BOK  8. 

 

  

 

 

      NORGE I ROMERTIDEN.

 

 

 

 

 

 

 

8.1.   Romerne inntar Britannia Caesariensis, Østlandet.

 

På det sentrale Østland er det funnet mange graver etter soldater med Romerske våpen. Kartene under, Fig. 50. gir et visuelt bilde av den Romerske innmarsj fra ca. år 45. Kartet til venstre viser gravfunn fra før Romertiden, det vil litt grovt si før år 50 e.Kr.. De fleste funn er gjort nær kysten, rundt Glomma-munningen og fra Lågen-munningen og over til innløpet i Norsjø. Våpengraver er ukjent på Hadeland og Toten. Kartet til høyre viser soldatgraver med Romerske våpensett, sverd, spyd og skjold fra ca. år 50 til 450 e.Kr.. Sverdene har tilhørt Romerske riddere/ryttere, spydene er av Rætisk og Etruskisk type og har tilhørt soldater fra hjelpetroppene. Foruten våpengravene er det funnet kvinnegraver med kostbare smykker. Gravene viser kjerneområdet i provinsen Britannia Caesariensis.

 

  nybruget

   Fig. 50.                              Etter P.O.Nybruget             Romerske soldatgraver.                                     

 

Sammenligner vi begravelsesritualet som gjaldt for Romerske soldater som døde i fredstid med ritualet benyttet ved soldatbegravelsene finner vi stor likhet. Dette sammen med soldatgravenes våpen viser at det var Romerske soldater som her er stedt til hvile.

 

I de Romerske avdelinger ble det ved avlønning trukket et fast beløp pr.soldat som ble oppbevart i en begravelseskasse. En soldat som døde i fredstid ble lagt på båre og i prosesjon ført til et forutbestemt sted utenfor forlegningen der et likbål var klargjort. Båren ble plassert på toppen sammen med soldatens våpen og eiendeler med unntak av hans matspann. Etter at bålet var slukket samlet man asken og rester etter eiendelene i spannet. Beltet var en del av soldatuniformen og spennen og beslag på beltet ble og lagt i matspannet. Rytternes sverd ble bøyd og sammen med spydspissene lagt i spannet eller ved siden av. Deretter bygget de sørgende en haug over bålrestene. Til sist ble alle beværtet. Kostnadene dekket begravelseskassen. Østlandets våpengraver er anlagt i henhold til dette Romerske begravelsesritual for soldater i romersk tjeneste.

 

Soldatgravene inneholder levningene etter soldater fra hjelpetroppene. De første i noe antall kom i forbindelse med keiser Claudius erobring av Britannia som Norge var en del av. Claudius erobret Britannia for å få kontroll med jernforekomstene i Norge, og for å sikre en transportvei for jern og stål til legionene i Gallia og Germania via England. Det var et alternativ til import av Serisk stål via India. Transportveien var utprøvd. Fra Cæsars tid var Tinn transportert over havet fra Ryfylke via England til Rhinmunningen.

 

Riddere og soldater gikk i land ved nordenden av Drammensfjorden. Veien de fulgte videre var et tråkk laget av Galliske jordbrukere og Hader fra Augustus tid. Etter at soldatene hadde gjort utbedringer fikk den navnet Tram som er Rætisk og betyr sporet eller inngangen til noe, slik som trammen vi trår på når vi går inn. Rester etter slike veier finnes i Alpene der spor for kjerrehjulene var hugget i fjellet for at last og trekkdyr ikke skulle styrte i avgrunnen. Drammenselva var elva langs sporet inn i landet. Fig. 51.

 

De Romerske avdelinger hadde fagfolk og håndverkere av alle slag. Ingeniørtroppen under Caracalla gravde over morenen ved Svelvik slik at skip kunne ro opp til Hokksund. Herfra gikk veien til jernutvinningsområdene og det indre av provinsen Britannia Caesariensis. For de deporterte og slavene var neste stopp Bingen, fangeleiren. Stedet hadde som ved Mainz navn etter sin funksjon. Hit ble slavene ført etter en lang og slitsom sjøreise for å komme seg, før de fortsatte til sine bestemmelsessteder.

 

Veien gikk til sørenden av Tyrifjorden og med båt til nordenden. Derfra til Randsfjorden, Hadernes land og Raud-car-vicus. Fra Brandbu kunne en ro til Jærnbæra Land ved nordenden av fjorden, eller følge tråkket bratt opp til Lueg-na, utsikten, og derfra like bratt ned til Ein-aha, vatnet. Derfra fortsatte veien forbi helligstedene til Este og Gran til Valle og forlegningen ved Stabolum i Tha Ot Vicus, Øvre-bygda. Videre gikk den i rett linje nordøstover til Fauk-ala, roerlaget ved Mös. Derfra ble gods og folk rodd til Agger-vicus på østsiden og Biria og Vingaerum ved nordenden av innsjøen. Fra Biria gikk et tråkk vestover inn til Vis-Munda, råjerns-området i Jærnbæra Land. En sidevei førte fra sørenden av Tyrifjorden nordvestover til Lej Crö-ch, Krokvatnet, Krøderen. En annen fulgte Begna til Pagnus, Bagn, og Lej-ra, sjø-enden i Valdres. Fra Holsfjorden laget Sæmingene senere et veifar gjennom Vestmarka via Gupu til Sem og havna Lej-Angen, Sjø-bukta, i Asker. Det var korteste rute mellom Tyrifjorden og havet. Kartet fig. 51 viser hvor veien til det indre av provinsen Britannia Caesariensis og utvinningsområdene for jern gikk. Langs den ble det i mange bygder laget enkle mottak for nyankomne slaver. Slike steder ble kalt Asch eller Asch-um etter det Rætisk-Noriske ordet As-ch. I Asker lå hovedmottaket for slavene. Navnet Asch finnes og i Båhuslen og viser at mennesker som ble deportert ble satt i land der.

Britannia Caesariensis var et skoglandskap der lavereliggende strøk mange steder ga grunnlag for jordbruk. Den opprinnelige befolkning i området besto av enkelte fiskere og jegere samt et fåtall Galliske jordbrukere som kaltes Bagaudae. Vi kaller dem bygdefolk. Vårt ord Bygd er avledet av Pagus à Bagaud à Bygaud à Bygd.

 

veieninn

    

      Fig. 51.          TRAM. Veien inn i provinsen Britannia Caecariensis.

8.2.   Den eldste maktstruktur.

 

Landområdet som i dag utgjør Norge var ingen politisk enhet ved vår tidsregnings begynnelse. Her fantes ingen sentral styrende makt av betydning da Romerne ankom. De Galliske innbyggere  bodde spredt, bygdene var tynt befolket. Da Romerne ankom var det ingen å nedkjempe. Ridderne tok styringen lokalt og ledet utviklingen. Romerne gjorde Østnorge til en enhet, provinsen Britannia Caesariensis, styrt og administrert lokalt av riddere  og curatores plassert på sentrale og strategiske steder. I de Romerske avdelinger fantes forskjellige typer fagfolk, landmålere, medisinsk personell, gravere, hovslagere, arkitekter, loser, skipsbyggere, tømmermenn, vognmakere, takleggere, våpensmeder, vanningeniører, stenhuggere, smeder, tømmerhuggere og kullbrennere. I tillegg fantes slaktere, jegere og folk som oppdrettet offerdyr. Samfunnene som oppstod rundt forlegningene var med slike fagfolk selvhjulpent.

 

Soldatene sto i Norge overfor uvante oppgaver. De var plassert i områder der alt måtte bygges fra grunnen. Lite av det de trengte kunne hentes fra den lokale befolkning. Riddere og befal gled over i administrative funksjoner og utviklet seg til små konger, mens soldatene i praksis over tid fikk sivile yrker. På denne måten forsvant Legio IX’s hjelpetropper som i Norge utgjorde ca. 2500 mann. Legionshovedkvarteret lå i York til år 108, og forsyninger kom fra England. Ridderne rapporterte til det Palatinske kontor via legionskommandoen i York frem til da. Senere rapporterte de direkte til det Palatinske kontor og keiseren. Han kontrollerte jernutvinningen og sendte inn Noriker og Ræter fra Alpelandene etter at de første brohoder i Norge var klargjort.

 

Etter at Odin, Æser og Vaner kom år 120 ble landet delvis organisert etter modell fra landet han var født i, og delt i landsdeler med overkonger og småkonger. De viktigste var Østlandsområdet, Rogaland med Ryfylke og Trøndelag. Overkongene i landsdelene kunne være Romerske riddere eller komme fra Odindynastiet, men hadde da tjenestegjort i de Romerske legioner og hadde slik ett bein i hver leir. De var knyttet opp mot Romerne i England og Odin-dynastiet i Uppsala og samarbeidet lokalt tett med Familia Caesaris, keiserens og Imperiets frigitte slaver. De var plassert på flere nivåer og rapporterte til det Palatinske kontor og keiseren. Etter hvert gled Odindynastiet over i større grad av selvstyre, men på viktige og strategiske steder satt hele tiden Romerske riddere og frigitte slaver slik som på Værsen, Dvergsten, i Brandbu, Stabolum, Stabo, på Toten, i Lom i Gudbrandsdalen og Lomen i Valdres. Årlig kom pensjonerte soldater fra hjelpetroppene i Britannia som hadde valgt land som pensjon for å overta sin jordeiendom. Slik fikk man over tid en romervennlig befolkning. Pensjonistene var menn av Rætisk eller Gallisk ætt og som tidligere soldater var de Romerske borgere.

 

På Romerike ved Jessheim satt en overkonge som bestyrte områdene øst for Mös fra Hedemark i nord til Båhuslæn i sør. Ringerike var Vanenes bygd der geistlige som forvaltet Åsatroen bodde. Områdene i nord med Jærnbæra Land ble styrt og administrert av romerske riddere, equites, og Familia Caesaris.  Transporten av varer gikk på primitive veier der det var anlagt skyssstasjoner for hestebytte og overnatting, etter Romersktradisjon. Innerst i Oula lå havna Ostia locus som innbyggerne kalte Os-lo. Jernet ble fraktet dit over land fra Tyrifjorden eller nordenden av Øyeren. Returlast var mat og andre nødvendige varer som kom med skipene fra romersk område.

 

Avallos neso satt overkongen for Rogaland og Ryfylke. Han hadde oppsyn med tinnproduksjonen i Ryfylke men skulle først og fremst sørge for å trygge transporten langs kysten, og over sjøen til England. Han kontrollerte deler av seilingsrutene rundt kysten av Sørnorge og ruten nordover langs Vestlandet. Kontrollen ble utført i tett samarbeid med Classis Britannica, en gren av den romerske marine med havner i Gesoriacum på kysten av Nordgallia, og Dover i England. Langs norskekysten ble overvåkingen i tillegg utført av lokale småkonger som hver hadde ansvar for et område. Dette er opprinnelsen til lej-d’angs-flåten, sjø- og fjord-flåten, langs kysten.

 

Trøndelag ble styrt av en overkonge som satt på Geite ved Low-anger, Jern-fjorden. Han var knyttet opp mot Odindynastiet i Uppsala og Romerne i England men hadde lite kontakt til overkongene sør i landet. Trøndelag var et eget selvstendig administrativt område som etter keiser Diocletians reformer år 295 var egen provins, Flavia Caesariensis, i dioecesen Britannia.  Det foregikk stor jernproduksjon øst for Levanger og andre steder fra år 300 e.Kr.. I tillegg ble noe av det jern og stål som ble produsert nord for Mælaren fraktet over land til Trøndelag og skipet til England, når forholdene i Østersjøen ble vurdert som usikre. Overkongen og Familia Caesaris på Geite hadde ansvar for at jernutvinning og transport i dette området gikk smertefritt. Foruten disse satt frigitte slaver og småkonger mange steder i Trøndelag.

 

Slik var maktstrukturen i Norge da Romerne driftet området. Overkonger, Romerske riddere og småkonger og Æser sammen med soldater og Familia Caesaris drev datidens industri med et stort antall slaver. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

8.3.   AE-RIGNI-RIKI.  >  RINGERIKE.

 

Etter Asker og Bingen var Ringerike første stopp langs veien inn i Britannia Caesariensis. Her skjedde store endringer fra år 45 da keiser Claudius styrte i Rom. Etter at de sørøstlige  områder i England var sikret sendte Claudius deler av befolkningen i Noric og Rætia til Britannia Caesariensis, Norge. Det Noriske herskersjikt, ættet fra galliske Hader, ble sammen med prosessekspertise og slaver sendt nordover. Noen ble bosatt på høydene ved dagens Hønefoss. Da Æser og Vaner kom fra Bactria ble Vanene bosatt i sørhellingene mot Tyrifjorden. Her fikk flere av Vanegudene sine helligsteder. Slik fikk området navnet Ae-Rigni-Riki, de edle Guders rike. Over tid er navnet endret fra Rigni-riki til Ringe-rike. Her var Gudefolkets bygd og gudefolket var samfunnets religiøse  elite.

 

De første som kom til Skandinavia fra Middelhavsområdet var Daner som ble drevet ut av Egypt ved slutten av Hyksosperioden ca. 1550 f.Kr.. De kom og til Ringerike på leting etter metaller. Noen døde her og ble begravet i røyser med utsikt til Tyrifjorden.

I århundrene f.Kr. rodde Faukene Tyrifjorden. I berget i Hole har de etterlatt en ristning der den største båten er av en type Faukene brukte. Den har rambukk foran på kjølen og forstavn og akterstavn svinger opp og innover i båten. Fra 1000 f.Kr. kom galliske kolonister fra Mösdalen. Stedsnavn med gallisk opprinnelse kan gå tilbake til denne tiden.

 

De første Noriker med kongen i spissen ble av Romerne sendt fra Magdalensberg, Regin Collina, rundt år 45. De fulgte den Noriske hovedvei gjennom Alpene til Donau, som de fulgte mot kildene. Derfra over til Rhinen der de gikk om bord i skip fra den romerske Rhinflåte som førte dem til munningen. Der gikk de om bord i havgående skip fra Classis Britannica som brakte dem til Drammenselvas munning der de steg i land.

 

Ved Tyrifjordens nordvestre ende ligger Ask. Skriver vi As-ch beskriver navnet på Rætisk et første brohode der dyr og mennesker bodde sammen for å overleve. Men Galliske folk likte å bo på høyder med utsyn. Derfor flyttet de nyankomne videre til høydene ved dagens Hønefoss mens As-ch ble ledig for nye deporterte. Den Noriske konge slo seg ned der det i

dag heter Sætrang. Øst for Sætrang lå hans nye Regin Collina, Ringkollen. Vest for Sætrang på andre siden av elven ble Norikernes helligsted Ve anlagt med en helligdom for gudinnen Noreia. Like ved lå Veih eller Vih som i det Noriske språk var en markedsplass. I dette landskapet sådde Romerne frøet som over tid er blitt kongeriket Norge. En del av det Hadiske herskersjikt fra det gamle Noric ble bosatt her mens Hader deportert fra områdene ved Bibracte under keiser Augustus bodde på Gran litt lenger nord.

 

Romernes intensjon var at jernutvinningen i Østlandsområdet skulle driftes av Norikerne. Man ville bygge opp jernproduksjon med Norisk prosessekspertise. Deres prosess var basert på malm fra fjell. I Norge fant de ikke samme type malm og fikk tekniske problemer. Vi vet ikke hvor mye datidens jernutvinnere forsto av kjemien og elementenes måter å reagere på. All utvikling var basert på prøving og feiling. Det kan ta lang tid og den Romerske kunde var utålmodig. Romerne så i Norge enorme fjellområder som de visste inneholdt malmer. Når Norikerne ikke klarte å levere så de seg om etter annen ekspertise og fant det de søkte hos Vaner og Æser som behersket prosesser for stålfremstilling fra myrmalm.

 

Rundt år 120 kom derfor Æser og Vaner til Ringerike. Deres ledere bygget Hov. Det var gudekongens bolig og helligsted for hans gud. Hovet sto der Norderhov kirke ligger i dag. Navnet viser hvem lederne her representerte. De var Vanekongen Njårds menn og han styrte fra Uppsala. De snakket et for de Galliske og Noriske innbyggere fremmed språk. Dette språket ga navn til en helligdom like nord for hovet. Den kaltes Høne-Naos, Hønes hus eller tempel. I vår tid skrives navnet Hønen. På stedet stod Vaneguden Hønes tempel. Det var denne Høne som ga navn til fossen og senere byen Hønefoss. Like sør for Hovet fikk Gepidene, jordbrukerne, sitt helligsted. Deres gudinne var Gaia, hennes helligsted  Gaia-lar. I dag skrives det Gile. Andre guder fra denne innvandring ga navn til steder på de lavereliggende områder på Hole-halvøya. Slike navn er Onsager  >  Odins åker, Frøyshov og Frøyhov. Odin, Frøy og Frøya kjenner vi fra Snorre. Disse gudommelige ledere bodde i Uppsala.  Navnene her viser at Æser og Vaner var sterkt representert på Ringerike og at bygda var et senter for Åsatroen. Mimamsa og andre vediske bøker fantes antagelig i dette ”kloster-miljøet”. Åsatroen levde lengst her.

 

De Noriske Hader drev jernproduksjonen i 80 år før bygda ble overlatt Njårds menn. Vaner og Æser nedstammet fra gudeslekter. De hyllet sine forfedre med, og hadde bruddstykker av sin historie innvevd i gamle kvad. Fragmenter av dette har overlevd i den eldre Edda. Dette var kunnskap om gudene, Rignii. Blant kvadene er Rigstula som forteller hvordan en Gud, Rig, skapte samfunnsklassene av træler, bønder og krigere. Snorre gjengir det i den Eldre Edda. Navnet Rig for gud og kvadets innhold indikerer at kvadet har sitt opphav i det Vediske India der et tilnærmet identisk kvad finnes. I Rigstula står:

         I old, er sagt, gjekk han dei grøne brauter, trauste gubben, trollkunnig ås.

