristus.

 

Vi skal så gå til Egyptiske kilder. Mye av kunnskapen om Egypts gamle dynastier kan vi takke presten Manetho for. Som tempelprest hadde han tilgang til gamle arkiver. Manetho levde 300 år før Kristus og skrev Aegyptiaca, Egypts historie, på oppdrag fra kong Ptolemaeus II. Her finnes listen over faraoer med navn og når de regjerte. Under det 13-tende dynasti avtok faraoenes grep om makten. Forsvarsverkene langs grensen i nordøst ble liggende uten bemanning. Kontrollen av folk og varer ut og inn av riket der ble borte. Mennesker fra Asia kom derfor lett inn i Egypt via Sinai. Blant dem var Daner og Guter.

I den egyptiske kongelisten finner vi Khendjer som hersket rundt år 1745 før Kristus. Han var av de konger egypterne kalte Hyksos, herskere fra øst. Khendjer bygget sin egen hovedstad ved den østlige arm av Nilen. Byen kalte han Tanais. Navnet forteller at byen ble grunnlagt av Daner. I kongelisten finnes også Siha-Tuir som styrte et annet område samtidig med Khendjer. Han var og en av hyksos-kongene. Egyptiske konger fra Theben trengte Hyksos tilbake etter 150 år. De siste ble drevet ut fra Tanais. Khendjer er den egyptiske form av Cineris.Vi skal sitere fra det Manetho skrev om hyksos-tiden:

 

.. og fullstendig uventet flommet erobrere av et ukjent folk fra øst inn, sikre på å vinne en lett seier over vårt land. Med rå kraft styrtet de landets herskere, brente brutalt byene, jevnet gudenes templer med jorden, og behandlet alle borgere med grusomhet, noen ble massakrert, andres kvinner og barn ble sendt i slaveri. ………. I Saite-distriktet grunnla kongen en by med gunstig beliggenhet øst for Nilen’s gren og kalte byen Tanais etter en gammel religiøs tradisjon. (Byen ble oppkalt etter gudinnen Danu.) Stedet ble bygget opp og forsterket med murer, og der ble det forlagt en styrke på 240000 tungt bevæpnede soldater som skulle forsvare kongens grenser…..

 

Sammenligner vi historien i de irske kvad med den egyptiske historien i hyksos-perioden er det likheter. Begge forteller at Egypt ble erobret og styrt av konger fra Asia. Vi finner faraoene Cineris og Tuir, Khendjer og Siha-Tuir. Beretningene om hvordan Hyksos forlot landet stemmer og overens. Det indikerer at Danene som kom til Irland og til sist til Sørskandinavia kan ha hatt en fortid som Hyksos i Egypt.

 

Romeren Strabo, som besøkte Egypt og reiste på Nilen syd til Meroe, forteller om landet og steder og byer langs elven. I nord nevner han det tan-itiske Nome og den tan-itiske kanal der byen Tanais lå og han nevner byen Naucratis som Mileserne grunnla.

 

I sør lå et annet Dane-Nome mellom byene Hermopolis og Lycopolis. En kanal førte inn til danebyen som Strabo her kaller Tanis. Her lå hyksos-herskernes sørligste garnison. Stedet heter i dag Nefrusy og ligger i utkanten av dagens Asyut. Herfra gikk en vei østover til havna ved Rødehavet. Hit kom skip som seilte til Charax i den persiske bukt og indiske havner. Danene etterlot akkadisk skrift i Egypt. I Amarna, nær Tanis, er det funnet mange leirtavler. Lignende tegn finnes på berghellene i Båhuslen vest i Sverige.

 

Vi sitter nå med en skisse av Danenes eldste historie. En vandring fra sørøstsiden av det Kaspiske hav gjennom Iran og Mesopotamia til Egypt. Fra Egypt dro en gren senere tilbake til Sentralasia før den fortsatte til Irland. En annen gren bosatte seg på øyene i Egeer-havet og i Hellas. Senere utvandret en del av dem til Spania og Irland. Kronologien er vanskelig. Når jeg har antydet at Danene kom til Irland 1500 år før Kristus og at Mileserne kom til Braga på 1250 tallet er det ut fra opplysninger hos den romerske forfatter Velleius Paterculus og de egyptiske kilder.

 

Samtidig med ankomsten til Irland seilte Danene til områdene rundt Nordsjøen. De søkte etter metaller og steder å bosette seg. Belgia er et navn gitt av dem. Gea var deres ord for land eller jord mens Bel var deres navn på guden Marduk som ble dyrket i Mesopotamia.

 

Danene slo seg fortrinnsvis ned på steder med tilgang til verdifulle råvarer og steder som lå strategisk til for handel. På Helgoland lå den gang kobber i dagen og i Vestjylland fantes rav. Thy og Limfjorden lå strategisk i forhold til Østersjøen og Norge der de hentet tinn, kobber og jern. Ordet Nome har vi i Norge. I Egypt var det et distrikt administrert av en Nomarch, en provinsregent. Fra Thy og Limfjorden var det ikke langt over havet til Skiensområdet, Numedal, Lista, Jæren og Karmøy. Der fantes sølv, tinnstein og kobbermalm. Myrene på Østlandet inneholdt jernsand.

 

Daner slo seg og ned i Vestsverige i Skåne der stedsnavn, skipssetninger, gravrøyser og bronsesverd minner om dem. De ledet 1500 år før Kristus utviklingen i disse områder og knyttet atlanterhavskysten og Nordsjøområdet handelsmessig til Middelhavslandene og det mykenske handelsnettverk i Middelhavet. De hadde havner i Vestjylland, ved Rhinen, i Belgia, Frankrike og Spania ned til Cadiz. Med Mykenes fall avtok kontakten til Middelhavet og ble redusert for til sist bare å bli et vagt minne.

 

Arkeologiske funn fra denne perioden vitner om virksomheten. På store bergflater i Vestsverige finnes innhugget et budskap vi ikke har lest. Tegnene minner om gammel egyptisk skrift men ingen har til nå satt seg inn i dette og løst koden. Kanskje forteller innskriftene om Danenes seilas fra Egypt til Sørskandinavia.

 

Numedal, Nome-dal, er et språklig spor etter Daner som kom hit 1500 år f.Kr.. En norsk tolkning er at Nome betyr trang. Nome betød i det egyptiske språk provins eller fylke. Derfor kan navnet Nume-dal indikere at dalen var et Nome under en danekonge på Nordjylland. Ved dagens Kongsberg lå rent sølv, Danenes myke metall, i dagen. Kobber fantes også her og ved Hunn i Østfold. I området ved Kongsberg finnes eldgamle spor etter metallutvinning. Skjerp og gruveinnslag er fylt igjen og tørrmurer er murt opp for å lege skaden på moder Jord. For oss synes dette å være unyttig arbeid men Danene så på terrenget som en del av morsgudinnen. Gruveinnslagene var sår man hadde laget i henne og sårene ble leget ved at gruvene ble fylt igjen. Denne fremgangsmåten var vanlig i det østlige Middelhav frem til ca. 300 år f.Kr..

 

Flere har pekt på at Sørskandinavia synes å ha hatt kontakt med det indre Middelhav i Bronsealderen. Shetelig ser et slektskap mellom egyptisk billedspråk og bronsealder-ristningene og skriver at noen av våre bergbilder tilhører samme kulturkrets som sivili-sasjonene øst i Middelhavet. Den åndelige sammenheng med den mykenske kulturen ble fysisk formidlet av Danene som var kommet hit fra Middelhavets øyer og strender.