         Ram og rask kom Rig rekande. Midt etter stigen skreid han så fram.

 

Rig var en selvsikker, kunnskapsrik og stødig gud av æsenes slekt som organiserte menneskene i klasser og bestemte rangordningen mellom dem. Vane-Rig-ene som kom med Odin ble bosatt på Ringerike. Vaner og Æser ble oppfattet som guder og bygda ble kalt Rigni-Riki, eller som Jordanes skrev, Ae-Rigni-riki, de edle guders rike. Ringerike var gudefolkets bygd.

 

De Gallia-belgiske folk, Noriker og Ræter skilte seg klart fra disse Baktriske innvandrere. De holdt sammen og senter for dette samholdet ble over tid Gran der Hadernes og

Gallernes ledende slekter bodde.

 

 

8.4.   Hatti-land  >  Hadeland.

 

Haderne var av de fremste jernutvinnere i Europa ved Kristi fødsel. De hadde et rike i Gallia sentrert rundt hovedstaden Bibracte, og et annet rike i Kärnten i dagens Østerrike rundt den gamle byen Noreia. År 15 f.Kr. deporterte keiser Augustus befolkningen i Bibracte og la byen øde. År 43 deporterte keiser Claudius befolkningen i Noreia og la den øde. Et nytt Hadeland oppsto samtidig i Norge dit Haderne fra de to byer ble sendt. Deres viktigste gud var Gran. Det sentrale helligsted på Hadeland er oppkalt etter ham. Det er en av flere indikasjoner på at galliske Hader kom til Hadeland. Romernes deportasjon av Hader til Norge var en overføring av teknologi for å bygge opp produksjon av jern i Norge. Europas beste jernutvinnere ble plassert der Europas beste jernmalm fantes.

 

Gallia bestod av mange stammer der noen store hadde knyttet mindre til seg. Blant de store var Hader  og Tryner. De første Galler på Hadeland var jordbrukere fra Mös-dalen som kan ha innvandret fra begynnelsen av det siste årtusen f.Kr.. De kom fra områder ved Mösas øvre løp. Øst for dem bodde Triboker og Rauraker, germanske folk. I sør og vest grenset stammene ved Mös til keltiske folk. Folk fra Mösdalen utvandret til Norge gjennom de siste 1000 år f.Kr.. Haderne traff derfor andre Galler i Norge ved år 0.

 

Hadernes land lå fra Lyon og nordover mellom elvene Saone og Loire til Seinen. De var ikke av de folk som anla kolonier i England og Norge i det siste århundrer f.Kr.. Derimot deltok de i utvandringene fra Gallia 400 år f.Kr. da en Hadisk folkemengde dro over Alpene ned på Posletta, mens en annen tok makten i kongeriket Noric i dagens Østerrike. Etterkommere etter disse siste kom senere til Hadeland. Hadernes viktigste gud var Gran. Romerne tok han inn i sitt Pantheon under navnet Apollo-Granus. Han var en solgud.

 

Førsteleddet Ha i navnet er samme stavelse som i betegnelsen for jern Ha-l-paki i Colchis og Georgia. Stavelsen indikerer at dette var jernutvinnere. I såfall kan noen av dem ha fulgt Danene fra det indre Middelhav hit 1500 til 1200 år f.Kr..

 

Under Romernes ekspansjon nordover 200 år f.Kr. ble Gallerne på Posletta trengt nordover inn i Alpedalene i Rætia, der de slo seg sammen med Senoner og Moriner. År 45 e.kr. sørget keiser Claudius for at mange av disse ble deportert. Navn forteller at Venoster og Räter ble bosatt på Hadeland. Fra før bodde Hader her slik helligstedet for guden Gran på Granavollen vitner om. Fra år 120 ble Rætiske hjelpesoldater, fra legionene II Augusta, VI Victrix og XX Valeria Victrix i England, utstyrt med det Rætiske kastespydet Gaesum som det er funnet mange av i krigergravene på Hadeland, sendt hit. Spydtypen viser at Rætiske soldater kom hit og endte sine liv her. I gravene finnes også det Etruskiske hasta-spyd som har form som et blad med smal eller bred midtribbe. Fig. 52.

 

De Hadiske innvandrere fra Noric slo seg ned på østsiden av bygda mellom helligstedene Horgen og Dynna. Gardene Sau og Vinholom kan være fra denne perioden. Gullen kan være eldre. Navnet er avledet av Gaul eller Gul og er fornorsket i flertall til Gulinn som betyr Gallerne. Platået mellom Granavollen og Tingelstad kirke kaltes Alm. Navnet er Rætisk og ble brukt om beiteområder i Alpene. Rætiske innvandrere fikk tildelt jord her.

 

Sør for Granavollen ligger Viksbergene, Vicus-bergos, Bygdeberget. En romersk procurator satt på garden som kalles Værsen. Navnet er avledet av det romerske navn Verus. I dag skrives det Dvergsten. Odindynastiets leder bodde på Hov. Ting ble holdt på Klauvstad sørøst for Hov. De eldste stad-garder kan være fra tiden mellom år 50 og 450, verbet starar betyr på Rætisk å bo, endelsen sta betyr bosted. I Sentralasia betyr Sta, land.

 

                   gaesum  

                   Fig. 52.         Spydspisser fra Hadelands krigergraver.

 

     De to spydspissene til venstre er av den Etruskiske hastatypen, de tre til høyre

        er av den Rætiske gaesumtypen som har brede mothaker.

 

Vi skal kommentere noen gardsnavn :

 

Hvinden.    Kan komme av Veneter, Vender, via Vindinn. Ryddet av Veneter.

Skirstad.     Skirer ryddet garden. Skirerne kom med Odin.

Dynna.       Helligsted for gudinnen Die Anna, dyrket i Vintsra, Val Venosta.

Sjo.             Rætisk, betyr Øvre. Rætisk skrivemåte Sio eller Siu.

Sjak og Sjaker.    Av Rætisk Sio-ch. Betyr Øverst.

Alm.                    Rætisk ord. Betyr Høytliggende beiteområde.

 

Gran lå sentralt i det nye Noric som først besto av Ringerike, Hadeland, Jernbæra Land og Toten. Gran lå strategisk i forhold til malmmyrene i Jærnbæra Land.

Ved Røykenvika ligger Næs som kan være avledet av Fokeisk Cherso-nes. Navnet betød i deres språk halvøy, nes eller odde. Stedet kan ha fått navn av Fauker som drev transport på Randsfjorden. For å ivareta disiplin og kontroll var Romerske soldater fra hjelpetroppene stasjonert her i Romertiden. Disse soldatene var av Gallisk og Rætisk slekt men også Markomanner og Quader ble sendt over fra England. Under krigene mot Markomannene år 165 og 181 som ble utkjempet av keiser Marcus Aurelius, som var av Verusslekten som hadde økonomiske interesser i Jærnbæra Land, ble Quadiske og Markomanniske våpenføre menn overlevert som krigsbytte, omskolert til Romerske soldater og utplassert i legionenes hjelpetropper. Ifølge kildene ble ved ett tilfelle 13000 Quader og et mindre antall Markomanner overlevert. Av disse ble 6000 hjelpesoldater overført til legionene i Britannia. Britannia omfattet også Norge der keiseren hadde interesser. Noen av disse soldatene kan ha kommet til Hadeland.

 

Det er funnet mange graver etter soldater med Romersk våpensett på Hadeland. Et slik sett besto av en Gladius, et tveegget sverd, der sverdbladet normalt er 55 til 62 cm. langt og 5 til 8 cm bredt, et Rætisk kastespyd av Gaesumtypen, et Etruskisk hastaspyd for nærkamp, skjold og et kar av bronse eller tre der soldaten bar med seg sin rasjon av korn som normalt besto av ca. 1 kg. pr. dag. Når vi finner slike våpen i Norge er det fordi Norge var innlemmet i Romerriket. Romerske soldater var stasjonert her, døde her og ble begravet her. Soldatgravene lå normalt langs veiene som førte til soldatenes forlegninger.

 

Jernutvinnere kom først med Danene, senere i forbindelse med Pytheas besøk. Faukene kan ha rodd Randsfjorden i det 5.te århundre f.Kr. og kan ha brakt bronsegjenstander til Østlandsområdet. Jernutvinningen frem til år 120 e.Kr. ble organisert og styrt fra Gran. Jernutvinnerne bodde i Røykenvik. Navnet kommer av Raud-car-vicus; der raudr = jernmalm, car = norisk karer -> slaver, vicus = bygd. Røykenvik var Jernutvinnerbygda. Det omfang jernproduksjonen fikk sto Romerske oppdragsgivere bak. 

 

Teknologien i Romertiden kom først med Hader. Senere kom Æsene med sine kunnskaper som gjorde det mulig å produsere kullstoffstål i store kvanta. Etter deres ankomst ca. år 120 var Hadernes teknologi foreldet. Det førte til at Haderne på Gran mistet den ledende posisjon de hadde hatt fra ca. år 0 til år 120 e.Kr..

 

På Rossum, Ross betyr hest, ble det i 1897 funnet rester etter to bronselurer prydet med Meanderornamenter. De kan minne om transporten av jern og slaver på fjorden med fokeiske roerlag til og fra Ntokos, Dokka, i Jærnbæra Land i nord.

 

 

Quader:           Et svevisk folk som først er nevnt 21 f.Kr. da de bodde ved elva March. Senere bodde de i

                        det vestlige Slovakia. De kjempet sammen med markomannene i deres krig mot Rom.

Marcus Aurelius: År 121-180 e.Kr., romersk keiser fra år 161 til han døde ved fronten. Var av

      Verusslekten som hadde økonomiske interesser i Norge.

 

8.5.   Guden Gran og hans helligsteder.

 

De Gallia-belgiske folks gud var Gran. Hans hovedhelligsted, Fig. 53, lå 20 km. vest for byen Neuf-chateau ved Mös. Navnet skrives i dag Grand og stedet har 500 innbyggere. Her finnes et av de største romerske amfiteater med 18000 sitteplasser. Det var her keiser Konstantin, på vei for å erobre Rom, så det som ettertiden oppfattet som Kristi symbol. Over guden Grans kilde står i dag en kirke, stengt og nær ved å ramle ned.

 

Guden Grans hovedhelligsted i Norge var Granavollen på Hadeland. Det lå på høyden vest for de eldste garder, høyt og fritt som i Gallia. Det som forundrer besøkende i dag er de to steinkirker ved siden av hverandre, Søster-kirkene. De har sin opprinnelse i den hedenske tid da helligstedene var befolket av guder som hver hadde eget hus. Granavollen var i Romertiden organisert som et Galliske helligsted. Her lå templet til Gran og gudinnene Noreia og Rautija. Da kristendommen ble innført i Norge var kirkens politikk å overta de gamle guders hus. På Granavollen ble derfor Noreia’s og Grans hus omgjort til kirker og viet til hver sin helgen. Veien inn i Britannia Caesariensis gikk forbi helligstedet.

 

Hva slags gud var Gran ? Vi skal her kort fortelle litt om den viktigste gud våre forfedre vest for Mjøsa dyrket for 2000 år siden. De delte kosmos i to, den verden vi lever i og den usynlige verden der åndene og gudene bodde. Dit forfedrene gikk når de døde og hvorfra nyfødte kom når de ble født. Noen tenkte seg at denne verden fantes under jorden, andre at den var i himmelen over oss, mens noen mente den kunne være begge steder. Mennesket har til alle tider hatt behov for å føle seg beskyttet av en sterk og allmektig gud. De hadde og behov for kontakt med denne guden.

 

Det var på helligstedene kontakten med gudene fant sted. De var anlagt ut fra hvordan man tenkte seg at guden bodde. Grans helligsteder lå ved kilder i skogene. De fleste lå høyt med utsyn over gudens undersåtter. Å tilbe Gran var ikke bare å stikke innom som snarest for å be. Ved ankomst til helligstedet tok en først kontakt med presten for å informere om sitt ærend. Deretter vasket man seg skikkelig ren i et viet hus med alter og bad, dit hellig vann ble ledet fra gudens kilde. Etter at man var tørr ble en offergave lagt på alteret. For vanlige mennesker kunne det være matvarer eller andre ting guden kunne trenge (prestene). Bemidlede kunne gi penger som da ble kastet i badekaret. Hvis guden aksepterte gavene måtte en vente på tur for å få det vi kan kalle audiens. Var det mange kunne en måtte vente lenge. Guden holdt til i kilden som sprang frem fra jorden. Den var steinsatt, rammet inn av steiner. Her trådte man inn når turen var kommet og fremsa sin bønn til guden samtidig som man drakk av vannet og vasket den kroppsdel som ev. skulle helbredes. Når dette var gjort ofret man igjen til guden. Deretter overnattet man på helligstedet etter først å ha blitt servert et måltid med mjød til. En lå på et behagelig leie med en myk skinnfell over seg. Under søvnen var det viktig at man drømte og det var viktig at man husket drømmen. Den inneholdt gudens svar som måtte fortelles til presten slik at denne kunne tolke og formidle det. Etter det kunne helligstedet forlates.

Det finnes intet direkte skriftlig som forteller at det var slik, men det er slik en fransk religionsforsker tenker seg det kan ha forgått. Gran var altså en gud som helbredet og som man kunne be om alt mulig. Men vi vet mer om ham.

 

I Romerske kilder er han kalt Apollo-Grannus. Romerne tillot underlagte folk å dyrke sine egne guder så lenge de anerkjente keiseren som gud og dyrket ham. De hadde også den tolerante egenskap at de tok fremmede guder inn i sitt Pantheon der de satte navnet på den Romerske gud den fremmede gud lignet foran gudens navn. Dette skjedde også med Gran som romerne sammenlignet med Apollo. Appollo var en lysgud og solgud på linje med Sol-Invictus og Mithras-Sol som var orientalske himmel- og sol-guder.

 

Grandhor

 

            Fig.53.                        Guden Grans helligsted ved øvre Mös ca. 300 e.Kr..

Slik man mener det så ut i det 3.dje århundre e.Kr..  Nederst til venstre amfiteatret. Grans tempel er den

store bygningen innenfor den kvadratiske muren. Til venstre for den ligger gudinnen Mösa’s tempel. Kilden der de 6 underjordiske bekker møtes sees som en dam nederst til høyre på plassen foran templene. Amfiteatret er gravd ut og restaurert. Over kilden er i dag en kristen kirke som holder på å ramle ned p.g.a. den dårlige grunnen.

 

De var allmektige, behersket solens gang over himmelen og bestemte når det skulle regne. De bestemte også årstidene. Solen skinte og sørget for regn så planter og trær kunne vokse. Det gudommelige regnet trengte ned i marken og kom opp igjen fra verden under som hellig kildevann. Overfører vi dette til Gran blir han en allmektig gud som ikke bare helbredet syke men og sørget for mat og drikke, solens gang, natt, dag og årstider. Granavollen var det sentrale helligsted for Gran-dyrkelsen i Norge, anlagt av innvandrere fra øvre del av Møsdalen. Den som ønsker å lese hva Plinius d.e. skrev om denne typen guder kan slå opp i Naturalis Historia 2,4,13. 

 

Men i Norge er Gran ukjent. Her forteller et sagn at to rike søstre betalte byggingen av de to kirker. Først bekostet den ene oppføringen av et kirkebygg, deretter bygget den andre en kirke ved siden av den første fordi hun ikke ville være dårligere. Moralen i historien var at alle burde gi det de hadde til kirken. I praksis var det langt på vei slik. Før svartedauen eide kirken 60 til 70 % av den dyrkede jord i landet.

 

Men Granavollens historie er eldre enn kristendommen. Her var opprinnelig et helligsted etter gallisk mønster med flere guder med hvert sitt tempel, Fig.54/55. Hovedguden har vært Gran. Funn som er gjort viser at Norikernes smedgudinne Noreia har hatt et tempel her. Hun var jernutvinnernes gudinne i det gamle Noric. Ambolten, hammeren og smitangen var avbildet i hennes templer. Steinfragmenter med bilde av disse redskaper ble funnet under restaurering på Granavollen rundt 1950, Fig. 57.

 

Nordøst for de to kirker i en avstand av noen hundre meter ligger steinhuset. Garden like ved heter Sjo, eller som en ræter ville skrevet Sio eller Siu, som betyr øvre. Steinhuset kan opprinnelig ha vært et tempel for Rautija den rætiske gudinne.

Den sikreste måte å bestemme alderen på steinbygninger der intet annet forteller noe er å måle hvor mye jordlaget har økt siden bygget var nytt. En svensk forsker har fastslått at marknivået var 30 cm. lavere enn nå da huset ble bygget. Da marknivået på Hadeland øker med ca. 1,5 cm på 100 år tilsier det at huset ble bygget ca. år null.

 

År 600 bestemte pave Gregor den store at kirken skulle overta de gamle helligsteder og gudenes templer. Granavollen var et slik hedensk helligsted som kirken tok over under kristningen. Nå forbød man dyrkingen av de gamle guder. Deres templer ble ikke behandlet i henhold til det gamle testamentes instrukser og ble verken revet eller brent. Gudebildene ble ødelagt og prestene ofte drept. Men i stedet for å ødelegge helligstedene fulgte man av økonomiske årsaker Gregor’s påbud. I de hedenske guders tempel flyttet den kristne gud inn etter at kirken hadde restaurert dem og gitt dem et kristent innhold.

 

De gamle guder ble utryddet, deres billeder ødelagt, mens stedene og husene deres ble viet til kristendommen og tilpasset den nye religion. Hellige kilder ble viet og den gamle gud byttet ut med en kristen helgen. Gamle offersteder ble stenket med vievann, altere og relikvier ble skaffet tilveie. I offerstener og andre kultgjenstander laget man korsets tegn uten at den gamle gud maktet å hindre det. Dette ble gjort ved at man hogg vekk gamle figurer og lot det kristne kors stå igjen utover fra flaten. Det var en overbevisende demonstrasjon av den nye gudens makt og den gamle’s avmakt. Hedenske fester og høytider ble erstattet med kristne høytider og prosesjoner. Slik lykkedes det for kirken sakte men sikkert å knekke hedendommen. Men minner om den gamle tro levde videre som overtro, skikker og sagn.

 

På Granavollen ble Gran og Noreias templer gjort om til kirker, Fig 56., og viet til hver sin helgen. Gran’s tempel ble viet til St. Nikolai, mens Noreia’s tempel ble viet til jomfru

Maria. Rautija’s tempel ble vanligvis viet til St. Margaretha men hennes tempel ble ikke gjort om til kirke men ble benyttet til forskjellige formål.

 

 

 


Fig. 54.   Gallisk helligsted.  Kilde : H. Heinen, Trier und das Treuererland in römischer Zeit.

 

tyskland frankrike 027 tyskland frankrike 023

 

Fig. 55.           Gjenoppbygget Gallisk gudetempel i Tawern sørvest for Trier.

 

Fig. 54. og Fig. 55. viser hvordan guden Grans tempel og Granavollen kan ha sett ut i Romertiden. Inngangen i den Galliske solguds tempel lå mot øst, Fig.55. høyre. Fig 55 venstre viser svalgangen som gikk rundt på baksiden av huset. Etter kristningen ble døra flyttet til vestenden. Der den gamle døra hadde vært ble et tårn bygget og foran det et nytt tilbygg som inneholdt kor med alter. Svalgangen på hver side ble bygget inn og ble en del av kirkerommet. Slik oppstod Mikaelskirken, Fig. 56, neste side. I Mikaelskirken på Granavollen er det lett å gjenkjenne konturene av guden Grans tempel fra hedensk tid i dagens kirkebygg hvis vi fjerner tårnet og tilbygget til høyre for det, og gjenskaper svalgangen. Dette var det sentrale helligsted i provinsen Britannia Caesariensis frem til år 120, antagelig også senere.

 

     mikaelskirke

                              


                    Fig. 56.           Mikaelskirken på Granavollen

         Fig. 57.          Fragment av billedstein med Noreias symboler fra Granavollen.

  Kilde: A. Helmen, Hadeland.

 

8.6.   Tha Ot Pagus  à Toten bygda. Den øvre bygda.

 

Det rætiske ordet Ota betyr øvre, mens tha kan oversettes med den. Navnet Toten får vi ved å sløyfe pagus og føye n til roten ot slik at vi får et egennavn: Tha otàThaotn à Totn à Toten. Pag-us er via Bag-aud blitt Bygd. Veien nordøstover fra Raudcar-vicus inn i Hadernes Noric førte til denne bygda. Området lå på sørvestsiden av Mös og kaltes Tha otn, det øverste eller innerste bosettingsområde. Navn og arkeologiske funn forteller mye hvis en er lydhør for deres historie. Mange soldatgraver med Romerske våpen er åpnet. De viser to mindre soldatforlegninger. Våpen og gravskikk viser at her møttes to kulturer, den Romerske og den Bactrisk-Greske.

 

De første Galliske innflyttere slo seg ned på høydedragene i V. Toten fra Sivesind nord-over til Elton mer enn 500 år f.Kr.. De ga Mjøsa navn etter Mös. Deres helligsted for guden Gran lå på høyden på vestsiden av Hunnselva rett nordvest for Sivesind, under toppen som i dag kalles Lauvhøgda. Her ligger rester av enkle steinomrammede altere med kar for vann. Den steinsatte og steinomrammede kilden fra helligstedet’s eldste tid ligger der urørt og glemt. Andre Galliske innflyttere slo seg senere ned lenger øst. Deres kongsgård var Rogneby. Navnet er avledet av Regin/Ragn som betyr konge. Nord for garden lå et helligsted for en ukjent gud, der Hoff kirke ligger i dag. På høyden sørvest for Hoff med utsikt til denne del av bygda lå et helligsted for Gran. I dag ligger Gran gård der.

 

Rundt midten av det første århundre e.Kr. kom romerske hjelpetropper hit inn. De bygget  sin forlegning der Valle, Dalen, ligger i dag og grunnla herskersetet Stabolum, Stabo. Den Noriske gudinne Noreia var leirens skydsgudinne. Befal og soldater kom i hovedsak fra Noricum i Alpene og Rætia. I området Stabo - Valle er det funnet mange graver etter dem. Lederen på Stabo var keiserens representant. Han hadde oppsyn med mye av det indre Østland. Blant hans primæroppgaver var å dyrke jord for å styrke matforsyningene til de som produserte jern for den Romerske kunde.

 

År 130 ble andre soldater stasjonert der Gile ligger i dag. De hadde Gaia som skydsgudinne og forlegningen fikk navn etter henne. Oppgaven var også her å dyrke ny jord, samt sikre ro og orden og samarbeide med lederne på Stabo slik at jernproduksjon og transport kunne drives uten problemer. Mellom Stabo og Gile ligger noe av den beste dyrkingsjord på Toten. Odindynastiets representant og krigere satt på Gile som var Ynglingeættens sete på Toten.

 

Mennesker fra denne innvandringen fikk jord i den østlige del av bygda og i Totenvika. De var innvandret fra landet Snorre kallte Trudheim, Tor’s land som var det tidligere Gresk-Baktriske rike. Hovedstaden i dette riket var den eldgamle byen Balke som den gang ble regnet som verdens sentrum. Den østlige del av bygda fikk navn etter byen og heter også i dag Balke. Navnet forteller hvor de som ryddet her kom fra og når de kom. Dette var innvandrere som kom med Odin til Skandinavia ved år 120.

8.7.   Stabofunnet. Gudinnen Noreia.

 

”Mor Norge takker deg hvem hun enn var” var avskjedsordene i militæret. Noen år senere betraktet jeg ansiktstrekk og hårknute på en kvinnestatue fra Romertiden på et Østerriksk museum. Med meg hadde jeg et forstørret bilde av kvinneskikkelsen på sverdet fra Stabo. Av den ansvarlige professor fikk jeg en innføring om Norikernes landsmoder Noreia som var gudinne for Norikerne. Da keiser Claudius sendte dem nordover forlot hun ikke sine undersåtter men fulgte dem til deres nye land som hun ga navn til, og inntok sin vante posisjon som herskernes og folkets landsmoder. Den posisjonen hadde hun på Østlandet, Britannia Caesariensis,til Kristendommen overtok. Fremdeles lever minnet om Mor Norge i våre talemåter, og i Østerrike  kalles hun fremdeles «die alte Landesmutter Noreia».

 

Noreia var en gammel dame med et rynket oldingeansikt herdet av livets prøvelser. På

Fig. 58 er hun fremstilt med fruktkurven i høyre hånd, har vinger og fuglestjert. I nakken har hun en karakteristisk hårknute og i venstre hånd har hun hornet med mat som aldri ble tomt. Den Østerrikske professor var entydig i sin identifisering av skikkelsen på sverdet fra Stabo som Noreia. Da han hørte hvor hun var funnet ble han tankefull og fortalte at forbindelser mellom Østerrike og Norge var ukjent på denne tiden. Men, som han sa, vi vet jo lite, det meste som foregikk er for oss ukjent.

 

Noreia fra Stabo, Fig. 59., lå i en gravhaug som inneholdt en Romersk soldatgrav. Den ble gravd ut i 1890 årene og inneholdt de brente levninger etter 4 mennesker. I haugens sentrum under en steinhelle lå rester etter 2 menn. Ved den ene lå 2 sverd og ett skjold. Dette kan ha vært en Romersk ridder, keiserens lokale mann. Den andre, en Rætisk hjelpesoldat, hadde 1 sverd, 5 spyd og skjold. På et av spydene var ordet RAUTIJA preget inn i det Venetisk-Rætiske alfabet. Det skal være den eldste bevarte runinnskrift i Skandinavia. Se Fig. 60..

 

På Noreiasverdet, under kvinneskikkelsen, står de latinske bokstaver S F som ifølge den Østerrikske professor er en forkortelse for Sabini fecit, laget av Sabinerne. Den kan bety at avdøde var slått til ridder av en Sabinsk keiser, f.eks. Vespasian. Sabinerne var ledende entreprenører og drev jernutvinning og smiing av våpen for den Romerske hær i de Romerske områder. Rautija var Räternes gudinne, men endelsen –ija er Etruskisk. På fig. 59 er bildet av Noreia på Stabosverdet gjengitt, mens fig. 58 viser Noreia fra Kærnten i Østerrike. Statuen er noe ødelagt men ansiktstrekk, hårknute og hornet som aldri ble tomt er der fremdeles. På sverdet er stykket der hornet har vært borte.

 

Kvinnen på Stabosverdet har et rynkete gammelt ansikt og hun har den spesielle keltiske hårknuten i nakken. I høyre hånd har hun en kurv, ikke en laurbærkrans. Hun har vinger og bak stikker fuglestjærten opp som en fjær. I venstre hånd kan hun ha hatt hornet som aldri ble tomt. Hun står på jordskiva. Norske eksperter har ment at dette var Victoria. Det var en ung vakker kvinne utstyrt med laurbærkrans i høyre hånd og en palmegren i venstre. Hun mottok seierherren, helten, og hengte laurbærkransen rundt hans hals. En moderne Victoria er kranskullan som henger laurbarkransen rundt halsen på vinneren av Vasaloppet. Våre eksperter har på grunn av alle uoverensstemmelser antatt at kvinne-skikkelsen på sverdet var laget av folk som ikke hadde særlig kunnskap om henne. De har kalt sverdet Victoriasverdet og har betegnet det som et barbarisk arbeid. Det spørs nok hvem som hadde best greie på dette, de som laget gudinnefiguren på sverdet eller de som bedømte henne 1900 år senere. Dette er ikke Victoria men Noreia. Sverdet fra Stabu, en Romersk Gladius, og spydene som ble funnet inngår i den Romerske soldats våpenoppsett. Her er to kastespyd med mothaker av den rætiske Gæsumtype og tre Etruskiske hastaspyd beregnet for nærkamp. Skjoldbulen er av den runde Romerske type. På likbålet ungikk sverdet med bildet av gudinnen Noreia ilden. Det var et hellig statussymbol.

 

Vespasian var den første av de sabinske keisere og sverdet i Stabograven hadde innskriften S F, Sabini fecit, som betyr laget av sabinerne. Det kan bety at den som lå i graven på Stabo var en romersk ridder, slått til ridder med sverdet som lå i graven, av keiser Vespasian. Sverdet som ble benyttet når en ble slått til romersk ridder av en keiser, ble etter seremonien overrakt den nyslåtte ridder for å minne ham om hvem han tjente og rapporterte til. Sverdet fra Stabo var ikke brent eller ødelagt på annen måte. Det støtter en slik forståelse.

 

Spydet med inskriften Rautija forteller om Rætiske soldater som gjorde tjeneste i en avdeling underlagt ridderen. Funnet er samlet et synlig minne om de Romerske riddere og soldater keiserne sendte hit i andre halvdel av det første århundre etter Kristus. De ga landet navn og viet det til sin gamle gudinne Noreia. Norikerne var de første nor(i)ske mennesker i Norge. Begravelsen fant sted en gang mellom år 50 og 100. Den som laget inskriften på spydet kan ha forlatt Rætia før det Rætisk-Venetiske alfabet gikk av bruk. Det er det eldste funn av Rætiske bokstaver, runer, og Romerske våpen i Østlandsområdet. Bortsett fra Noreia-sverdet hadde alle våpen vært på likbålet.

 

Den vanlige gravskikk i den Rætiske del av Alpene var brenning av liket og den avdødes eiendeler på et egnet sted. I Val Gardena ligger Colle de flammes, flammenes kolle, der døde soldater ble brent i Romertiden. Flammene var gudinnens prester som mottok og renset den døde før viderebefordringen til dødsriket. På Colle de flammes er det gjort utgravninger over lang tid og mange gjenstander, våpen og keramikkrester er funnet.

 

Som på Østlandet er de romerske sverd bøyd slik bildet til venstre øverst fig. 60 viser. Bildet nederst s. 261 viser et skår av en ødelagt kopp som har de samme utvendige vorter som restene etter koppen fra Stabohaugen over til høyre har. Den Romerske ridder på Stabo for 1900 år siden var en av dem som ledet utviklingen i Østlandsområdet, Romernes Britannia Caesariensis. Stabograven er typisk for de Romerske soldatgraver.

          noreiaklag                                    noreiastab

                NOREIA VIRUNUM.                                              NOREIA STABO.

    Kilder: G. Piccotini, Die Römer in Kärnten.     A. Herteig, Jernalderens bosetningshistorie på Toten

                         Fig. 58.                                                                                Fig. 59.

 

                       

 

                                                                    Sverd og potteskår Val Gardena.

                                            

                                                                  Potteskår Stabo

 


                               

                       Fig. 60.                                       Våpen fra Stabograven

 

8.8.   Gilefunnene. Levninger fra Trudheim - Bactria.

 

Etter 75 år med Hader og Noriker i Britannia Cæsariensis, ankom Odin, Æser og Vaner. De fikk nå ansvar for å levere stål til Romernes våpenindustri. De hadde andre gravskikker og brente ikke sine døde. Gravene som ble åpnet på Gile rundt 1950 er av denne typen. Krigergraven er av en type som kalles Podboy-graver. De eneste som brukte slike graver var Yue Zhi-folket som vandret vestover fra Kina. De finnes derfor langs deres vandringsrute fra Gansu til Bactria. Podboy er på russisk en nisje litt opp i en av veggene i graven,  ved hode-enden. De døde ligger med hodet mot nord og deres eiendeler er lagt ned ved siden av den ubrennte kroppen. Gravene på Gile inneholdt levninger etter innvandrere som kom til Norge fra år 120. De representerte Odindynastiet som i i begynnelsen av romertiden ledet jernutvinningen her fra Ringerike sammen med Romerske riddere og Familiae Cæsaris. Med dem kom tolerante guder som lot de gamle guder fortsette sitt virke fordi det var hensiktsmessig. På Gile satt Odindynastiets underkonge for Toten. Han var både verdslig og religiøs leder og samarbeidet med den Romerske ridder på Stabo og lederne på Ringerike. Gilefunnene vitner om den Asiatiske Bactrisk-Greske kultur innvandrerne under Odin kom fra.  

 


Vi skal se på to ubrente graver som minner om befolkningsgruppen som kom til Toten med Odin og Vanene. Rundt 1950 ble to graver åpnet på Gile, en krigergrav, Fig. 61., og en kvinnegrav. Krigeren lå i en bergsprekk i en haug nord for husene med hodet mot nord. I gravens vegg bak hodet var Podboy-nisjen. I graven lå våpen, sverdet ved siden og skjoldet som var lagt over magen. Niste hadde han med, den hadde stått ved føttene. En mynt var plassert mellom tennene for at han skulle kunne betale fergemannen som skulle ro ham over grenseelven Styx til dødsriket. Man ønsket at han skulle komme vel frem.   

           

          Fig. 61.                      Gjenstander fra Gile-høvdingens grav.

Våpnene er forskjellig fra de Romerske våpen. Sverdet er ingen Gladius, klingen er 68 cm lang og 4,5 cm bred, et slankt sverd slik man brukte i Sentralasia. Totallengden var ca. 90 cm slik at det godt bevart håndtaket hadde en lengde på 22 cm. Det var laget av bein. I Vimose i Danmark er det funnet lignende sverd med lignende hjalter laget av elfenben, et for nordiske forhold uvanlig materiale. Men det var vanlig i det gamle Vanaland.

Sverdet lå på krigerens venstre side. Offiserer og ryttere bar sverdet der mens vanlige soldater bar det på høyre. Derfor kan vi anta at den gravlagte var offiser. Sverdet er ikke smidd av Romerske smeder. Den lange og slanke typen ble brukt av Æser og Vaner.

 

Kammen krigeren hadde er av elfenben av en type som ble brukt i Bactria. Der finnes gravplasser hvor de døde ligger med hodet mot nord og med Karons mynt i munnen eller neven, slik skikken var hos Vanene. Mynten fra Gile, Fig. 62., er en flat skive med hull i senter. Mynttypen var i bruk fra Kina til Bactria og ble brukt til å betale for mindre tjenester som overnatting, måltider, leie av hest og fergepenger. Arkeologer har kalt mynten en obol. Det var den minste greske mynt som veide 0,51 gram i sølv. Men den greske obol var uten hull og hadde en diameter på 8 – 9 mm. Mynten fra Gile er større, har senterhull. Lignende mynter er gjenfunnet i Sogdia, Turkmenia, Truia.

    gilekaron   sogdiamynt1                   Podboy 001

     Fig. 62.  Gilemynten    Fig. 63.    Sogdisk mynt       Podeboygravkammeret fra Gile, nisjen øverst.

 

Ifølge de russiske arkeologer, Zadneprovsky og Pugachenkova, indikerer podby-nisjen at her er en Yue Zhi begravd. Gravtypen finnes langs Yueh Zhis vandringsrute og de avdøde ligger med hodet mot nord.

 

Sverdet og mynten indikerer at dette var en kriger av østlig herkomst. Gravskikken med Karons mynt knytter ham til den Bactrisk-Greske kultur. Han kan ha kommet fra områdene mellom Amu- og Syr -darja, del av kong Mennons rike. Han har deltatt i vandringen under Odin og ble stedt til hvile på Gaia-locus > Gaias  sted, Gile, som var viet til Gaia > Gjøa. Navnet’s eldste overleverte former er Gei-lar og Gei-lo, der Gei-lar betyr Gudinnen Ge mens Gei-lo betyr Ge’s sted.