 

En Assyrisk beretning gir et glimt av trafikken. Da Assurnasirpal II i det 9-ende århundre f.Kr. marsjerte vestover mot Karchemisch i Nordlibanon med en hær, sendte de fønikiske byer Tyrus og Sidon utsendinger for å møte kongen. De fremførte vennskapelige hilsener og overrakte storslåtte gaver for å unngå ødeleggelse og plyndring. Kongen lot sin hoffskriver lage en liste over gavene. Den viser at han mottok hvalross- og hval-tenner som var seilt inn til en av byene på Libanonkysten fra kanten av det kalde hav lengst nord i Europa. Tennene vitner om det mykenske nettverks seilingsruter til fjerne stasjoner. Kanskje var dyrene fanget ved Hvalerøyene, de senere romeres Orcas.

 

Danene sto bak den nordiske bronsealder. I Kivikgraven aner vi koblingen til  Hellas. De brakte bronseteknologi til Skandinavia og hadde kunnskap om hvordan en reduserte metalloksyder til jern, tinn og kobber. De visste hvordan en oppkullet jern til stål og hvordan stål kunne smies til meisler og annet verktøy.

 

Fig. 5. side 57 viser Danenes område i Sørskandinavia ca. 1400 f.Kr.. Det omfattet dagens Danmark sør til Elben og nordtyske områder øst til Oder samt Skåne.

 

På bunnen av Wattenhavet nær grensen mellom Danmark og Tyskland har arkeologiske team ledet av prof. H.P.Duerr fra UNI Bremen funnet en mengde keramikkskår fra det østlige Middelhav som går tilbake til ca. 1500 f.Kr.. De vitner om Danenes innvandring hit

 

Danene kom opprinnelig fra området der kongeriket Aria lå i Sentralasia. Dette riket ble delt i tre ved midten av det tredje årtusen før Kristus. Det kan ha vært grunnen til Danenes vandring vestover. Via Iran, Irak og Egypt kom grener av Danefolket til Sørskandinavia der tyngden av dem ble bosatt i Danmark og Skåne. De var de første som bragte kunnskap om metallutvinning og metallbearbeiding til Skandinavia.

 

Danene produserte jern i reduksjonsdigler i Sørnorge. Denne prosessen ga svært rent jern.  Den ga heller ikke slagg fordi malmen var vasket ren for sand før den ble redusert. Nærmere 10000 jernbarrer er funnet på Østlandet. Vi skal i neste avsnitt gå gjennom analysen av en barre, tidfeste den og se hva materialstrukturen forteller om prosessen den ble laget med.

Fig. 6. side 58, viser Danenes reiseruter som førte dem fra Sentralasia til Skandinavia.

       greptungesværd 

                         Fig. 5.            Danenes områder i Sørskandinavia.

        Kart over funnsteder med greptungesverd, modifisert etter Søren Nancke Krogh.

 

 

Hyksos:           Hyksos eller Amuer var asiatiske folk som erobret Egypt fra nordøst. De var utstyrt med kompo-sittbuer og hadde hester som trakk stridsvogner hvilket var typisk for goterne. De besto av Goter og Daner, men også andre folk deltok. De kom fra Mesopotamia.

Theben:           Den antikke hovedstad ved Nilen i øvre Egypt. I dag ligger Luxor på østsiden og en rekke

                        historiske minner som Medinet Habu Ramses II’s dødstempel på vestsiden av Nilen.

Tanais:            By grunnlagt av danene ved Nildeltaets østlige arm

Milet:              By på sørvestkysten av Tyrkia 8 mil sør for Izmir. Stedet heter i dag Balat.

Velleius Paterculus: ca. 20 f. – 30 e.Kr.. Romersk historiker og militær. Tjente i Germania under Tiberius.

Maneto:          Prest. Rådgiver for kong Ptolemaios II i Egypt ca 250 f.Kr. Skrev Egypts historie på gresk.

Ptolemaios II: Konge I Egypt 285 – 246 f.Kr.. Sønn av Alexander den stores general Ptolemaios I.

Meroe:            Antikk by ved Nilen i Sudan. Hovedstad i kongeriket Kush fra 400 f.Kr. – 300 e.Kr.

Naucratis:       Antikk by ved Nildeltaets vestligste arm. Det Ptolemaiiske Egypts hovedstad.

Charax:           Antikk havneby innerst i Persiabukta ved Tigris. Hovedstad i kongeriket Characene.

Bel:                 Et annet navn på den babylonske guden Marduk. Bel eller Baal betyr Herre.

Marduk:          Øverste gud i det babylonske Pantheon. Byen Babylons skudsgud.

Suryavamsha: Soldynastiet var et av de mest betydelige herskerdynastier i det gamle India.

                       

danevandring

    Fig. 6.                  Danenes reiserute fra det østlige Middelhav til Sørskandinavia.

 

 

Se f.eks.   R. A. Stewart Mac Alister.  Lebor Gabala Erenn. The book of the taking of Ireland. Dublin.

 

                       J, Derakhshani. Die Arier in den nahostlichen Quellen des 3. und. 2. Jahrtausends v. Chr.

 

2.3.    Barre fra Danenes jernproduksjon på Østlandet.

 

Jernbarren  Fig. 7. er fra et barrefunn gjort for mange år siden nord for Gjøvik. Jeg har analysert den metallurgisk, og C14-datert den med kullstoff fra jernet. Den metallurgiske analysen viser at jernet i barren er redusert i en reduksjonsdigle mellom 400–900 grad. C med H2-gass som reduksjonsmiddel. Dateringen plasserer tiden for produksjonen til kort etter Danenes ankomst til Skandinavia. Vi skal gå gjennom analysene og belyse konklusjonene.

 

                 Barre-jernbæra-L 001

 

                       Fig. 7.              Barren slik den så ut da jeg fikk den.

Utsmiingen i endene kan være gjort som kvalitetskontroll. Man kan ha testet varmformbarhet i den brede høyre ende, kaldformbarhet i den smale ende øverst til venstre. Krav: kantene skal ikke sprekke opp. Det man i realiteten kontrollerer er at innholdet av svovel og fosfor er akseptabelt.

 

Barren har en total lengde på 320 mm.. Den veier ca. 160 gram og er av den type arkeologene kaller R438. Høyre ende er smidd ut varmt, store korn, over en lengde på ca. 120 mm. og har en tykkelse på ca.1,5 mm.. Bredden er mellom 27 og 35 mm.. Venstre ende er smidd kaldt, finkornet, over en lengde på 30 mm.. Gjennom den er et hull. Tykkelsen i den enden er ca. 2 mm., mens  bredden er ca. 19 mm.. Mellom endene har barren en lengde på ca. 170 mm.. Dette partiet har et tilnærmet kvadratisk tverrsnitt med sidelengder 8-9 mm.. Materialet i barren ble undersøkt metallurgisk før den ble aldersbestemt på Ångstrømlaboratoriet ved Universitet i Uppsala i Sverige. Alder og analyser gir ny kunnskap om jernutvinningens historie på vestsiden av Mjøsa. Men alderen må verifiseres av flere analyser. Ett resultat er for lite til å konkludere.

Følgende er utført:       

                                      Kjemisk analyse.