 

I den andre graven lå Gilekvinnen. Hun hadde en lang hårnål av bronse som var gullbelagt i rotenden, og bar en gullberlokk rundt halsen, Fig. 64.. Berlokkene opptrer i Skandinavia kun en kort periode. Mange er i sølv, noen av gull. For å lage dem måtte en kunne lage gullblikk og tråd, granulere, lodde, jobbe med filigran og siselere. Mange berlokker er funnet ved Weichselmunningen, noen i Skandinavia og i Darzau ved Danneberg der det var en overgang over Elben. De finnes langs ruten for Odins vandring. De var laget av Bactriske gullsmeder. Gull var et statussymbol brukt av samfunnets elite. For Gile-kvinnen var berlokken et symbol på hennes posisjon. Hun var jordmor når nye borgere kom til verden, lege med urtemedisiner når folk var syke eller såret, psykolog og rådgiver når det trengtes og hun kunne lede begravelsesseremonier. Da kristendommen kom ble hennes funksjoner enten forbudt eller overtatt av prestene. Bare rollen som fødselshjelper fikk hun beholde. I denne funksjon bruker vi fremdeles hennes opprinnelige navn, Jordmor. Gilekvinnen var moder Jords representant på Toten.

 

Berlokkene som er funnet i Skandinavia var lagt i jorden over et tidsrom på 30 år. Det tyder ikke på at de var laget her. Det fantes ingen innfødte Skandinaver dengang som behersket fremstillingsteknologiene og gull var et nærmest ukjent materiale her. På fig. 64 ser vi Gileberlokken. Den er satt sammen av komponenter som alle er fremstilt av hamret gullfolie med en tykkelse på 0,1 – 0,2 mm. Sprengskissen til høyre viser hovedkomponentene, sentralrør, kuleformet overdel og kjegleformet underdel. Sentralrøret ble rullet sammen av en rektangulær gullfolie og loddet langs delelinjen, mens det kuleformede og kjegleformede skall ble kaldformet fra en rund gullfolie i et egnet verktøy før en laget hull i dem for sentralrøret. De små kulene under er hule og laget av to halvkuleskall som er kaldformet og loddet sammen. Granuleringen av de store skall ble gjort før det hele ble montert sammen og loddet. Hvordan granuleringen er gjort kan en avgjøre ved å analysere loddesonen i Scanning. En vanlig brukt metode var eutektisk liming. Det kunne utføres på flere måter.

 

I årene 1977 – 79 ble det ved Shibergan, Sche-berg, i det gamle Bactria gravd frem en gullskatt som er et av de mest oppsiktsvekkende funn som er gjort. Shibergan var senter i det vestlige småkongedømme Heraes/Tor opprettet da han gjenerobret Bactria. Skatten besto av gullfigurer, gullsmykker og smykkekomponenter. Kamuflert i et 3500 år gammelt tempel var over 21000 gullgjenstander gjemt i 6 graver. Figurene er påvirket av gresk og skytisk kultur der dragen var et mye fremstilt dyr. Her fantes en mengde smykke-komponenter klar for montering. Av komponenter til Gilekvinnens berlokk fantes 508 sentralrør, 2630 halvkuleformede skall, 392 kjegleformede skall samt 60 små ferdige kuler med festetråd for undersiden av smykket. Kanskje startet vandringen til Skandinavia her.

 

Det gamle Bactria var et senter for gullsmedkunst der man laget smykke-komponenter i store antall som ble montert sammen til smykker av forskjellig utseende. De hadde utviklet en teknologi som gjorde det mulig å lage smykkene som skallkonstruksjoner. Den samme teknikk brukes i dag i produksjon av biler og bildeler for å spare materialer og gjøre bilene lette. Bilene sveises sammen, mens man for 2000 år siden loddet sammen smykkene. Datidens statussymbol var gullsmykkene, vår tids er bilen. Felles har de et teknisk prinsipp. Kvinnene i de 5 gravene hadde lange nåler av bronse på hver side av hodet, gullforgyldt i enden som stakk ut av håret. I den var pannesmykkene festet. Gullskatten i det gamle tempel har etterlatt mange spørsmål. Hva skjedde, ble den gravd ned i nattens mørke for å skjules i et nedlagt tempel, lett å finne igjen? Slik det ble gjort tyder det på at herskerne og mange med dem forlot sitt land. De rikdommer de ikke maktet å transportere ble gravd ned og skjult på et egnet sted for at innvidde senere kunne hente dem. Kanskje var Uppsalarikdommen Snorre forteller om den del av verdisakene Vaner og Æser tok med seg på vandringen til Skandinavia. Ble resten av gullet gravd ned i Shibergan langs karavaneveien vest for Balke. Funnet dateres til tiden for vandringen.

 

For Gilekvinnen kan vi stille spørsmål om hun var en innfødt Totning eller om hun kom i vandringen under Odin. Nå er det ikke utenkelig at hun kunne være av lokal herkomst men hadde hun rollen som Vanegudinnens jordiske representant har hun nok vært en av Vanene. Funnene fra Gile er like entydige når det gjelder opprinnelse som Stabofunnet. Sporene vi skimter, karons mynt og gullberlokken, peker mot Vanenes verden og den Bactrisk-skytiske kultur. Gravskikken med mynten i munnen var vanlig i Vanebegravelser og i de 6 omtalte graver lå 4 av de gravlagte med hodet mot nord og med mynt i munnen og/eller i neven. Derfor er det sannsynlig at menneskene som grunnla Gile var Vaner som kom til Norge i vandringen under Odin. Begravelsene fant sted mellom år 130 og 200.

 

Gile og Stabo var maktsentre så lenge Romerriket besto. Etter dets undergang forsvant de Romerske riddere og makten på Stabo, og kom senere ikke tilbake. På Gile ser vi også en nedgang etter år 400. Men fra år 700, i Merovingertiden, fikk garden en rikere periode da Halvdan Kvitbein kom fra Sverige og gjeneropprettet Odindynastiets makt i Østnorge. 

 

              berlokkmontasje

 

                    GILE-                 ß      HOVEDKOMPO-    ß     HAMRET

  Fig. 64.    BERLOKKEN                       NENTER                     GULLFOLIE

Halvdan var sønnesønn til Sveakongen Ingjald Illråde og gift med datter til Øystein Hardråde som var konge i Oppland. Kongene nord for Viken så i Halvdan en som hadde den beste slekts blod i årene. Halvdan brukte Gile som kongsgård og bygget nye hus og en forlegning for hæren sin der. Gile ble på nytt et maktsenter og gikk inn i en periode som gjenspeiles i rikere arkeologiske funn. Navnet Halvdan var mye brukt og ble opprinnelig båret av konger som var halvt Daner. Halv-dan er den germaniserte form av Kjerso-tan  >  Kjartan,  halvt-dane på faukenes språk.

 

Fig. 65. viser ett flyfoto fra Gile som kanskje lar oss ane hvor soldatenes forlegning lå. Fotoet er av det såkalte Rognjordet. Navnet kan komme av Ragn som betyr konge. Vi ser lyse rektangulære felt på bildet, til venstre for trebeltet. For amatører er det umulig å avgjøre hva dette er. Det kan være berget som ligger nærmere dagen og det kan være veksten som gir fargene. Men det vil være rart om berget er rettvinklet og har rette sider. Kanskje er det spor etter en soldatforlegning eller Halvdan Kvitbeins hus.

Bare arkeologer kan fastslå om her har stått hus, når de eventuelt ble bygget og når de forsvant. Men det at det er funnet mange soldatgraver i området indikerer at soldater var stasjonert her. Deres forlegning lå i nærheten av der de ble gravlagt. Gile og Rognjordet passer som sted for en militærleir, med soldatgraver i sør, nord og vest. Den kan være fra Romerne ca. år 50, eller fra år 125 da Odin og Vanedynastiet’s representanter kom. Den kan og være fra Halfdan Kvitbeins tid kort etter år 700. 

 

      gilehalvdan

Fig. 65.       Rognjordet. På de lyse rektangulære feltene kan det ha stått.         Foto: Erland Hvitsand.

 

Mellom gardsanlegget og Rognjordet ser dere en sirkelformet treklynge. Mellom trærne

ligger Bondehaugen. Den er ikke utgravd, man vet derfor ikke om den inneholder en grav. Kanskje er dette et minnesmerke som Østgoterne reiste da deres ledere og deler av folket forlot Toten og vandret til Italia ca. år 525. De levde i Åsatroen og var påvirket av Buddhismens skikker der en bygget Stupaer til minne om store menn og viktige hendelser. Bondehaugen kan være et slikt minnesmerke. Selv om Odin oppfordret folk til å reise bautasteiner istedet for å bygge hauger av matjorda, ble nok det siste gjort ved spesielt minneverdige anledninger. 

 

Vi skal forsøke å beskrive Tha Ot’n slik bygda kan ha vært i det 2-ndre og 3-dje århundre. Stabolum var herskersetet der den Romerske keisers ridder bodde sammen med sine ryttersoldater. La like nord for Stabo kan avledes av La-æti, en liten leir for veteransoldater-bønder som gjorde soldattjeneste. Mellom La og Stabo lå Tscheps-vallum, helligstedet der gudebilder sto oppstilt og religiøse seremonier fant sted. I dag skriver vi Skipsvollen og har slik gjort stedets eldste funksjon ukjennelig. Sukke-stad ligger noen hundre meter sørvest for Stabo. Succe i romersk militær betydning var nestkommanderende. Det Rætiske verbet starar betyr å bo. Endelsen –sta eller –stad er avledet av dette verbet og betød på Rætisk bosted. De eldste sta-navnene kan gå tilbake til første århundre etter Kristus.

 

Ser-stad ligger vest for Stabo. Her bodde Seriske prosesseksperter som ga støtte til jernutvinnerne i Land, Valdres, Torpa, og Snertingdalen.

Sok-stad ligger nordøst for Stabo. Sok er avledet av Saka som var det Sentralasiatiske og Indiske navn på Skyterne. 100 meter sør for Sokstad ligger Lunna, som totningene sier. Lunna eller Lunden kan ha vært viet til Odin. Æser og Serer ønsket å ha ham i nærheten.

  

Mot øst kommer vi inn i området med gallisk bosetning ved Rogneby og Hoff kirke.

Rogneby kan ha blitt  grunnlagt av Eburoner fra Møsdalen som flyktet for Cæsar  rundt midten av første århundre f.Kr.. Rogneby kan ha vært deres kongsgard og der Hoff kirke står i dag kan et helligsted for deres Galliske guder ha ligget.

 

Gai-lar, Gei-lo, Gile, ligger på høyden øst for Hoff kirke og nordøst for Rogneby. Odindynastiets underkonge her hadde Gaia, Gjøa eller Bona Dea som skytsgudinne. Hun var jorddyrkernes gudinne og dem var det mange av, kvinner og barn med grev.

 

Kvem ligger et par kilometer øst for Gile. Navnet er vanskelig. En gullberlokk og en hul gullkule viser forbindelse til Vanene og Sentralasia der ordet kvem betød nedre.

Nord for Kvem ligger Starum. Navnet er avledet av det Rætiske verb starar = å bo. Stedet ligger høyt med utsyn i alle retninger. Derfra hadde en oversikt over veteransoldatenes eiendommer i det øvre boplassområde Starum Tha ota.

 

Hattebøl ligger mellom Kvem og Starum. Hatti var navnet på Haderne da de var underlagt Hetittene i Lilleasia frem til 1180 f.Kr.. Hatti var og Hadernes navn i Bibracte der de bodde frem til år 15 f.Kr. da de ble deportert av keiser Augustus. Augustus la opp til jernutvinning i Norge, det er derfor tenkelig at Hatter som var jernutvinnere og smeder ble bosatt i et nytt Hatti-land à Hadeland. Kanskje går Hattebøl’s historie tilbake til samme tid. Navnet er her bevart uforandret, samme uttale som for 2000 år siden. Hatte-bøl kan være grunnlagt av Hatti som kom fra Bibracte.

 

Balke ligger lengst øst på høydedraget mot Mjøsa. Balke var Vanenes og Æsenes navn på den viktigste by og på landet de forlot, Bactria = Balke. På flaten i sør under Balke ligger Rognstad. Navnet antyder en kongsgard. På andre siden av Totenvika rett mot Balke ligger gamle stad-garder på rekke. Disse kan ha blitt ryddet av Vaner og Æser som kom med Odin. Rognstad kan ha vært en underkonges gard og på Balke ovenfor lå deres helligsted. Herfra hadde deres guder utsikt over folket i det nye Balke.

 

Øst for Rognstad og Balke i sørskråningen ned mot Mjøsa ligger gården Dyren eller Dyrinn som navnet uttales lokalt. Det kan opprinnelig ha vært Thyrinn som er avledet av Thyrennos, Faukenes navn på Etruskerne. Dyren er i så fall eldste gård i området grunnlagt av Etrusker.

 

Går vi tilbake til Stabo-lum ser vi på høyden i sør på andre siden av Lenaelven guden Grans helligsted på Toten. Garden Gran ligger her i dag og herfra hadde guden et storslått utsyn over bygda. På nordsiden av elva ligger Valle. Navnet er gammel-rætisk og betyr Dalen. Lens-bygda ligger øst for Gran med gardsnavnene Majer, Skjefstad og Gårder som alle kan ha Rætisk opprinnelse. Skriver vi Lenz-bygda er vi i hjertet av det gamle Rätia. Langs den Romerske vei mellom Chur og Julierpasset lå bygdene Vaz, Lenz og Savogn på rekke. Her deporterte Claudius store deler av befolkningen. Berggudinnen Huldauna og hennes skogfolk av vakre kvinner med kurompe som hjalp menneskene og forførte mannfolkene fantes her. Kvinnene kaltes og Dialas som er rætisk for Die Alu, gudinnen Alu. Kanskje kom deporterte mennesker fra Lenz til Lens-bygda og brakte historiene om Huldra og huldrefolket til Norge. Len = skog på Rætisk. à Lensbygda = Skogbygda.

 

Die Estes helligsted var bygget av Dyster, Die-Ester, og lå noen kilometer sørvest for Gran og heter i dag Dyste. Garden ligger høyt med utsyn nedover Kolbu mot Mjøsa i nordøst. Det var her den reisende som kom til Toten først stoppet og ofret til en av bygdas guder. Este var Venostenes/Veneternes/Vendernes gudinne. På Dyste står fremdeles det gamle alter fra kirken som sto der. Kanskje var steinene i Estes alter fra hedensk tid.

 

Veien fra Ringerike og Hadeland gikk fra sørenden av Einavatnet til Dyste og derfra til Gran før den fortsatte bratt ned og på bru over elva og opp mot Stabolum. Derfra gikk den i rett linje mot nord til Djupdalsborgen. Her svingte den mot nordøst og fortsatte ned til Fauk-ala, roerlaget, som sto for båttransporten på Møsa. Veien kaltes tidligere Kongeveien. En mer rettlinjet vei fra Dyste til Stabo gikk over elva Nah nedenfor Nah-rumsgårdene via Cise, Kise, til Stabo. Cis betyr på denne sida av elva sett fra Stabo. En annen vei gikk østover fra Stabo-lum langs høydedraget forbi Hoff kirke via Gei-lo og Kvem til Balke.

 

En tredje vei gikk fra Rogneby mot sør gjennom skardet i Totenåsen ned til Hurdal og derfra videre til den Østgotiske kongsgård ved Jessheim. Veien gikk i rett linje til Skærden bru, over elva og videre mot Tschepp-sjøen, og på østsiden av denne til Børjen der det lå en borg. På åsryggen øst for Borgen var en fluktborg dit forsvarerne kunne trekke seg tilbake, reorganisere og tenne bål som kunne sees fra Hoffsgrenda. Et par hundre meter sør for borgen lå et helligsted på en liten slette. Ved nordenden av sletta sprang en kilde frem fra berget. Ca. 100 meter lenger sør gikk sletta over i en liten bakke. I nordskråningen midt i bakken sto en rektangulær steinblokk som var reist slik at overflaten var vannrett. Enkelte kalte den alteret, vi kalte den rømmesteinen og hadde den skikk at vi kastet en kvist på den. De gamle sa at det måtte en gjøre for å få rømme på setra. Steinen var begravd i kvist på grunn av skikken. De gamle trodde en gud bodde i kilden.

 

En Tschepp i det Rætiske språk var en gudeskikkelse skåret ut av en mannshøy trestubbe på rot. Sjøen fikk navn etter den, Tschepp-sjøen, Gudesjøen. Da kristendommen ble innført overtok Hellig-Olav den gamle gudens plass i kilden og den fikk det navn den har i dag, St. Olavs sunnhetskilde. Men vannet i kilden var fortsatt det samme. Hvem var den gamle gud. Bergryggen på østsiden av skaret heter Lindhammer-brenna, den på vestsiden heter Torseter-kampen, og ca. 1 km. syd for kilden ligger Tor-setra. Helligstedet var viet guden Tor. I så fall var det rikt utbytte av jern man ba om. Det gamle alter sto der helt til det ble bygget ny vei på 1950-tallet. Da ble bakken jevnet ut og rømmesteinen plassert i grøfta. Der står den fortsatt. Få kjenner i dag dens gamle funksjon. De tolkninger jeg her har gitt navnene i bygda er uvanlige fordi de er basert på språk som ikke er Gammelnorsk og på en ukjent historie.

 

I bygdene produserte opprinnelig et primitivt jordbruk, supplert med jakt og sanking, mat nok til at noen få kunne overleve. Alle var beskjeftiget med produksjon av mat men det var intet overskudd. Nøden lå på lur og plukket ut sine slik at folketallet økte lite.

 

Da de Romerske soldater fulgte stien inn var det intet dekket bord som ventet. De skulle legge til rette for andre yrkesgrupper noe som medførte at innbyggertallet ville øke. Det krevde økt matprodusjon hvilket bare kunne skje ved dyrking av mer jord og ved å utnytte jorden bedre. Her trengtes flere hender og bedre dyrkingsmetoder.  Keiser Claudius sendte inn jordbrukere og slaver for å delta i en revolusjon der målet var å produsere et overskudd av mat slik at soldater, jernutvinnere, transportarbeidere, prester og herskere fikk noe å spise. I Norge utviklet Romerne et blandet næringsliv der det vi kan kalle små industrisamfunn delvis fikk mat fra overskuddet til jordbrukerne i bygdene. På denne tiden var antall personer sysselsatt i industri/jernutvinning i forhold til landbruk vesentlig større på Østlandet enn ellers i Europa, der befolkningen for det meste var beskjeftiget med landbruk. Østlandsbygdene ble råvareleverandører til Romernes våpenproduksjon og var en viktig forutsetning for stormaktens militærvesen. Det tilfører bygdene nye dimensjoner.

Navn som minner om gudene som fulgte innvandrerne gjør bygdene til mytologiske landskap. Fig. 66., er et mytologisk kart over Toten fra denne tiden.

 

På Toten møtte Romernes krigerkultur den Gresk-skytiske kultur fra Sentralasia i et samarbeid. Gravfunene på Stabo og Gile forteller det. Lengst øst i bygda, i Totenvika og Balkegrenda var folk som kom med Odin fra Bactria bosatt. Vestover fra Gile bodde folk som var innvandret fra Gallia. I sør i Lensbygda finnes Rätiske gardsnavn hvilket tyder på at Räter ble bosatt her. Lengst vest, i det som i dag er Kolbu, var medfrigitte, Colliberati, bosatt. Deres gudinne, Este, var Veneternes gudinne. Derfor kan befolkningen her ha vært deporterte Vender og Venoster. Over dem alle sørget den Romerske militærmakt for at gnissninger og motsetninger mellom folkegruppene ikke fikk utvikle seg.

 

                totn 

 

    Fig. 66.                           Tha ot vicus  à  Thaotn. Ca. 200 år e.Kr.

 

Mjøsa har navn etter elva Mös i Nordøstgallia. Mös var der en fruktbarhetsgudinne

og elva Mös symboliserte gudinnen. I Norge inntok hun Mjøsa og Mös kan ha hatt helligsted på Helgøya. Senere kan andre fruktbarhetsgudinner og ha fått plass der. Navnet Hovin(sholm) henspeiler på Østgoter mens Dan(mark) og Dan(markstoppen) kan peke mot Danu, Danenes morsgudinne. Mjøsa var en gudommelig sjø, fruktbarhetsgudinner ble dyrket på Helgøya.

 

8.9.   Valaders og God Brenta. Valdres og Gudbrandsdalen.

 

Navnet Valdres oppfatter vi som det norskeste norske. Men en minimal endring forandrer. Skriver vi Valaders er vi over i et annet språk som lar oss ane røttene noen av folket her oppe er runnet fra. Val er ett av flere ord for dal i det Rætiske språk, og Valaders er det gamle navn på befolkningen i Engadin i Sveits. Runeinnskriften på Einangsteinen kunne forstås i deres språk og alfabet. En Romersk curator med sine ryttere overvåket og styrte jernutvinningen fra et lokalt Stabolum som i dag heter Lomen.

 

Eldgammelt som Alpenes fjell og daler er og det Rætiske ordet Brenta. Ordet beskriver noe som har form som en à V, og kunne brukes både om fjell og daler alt etter om spissen pekte opp eller ned. Ræter som ble deportert hit kom inn gjennom Le-scha, Lesja, inngangsdøra. De kalte dalen videre God Brenta som betyr Skog-dalen. De som ble boende i dalen kaltes God-brentes, Skogdøler. Etter Odin’s ankomst kaltes dalen Godbrentes dal som i dag er blitt Gudbrandsdalen. En Romersk curator styrte jernutvinningen i den nordlige del av dalen fra et Stabolum som i dag heter Lom.

 

Utvidelsen av jernutvinningen til Valdres og Gudbrandsdalen ble intensivert under keiser Septimius Severus som de siste år av sitt liv oppholdt seg i York i Britannia. Han ledet til sist et felttog nord til Skottland men ble syk og returnerte til York der han døde i Februar år 211. I hans tid ble jernproduksjonen utvidet i Valdres og Gudbrandsdalen og administrasjonen ble flyttet til Jorvik-stad, med underavdelinger i Lomen og Lom. 

 

Vi berører her folk som ble deportert fra dalene der de Romerske hovedveier keiser Claudius rustet opp gikk. Dio Cassius korte setninger forteller at folket i disse dalene ble deportert. Spørsmålet er hvor man plasserte dem. For Romerne var det bagateller, derfor kan vi ikke vente å finne skriftlige beretninger som forteller om det. Men Romerne hadde tradisjon for å flytte underlagte folk, og hvis de ønsket å utvinne jern i Valdres og Gudbrandsdalen var det lurt å flytte fjellvante folk dit. Ved å flytte Ræter fra Alpedalene der de nye veiene til Donaugrensen gikk fikk de samtidig eliminert faren for overfall og plyndring av de veifarende. Runeinnskriften på Einangsteinen lot seg tyde i Valadernes gamle språk fra Engadin, det støtter denne tesen. En annen måte å underbygge den på er å sammenligne stedsnavn og ord i dialektene i Valdres og Gudbrandsdalen med ord og stedsnavn i Alpedalene. Felles ord og stedsnavn er og en form for dokumentasjon.

 

For mange år siden kjørte vi gjennom Via Mala-kløften sør for Chur til Zillis for å møte en 76 år gammel lærerinne som det Rætiske museum hadde anbefalt som en av de fremste kjennere av de gamle dialekter. Fortsetter man denne veien videre og tar til venstre kort etter Andeer heter dalen en kjører inn i Val Ferrera. Veien slutter i Juf  Europas høyest beliggende landsby på 2175 meter. Navnet betyr Juvet hvilket egentlig gir seg selv.

Samtalene med lærerinnen var samtaler med et levende språkleksikon. Foruten de Rætiske dialekter behersket hun vulgærlatin, latin og tysk. Hennes gjenkjenning av norske stedsnavn og forklaring av deres betydning var interessante. Som avslutning satte vi opp en liste på ca. 130 ord som er felles i gammelrætiske og norske dialekter. De Rætiske stedsnavn vi fant i Norge var flest i Gudbrandsdalen men de forkom og andre steder i Sørnorge. Ordlisten ble senere gjennomgått og supplert av et ladinsk språkinstitutt i Selva. Det følgende er et utdrag fra denne oversikten. Hvilken vekt slike likheter skal tillegges må språkeksperter besvare. Men når så vidt mange ord er felles synes det for en legmann å være statistisk umulig at det er tilfeldig.

 

Rætisk.                         Norsk                  Betydning/Kommentar.

 

Friaul                                      Frol                     Område i Nordøstitalia

Slaidre/Schliere             Slidre                   Der 2 sidedaler går over i en hoveddal.

Baito                             Beito                    Støl/ hytte.

Lej ra                             Leira                   Enden av sjøen, vassenden.

Bagno                           Bagn                   Stedsnavn

Ble                                Blefjell                 Ble = slett på rætisk, Slettfjellet.

Godbrenta                     Gudbrandsdalen          Skogdalen.

Lescha                           Lesja                   Stedsnavn. > Døra inn til noe.

Tovre                                      Dovre                  Stedsnavn > der det blåser, fiser.

Ota                                Otta                     Over eller øvre.

Sel/Sil                            Sel                       Stedsnavn > Skog. 

Vaugod                         Vågå                   Skogvadet.

Sio-ch                            Skjåk                            Øverst.

Vriun                                      Fron                    Stedsnavn.

Vintsra                          Vinstra                         Bygdenavn. Val Venosta.

Laugen                          Lågen                  Elv. Laugarina, Verona - Bolzano..

Gol                                Gol                      Øde, karrig, magert

Vaz                               Vats                     Stedsnavn. Graubünden.

Savogn/Sogn                 Sogn                    Hellig = hellig

Fuorn da peis                Peis                      Ildsted/ovn der en kunne varme føttene.  

                                                                  Fotvarmer. Peisen i hytter og hus.

Vad/Vau                       Va/Vå                  Vadested

Bläss                             Bless                    Hvit flekk i panna på et dyr

Bras-cha                        Brasa                            Bål, glohaug

Buordi                           Byrde                            Bør, last

Cherin                           Kjærring              Hustru

Korv                             Korp                    Ravn

Cröch                                     Krok

Fliar                              Å fli                     Stelle seg

Ingün                             Ingen

Maugliar                       Maule                  Spise på en spesiell måte

Muoch                           Møkk

Mort                              Mørkt

Rar                                Rar

Regla                             Regle

Dret                               Rett

Ria                                Ri                         Latterri, latterkrampe

Sön                               Søvn

Squit                             Skvett                  Skvett melk

Cratschlar                     Skrasle                 Le høyt

Stachar                          Stakkar                En som er etterlatt for å dø

Tagliar                          Tælje                    Telje med øks

Trev                              Trev                     Loft, Bjelkelag

Truoch                          Tråkk                            Krøttersti

Ovazun                         Ofsen                            Flom

Biestga                          Beisti                   Dyr, Storfe

Trel                               Træl                     En som sliter og strever

Tuigear                          Tygge                   Tygge

Scurv                                      Skurv                            Åsrygg av spesielt utseende.

Schmievler                    Smuler                 Brødsmuler

Stizi                               Sti                       

Grond                           Rondane              Storfjella.

Fil                                 File-fjell                         fjellet der veien går, Veifjellet.

 

Disse stedsnavn og ord er tatt fra dialekter i Engadin, Surselva, Sutselva og Val Gardena, områder i Alpene der de Romerske veier mellom Norditalia og Donaugrensen gikk. Dialektene her er forskjellige. Selv om avstanden mellom dalene i luftlinje er liten har fjellene vært effektive skiller. Ord og navn fra listen finner vi igjen som stedsnavn og gardsnavn i Valdres og Gudbrandsdalen. De kan vise hvor noen av folket har sine røtter.

 

Valdres ble først befolket vestfra og hadde i århundrene etter Kristus stor jern-utvinning. Jernet ble fraktet over Filefjell og skipet ut fra Lærdal, Gudedalen i Sogn. Det Rætisk ordet Sogn betyr hellig. Val Sogn er dalen nord for Julierpasset i Rætia. Sogndal er en fornorsking av Val Sogn. På sørsiden av Julier ligger Sogn Murezza, St. Moritz.

Ovnsrester ved Tyin og Øyangen i Valdres viser at prosessen der myrmalm ble redusert til råjern og frisket til stål ble driftet der i Romertiden. Navn som Tyin og Tisleia kan  komme av kinesisk Tie à Ty som betyr jern. Det vitner om Seriske jernutvinnere der.

 

Gudbrandsdalen ble og befolket via fjordene i nordvest. Stedsnavnet Lesja, som i Lemanonios-folkets språk betyr inngangsdøra, oppsto på denne måten. Sørover i Gudbrandsdalen og i Ottadalen ligger steder med Rætiske navn på rekke og vitner om de deporterte. Sørgudbrandsdal ble befolket sydfra av folk som ble transportert nordover på Mös og satt i land ved Jorvik-stad og Vingaerum ved nordenden av innsjøen.

 

Legger vi gammelrætisk til grunn kan vi tyde navn som  Sel, Otta og Skjåk.

I de Rætiske dialekter betyr Otta -> Øvre,  Otta-dalen = Øverdalen. 

Sio = Øvre, og Sjo-dalen = Øverdalen, Sjoa = Øvra i dialekten i Val Gardena. 

Sel kommer av Selva = Skog, og Sio-ch er blitt Skjåk = Øverst. Vågå kommer av Vaud-God  og betyr Vå-skogene. Det kan knyttes til det keltiske folket Vaud = mens er uttalen av det rætiske ordet god for skog. Vaud-folket bodde opprinnelige ved Genfersjøen, Romernes Lacus Lemanus, der den Sveitsiske kanton Vaud i dag ligger. På latin kaltes de Lemanii, på gresk Lemanonios. År 58 f.Kr. led de nederlag for Cæsar ved den gamle byen Bibracte nordvest for Geneve. Mange ble tatt som slaver av Romerne.

 

Ptolemaios kaller Boknfjorden Lemanonios Kolpos ved år 150. Navnene Valbjør, av Val-bergos, Vågå, Lesja og Lemon-sjøen kan ha keltisk opprinnelse og være språklige minner om Vå-folk som ble deportert hit. Valbjør, av Val-bergos, betyr Dal-berget. Et annet navn er Andvord, av Ante orto, som betyr ved det fremspringende berg i legionenes språk.

 

I området ved Lemonsjøen ligger mange jernvinneanlegg. Leman-er og Vå-er arbeidet som slaver i malmmyrene og skogene her og var opphav til navnene. 

Vi ser at en tolkning av disse navnene som Rætiske, Keltiske eller i den latin legionene snakket gir mening. Stedsnavn og gammelrætiske ord i dialektene indikerer at Ræter og keltiske folk kom til Ottadalen og Nordgudbrandsdal i århundrene etter Kristus.

 

Kinesiske mynter funnet i nærheten av Golå i Sør-Fron forteller om innvandrerne fra Sentralasia. Øst for funnstedet ligger Hundorp som etter Odins ankomst var et senter for metallutvinning. Navnet kan fortelle at hvite Huner/Heital ble plassert her. De var en gren av Æsene som ble underlagt de Mongolske Huner på slutten av Æsenes tid i Kina. I greske kilder kalles de Hephtaliter etter smedguden Hephaistos. I India kaltes de Hunas, beslektet med Huner. De var dyktige metallstøpere og smeder og behersket den indirekte prosess for jernfremstilling. Kanskje var den som etterlot myntene en Heital som mistet dem, eller forulykket under malmleting. Da Olav den hellige kom til Hundorp under kristningen var det Æserguden Tor’s bilde Kolbein sterke knuste med klubba da sola rant.

 

Romerne drev i begynnelsen jernutvinning i områdene nord for Randsfjorden. Fra 207 til sin død i 211 oppholdt keiser Septimius Severus seg i York i Britannia. Romerne utvidet da jernproduksjonen i Britannia Caesariensis og keiseren fulgte opp oppbygging av transport og infrastruktur i Valdres og Gudbrands-dal, samtidig som han sørget for å jage Herulerne ut av Jylland og passivisere befolkningen i Skottland, for å sikre forsyningene av stål og trygge transporten fra Norge. Ledelsen ble flyttet til Jorvik-stad à Jorekstad og jern og stål ble fraktet derfra over Mjøsa, ned Vorma og Glåma til Øyeren, og fra nordvestenden av denne over til Ostia Locus innerst i Oslofjorden.

8.10 Rogaland og Aballos neso  =  Apollos øy  >  Avaldsnes. 

 

Rogaland og Ryfylke er av de områder som ble tidligst befolket. De første Daner kom hit i Bronsealderen. Rugierne, Rugiones, kom etter Danene. Landsdelen har navn etter dem.

 

De første som slo seg ned her var fiskere og samlere som levde i en tid lenge før den vi forteller om. De var i slekt med befolkningen langs Nordsjøkysten, som bodde ved elvemunninger og grunne strender der tidevannet daglig la igjen mat. De samlet skjell og skalldyr, fisket og gjorde til tider turer til jakt og fangstplasser inne i landet. Risikoen for å sulte i hjel på slike steder var liten. I skogene var det vanskeligere å skaffe mat. Spor etter deres boplasser finnes i Danmark, Skottland, Sørøstengland og Norge. I Holland, Nordtyskland og det sørvestlige Jylland har havet erobret kystnært land. Der ligger boplassene i dag under vann. Der landhevingen har vært stor som i Sørnorge kan slike boplasser ligge høyt slik som Høgenipen ved Fredrikstad som i dag ligger 40 meter over havet. Menneskene der levde på nordsiden av fjorden som tidligere gikk østover inn i Sverige. Nærmere Rogaland lå boplassen Ertebølle ved Limfjorden. Folk der hadde slekt-ninger i Vistehola nord i Rogaland som var bebodd 6000 år før Kristus. Denne befolk-ningen kom etter at isen trakk seg tilbake. Det er den våre eksperter har sett som forfedre til storparten av den norske befolkning. Deres tid ligger imidlertid utenfor vårt tema.

De første Daner kom til Sørvestlandet ca. 1500 år før Kristus. De slo seg ned nord på Karmøy der storhaugene på Re-heia minner om dem. Danene i bronsealderen var ute etter metaller, kopper, tinn og jern. I dette området fant de både kopper og tinn.

Rogierne, som var Veneter, kom over fra sørkysten av Østersjøen, kanskje så tidlig som i det 12-te århundre før Kristus. Veneternes vandringer gikk vanligvis sørover, men noen dro vestover langs Atlanterhavskysten og slo seg ned på egnede steder slik som i Vendsyssel på Nordjylland, i Rogaland og Ryfylke, i England, Normandie og i Bretagne. Veneterne i Rogaland kom fra Rügen som i deres språk het Rujana. Pytheas kalte dem Ru-giones, på norsk Rogalendinger. De bodde i en periode spredt over store områder i Europa. De benyttet gravurner der likbålets rester ble samlet og begravd. Slike graver er funnet flere steder på Sørvestlandet. Skipsristningene på Lista, Rogaland og Ryfylke viser de eldste typer båter i Norge. Navnet Lista kan være Venetisk men det var og navnet på Aboriginernes største by øst for Rom.

Nordvest på Jæren lå Ptolemaios Banatia. Navnet var gitt av nabofolk og ble uttalt Vanatia. Det forteller at de som bodde der var Daner. Vanatia lå nær Tan-anger. Tan er et navn Danene brukte for å ære gudinnen Danu. Navnet Tanum -> hos Danene, finnes flere steder. Daner og Rogier som bodde langs kystene her handlet med rav som ble sanket langs strendene og transportert sydover og solgt i Middelhavslandene. De drev og tinnsmelting og kanskje utvant de kobber.