                                      Hardhet og strekkprøve

                                      Strukturundersøkelser

                                      Overflatesjikt m.t.p. korrosjonsmotstand.

Aldersbestemmelse C14.

Kjemisk analyse av materialet med spektrograf :

 

C 0,0148 %,  Si 0,01 %,  P 0,0201 %,  S 0,0111 %, 

Cr 0,00146 %,  Mo 0,00134 %, Ni 0,0224 %,  Al 0,0187 %,  Co 0,0492 %,  Cu 0,0142 %

Nb 0,001 %,  Ti 0,01 %,  V 0,0026 %,  W 0,01 %,  Pb 0,00154 %,  Sn 0,01 %,

Mg 0,01 %,  As 0,0439 %,  Zr 0,0014 % B 0,001 %,  Fe 99,80 %.

Kullstoffinnholdet er i tillegg analysert hos Molab, Mo i Rana. Resultat: C = 0,008 %.

Slikt materiale kalles i dag ULC, Ultra Low Carbonsteel, og er relativt kostbart.

 

Hardhet og strekkprøve.

                  

Mek. Egenskaper.                   Rm    = 309,6 MPa,        Rp0,2= 253,6 Mpa

Forlengelse                    A5         = 31 %.     

Hardhet                         HV10 = 112.                    Etter kalddeformasjon  HV10 = 204.

 

                    jernbarre-strekkpræve 001

 

               Fig. 8.        Spennings-tøyningsdiagram for strekkprøve fra barren.

De mekaniske egenskaper samsvarer med det som er normalt for denne jerntypen. Forlengelsen er i realiteten ca. 31 %, men prøvestaven hadde en materialfeil som gjorde at innsnevringen kom mot enden av prøveområdet. Vi stoppet strekkingen før staven gikk til brudd.  Verdien for forlengelse er derfor beregnet manuelt ut fra skyvelærsmåling.

 

Strukturundersøkelser.

Det er tatt slip fra tre forskjellige steder i barrens kvadratiske midtparti samt i begge ender.

Barren består av ferrit, rent jern, med jevn kornstørrelse over hele lengden bortsett fra den venstre enden på bildet foran. Der er kornstørrelsen markert mindre hvilket viser at den er smidd under rekrystallisasjonstemperatur. Slagginneslutninger har vi ikke funnet.

Barren inneholder svært rent jern. I dagens stål er vanlige krav til svovel og fosfor mindre enn 0,035 %.  Barren møter slike krav uten problemer. De andre elementer i den kan betraktes som sporelementer. Den inneholder en del rester av uredusert malm som vi ikke har i moderne jern. Men dette er nyttig, det forteller om prosessen barren er laget med fordi det er prosessen som har etterlatt malmrestene.

 

                  S   

 

                        Fig. 9.           Bilde av strukturen i midtpartiet

 

Aldersbestemmelse. Ångstrømlaboratoriet Uppsala Universitet,

Alderen på barren ble bestemt med C14-analyse av prof. Gøran Posnert.

Resultat:  Alder = 3252 +- 110 BP   ( Før vår tid ) eller ca. 1250 år før Kristus

Hvis resultatet blir stående flyttes jernalderen i Norge ca. 800 år bakover i tid, fra ca. 500 f.Kr. til ca. 1300 f.Kr., d.v.s. langt inn i Bronsealderen.

 

Overflatesjikt Fig. 10.

Undersøkelser av overflaten viser at barren er omgitt av et to-delt sjikt. Det øverste mørke området er plastmassen prøven er støpt inn i. Så følger et smalt litt lysere sjikt, og et nytt smalt enda lysere sjikt. Det lyseste innenfor er jernet. De noe mørkere sjiktene mellom jernet og plastmassen har stoppet korrosjonen. Hva disse sjiktene består av er ikke undersøkt men kan gjøres i SEM-mikroskop. Hvorfor opprustingen har stoppet vet vi ikke. Det er tenkelig at sjiktet består av jernoksyd Fe3O4 som har oppstått fordi barren har vært varm og har oksydert i overflaten rett etter utsmiing. Et slikt jernoksydsjiktet dannes ved ca. 300 grader Celsius og hindrer at jern ruster. De mørke flekkene i materialet som sees på bildet er rester av uredusert malm.

 

                     Barre-korrosjon 001

 

      Fig. 10.          Slip mot overflaten.

 

         stolpe-kråkhuggu 001

                       

            Fig. 11.     Gjerdestolpe fra Snertingdal. 1200 – 1600 år f.Kr..

            Fra Gjøvik historielag, elgtreff.

Jernbarrens alder kan sees i sammenheng med funn av kvessede gjerdestolper i Snertingdal fra samme tid, Fig. 11. Øksen som er brukt til å hogge stolpene med kan ha hatt egg av stål. Arkeologiske utgravinger ledet av arkeolog Jan Henning Larsen med bistand fra snertingdøler under Per Kristenstuen har avdekket stolperester etter et flere km. langt gjerde der kvessede stolpespisser står igjen dypt nede i bunnen av myrene.

Flere av gjerdestolpene er C14-datert. De er fra tidsrommet 1200 – 1600 f.Kr.. Se på kvessingen av stolpen på bildet foran. Så rent skjærte flater krever en øks med en viss tyngde og en skarp egg. Flint kan kanskje få skarp nok egg men flinteggene har liten tyngde, er sprø og fragmenterer lett. Skafthulløkser har ikke egg og er ikke slanke nok til å hogge så små vinkler mellom hoggflater og stolpeakse. Øks av bronse kan være et alternativ men bronse var dyrt og hard bronse er et relativt sprødt materiale. Jernbarrens alder gjør jern til et alternativt øksemateriale 1400 år f.Kr. i Snertingdalen.

 

Fremstillingsprosess for barren.

 

Jernet i barren har noen kjennetegn som forteller hvordan det er laget. Det er rent uten slagginneslutninger. Kullstoffinnholdet på 0,01 %  er svært lavt. Barren inneholder små rester av uredusert malm. Jernet i barren er redusert fra myrmalm i en reduksjonsdigle.

 

Kjente en metoden var det enkelt å lage utstyret som trengtes. Når få kjenner metoden i dag er det fordi jernutvinning på denne måten ikke etterlater spor av produksjonsutstyret. Arkeologene har funnet ca. 10000 jernbarrer av denne type i forskjellig størrelser.

 

 

 

3.1.  Chalyber, Hetitter og Hatter. Odysseen og Europas nordkyst.

 

Jernproduksjon i reduksjonsdigler hadde den svakhet at det var praktisk umulig å produsere store kvanta fordi luft og vanndamp inn i diglen måtte blåses inn med munnen. Vanndampen som denne luften inneholdt spaltet seg i H2- og O-gass. Med belger og ovner der kullene var blandet i malmen fikk en ikke H2O-damp men CO2-gass ut av ovnen.

 

Ca. 2000 år f.Kr. var produksjonskapasiteten for jern økt betydelig. Chalyberne i Cholchis  sørvest i dagens Georgia laget ovnene som dype groper i marken og kledde dem med leire. Luften ble blåst inn med blåsebelger nær bunnen av ovnen. Kullene ble tent og når temperaturen var 1200 – 1300 grader fylte man på lag av kull og malm etter hvert som kullene brant opp og chargen sank. Forskjellen til redusering av malm i digler var at i sjaktovnen foregikk redusering av malm og forbrenning av kull i chargen av malm og kull i ovnen. Kullene som var blandet i malmen måtte forbrenne ufullstendig slik at en fikk CO-gass som bandt seg kjemisk til O-atomene i malmen. Samtidig måtte temperaturen være høy nok til at slaggen ble flytende. H2-gass var erstattet med CO-gass som reduksjonsmiddel. Ut av ovnen kom CO2-gass, i stedet for vanndamp H2O, sammen med Nitrogen.