Velleius Paterculus forteller at byttehandel med tinn forgikk på ensomme øyer der kjøper og selger følte seg trygge for overfall fra den annen part. Selgeren la ut tinnet og trakk seg unna. Kjøperen gikk frem, vurderte tilbudet og la igjen det han kunne tenke seg å betale, før han trakk seg tilbake. Deretter var det selgerens tur. Aksepterte han kjøperens pris tok han betalingen og forsvant. Var han ikke fornøyd med det tilbudte lot han alt ligge slik at kjøperen kunne komme frem å øke betalingen. Slik holdt man på til man var enige.

Nord for Vanatia i innløpet til Bokn-fjorden ligger øya som kan ha vært det eldste handelssted for tinn i Norge. Den heter i dag Kvits-øy. Navnet kan avledes av det fokeiske Cassitis. Kvite er et gammelt navn på tinn  og kan ha gitt navn til Kvites-eid i Telemark. Tinn produsert inne i fjordene i Ryfylke ble på Kvites-øy byttet mot varer de fremmede skip hadde med. Lenger inn ligger andre øyer og minner om trafikken, blant dem Åmøy, slaveøya, og Tinnøya,  Idse, som har den Venetiske endelse –se. Tinnstein finnes fortsatt i Ryfylke. Den er svart og lett kjennelig ved at den er tyngre enn annen stein.

Tinnstein finnes i jordskorpa på steder der granitt steg opp fra jordens indre for mange hundre millioner år siden. I sprekker, porer og ganger kom mineralrike masser til overflaten og ble avkjølt. Denne massen inneholdt tinn, wolfram, kobber, bly, molybden og sink. Derfor finnes tinnstein i ganger og årer i eller ved granitten og er lettest å finne der granittskorpa har sprukket, eller der granittpartier har beveget seg i forhold til hverandre. Et eksempel på dette er fjellknausen Uburen ved Forsandmoen som har steget opp fra dypet. I skjærsonen har tinnstein blitt presset opp mellom granittflakene.

Prosessen for å utvinne tinn var to trinns. Tinnstein består av ca. 78 % tinn 22 % Oxygen. Denne steinen ble lagt i en reduksjonsovn med glødende trekull. Oksygenet forbandt seg med kullstoff til CO som reduserte tinnoksydet og dannet CO2  som forsvant ut av ovnen med røyken. Etter avkjøling inneholdt ovnen en blanding av tinn og brent småstein. Tinnet ble skilt fra steinen ved en ny oppvarming over 232 grader. Det smeltet og ble samlet opp og støpt til barrer mens den brente steinen ble hivd på dynga.

Var råstoffet alluvialt benyttet man flotasjon for å skille ut kassiteritkrystallene, men det var ikke til å unngå at andre elementer ble med inn i ovnene. Da fikk man ikke bare tinn, også jern og andre elementer fantes i den avkjølte massen i reduksjonsovnen. Denne massen ble smuldret opp og lagt i smelteovnen og varmet over tinnets smeltepunkt. Tinnet smeltet mens resten forble i fast form og ble kastet. Nå kan en tenke seg at rent tinn kan ha havnet i avfallshaugene og at man da burde kunne finne det igjen. Det er lite trolig. Tinn har 2 modifikasjoner, alfa-tinn og beta-tinn. Tinnet som kom ut av ovnene var alfa-tinn. Hvis temperaturen synker under 13 grader går alfa-tinn over i beta-tinn som er et gråaktig pulver. Hvis tinn har fulgt med over i avfallshaugene har det på grunn av vinterkulden skiftet modifikasjon og har gått over i pulverform og forsvunnet. I middelalderen laget man orgelpiper av rent tinn til europeiske katedraler. Om vinteren opplevde man at pipene smuldret bort, hvilket prester og biskoper mente var djevelens verk. Dyktige orgelbyggere risikerte livet fordi de hadde laget plass for djevelen i orgelet.

En trengte altså to typer ovner for tinnproduksjon. Nå hadde smelteovnene større kapasitet enn reduksjonsovnene. Derfor var det vanlig at to eller flere reduksjonsovner forsynte en smelteovn. Slike grupper av ovner vitner om gammel tinn-produksjon.

På nordsiden av Boknfjorden ligger Karmøy med Koppervik og Avaldsnes lengst nord. Lenger sør, ved Visnes på vestsiden av øya, lå på 18-hundretallet et av Europas største kobberverk, drevet av franskmenn. Det er tenkelig at Koppervik har fått dette navnet fordi det der ble utvunnet kobber i gammel tid. Det opprinnelige navn kan ha vært Cuper-vicus. På en høyde i Kopervik, som før bebyggelsen kom hadde vidt utsyn, ligger en slette som fra gammelt kaltes Solskjevå. Vi vet ikke hvorfor den fikk dette navnet, men kanskje var det her Pytheas målte solhøyde da han var på Karmøy og kanskje laget han her en solklokke der han merket av hvor solens skygge ville være når en kunne vente skip fra sør.

Avaldsnes, gresk Aballos neso, latin insula Abalus,er et av våre eldste høvdinge-seter. Navnet er gitt av Daner og betyr Apollos øy. Vest for Avaldsnes ligger Reheia med store gravhauger fra bronsealderen på rekke. De er fra perioden mellom 1500 og 1100 år før Kristus. Reheia betyr Kongeheia, hvilket tyder på at et dynasti av Danekonger ligger begravd her. De som bodde her tilhørte det omfattende handelsnettverk Danene hadde i bronsealderen. Det strakte seg fra Karmøy og Irland i nord til det indre Middelhav i syd. Handelen i dette nettverket blomstret til nedgangen kom for Danenes bystater i Middel-havet og Mykenes fall.

De første Daner på Nordvestjylland kom dit samtidig. Langs strendene på Jylland ble det sanket rav som ble transportert og solgt til kunder i sør. Danene på Jylland mottok tinn og kopper fra Karmøy og Ryfylke og styrte i perioder metallutvinningen der. Danmark hadde en rik bronsealder og en del av metallene i bronsen på Jylland kom fra Ryfylke der produksjonenen foregikk med stabil kapasitet.

Etter at Romerne hadde etablert seg i Skandinavia tok de kontrollen i Rogaland.  En keiserlig ridder med ryttere og frigitte slaver på Avaldsnes var Romernes forlengede arm fra det vestlige Britannia, England. Han kan ha tjenestgjort i legionene før han ble forlagt på dette viktige sted i Britannia Caesariensis. Vest på Jæren ligger Orre. Orrea er nevnt hos Ptolemaios og i Notitia Dignitatum som et senter for Familia Caesaris. Avaldsnes var flåtehavn for Classis Britannica og starten på seilingsruten rundt kysten av Caesariensis til Ostia Locus innerst i Oslofjorden. Langs denne ruten ble stål fra Østlandsområdet fraktet til det vestlige Britannia og videre til galliske havner og romerske våpensmier.

Jernalderhaugene ved Karmsundet, slik som Flagghaugen på Avaldsnes, er fra denne perioden. Fra Avaldsnes kontrollerte Romerne og Vanedynastiet transporten av jern og andre varer til og fra Britannia Caesariensis. Oppsvinget i denne perioden gjenspeiles i rike graver der den døde er utstyrt med romerske varer og gjenstander som vitner om kulturen og økonomien de var en del av.

Flagghaugen vi nevnte ble gravd ut i 1835 og regnes som den første arkeologiske utgraving i Norge. Utgraverne var etter dagens forhold ukyndige og utgravingsmetodene mangelfulle derfor gikk mye informasjon tapt. Man var interessert i gjenstander og gull hvilket den døde hadde fått med i rikt monn. Funnet ga næring til myten om kong Augvald som fremdeles lever. Hva den døde het får vi neppe vite men hans funksjon i samfunnet og opprinnelse skal vi vurdere.

Gjenstandene i graven besto av et Romersk våpensett, Romerske bronsefat, vaser og serveringssett for vin samt en halsring og en armring i gull. Soldatene i de romerske legioner kunne bli dekorert for heltemodig innsats. Fra keiser Claudius tid var reglene for dette fastlagt. Under kenturions rang var den høyeste utmerkelse en soldat kunne tildeles halsringen, Torques. Nest høyeste utmerkelse var armringen, armillae, mens laveste utmerkelse var pregede skiver, phalerae, som kunne henges på brynjen.

Gjenstandene i graven viser at den døde var i Romersk tjeneste med rang under kentaur. Graven er datert til 250 e. Kr.. På den tiden satt også Vanedynastiet i Norge. Høvdingen på Avaldsnes var en Romersk ridder i keiserens tjeneste som rapporterte til ham. Fra Avaldsnes kontrollerte han trafikken mellom Norge og det vestlige Britannia og trafikken østover og nordover langs Norskekysten. Han satt på Avaldsnes i en viktig periode og var en av dem som ivaretok og sørget for gode relasjoner mellom Vaner og Romer. At en mann i romersk tjeneste satt som en av de viktigste “overkonger” i Norge viser at Romerne hadde kontroll med situasjonen her under Vanedynastiet.

I Rogaland finnes fortellende stedsnavn som Rege og Sola som var høvdingseter i gammel tid. Navnet Sola betyr øya og er avledet av det latinske Insula. Insula > Sula > Sola, var den gang en øy. Rege kommer av det indoeuropeiske ord for konge og er beslektet med det latinske Rex. Navnet forteller at dette var et høvdingsete. Mange navn har Venetisk opprinnelse slik som Madla der den venetiske konsonantgruppen tl eller dl er klar og tydelig. For å tyde slike navn trengs Litauisk eller Slovensk hjelp.

Ptolemaios plasserte Banatia i dette området. På hans tid kan Sola og Tananger ha ligget på en øy. Navnene plasserer Daner her. På Revheim rett overfor Tan-anger på andre siden av fjorden ble det funnet to bronselurer. De har meanderornamenter som ligner ornamentene på lurrestene fra Gran på Hadeland. Disse skipslurene kom til Hafrsfjorden på Daneskip. Normalt hadde hvert skip to lurblåsere om bord.

De eldste skipsristninger i området kan stamme fra Daner som ble drevet ut av Egypt 1550 år før Kristus og Daner som deltok i invasjonene av Egypt kort etter år 1200 før Kristus. De siste kjempet mot Ramses III, tapte, og ble spredt etter nederlaget. Noen kom til Rogaland. I Ramses III dødstempel i Medinet Habu er slagene mellom ham og Pelasgerne foreviget på klippeveggene. Både Ramses og Pelasgernes skip fremstår med tydelige detaljer. Derfor vet vi en del om hvordan disse skipene så ut. 

På Sørvestlandet har Eva og Per Fett målt og tegnet skipene på helleristningene og inndelt dem i grupper etter utseende. En av deres grupper ligner skipstypen Pelasgerne brukte i kampene mot Ramses III. Denne skipstypen, Fig.67., har høye bratte stevner som bøyer utover og har skvettbord som beskyttelse for roerne. Skvettbordene kunne ved behov dekke hele skipssiden. Fig. 68. viser hovedlinjen i en av Fett’s skipstyper fra Rogaland. De to typene har likheter.

 

 

sjøfolkskip solask

   Fig.67.  Daneskip. Ramses III tempel.                        Fig. 68. Hovedlinje for en av Fett’s typer

 

                   fett-skip-nag

 

                  Fig. 69.   Skip fra Nag i Rogaland. Fra E. og P. Fett.

                                         Denne type skip var venetiske

 

         Isjøfolkskip1  

          Fig.70.    Gresk skipstype fra Middelhavet 1200 år før Kristus.  

                         Skipet har rambukk foran og for- og akterstavn svinger innover.                                                                                                                                              

   solsk            Fig. 71.          Fokeiske skip fra helleristning i Rogaland.

    

 banatia   lur          

             

Fig. 72.     Ptolemaios Vanatia                            Fig. 73.         Skipslur fra Revheim 

 

Fig. 72. viser hvor helleristningene finnes i Rogaland. Hit kom Daner etter utdrivelsen fra Egypt ved slutten av Hyksosperioden 1550 år før Kristus. Senere kan nye Daner fra den Pelasgiske flåte ha kommet etter at deres forsøk på å erobre tilbake de nordlige deler av Egypt mislyktes. Skipsluren Fig. 73. kan ha kommet med dem. På enkelte helleristninger kan vi se lurene stikke opp over årebladene slik som på ristningen fra Båhuslæn Fig. 74.

 

   lurskip

      

     Fig. 74.       Fokeisk Skip med 2 skipslurer for kommandoer og kommunikasjon.

 

 

8.11. Slaveleiren på Forsandmoen. Cæsars tinnmarker.

 

På en slette mellom fjellene lå leiren. Et 20-tall langhus der slavene bodde og et 20-tall smeltehytter der de som arbeidet ikke frøs men hadde tak over hodet. Selv om røyken fra ovnene i hyttene var ubehagelig var de som arbeidet der heldige. Verre var det for dem som lette frem tinnsteinen. De var utsatt for regn, kulde og vinden som blåste fra havet i vest. Danene som kom til Avaldsnes 1500 år før Kristus var de første som utvant metaller i Ryfylke. Senere deltok Rogier i driften og etter Pytheas besøk Massaliske kjøpmenn og  Eburoviker fra Mösas nedre løp. Ved Forsand lå Norges første større industristed.

 

Sør for leiren rant elva og fra steinbruddene ble lyden av slag mot meisler og stein som raste blandet med oppsynsmennenes eder og forbannelser når de mente slavene lurte unna. Svette og halvnakne arbeidet de, mens vinden tok røyken fra smeltehyttene og fraktet den inn over land. Kvinner og barn med skinnsekker plukket og gransket steinene som ble hakket løs. Det meste ble kastet men noe ble puttet i sekkene som fòr for de umettelige ovnene. Gudinnens jur var hardt og hun tviholdt på rikdommen. Den ga luksus for noen få og et helvete for de tusener som i årenes løp var satt i land her for å melke juret.

 

Dagene gikk i kjedelig slit. Sove i båsen i slavehuset, spise den ensformige maten, marsjere til tinnmarkene og steinbruddene for å grave frem tinnstein og så marsjere tilbake til leiren og huset med båsen for å spise og sove. De som var født som slaver aksepterte skjebnen. For de som hadde levd i frihet var dette et helvete hinsides havet. 

De eldre hadde for lengst resignert og akseptert skjebnen gudene hadde gitt dem. De visste at de skulle dø her, at deres klær skulle beskytte andre kropper mens deres egen ble brent sammen med andre døde, og at minnet om dem ville forsvinne med røyken fra likbålet. Nyankomne håpet i det lengste på et under. Drømmer, syner og unormale hendelser tente håp om befrielse. Sommeren år 57 før Kristus skjedde noe.

 

En flåte av skip rodde inn fjorden og la til land ved elvemunningen. Sjøfolk og soldater ble igjen som vakter mens en avdeling soldater, offiserer og embedsmenn tok fatt på stien til slaveleiren og tinnfeltene. Slaver som så dem komme stakk hodene sammen, ryktene florerte. Strabo skriver om dette:

 

…….Etter at Publius Crassus krysset over til disse folk og så at metallet ble gravd frem like under markoverflaten, og at folket der var fredelig, la han omgående rikelig informasjon frem for alle som ønsket å seile over dette havet, skjønt dette er et mye bredere hav enn det som skiller Britannia fra kontinentet……..

 

Fokeiske og Eburovikiske skip hadde seilt fra Nordgallia for å vise de Romerske repre-sentanter skipsruten til Tinnøyene. Ekspedisjonen ble ledet av general Publius Crassus på oppdrag fra Cæsar som da var i ferd med å legge Gallia under seg. Cæsar hadde merket seg tinnrikdommen hos Eburonene ved Mösas nedre løp. Etter at Crassus hadde lagt de sjøfarende stammer langs kysten av Nordgallia under seg fikk han i oppdrag av Cæsar å finne ut hvor øyene tinnet kom fra lå.

 

Strabo snakker om et hav som grenser til Britannia men er langt bredere enn sjøen mellom Britannia og Gallia. Fra Gallia til Britannia brukte ekspedisjonen 1 til 2 døgn. Ruten gikk opp langs østkysten mot Eboracum, dagens York, der Eburovikene hadde en stasjon hvor de hvilte ut før de fortsatte på den farligste del av ruten. Den gikk nordover til Epidion Akron og derfra øst over havet. Etter 5 til 6 døgn’s silas gled Crassus flåte inn mellom øyene i Boknfjorden.

 

Årsaken til ekspedisjonen var at Cæsar skyldte penger. Han dannet sammen med Marcus Crassus, Publius far, og Pompeius et triumvirat som styrte Rom. Cæsar hadde gjeld til Crassus og søkte derfor etter verdier i områdene han erobret. Derfor steg romerske soldater for første gang i land i vårt land, den fjerneste av Britannias øyer. To år etter denne ekspedisjonen dro Crassus senior og junior på hærtog mot Partherne øst for Eufrat der begge falt i kamp sammen med legionene i år 53 f.Kr.. Dette og tinnfeltene i Ryfylke løste Cæsars gjeldsproblemer. Romernes kunnskap om malmene i Norge økte fra nå av. Under Augustus ble provinser med råvarer som var av uvurderlig betydning for rikets status og militære dominans lagt direkte under keiseren. Slike provinser fikk betegnelsen  Caesariensis tilføyd til navnet.

 

Virkningen av Crassus ekspedisjon til Forsandmoen ble flere skipsanløp og større etterspørsel etter tinn. Crassus offentliggjorde seilingsruten til Tinnøyene. I stedet for befrielse, som slavene håpet, steg presset på dem og antallet ble økt betydelig da Romerne deporterte mange av de fanger Cæsar hadde tatt hos Helveterne, Faukenes Lemannonios, til området her. Så mange var de at bukta blant sjøfarere fikk navn etter dem og ble kalt Lemannonios kolpos.

 

Tinnutvinningen i Ryfylke startet 1500 år før Kristus og ble først drevet av Daner senere av Rogier. Ryktene om forekomstene og tinnet selv ble over tid transportert stadig lenger fra kilden og før midten av det siste årtusen før Kristus var forekomstene kjent i havnene ved Rhinmunningen og i Gallia Belgica. Det var antagelig i det 6-te århundre før Kristus Midakritus fra Massalia hentet tinn i Ryfylke. Produksjonskapasiteten var liten men stabil i denne perioden. En markert økning i produsert kvantum kom etter Pytheas besøk ved slutten av det 4-de århundre før Kristus.

 

Pytheas var klar over at tinn fantes i Ryfylke. Han reiste for å finne Ravkysten og Tinnøyene og ut fra hans posisjoner for Lista og Avaldsnes vet vi at han var i området. Han kan derfor ikke ha unngått å oppdage tinnproduksjonen på Forsandmoen og andre steder. Etter hans besøk ble kapasiteten utvidet. Han skriver at etter å ha vært her reiste han til Spania, Vettenes land. Der foregikk tinnutvinning og det var for å skaffe erfarne slaver til Forsandmoen Pytheas reiste dit. Navnene Uburen og Lanta betyr i Vettenes språk henholdsvis Juret og tinn. Juret var morsgudinnen’s bryst hvorfra hun skjenket menneskene rikdommen.

 

For Lemannoniosslavene ble det bygget hus et stykke fra husene som allerede fantes. De var organisert i lag og hvert lag hadde sitt sovehus der slavene bodde. Rett ved sovehuset lå lagets smeltehytte med flere ovner for reduksjon av tinnstein samt en smelteovn der det smeltede tinnet i reduksjonsovnenes digler ble helt i støpeformer. Her arbeidet noen av slavene men de fleste på laget var beskjeftiget med å finne og samle inn tinnsteinen. Faukenes effektive organisering og tilførsel av arbeidskraft 300 år før Kristus mangedoblet tinnproduksjonen på Forsand. Hvor mye av tinnet som havnet i Massalia vet vi ikke. Antagelig ble mengdene som ble ført dit mindre etter hvert fordi bronseverkstedene som lå i Eburonenes område ved Rhinmunningen stadig ble utvidet. Havnene ved munningen av Rhinen og Mösa var viktige, vi husker alterne til den greske gudinne Nehalennia. Der de sto losset mangt et skip tinn fra Rogaland.

 

Crassus flåtebesøk var stormaktens første føler til vårt område og resulterte i økt aktivitet på Forsand. Inntektene fra tinnhandelen betalte noe av Cæsars gjeld til Crassus. Senere overtok keiseren feltene og forpaktet bort produksjonen til den entreprenør som betalte mest. Slavene fikk nye herrer som de ikke så, men deres ønske om økt avkastning følte de. Etter Odins avtale med keiseren kan Vanene ha overtatt driften uten at det endret slavenes kår vesentlig. Deres antall økte og på deler av sletta lå slavehus og smeltehytter. Tinnutvinningen var på det største frem mot år 400. Så kom Romerrikets sammenbrudd, tinnproduksjonen fikk en knekk og ble videreført med synkende kapasitet frem mot år 500 for så å dø ut.

 

Da sletta ved Forsand ble dyrket opp i vår tid fant man dynger med skjørbrent småstein. Arkeologene avdekket stolpehull etter slavenes hus og smeltehytter og rester etter ovnene tinn var redusert og smeltet i. I sum vitner funnene om metallurgisk industri. Tinnsteinen inneholdt og jernoksyder og apatitt. Derfor finnes spor av jern i dyngene. Fosfor som smelter ved 610 grader rant ned i marken. Jordprøver viser derfor et høyt innhold av fosfater. Kanskje skyldes de mørke områdene i åkeren på Landal der planter ikke vokser at jorden fremdeles er forgiftet som følge av tinnproduksjonen.

               

Pytheas kalte Boknfjorden Metuo nesos kolpos, bukta med et knippe av øyer. Den  lå 6000 stadier nord for Gea Soros. Plinus skrev at

 

……..6 dagers seilas innover fra Britannia ligger en øy, Itis, der det finnes tinn. Opp dit seiler Britannerne i båter av flettverk overtrukket med skinn…….

 

Roten i øynavnet Itis er It mens –is er en Fokeisk ending. Rogierne brukte og roten It men i deres språk var endingen –se. I dag bruker vi fremdeles det Rogiske navnet og kaller øya Idse. Navnet betyr Tinnøya. Hos Ptolemaios er Taoua, Tau, en havn i Lemannonios bukta. Kanskje hentet man også der tinn på hans tid.

 

Her i en verden langt mot nord i et fremmed og farlig hav lå Tinnøyene. De som seilte hit holdt det de visste for seg og slavene som ble sendt hit kom aldri tilbake. Bare sporene etter deres hus og smeltehytter, ovnsrester, dynger med skjørbrent stein og fragmenter av støpeformer og digler minner om det som den gang foregikk. I tillegg viser helleristninger av Fokeiske og Eburovikiske skip, sammen med de antikke beretninger, hvem som sto bak industrien i Ryfylke for 2000 år siden.

 

                        tinn-7

 

                   Fig. 75.     Tinnstein. Over fra berget.  Under fra elvegrus.

 

Analyser av overflaten på krystallene fra grusen viser over 90 % tinnoksyd, mens steinen fra berget inneholder både tinn, molybden, sink, og bly. Se Fig.75. Det er langt mellom tinnkrystallene i grusen og de tinnførende årer i berget var vanskelige å finne. Utvin-ningen var derfor arbeidskrevende. Steinene fra berget ble knust slik at kassiterit-krystallene ble frigjort mest mulig. Allikevel fulgte mye stein med inn i ovnene noe steindyngene vitner om.

Krystallene i elvesanden ble skilt fra resten av sanden ved flotasjon, d.v.s. man lot sanden bli fraktet med en vannstrøm som var passe sterk. De tunge kassiteritkrystallene ble liggende igjen på bunnen mens sand og grus som var lettere ble ført vekk med strømmen. Slik foregikk separeringen. Reduksjon av tinnoksydet starter ved en temperatur på litt over 600 grader. Det var derfor tilstrekkelig å fyre ovnene med tørr ved. Blåsebelger var det ikke behov for.

Rogaland og Ryfylke var økonomisk knyttet til Europa. Bronseindustrien, Europas eldste metallurgiske industri hentet noe av råstoffet her. Også Danske bronsestøpere fikk tinn herfra i bronsealderen. Det eksporterte tinn ble betalt med korn. Hvete, bygg, havre og hirse sto på menyen i forskjellige perioder.

8.12. Trøndelag.  Treu-erisk koloni.

 

Navnet forteller at de som bodde her var innvandrede galliske Treueri, Trynner, fra områdene mellom Rhinen og Mösas midtre løp. Da Pytheas seilte rundt Agdeneset og inn Trondheimsfjorden hadde Trynner bodd her i kan hende 6-hundre år. Sjøen sto høyere enn i dag, skip kunne ro lenger opp i elvene. Innseilingen til havna i Levanger var dypere og bredere. De første områder som ble tatt i bruk lå i Inntrøndelag, Stjørdalen, Værdalen og landet rundt Børjen. Gauldalen var og befolket på Pytheas tid.

Trøndelag ble første gang besøkt av Romerske skip og tropper da Agricola seilte hit år 84.

I forbindelse med Severernes aksjoner mot Caledonerne i Skottland år 208 – 209 seilte Caracalla hit og til Oslofjordområdet år 210 - 211.

Da keiser Diocletian reorganiserte provinsenes administrasjon kort før år 300 ble Trøndelagsområdet egen Romersk provins med navnet Flavia  Caesariensis. Fra da av økte jernproduksjonen i Trøndelag betydelig.

 

Når Greker, Romer og Belger sendte en overtallig befolkning ut som kolonister gjaldt lovene i byen eller landet de forlot i den nye kolonien. Navnet Trøndelag forteller oss at i dette området gjaldt Treuer-isk lov, loven hos dem som bodde fra Trier i Moseldalen og vestover til Mös. Sammen med Dio Cassius opplysning om at

 

 ….Belgernes område strakte seg til andre siden av havet ovenfor Britannia…

 

og Pomponius Mela som skrev at ….Thyle lå ovenfor Belgernes kyster…. som var kysten av Vestlandet, dokumenterer det at befolkningen i Trøndelag var innvandrede Treuer-er fra Mosel- og Mös-dalen. Trønderlåna, hovedbygningen på de trønderske gårder blir lagt merke til. De er i to etasjer, smale og lange. Samme hustype kan en i dag se hvis en kjører langs Mös fra Maastricht og sydover. Etter å ha passert byen Huy kan en beskue gamle bygninger med tilsvarende utseende. De er i dag bygget i mur.

 

På Vestlandet gjaldt Gulatingsloven. Navnet sier oss at dette i utgangspunktet var et ting for Guler. Og Gul er avledet av Gaul som er det samme som Galler. Gulatinget var et ting holdt av Galliske kolonister bosatt på Vestlandet.

Gaul betyr Galler og Gaul-dalen var befolket av dem uten at navnet forteller hvor i Gallia de var kommet fra. Men elvenavnene forteller. Stjør-dalen kan ha fått navn etter elva Chieur som kommer fra øst, sør for grensen mellom Belgia og Frankrike. Den renner gjennom Val de Chieur og ut i Mös. Val de Chieur à  Stjør-dalen.

Elva Vair kommer fra øst og renner i Mös litt nord for Neufchateau. Dalen den renner gjennom heter i dag Val de Vair  à  Vær-dalen.  Nidelva kan ha fått navn etter Nied som renner i Saar nord for Saarbrücken, Saar munner ut i Mosel sørvest for Trier.

 

Like nord for sjefsguden Grans helligsted Grand renner Ogn-on nordover, navnet minner om Ogn-a og Ogn-dal. Også dens vann renner i Mös. Området der disse elvene renner i det gamle Gallia var bebodd av stammen Treueri. Germaniserer vi navnet blir Treueri  > Trynner > Trønder. De har gitt navn til Trøndelag. I Tyskland skrives navnet i dag med v i stedet for u. Skrivemåten kommer av at Romerne skrev u som dagens v, spiss i stedet for rund bunn. Dermed har man endret uttalen fra Try-erer til Tre-ferer.

 

Tryeri-folket var et nordøstgallisk folk som tidlig ble presset av Germaner og Kelter. Vi husker den Massaliske periplus og Plutarchs korte informasjon om dette. Ut fra disse beretninger kan de første Trønder ha kommet til Trøndelag ca. 1000 år f.Kr.. De bosatte seg på Frosta, i Frol og ved Børjen, fjordarmen med det trange innløpet som fører inn til Mære. Stedsnavn med stavelsen Fro forteller om fruktbar jord. Ordet ble brukt om steder der det var tidlig bart om våren og der det var frodig. Når det gjelder Fro-sta kan navnet og komme av det Fokeiske ord Fro-nis som betyr innsikt eller kunnskap. Frosta var frode menns, de kloke menns møtested. Her ble Frosta-tinget holdt.

 

Etter Cæsars erobring av Gallia gikk Treu-nerne der urolige tider i møte. Augustus overlot styret til M. Vipsanius Agrippa som spilte en rolle i utviklingen i Treu-erernes område. Ledende Try-nner la sammen med andre Belgiske stammer planer for å fordrive de Romerske herrer. Try-neren Nonius Gallus ledet et opprør som ble slått ned år 29 f. Kr.. År 21 f.Kr. startet et nytt opprør ledet av Try-neren Julius Florus og Haderen Julius Sacrovir. Det ble slått ned. Konsekvensen ble at ledende Try-ner forlot sitt land. Arkeologiske funn fra slutten av det siste århundre f.Kr. viser at mange mindre bebodde bosetninger på høyder i Gallia ble forlatt mens de største gled over i Romerske vicus. Hvor de flyktende Try-ner la veien forteller ikke kildene men deres navn og elvenavn indikerer at noen kom til Trøndelag i tiden rundt Kristi fødsel.

 

Pytheas fant verken tinn eller rav her, men det første jern var tatt ut av ovnene på hans tid. At han kan ha vært her viser helleristningen på Geite der Massalias solhjul er hugget i steinen ved siden av skipene. Pytheas fikk her øyenvitneskildringer om midnattssolen. For ham var det sikkert svært så pirrende. Stedsnavn som kan ha Fokeisk opprinnelse finnes her. Rissa har den Fokeiske endingen –ssa, og ligger på Fosen, som på Fokeisk betyr  rygg. Agde-neset kan ha navn etter den Fokeiske byen Agde. Lade ble grunnlagt senere og har navn etter det siste sted Jonierne forlot i Lilleasia. Lade ble grunnlagt av Daner og ladejarlene pleiet kontakt med sine slektninger på Jylland. De gikk senere ofte sammen med dem i konflikter de hadde med kongene sør i Norge.

 

Jernutvinningen ble i de første to århundreder ikke forsert i Trøndelag. Det store oppsvinget kom etter Caracallas besøk og keiser Diocletian’s reorganisering av Provinsene. De ble gjort mindre ved deling samtidig som administrasjonen ble effektivisert ved at nye administrative funksjoner ble definert og tilstrekkelig bemannet fra  år 294. Trøndelag var rikt på jernmalm og ble da egen provins med navnet Flavia Caesariensis. Navnet tyder på at Trøndelag kom under Romerne under de Flaviske keisere, noe som stemmer med Agricolas og Tacitus beretning.   På latin kan navnet ha vært Civitates Treuerorum. Befolkningen bestod her av det Romerne kalte Peregrini, ikke-Romere i en Romersk provins. Slike folk lot Romerne styre seg selv etter sine egne lover. Det kan være årsaken til at navnet poengterer at her gjaldt Treu-erisk lov, Trøndersk-lag.

 

Reduksjonsovnene på Hegglesvollen er av samme type som Romertidsovnene på Østlandet. Forskjellen er at fuktsperrene er gravd inn i skråninger mens de på Østlandet er gravd ned i bakken på flat mark. I begge tilfelle er råjernet tappet ut over bakkenivå. Ovnene på Hegglesvollen er sjaktovner som har produsert råjern i en indirekte prosess.

Lev-anger, Jern-fjorden, var utskipningshavn for jern og stål til England. Navnet kan komme av Low som var Serernes ord for stål.

 

Etter Odins ankomst til Sverige var Trøndelag det siste området han gikk inn i Norge. Rundt år 130 dro en hærstyrke fra Sigtuna gjennom Gästrikland og Hälsingland over til Medelpad. Derfra fortsatte de nordvestover gjennom Jämtland og over fjellet og ned Stjør-dalen til Trøndelag der de deltok i oppbygging og utvikling av jernutvinningen i samsvar med Romernes ønsker. Snorre sier om dette at Odin

 

 …….til sist dro nord  til sjøen som de trudde lå rundt alle land, og at han der.. satte son sin Sæming til å styre landet……..

 

Æser og Vaner kom fra Sverige til Trøndelag sammen med andre. Opplysningene i Historia Norvegia om at Trønderne kom fra Sverige kan bunne i denne innvandringen.

 

Stålproduksjon for det Romerske marked foregikk fra nå av i stort omfang med Æsenes prossess i Trøndelag. Risikoen for fiendtlige overfall var liten her, transportveien var relativt sikker. Jern og stål fra Sverige ble og tidvis fraktet til Trøndelag og skipet til England. Noe gikk på skip gjennom Øresund, langs sørkysten av Norge til England eller ned langs Vestjylland til Rhinmunningen. Trøndelag hadde liten kontakt med Østlandet og Rogaland, kontakten gikk til England og Sverige. Trøndelag, Jämtland og Medelpad var en naturlig enhet. Levanger var utskipningshavn for jern og stål fra år 150. Herfra ble Low, stål, og Ty, rent jern skipet til England i sommerhalvåret.

 

Geite ligger på høyden over havna. Allerede 1000 år før Kristus kan Galliske innflyttere ha kommet hit. Hva de kalte stedet vet vi ikke men det var neppe Geite. Området her har gode jorbruksforhold, derav navnet til ære for Gaia. Geite var et sentralt sted. Faukenes solhjul finnes på en helleristning her og forteller om Geites betydning da Pytheas var her. Da Agricola kom var det høvdingen her han forhandlet med. Antagelig anla han en liten militærforlegning her på høyden. Da Vanene kom fra Sverige overtok deres konge for Trøndelag stedet og posisjonen i samfunnet i samarbeid med en Romersk ridder.

 

Gravfunn fra Geite viser stedets betydning ved år 200. De første utgravinger ble gjort før 1870 og ble utført deretter. Det finnes noe skriftlig materiale samt tegninger av gjenstander, nok til at vi forstår at de som bodde her hadde tilknytning til Romerne og deres levemåte og skikker. Deler av et Romersk middagsservice og et vinservice er blant det som ble funnet. De som bodde her var knyttet til Romersk administrasjon og kultur og kan ha vært en av keiserens riddere eller en libertus Augusti en frigitt slave.

 

Langs den gamle veien fra øst som fører til Geite ligger ca. 15 gravhauger på rekke. Jeg vet ikke hva innholdet i gravene har bestått av men deres beliggenhet langs veien til en eventuell Romersk forlegning stemmer overens med måten Romerske soldater fra hjelpetroppene i provinsene ble begravd på i fredstid.

 

Så stor og viktig som jernutvinningen øst for Levanger var fra år 300 og fremover  kan vi anta at Romerne hadde soldater stasjonert her som overvåket utvinningen, kontrollerte transporten og utskipningen til England. I den første tid fra ca. år 84 kom disse soldatene antagelig fra Legio IX’s hjelpetropper i York. Det at Norge den gang var provinsen Britannia Caesariensis medførte at Romerne hadde soldater her. Kanskje noen av forlegningene man vet navn på i Britannia men ikke vet hvor lå, var i Norge. Ellers finnes det få stedsnavn med latinsk opprinnelse i området. Alsta kan være et der Al kan tenkes å komme av ala i betydningen roerlag eller ala equitata som var en rytteravdeling.