 

I ovnene måtte sand nå være med inn i ovnen for at prosessen skulle lykkes. Over  1200 grader dannet kvartssand, SiO2, og Wüstit, FeO, flytende slagg som rant ned gjennom chargen. Temperaturen måtte være riktig, en måtte blåse inn passe med luft og det måtte være passe mye sand slik at mengde flytende slagg som ble dannet ble så stor at den ikke ble absorbert i chargen men rant ned og tok med seg de reduserte jernkornene. De dannet en sammensintret jernklump på ovnsbunnen som ble dekket og beskyttet av det flytende slagget. Det skulle heller ikke være for mye sand fordi mengde jern man fikk avtok med mengde slagg fordi jernoksydet FeO inngikk i slaggen. Prosessen var vanskelig å styre, men de gamle lærte å blande sand og malm slik at mengde slagg ble passe.

 

Denne teknologien opptrer først hos Chalyberne som produserte jern i Colchis, Jernlandet. Vi finner den senere i Anatollia der Hetitter, et indoeuropeisk folk som var innvandret fra området ved Merv i Sentralasia ca. 1700 år f.Kr., hadde lagt Hatterne der under seg. Ordet Halpaki betød jern. Navnene Colchis, Chalyber, Hatter og Hader er avledet av det. De var alle opprinnelig jernutvinnere. Hettitene produserte jern for bystatene i det nordlige Syria, herskerne i Mesopotamia og Danene i Jonia. Anatolia og Colchis var datidens  jernmetallurgiske senter. Råstoff for jernproduksjonen i Colchis og Anatolia var magnetitt- og hematitt-sand. Ved å produsere på denne måten fikk en ut større mengder jern, men metoden hadde sine svakheter. Problemet var kvaliteten på jernet. Hvis luppen hele tiden var dekket av flytende slagg fikk man jern med relativt jevnt kullstoffinnhold. Men hvis noe av luppen raget over slaggbadet kunne kullstoff i jernet brenne opp og luppen fikk et varierende kullstoffinnhold. Forsøk viser C % fra 0,1 til 1,7  nær hverandre i samme lupp. I tillegg har jern laget med denne prosessen mye slagginneslutninger som svekker materialet. Slip som viser slagginneslutninger forteller at det var denne prosessen jernet ble laget med. Slagginnholdet i slikt jern ligger på 4 – 5 %.

 

Det Hettitiske rike ble ved å holde prosessen hemmelig så mektig at det til sist utfordret Mesopotamia og Egypt. Allikevel gikk det under kort etter år 1200 f.Kr..

Prosessen og ovnstypen kom til Norge 500 – 300 år f.Kr. og ble sporadisk driftet her helt inn på 1700 – tallet. Det krevdes små ressurser for å bygge og drifte en slik ovn, derfor passet den godt for enkeltgårder der det årlige behov for jern var lite. En ovn kunne produsere 10 – 20 kg. luppejern pr. døgn. Hvordan kom prosessen til Norge ?

 

Etterkommere etter Daner som var drevet ut av Egypt streifet sammen med andre grupperinger om i Middelhavet og andre hav på leting etter steder å bosette seg. Disse dannet etter hvert 9 små forbund av det vi i dag kanskje ville kalle sjørøvere og plyndrere som hjemsøkte kystene. Mellom år 1300 og 1200 f.Kr. samlet de seg til ett forbund som var så stort og mektig at det truet landene i området. De kalles i dag Pelasger, Sea people, Sjøfolk. I løpet av noen tiår rundt år 1200 f.Kr. rev de en rekke riker ved østenden av Middelhavet overende. Hettiternes rike forsvant etter at hovedstaden Hattusa og andre byer var plyndret og brent. Rikene i Ugarit og Alalakh i Syria likeså. Egypt ble som det siste rike angrepet av Sjøfolkene men farao Ramses III beseiret dem. Slik fikk også sjømakten Mykene som deltok i raidet en knekk.

 

Hatterne som hadde vært underlagt Hetitterne kunne etter dette gå i tjeneste hos utenlandske herskere og produsere jern for dem i sine ovner. Det førte til at jernet avløste bronsen i det østlige Middelhav. Prosessen ble spredd i Europa med Hatter som utvandret og bosatte seg andre steder. En gren bosatte seg sentralt i Gallia og hadde helt inn i romertiden et rike sentrert om byen Bibracte som var deres hovedstad. Den lå 25 km vest for dagens Autun. På fransk skrives deres navn i dag Hadui, på tysk Häduer mens vi i Norge kaller dem Hader. Deres direkte prosess for stål spredte seg til andre galliske stammer bl.a. til folk i Mösdalen og dagens Belgia. Det er tenkelig at den direkte prosess for utvinning av jern i luppeovner kom til Norge med folk derfra ca. 500 år f.Kr. eller med fokeiske skip fra fokeiske byer som Massalia, Agde og Narbo.

 

Tiden fra 1000 f.Kr. og fremover betegnes av historikerne ofte som de mørke århundrer. Lite skriftlig er overlevert om det som foregikk. Et inntrykk av utviklingen aner vi når  vi leser Homer. Hans diktning bygger på hendelser som var virkelige.

 

Hans Odysseen er en av de eldste reiseskildringer som finnes. Den er basert på fortellinger om hendelser som hadde funnet sted blant seilende folk fra midten av det 2.ndre årtusen f.Kr., den gang jernet for alvor ble tatt i bruk i Middelhavsområdet. Historiene var overlevert muntlig. Homer, en poet vi ikke vet mer om enn navnet, baserte sin diktning på virkelige hendelser. Historien han forteller er dramatisk men stedsangivelsene er vage og usikre. For oss er det interessant at noen av hendelsene han brukte som modeller kan ha funnet sted i Nordsjøområdet. Naturfenomen som beskrives er ukjent i Middelhavet.

 

Odysseen starter med angrepet på Troja år 1180 f.Kr. der Pelasger og Daner deltok. I dette raidet finner vi Odysseus, en småkonge med 12 skip. Odysseen’s første del forteller om beleiringen av Troja og hærtoget langs kysten av Tyrkia der Hettitenes byer ble brent slik at hetitterriket forsvant. Så ble områdene i Syria og Libanon angrepet. Mens hæren var der kom invitasjonen fra presten i Heliopolis som fikk dem til å gå mot Egypt. Men nå var krigslykke og hell oppbrukt. Flåten delte seg. Noen skip rodde opp Nilen mot Tanais der de ble stengt inne. Mange ble drept eller tatt til fange. Odysseus som så at de var sjanseløse klamret seg til faraoens knær og ba om nåde for seg og sine menn. De ble tatt som slaver og han og mannskapet var 7 år i egyptisk fangenskap før de ble frigitt og fikk dra hjem. Dikteren lar dem komme så nær øya de hadde forlatt at de ser de hjemlige strender. Så lar han stormvinder blåse dem over i et annet hav. Her starter del to. Da del en bygger på historiske hendelser er det rimelig å anta at også del to har hatt virkelige sjøreiser som forbilde.

 

For mer enn 3500 år siden utvidet Danene sin kjente verden. Dristige sjøfarere dro vestover i Middelhavet ut gjennom Gibraltar og nordover langs Europas nordkyst. Farvannene her bød på fenomener som var ukjent i Middelhavet, tidevann, sterke strømmer og vinder. Noen bosatte seg i nord, andre forsvant. De som kom hjem hadde en ting felles, fortellinger om utrolige opplevelser som folk aldri ble trette av å høre om. Historiene ble fortalt som muntlig underholdning når mange var samlet på kveldene.

 

En mengde keramikkskår laget på Kreta og i Palestina er gjenfunnet på bunnen av Wattenhavet utenfor Husum på Sørvestjylland og er datert til det det 14.-ende århundre f.Kr.. De forteller om slike reiser. Det samme gjør et skip funnet nær Ulu Burun i dagens Tyrka. Arkeologene har bl.a. hentet opp rav fra Nordsjøkysten og Tinn fra Cornwall eller Nordvestspania fra vraket. Dette viser at slike reiser fant sted og at Middelhavet og den europeiske Atlanterhavskyst var knyttet sammen av seilingsruter 1300 år f. Kr..

 

Homer gjør bruk av dette. Hans Odysseen er en sammenfletting av de villeste historiene som florerte fra fjerne farvann for 3000 år siden. Homer lar Odysseus oppleve alt dette. Han er lederen med nødvendig avstand til mannskapet på skipene. Over seg har han gudene, noen med seg andre mot seg. De spiller sine roller med menneskelige følelser og reaksjoner men med overnaturlige evner og makt.

Verket er nedskrevet engang mellom år 750 og 700 før Kristus. Hvor Odysseus reiste er omdiskutert, det er umulig å tegne ruten inn i et kart. Det man kan er å antyde hvor noen av hendelsene fant sted basert på Homers beskrivelse.  Oddysseens geografi ble mye diskutert i gammel tid. Polybios og Erathostenes hevdet at reisen fant sted i Middelhavet, Strabo var uenig. For andre gamle forfattere synes det å ha vært en selvfølge at hendelsene foregikk i Atlanterhavet.

Strabo nevner Homer og Odysseen i begynnnelsen av sin Geografi. Litt fritt kan hans kommentarer sammenfattes slik :

 

Homer trengte ikke å finne opp denne historien, for mange slike historier ble fortalt igjen og igjen. Akkurat som Homer sendte Odysseus ut i oceanet ble også Jason senere sendt dit

 

Strabo sier at historier om reiser i Oceanet florerte og at slike reiser hadde funnet sted.

Strabo nevner Crates fra Mallos i Kilikia som var utsending i Rom for kongen i Pergamum  år 168 før Kristus. Crates skrev dengang tilbake til kongen og fortalte om en  gresk handelsstasjon ved elva Rhinens munning. Strabo skriver at Crates beretning er troverdig. Ved Rhinen var et gammelt handelssted, et senter for varebytte mellom England, Germania og Gallia. Strabo kjente til dette gamle handelsstedet ved Rhinmunningen. Stedets opprinnelse og funksjon kan gå tilbake til de første Daner som kom hit ca. 1500 år f.Kr.. Strabo siterer Homer som skriver at øya Ogygia lå i sentrum av Oceanos, Atlanterhavet, Bok I.2.18.. Fordi vi i dag kjenner dette havets utstrekning blir midt i Oceanos et sted langt ut i vest. Men for de gamle var Oceanos en lang, smal seilingsrute langs Europas Atlanterhavskyst. Strabo og Homer plasserer Ogygia midt på denne ruten. Når en steg i land der var en halvveis til rutens endepunkt, i sentrum av den. Da passer en øy ved Rhinens munning. Vi må og ha i minne at på Strabo’s tid hadde Cæsar med sin romerske hær allerede to ganger vært i England. Europas Atlanterhavskyst var godt kjent i Rom. Se f.eks. Strabo Bok II.5.28..

 

Plutarch skriver om Odyseen i Etika og forteller relativt klart hvor øya Ogygia ligger.

 

Øya Ogygia ligger langt ute i sjøen. Fra Britannia er det en reise på 5 dager…..3 andre øyer ligger like langt fra den og fra hverandre i retning av den oppadgående sol. På en av disse øyer ble ifølge innbyggerne Cronus holdt fanget av Zeus… og havet de kaller Cronus hav ligger der.

 

Plutarch plasserer Ogygia 5 dagers seilas fra England. Tenker vi på Crates opplysning om den greske handelsstasjon ved Rhinmunningen kan øya ha ligget der. Ogygia er sammensatt av ordene Og = øy og Gea = land og betyr Øy-landet. Plutarch skriver at 3 andre øyer ligger etter hverandre mot nordøst med omtrent samme avstand i seilingstid. Den første kan ha vært en av de frisiske øyer eller Helgoland. Den andre kan ha vært på Nordvestjylland, kanskje øya nord for Limfjorden. Den tredje kan ha vært kysten av Sørnorge. Det var på en av disse siste øyene gudene holdt Odysseus fanget. Plutarch plasserer Kronos hav her. Tacitus kaller Odysseus Ulysses og skriver i Germania :

 

Ulysses kom under sin lange reise også til dette havet og kom til kysten av Germania. Asciburgium som ligger ved bredden av Rhinen  og er bebodd i dag, ble grunnlagt og gitt navn av ham. De sier videre at et alter som ble satt opp av Ulysses og dedikert til hans far Laertes også fantes på dette sted, og at noen store hauger med monumenter som hadde innskrifter med greske bokstaver fremdeles finnes på grensen mellom Germania og Rætia.

 

Askiburgium lå ved Rhinen og var grunnlagt av Odysseus, og ved Rhinmunningen fantes et helligsted der greske eller daniske sjøfolk satte opp altere til sine guder. Hvis Tacitus har rett går dette tilbake til tiden før Homer skrev Odysseen.

Claudius Claudianus som skrev mellom år 370 og 404 plasserer Odysseus reise i Atlanterhavet. Han skriver i Rufinus første bok dette om Ulysses:

 

Det er et sted der Gallia strekker sine ytterste kyster lengst ut i oceanet’s bølger. Det sies at det var der Ulysses påkalte de tause ånder med drikkeoffer av blod. Der høres den sørgmodige gråt til de dødes ånder når de flyter forbi med kraftløse vingeslag, og innbyggerne ser de bleke vesener passere sammen med skyggene av de døde.

 

En sitter med det inntrykk at reisene som var modell for Odysseen kan ha foregått langs Atlanterhavs- og Nordsjøkysten. Øya Ogygia kan ha ligget ved Rhinmunningen og kan ha vært øya som i dag heter Walcheren. I havet utenfor Walcheren er det funnet mellom 150 og 200 altere satt opp som takk fra sjøfolk til den greske gudinne Nehalennia. Her lå et gresk helligsted. På sjøsiden har Walcheren gjennom århundrene forsvunnet i havet. Navnet Walcheren, Balcheren kan komme av gresk Balkis som er avledet av navnet til guden Bal som og har gitt navn til Belgia, Bel’s eller Bal’s land.

 

Sideelva Leda fører fra Schelde til Lokeren syd for Antwerpen. I gresk mytologi var Leda gudinnen som viste sjøfarende vei. Leia nordover langs norskekysten har navn fra gudinnen Leda. Bynavnet Lokeren kan komme av stammenavnet Loceri som var Fokeernes naboer i Hellas. Lokrerne hadde kolonier i Italia. En av deres havner var Torre Galli, porten til Gallia og en seilingsrute til Gallia startet der.

 

Et annet navn i Odysseen som vi skal dvele ved er Phaeakene som til sist reddet Odysseus og bragte ham tilbake til Ithaka. Navnet Faiaker ligner nesten til forveksling Fokeer, Fauker. Noen fauker hadde bosatt seg ved Atlanterhavets ytterste kyst og deres leder fortalte Odysseus at de var andre generasjon der. De hadde kommet som kolonister ledet av hans far og onkel som hadde valgt hvert sitt område å slå seg ned. Onkelen’s navn var Rex-Nor, Kong Nor. Hans land kaltes Nor’s-land, på faukenes språk Nor-gea, Norge. Kanskje lå det ved Nor-sjø som den gang var en fjord havgående skip kunne ro inn i. Spekulativt men med en viss logikk. Faukene skrev Tulemorica for Telemark. Det betyr  landet ved det fjerne hav. Husk og de mange solhjul som er hugget i berget ved Skien. Solhjulet var Faukenes merke. I disse områder fantes myrmalm og andre malmer som de fokeiske sjøfarere var på leting etter. Der de fant dem ble de redusert til metaller.

 

Før Odysseus kom til kong Nor’s land hadde han vært innom Lastrogenii, lastrogenerne. Hvor langt nord de bodde viser bemerkningen om at natten var så kort at:

 

….gjetergutten som kom hjem med kuene om kvelden møtte han som dro ut med dem om morgenen.

 

Solnedgang og soloppgang var nesten samtidig hvilket for middelhavsbefolkningen var ukjent. Bemerkningen forteller om en kort sommernatt som ikke stemmer med nettene ved Middelhavet. Beskrivelsen av innseilingen til lastrogenernes bygd minner om innløpet til Iddefjorden, trangt med bergknauser på begge sider før landet videt seg ut. Seilte en inn der for 3000 år siden kunne en muligens komme helt inn til Aremark.

Aremorica var det greske navnet på Bretagne og kommer av para morica som betyr ved havet. Aremark kan på samme måte avledes av para morica. Idd kan avledes av det greske ord for tinnstein cassitis. Var det tinnstein her forstår vi hvorfor sjøfareren fortalte at 11 skip ble senket og mannskapene drept. Bare 1 skip kom unna. Rikdommen som kunne hentes her ville han skremme andre fra å oppsøke.

Et stammenavn som er nevnt i nærheten av Faiakene er Kimmererne. Det var hos dem Odysseus besøkte dødsriket. På denne tiden fantes det folk som plasserte de avdøde avkledd på spesielle steder som lå fritt og ensomt. Her ble likene utsatt for vær, vind, fugler og rovdyr. Etter en tid var bare skjellettet igjen. Dette ble gjort for at sjelen skulle frigjøres fra legemeet. Kroppen forsvant en vei sjelen en annen. Når de nakne skjeletter lå tilbake var de avdøde forvandlet til forfedre. Benrestene ble samlet for å bli begravd eller lagret slik at en kunne ta dem frem ved spesielle anledninger.

Sjøfareren som var ukjent med skikken og havnet på et sted der lik lå og råtnet kunne uten tvil oppleve det som et besøk på dødsrikets forværelse. Etter hjemkomsten kunne en slik historie utmales så tilhørerne fikk gysninger nedover ryggen. For Homer var episoden et tema som kunne brukes i en fortelling om en reise til dødsriket. Hades og de dødes verden skapte mystikk og naglet tilhørerne til fortellerens munn og bevegelser.

Denne måten å behandle de døde på er ellers kjent fra landet Danene kom fra, Nordøstiran og er beskrevet i Avesta, Zarathustras bibel. Kimbrerne i Himmerland på Jylland var og kommet fra områder sørøst for Svartehavet.

Å fjerne kjøttet på denne måten tok lang tid. Mennesker som hadde det travelt hjalp gudene og brente likene slik at sjelen raskere kom seg løs fra den døde kropp. Denne metoden ble brukt av sjøfolk. De brente kroppen og laget en haug eller røys over bålrestene. Det hendte og at bena ble pakket inn og tatt med hjem.

Mange elementer i Odysseen tyder på at sjøreisene som var Homers forbilder hadde foregått i havet nord for Europa. De gamle forfattere med unntak av Polybios og Erathostenes oppfattet det også slik. Indisier på at reisene foregikk langs atlanterhavskysten er og naturfenomenene som skildres, tidevannet med flo og fjære, havstrømmer som slukte hele skip og nattens lengde. Selv om en er dikter er det ikke lett å finne på slike særegenheter og det ville jo være et utrolig sammentreff hvis Homer i sin fantasi hadde tenkt ut fenomener som senere skulle vise seg å være virkelige.

Odysseen er et gjenskinn av danenes seilaser langs Atlanterhavskysten til Rhinmunningen og farvannene rundt England og Sørskandinavia. Den lar oss ane konturene av danebosettinger i Sørskandinavia. I vår tid har skandinaviske arkeologer funnet mange rester etter danenes rike bronsealderkultur.

 

I pelasgernes hærtog langs kysten av Lilleasia mot Egypt kan Daner fra Sørsverige, Danmark og Sørvestnorge og den europeiske Atlanterhavskyst ha bidratt over evne med skip og mennesker. Lederne håpet på en gjenerobring for på nytt å kunne bosette seg under solen. Optimisme og humør var på topp da de dro. Nederlaget for Farao ga danesamfunnene i Sørskandinavia en knekk. De gjenværende på steder som Aballos neso, Avaldsnes, var ute av stand til å gjenopprette styrken i samfunnet. Daneslektene ble utvannet. Det samme skjedde i Sørsverige og Danmark. Lokale høvdinger og menn i den beste alder ble borte. Ytterst få vendte tilbake som kunne fortelle om nederlaget.

Men jern- og bronse-teknologien sjøfarerne hadde brakt hit fortsatte man å bruke.

 

Se f.eks.          O.A.W. Dilke.  Greeks & Roman Maps.

      D. A. Khakkhutaishvili. The manufacture of Iron in ancient Colchis.

            A. Cook. Homerus. The Odyssey.  New York.

           Tacitus. Sämtliche Werke. Germania s.69 – 281. Phaidon Verlag, Essen.

            Tacitus. Sämtliche Werken. Agricola, s 41 – 69.  Phaidon Verlag, Essen.

            H.P. Duerr. Die Fahrt der Argonauten. Insel Verlag Berlin.

 

Heliopolis:      En av de eldste byer i Egypt, hovedstad i det 13.nde dynasti. Byen lå 8 km. Øst for Nilen

                        der elvens delta begynner. Som navnet sier var Heli-o-polis solgudens by.

Polybios:         Gresk historiker som levde fra ca. 200 – 120 f.Kr. Skrev Roms historie i 40 bøker.

Erathostenes:  fra Kyrene levde fra 284 – 202 f.Kr.. Gresk matematiker, geograf, historiker direktør ved biblioteket i Alexandreia.

Crates:            fra Mallos levde i det 2.ndre århundre f.Kr.. Philosof som grunnla en egen skole i Pergamon. Var ambassadør for kong Attalos II av Pergamon i Rom.

Kilikia:            I gammel tid var dette områdene på sørkysten av Lilleasia nord for Cypros.

Pergamum:      Antikk by hovedstad i kongeriket Kilikia. Biblioteket var etter Alexandria det nest største.-

                        Det var her man begynte å skrive på kalveskinn, pergament, i stedet for papyrusruller.

Kronos:           Gresk gud sønn av Gaia og Uranos, Jord og himmel.

Plutharch:       Gresk forfatter som levde ca. 45 – 125 e.Kr.. Skrev en rekke biografier.

Tacitus:           Romersk historiker og senator som levde fra 55 – 116 e.Kr.. Skrev om germanerne i boken  Germania og om svigerfaren Julius Agricola i Britannia.

Nehalennia:     Gudinne for skipsfart som ble dyrket av sjøfolk ved munningen av Rhinen og Mösa. Tilsvarer den greske gudinne Leda.

Bal:                 Gud som ble dyrket i landene ved østenden av Middelhavet. Betyr herre, mester, konge, gud. Disse ordene ble og brukt om Jesus.

Leda:              Gresk gudinne.

Ithaka:            Øy i det Joniske hav utenfor nordvestkysten av Hellas.

Zarathustra:    Iransk profet og religiøs dikter som antagelig levde 1000 – 1200 år f.Kr..

Apollos neso: Gresk og betyr Apollos øy. Aballos neso er det eldste navn på Avaldsnes.

 

3.2.  Phokeerne/Faukene.

 

Blant Danene i første halvdel av det siste årtusen f.Kr. spilte Phokeerne fra Phokea ved kysten sør for det gamle Troia en viktig rolle. En utstrakt kolonisering fra byene øst i Middelhavet foregikk fra 800 år f.Kr.. Mileserne seilte til Svartehavet. Andre Daner dro vestover i Middelhavet og satte i det 10-ende århundre f.Kr. i land jernutvinnere på Elba. 600 f.Kr. grunnla Phokeerne Marseilles. Derfra seilte de til Skandinavia der de knyttet kontakt med etterkommere etter tidligere innvandrede Daner. I Norge gikk de under navnet Fauker. De hentet rav, sølv, tinn og kopper og brakte nye jernutvinnere hit. Rundt vår lange kyst finnes Massalias merke hugget i berghellene sammen med faukenes skip.

 

Phocis var et distrikt i det sentrale Hellas nord for Korintbukta der oraklet i Delfi lå. Distriktet hadde navn etter Phocus, sønn til dets grunnlegger Ornytus, som erobret et rike i Locrernes område. Folket kaltes Phokeer, Fauker som er den nordiske versjon av navnet.

1000 år før Kristus var folkemengden økt så mye at næringsgrunnlaget ikke strakk til.  Sultne mennesker dro over havet til Jonia der de  grunnla byen Fokea 20 mil nord for Milet ved munningen av elva Gediz. Innenfor lå Lydia som i sør grenset til Caria og i nord til Mysia. I øst grenset Lydia til Freugia, Frøys land, kong Midas rike. Metaller og andre varer fra disse landene ble solgt eller byttet i Fokea. Derfra seilte fokeiske kjøpmenn langs kystene på ferder som kunne vare i mange år. 

I det 8.ttende århundre før Kristus seilte Daner fra Korint til Italia og grunnla en koloni på øya Ischia i Napolibukta. 100 år senere var skipslaster med utvandrere sendt vestover i Middelhavet og 600 år f.Kr. hadde Danene overtatt deler av Søritalia og Sicilia. Faukene’s kolonier lå langs Middelhavet's nordkyst mens fønikiske handelsstasjoner utgått fra Tyrus og Sidon lå på sørkysten i Nordafrika.

Faukene kunne ro sine skip og var ikke avhengig av fremdrift med vind og seil. Deres skip hadde vanligvis 50 roere og kaltes derfor penteconter. I følge Damastes fra Sigeum var det Faukene som først plasserte roerne i to nivåer. Dermed kunne en bygge skipene korte og hurtige, eller hvis en beholdt lengden få plass til flere soldater eller varer. Lurblåsere sørget for kontakt mellom skipene og ga kommandosignaler til roerne. I baugenden hadde skipene en rambukk i vannlinjen for å stange hull i fiendeskip i kamp. I akterenden var en styreåre på hver side som ror. Det var på slike skip faukene rodde inn til stedet i Segobrigenes land som senere skulle bli Marseilles. Ved havna i Marseilles står minnet om byens grunnleggere støpt i bronse. Innskriften forteller kort og greit at:

 

Her ankom greske sjøfolk fra byen Phocaea i Lilleasia rundt år 600 før Kristus. De grunnla Marseille hvorfra de spredte sivilisasjonen vestover.

 

600 år før Kristus styrte Simos og Protis sine skip vestover fra Fokea mot Italia. Strabo forteller at de hadde søkt råd hos oraklet i Delfi før de la ut. Dets svar inneholdt en oppfordring om først å dra sør til Efesus for å ta om bord en prestinne fra gudinnen Artemis’ tempel. De rodde dit og fikk om bord mange hellige ting, deriblant en statue av Artemis. Aristarche, gudinnens høyt respekterte prestinne, fulgte også med.

Så la de ut og fikk gudenes tegn på en god reise da Apollo i en delfins skikkelse dukket opp og fulgte skipene. De rodde gjennom Messinastredet og opp langs den italienske vestkysten til Tiberen og Rom. Der gjorde de avtaler med den stedlige konge Lucumo Tarquinius, kong Tar fra Kvine.

 

Den norske oversettelsen av navnet er ikke så malplassert som en skulle tro. Plutarch forteller nemlig at Etrusker fra Rom’s nabolag ble bosatt nær Hyperboreerne, folket som bodde der det var midnattssol. Tarquinius far var en Dane fra Korinth og sønnen som nå var konge hadde giftet seg til en posisjon i en ledende etruskisk slekt. Tarquinius var en nyttig støttespiller i Massalias første tid.

 

Fra Rom fulgte faukene kysten nordover og passerte Elba, der det i noen hundre år var utvunnet jern, før de ankom munningen av Rhone. Øst for utløpet gikk de i land. Kolonien de grunnla ga de navnet Massa Gaia. Stedet som ble viet til gudinnen Gaia ble senere kalt Massalia. I dag heter byen Marseilles.

 

Segobrigene var et gallisk folk som da var styrt av kong Nannos. Hans datter Gyptis ble gift med fauken Protis. Dette knyttet kolonistene til stedets høvdingslekt og sikret kolonien positive naboer. Den vokste og ble et knutepunkt for handelen mellom gallerne i landet nordenfor og byene langs middelhavskysten. Flere handelsstasjoner, Nissumæ, ble anlagt øst og vest for Massalia. I vest vokste byen Agde frem, og lenger vest ved elva Audes utløp ble det anlagt skipsverft ved Narbo. Agde og Narbo knyttet handelsruten over land fra Bordigala ved Atlanterhavet sammen med seilingsrutene i Middelhavet. Andre stasjoner langs kysten var Nissa, Olbia og Santa Pola ved utløpet av Segura-elven. Langs den førte en vei nordvestover til de spanske sølvgruvene.

 

Rundt midten av det 6.te førkristne århundre hadde faukene knyttet kontakter med gallerne i innlandet. Handelen gav utbytte, markedsplasser vokste frem, festninger ble bygget, styrt av herskere som verdsatte etruskernes vaser og massaliernes søte viner. Faukene ledet an i et marked som omfattet store deler av dagens Frankrike og Vestsveits. Faukene hadde seilt ut gjennom Gibraltar til Gadir der Fønikerne hadde anlagt en handelsstasjon 800 år før Kristus. Fra det 6.te århundre f.Kr. seilte Faukene nordover og opprettet kontakt med Danene langs den nordlige atlanterhavskyst.

 

Da perserkongen Cyrus beseiret kong Krøsus i Lydia år 546 f.Kr. brøt det ut panikk i Fokea. Det resulterte i en masseutvandring og da perserne senere inntok byen var den forlatt. Faukenes skip rodde mot Corsica og la til land i Alalia der det allerede var en fokeisk koloni. Innbyggertallet ble mangedoblet og et økt antall fokeiske skip konkurrerte nå med etruskiske og fønikiske skip om handelen mellom havner i Italia, Corsica og Afrika. Det førte til konflikt som endte i et sjøslag mellom fokeiske og etruskisk-fønikiske skip. Begge sider led store tap. Faukene bestemte seg for å forlate Alalia. Restene av deres flåte rodde sydover med kolonistene som gikk i land sør i Italia der de grunnla byen Velia mellom de Danebyer som allerede fantes.

Danene endret nå navn. Romerne begynte å kalle dem greker, som betyr tyver eller kjeltringer. Danene svarte med å kalle seg Hellener, solgudens folk. Navnebyttet gjorde at sammenheng og slektskap ble hvisket ut. Men Greker og Daner var samme folk. På atlanterhavssiden fortsatte man å kalle dem Daner mens de i Middelhavet ble kalt Greker. I det videre kaller jeg dem Greker i Middelhavsområdet og Daner i Nordeuropa. Er en klar over dette er det lettere å forstå likheter mellom Midelhavet og Norden i bronsealderen.

Som folk kalte faukene seg både Danis, Danan og Fokaeis, germanisert dansker og fauker. Sine handelsstasjoner kalte de ofte Nissum eller Fauskepi. De ga stedsnavn der Agde og Narvo inngår. Stedsnavn med endelsene –is og –usa, forstavelsen Etn-, bokstavkombinasjonene -ssa, -sse, er fokeiske. Steder der de dro båtene på land for kortere eller lengere tid kalte de N’tokos. Dette fokeiske ordet er opprinnelsen til dokk og tørrdokk. I Vestfold ligger Stokke, avledet av N’tokos. Her var en havn på faukenes tid. Lenger vest ligger Farris med danenes -is ending. Faris, som forteller om berg og kløfter, var et mye brukt stedsnavn hos danene som vi og finner hos Homer. Det viser at fauker gikk i land ved Larvik og i Farsund. Faukene var solgudens folk, solhjulet var Apollos symbol, Massalias byvåpen og faukenes merke. Langs vår lange kyst finnes merket hugget i berget. Sammen med stedsnavn og skip vitner solhjulet om deres besøk og virksomhet i Norge. De drev sine aktiviteter med slaver. Våre vetter, nomer og sikiler minner om det. Sikiler fra Søritalia ble landsatt på Mørekysten og drev metallsøk og utforsket innlandet. Stedsnavn med fokeisk opprinnelse finner vi og på Østlandet. Det viser at de kunne drive virksomhet langt fra sjøen. Ved nordenden av Randsfjorden ligger Dokka der elvene Etna og Dokka renner i fjorden. Stedsnavnet Dokka er avledet av N’tokos. Her dro faukene sine skip på land og fortsatte til fots langs Etna som er avledet av deres ord Aeitholos. Elva ledet til reduksjonsovnene som sprutet gnister. Dokka-elva førte fra malmområdet til N’tokos, stedet der båtene var dratt opp over en stokk og lå og ventet. Langs sørkysten av landet ligger Agder. Navnet antyder at fauker fra Agde vest for Massalia hadde interesser på denne del av kysten. År 121 f.Kr. gled faukene inn under Romerne da Provence ble innlemmet i Romerriket. Ressursene i Norge ble fra da av utnyttet av nye herskere.

 

Jonia:                          Antikkens Jonia var de tyrkiske kystområder Fra elven Gediz i nord til elven Meander i sør. Byene i området dannet den joniske liga. Også øyene Chios og Samos hørte til Jonia

Lydia:                         Antikkens Lydia lå der de tyrkiske provinser Ismir og Manisa ligger. Sardis var Lydias hovedstad og på det største dekket det det vestlige Anatolia.

Caria:              Antikkens Caria lå på den tyrkiske sørvestkysten, sør for elva Meander. Distriktet grenset i sør til Lycia og i øst til Frygia.

Mysia:             Lå nordvest i Lilleasia og på sørvestsiden av Marmarasjøen ved innseilingen til Istanbul.

Freugea:          Gammelt rike som lå i de sentrale deler av Anatolia. Grenset i vest til Caria og Jonia.

Damastes fra Sigeum: Gresk Logograf, forfatter, fra Sigeum ved kysten nær Troia. Skrev ca. 500 f.Kr..

Strabo:            Gresk historiker og geograf født i byen Amaseia på sørsiden av Svartehavet i dagens  Tyrkia. Moren kom fra Georgia. Levde fra 64 f. – 24 e.Kr.. Skrev om  verdens geografi.

Apollo:            Gresk lysgud, tidvis solgud, som hadde mange oppgaver. Bl.a. var han kolonistenes og nye koloniers beskytter. Slik ble han en av faukenes viktigste guder. Spor etter Apollo finnes i Norge i stedsnavn der hans navn eller navn på ting knyttet til ham er brukt.

Agde:              Grunnlagt av fauker fra Massalia 500 f.Kr. der elva Herault renner i Middelhavet.Endepunkt for Canal du Midi. F.Kr. drev folk herfra en utstrakt virksomhet i Nordsjølandene.

Vetter:            Antikkens Vettones. Keltisk folk som bodde nordvest i Spania og i Portugal. Ble brukt som slaver i romernes metallurgiske industri der og andre steder.

Nomer:            Numantians. Innbyggere i byen Numantia i det sentrale Spania, som etter harde kamper ble erobret av romerne år 134 f.Kr.. Numene ble brukt som slaver i bl.a. tinnproduksjon i Sørspania. Som erfarne tinnarbeidere ble de og sendt til andre tinnfelter.

Se f.eks.  :       T.J.Dunbabin.             The Western Greeks. Ares Publishers Inc., Chicago.

V. Sarianidi.               Margush. Türkmendöwlethabarlary, Agabat

M. Egg, Ch. Pare.       Die Metallzeiten in Europa und im vorderen Orient.

                                   Verlag des Römisch-Germanischen Zentralmuseums. Mainz

J.S. Richardson:         APPIAN. Wars of the Romans in Iberia.

 

                                       tyskland frankrike 038 

 

                                       tyskland frankrike 033

                                        

                             Fig. 15.      Greske skip fra de siste århundrer f.Kr..                      Foto S.G.Raddum

Øverst:              Baugen med rambukk av støpt bronse i forlengelsen av kjølen.

                                   Nederst: Akterenden på et mindre skip med styreåre på hver side.

                                 Skipene er bygget av og utstilt i Museum für antike Schiffahrt i Mainz.

    fakenesruter  

         Fig. 16.              Faukenes seilas fra Fokea til Massalia

         og ut Gibraltar langs Atlanterhavskysten mot Skandinavia.

 

 

 

 

 

Tilbake til register