Fra de som kom med Odin har vi navn på Saur. Det er samme ord som Syr som betyr konge. De kom til Trøndelag som Saur-o-mater fra nordsiden av Svartehavet.

Vi har før sitert Jordanes som fortalte at

 

                     …. på nordsida av øya bor Adogit…..

 

Ado-geterne kom med Odin fra områder øst for Svartehavet. Ved Steinkjer ligger Egge. Navnet kan avledes av Adogit og kan ha vært Odinslektens høvdingsete. Her er det bl.a. funnet et Sabinsk Victoriasverd fra Romertiden. Det knytter stedet til den Romerske verden. Jeg har ikke sett den innlagte kvinnefigur og vet heller ikke om det fantes latinske bokstaver på sverdet. Hun omtales som Victoria, seiersgudinnen, men kan her som på Toten ha vært Noreia som og var Sabinernes gudinne. Så lenge Romerne satt i England ble jern og stål fra Trøndelag og Sverige skipet ut fra Levanger. Da det Vestromerske riket gikk under fra år 410 forsvant grunnlaget for denne transporten. Levangers betydning avtok og et nytt senter vokste frem lenger vest i fjorden. Danene’s Lade ved munningen av Nid og Gaul-dalen overtok.

 

M. Vipsanius Agrippa:  63f.-12 e.Kr.. Romersk feltherre og politiker og keiser Augustus Svigersønn.

Nonius Gallus:            Romersk feltherre i siste århundre f.Kr.. År 29 f.Kr. beseiret han Treueri-folket.

Julius Florus:              Treuerisk adelsmann som ledet en fraksjon treuerer som gjorde opprør mot Rom.

Julius Sacrovir:           Hadisk, adelsmann som ledet et opprør mot Rom samtidig med Florus.

Julius Classicianus:     Procurator i Britannia år 61-65 e.Kr.. Førte en mild politikk som dempet motsetningene mellom romer og briter. Var Treuer gift med datter til Treuerernes leder Julius Indus som sto på romersk side mot Julius Florus.

 

 

8.13. Tule morica  à Telemark. Landet ved det fjerne hav.

        

Kåsa og kås inngår i stedsnavn og er et familienavn i Telemark. Verbet å kasa var tid-ligere aktivt på Toten når kornet ble satt i kas. I smålandsbyene i alpedalene i det gamle Rætia har husene navn malt på veggene. Ordet skrives der Casa, Ciesa og Cesa og betyr hus. De trange gatene mellom husene i disse dorfene kalles strede eller streda.

 

Den store steinrøysa lyste i solskinnet når været var bra, i storm fra sørvest knuste den bølgene mens vinden angrep med kaskader av sjøsprøyt. Røysa var et markert lande-merke som fanget opp skipene og ledet dem inn i roligere farvann ved innløpet til fjorden som førte inn i Tule Morica, Landet ved det fjerne hav. Steinrøysa kalte Faukene og Danene før dem Molos, som fornorsket er blitt Mølen. Homèr forteller at Daner som døde på sjøreiser ble stedt til hvile på de ytterste nes. På Mølen ligger gravrøysene til Daner og Fokeiske sjøfarere slik at de hadde oversikt over sjøen og skipsfarten. Kanskje håpet man at de kunne bistå andre i havsnød.

 

Fra Molos rodde skipene inn fjorden. Der Skien ligger i dag førte en kort kanal inn i landet mot nord. Faukenes ord for kanal var Fossa, og her ved Fossa lå deres utgangspunkt for utforskingen av Tule morica. Støttepunktet ble kalt à Fossum-> ved kanalen. Her tok de landet i besittelse ved å hugge Massalia’s merke, solhjulet, i berget sammen med bilder av sine skip. På høyre side av alleen inn til dagens Fossum stikker berget frem i dagen. Her er fremdeles mange solhjul og skip godt synlig.

 

Fra Fossum dro ekspedisjoner inn for å undersøke landet nordover langs fjorden. Først og fremst var det metaller som interesserte Faukene og i dette landskapet var de geologiske forutsetninger for metallforekomster til stede. På vestsiden, en dagsreise mot nord, munnet en elv fra vest i fjorden. Faukene kalte stedet Ul-a-fossa, som egentlig betyr elvekanal. Deres ord for elv var ul som ble uttalt med tykk l. Vestover langs elven lå flere vann. Ett ble kalt Band-aqua, Slavevannet. I dag heter det Bandak. Fra vestenden førte elven videre nordvestover. Lengst inne lå et stort vann som kaltes Tha ot aqua à Det øverste vannet eller  Inner-vannet. I dag er navnet Totak. Mellom Bandak og Totak fantes dyrkbar jord som i faukenes språk kaltes Vingea, hvilket egentlig betydde at man kunne dyrke vindruer. Bygda heter fremdeles Vinje. Ved elvas utløp i fjorden anla faukene en koloni, Nome på deres språk. Herfra ble slaver sendt ut for å lete etter metaller.

 

Lenger nord på vestsiden av fjorden nærmet en elv seg i store slyng. På sletten nord for dens munning ble andre slaver satt i land. Stedet kaltes Lej-quam -> Ved Sjøen, i deres språk. Elva heter i dag Bøelva og Lej-quam er fornorsket til Leikvam. Slavene som ble satt i land her kan ha vært ledet av Etrusker. Sæter var et etruskisk mannsnavn og Sætersbø er en gammel bygd.

 

En av stasjonene på Ptolemaios seilingsrute langs Norskekysten, Hvarvar, lå her inne og heter i dag Gvarv. Hit inn seilte havgående skip. Lasten de tok om bord bestod blant annet av metaller. Det kan ha vært tinn og jern. Rodde en fjorden videre mot nordøst og nord over det som i dag er Heddalsvannet kom en til dagens Notodden. Her munner Tinn-elva ut etter å ha lagt Tinn-dalen bak seg og kastet seg utfor Tinn-fossen. Elva kommer fra Tinn-sjøen som den forlater ved Tinn-oset. I nordenden av Tinn-sjøen ligger bygda Tinn og Tinn-fjellet. Ganger med Kassiterit, tinnstein, finnes i berget andre steder i Telemark. Om det finnes i Tinn og om det er funnet rester etter ovner for redusering av tinnstein og smelting av tinn  her vet jeg ikke. Men Tinn-navnene leder oss hit og det er ikke ulogisk at navnene forteller om tidligere tinnutvinning. Stedsnavn forteller ofte noe om stedene. Kanskje er disse navnene de siste minner om en Tinn-vei der tinn ble transportert fra utvinningsstedet til utskipningshavna som i dette tilfelle var Ptolemaios Hvarvar. Vi har en nyere vei som forteller om kobber-transport, Kopperveien som gikk fra Røros.

 

Et navn som forteller om jernutvinning er Rauland. Det er avledet av Rauder, det gamle ordet for jern. Navnet betyr Jernlandet. I våre dager har arkeologer påvist stor jernutvinning i dette området i eldre tider.

 

Faukene sto for metallutvinningen her fra midten av det siste årtusen før Kristus, kanskje enda tidligere. Om de var fra Massalia eller Agde vet vi ikke men lenger ned langs kysten ligger Agder som kan ha fått dette navnet fordi den Fokeiske byen Agde utvant og hentet råvarer her. Ved Skien ligger Menstad som kan ha navn etter Men-apier, et folk som bodde ved kysten av Belgica der Faukene hadde støttepunkter. Øst for Gvarv ligger Grans-herad. Granii var Eburoviker fra området ved nedre Mös som dyrket guden Gran. Deres merke, barlindtreet, er hugget i berget flere steder langs kysten.

 

Etter at Odin kom til Skandinavia overtok Skytiske folk området der Skien ligger. Skien har navn etter dem. Et gammelt navn på området var Skydhe-vin-gea à Skyternes jord. Senere er stedet kalt Skydhe-sogn og Skydhe-by. Skyterne som kom hit kan ha vært Skirer. Kaupangen sør for Larvik het Skirings-sal, Sciringas heal. Navnet antyder at dette opprinnelig var en Skirisk markedsplass.

 

I Telemark lever gamle sagn hos befolkningen. Ett av dem handler om Fønikerskatten. Navnet ble gitt etter at Fønikernes rolle som sjøfarere ble kjent. Fokeerskatten hadde vært en mer korrekt betegnelse. En skatt skal være gjemt her av Fønikerne da de fikk problemer i Kartago og Spania. Det er lite trolig fordi Fønikerne neppe seilte hit. Faukenes merke solhjulet er hugget i berget mange steder. Faukene og Romerne hentet i noen hundre år ut store rikdommer fra fjellene her men de tømte ikke forekomstene. Sagnet kan være et minne om rikdommen som ble gravd frem. Fortsatt skjuler de geologiske strukturer metaller og malmer. Mengden tinn Faukene hentet ut var små men fordi tinnet trengtes som tilsats til kobber i bronsen var selv små mengder svært verdifulle.

Vi nevnte at Etruskiske slaver kan ha blitt ført til Norge. Etruskerne har etterlatt mange store gravanlegg. De hadde møblerte rom slik at de døde kunne leve videre så normalt som mulig. Et av deres møbler var kubbestolen som i deres språk het Trone. I deres gravanlegg er møblene hugget ut i sten. Fig. 76. under viser en trone fra et Etruskisk gravkammer, Fig. 77. en kubbestol fra Telemark. Likheten er der, kanskje kom designet til Telemark med Etruskiske slaver.  Språklig arkeologi kan være en metode som kan bidra til å bekrefte at Etrusker kom til Norge. Ord samt grammatikk og endinger i norske dialekter kan sammenlignes med Etruskisk.     

 

  kubbestol-etr1  kubbestoltelemark

 

 Fig. 76.      Kubbestol fra etruskisk grav.                     Fig.77.  Kubbestol fra Telemark

 

Typisk Etruskiske endinger er –na som i Fana og Atna, -ne som i Kvikne, -mna som i Jømna, -tra som i Tautra. Tidligere har jeg nevnt endelsen –thur eller –tur som er vanlig i gammelnorske mannsnavn. Denne endingen er Etruskisk.    

 

 

 

 

 

 

 

 

8.14.      JÆRNBÆRA LAND.

 

Nord for Randsfjorden og vest for Mjøsa ligger Land og Torpa med Dokkfløyområdet som ble delvis undersøkt i forbindelse med kraftutbyggingen der. Dette er noen av de eldste områder for jernutvinning, som tilsist omfattet mye av det sørøstlige Norge og Trøndelag.

Vest for Gjøvik ligger Vardal med slagg, ovnsrester og stedsnavn. Nord for Vardal strekker Snertingdalen seg mot Torpa. Fra Biri går et dalføre vestover langs elva Vismunda mot de samme fjellområder. Fra Dokka kan man følge elva Etna vestover til andre utvinningsområder. Dette var den sørlige del av det  norske Jærnbæra Land.

 

Ved inngangen til dette området ligger Hov ved Randsfjorden. Det var herfra Romernes tidligste jernutvinning med den indirekte prosess ble ledet. Navnene Hov og Sche indikerer det. Sche går tilbake Yueh-Chi, og var stedet der prosessekspertisen fra Bactria/Balke bodde. Hov’et var stedet for gudsdyrkelse, religiøse fester og høvdingens bosted. Jernet ble fraktet til Minne ved fjorden nedenfor Sche. Derfra gikk det med skip sørover på Randsfjorden og videre til utskipningshavna.Navnene Fryal minner om Phryner mens Grette var grunnlagt av Grytunger. Alle inngikk i Yueh-Chi-> Tocharene-> Storhæren.

 

Etter som området for utvinning ble utvidet nordover oppstod et nytt senter for oppsamling av jern og transport ut der det i dag heter Jorekstad. Navnet er avledet av Jorvik = York. Hit kom jern fra Gausdal og Gudbrandsdalen og ble klargjort for utskiping på Mjøsa. I områdene finnes utallige spor etter jernutvinning, rester etter sjaktovner, friskegroper og slaggtypene jeg har nevnt. Her finnes de eldste europeiske rester etter den indirekte prosess for stålproduksjon, en prosess som fortsatt benyttes i vår tids jernverk.

 

Romerne tok styringen i disse områdene. Befolkningen som bodde her da de kom var fåtellig og etter hvert som pensjonerte soldater fikk jord og bosatte seg her økte andelen romerske borgere. Da Caracalla ga alle frie menn romersk statsborgerskap fikk området en ensartet befolkning hva statsborgerskap angikk. De frie var romerske borgere. 

 

Reiser vi fra Gjøvik nordover langs Mjøsa kommer vi til Redalen ved munningen av Stokk-elva som renner gjennom Snertingdalen. Navnet på elva kan være avledet av Danenes og Fokeernes ord Ntokos for havn. Ved munningen ble skip dratt på land over en stokk. Lenger nord  renner Vismunda i Mjøsa ved Biri. Den kommer fra store områder med myrmalm. Noe av den eldste jernutvinning i Norge kan ha foregått her. Barren jeg fortalte om innledningsvis er funnet i dette området. Stedsnavn tyder på at de første som kom til det vestlige Jærnbæraland for å utvinne jern var Daner, og senere Fauker som rodde nordover på Randsfjorden til Dokka der de trakk båtene på land og fortsatte langs Etna til Etnedalen. Ordet Rand var i deres språk det ytterste bebodde område. Dokka kan og være avledet av Danenes ord Ntokos, stedet der båter ble trukket på land, mens Etna kan komme av det Fokeiske Aethana som forteller om glødende masse i ovner som sprutet gnister. Faukene kan ha ankommet hit ca. 300 f.Kr. etter Pytheas besøk. Men spor etter deres virksomhet er vanskelig å oppdage. De fyllte igjen sårene i jorda og la torv over.

Det store oppsvinget i jernproduksjonen i dette området startet ved midten av det første århundre e.Kr. da Norikerne ankom landet. I begynnelsen av det 2-ndre århundre e.Kr. skjedde så det teknologiske spranget da Æser og Serer ankom fra Bactria. 

 

Ved veien vestover fra Gjøvik til Dokka ligger gården Mustad og like nordvest for den Varp-bakken i en høyde av 540 m.o.h. Terrenget videre nordover er slakt skrånende myrområder til høyder på 700 m. Navnet Mustad kan være avledet av Æsenes ord for råjern, Munda-loha. Varp kan avledes av gammelindisk varpas som i formen Agnir-varpas var et sted der man skapte noe verdifullt med ild. Navnet Vardal kan opprinnelig ha vært Varp-dal. I området er det funnet slaggblokker og rester etter ovner som kan ha produsert råjern. Stålet ble antagelig transportert langs Lau-selva som fører ned til Hov og Minde på nordøstsiden av Randsfjorden. I navnet Lau-s-elva kan Lau komme av av Æsenes ord Low som betyr stål. Det kan og avledes av Løkje garden like vest for elva, som kan være grunnlagt av galliske Leuqer som var en mindre stamme under Haderne.

 

Det finnes flere navn som antyder hvor jernsmelterne kom fra. Nord for Gjøvik går Snerting-dalen vestover. Her kan Faukene ha organisert jernutvinning i det tredje århundre før Kristus mens toppen ble nådd i Romertiden. Snerting kan via Serting være avledet av Serer. De kan ha gitt navn til dalen. Øverst i dalen ligger Blest-lia med rester etter jernproduksjon både i navnet og i skogbunnen. Videre mot øst har utvinningen i Romertiden vært intens. Lyden fra blåsebelgene ga lia navn og blåsebelger betyr produksjon i masovner med den indirekte prosess. I dalen nedenfor ligger et Hov der man dyrket gudene og der høvdingen som ledet produksjonen bodde.

 

Ett sentralt område for jernutvinning i India i gammel tid var Torpa som ligger nær dagens Ranchi. I dag er dette et område med ca. 65000 innbyggere. Sentralt i området ligger stedet Gopla. I samme område knuser Hundr-falls sitt vann mot klippene. Her bor fremdeles Munda-ene og noen få Asur som fra gammelt var de ledende jernsmeltere. Asa-tru og Æser-dynastiets hovedsete Rajagriha lå noen mil lenger nord. I dag planlegges verdens største jernverk her.

 

Også i vårt hjemlige Torpa er Goplum det sentrale sted. Det ligger høyt og fritt med utsikt mot syd og har den korteste avstand til ovnene ved Dokkfløy, 8 – 10 km. i luftlinje, av alle bebodde områder. Legger vi gammelindisk til grunn kan navnet være avledet av Sanskrit Gopa som betyr administrator, leder, beskytter. Den lokale leder for jernproduksjonen ved Dokkfløy kan ha bodd her. Goplum var hovedkvarteret der mennesker og dyr ble forsvart og hadde beskyttelse og husly. Dette er et av de eldste stedsnavn i området. Goplum hadde samme funksjon som Hov.

 

En annen merkverdighet ligger i legenden som sier at Torpingene hadde ett øye i panna. Kanskje et vagt minne om det indiske merke ledende Æser hadde i panna. Jeg tar med slike detaljer, de kan være spor fremtidige forskere kan følge.

Biri kan opprinnelig være kalt Biri-cianna, Kvit-berget, etter det hvite berget som stuper i Mjøsa der. I dag er Cianna blitt Kind et navn som finnes i området. Veien inn til jernområdet gikk på høydedraget nord for elva. 5 km fra Mjøsa på høyden ligger enda et Hov der en høvding bodde og der gudene Åsa-tor og Odin kan ha blitt dyrket.

  

På Gammelindisk er Munda et ord som finnes i navnet på ståltyper. Munda betyr da støp eller støpt og Munda-loha betyr støpt-jern eller råjern. Ordet Vis eller Vish betyr distrikt eller område. Legger vi dette til grunn kan navnet Vis-munda forståes som elva som ledet til Støpe-distriktet der råjern ble produsert. Vest for Vismunda på Snertingdalssiden ligger Svarken med rik jernmalm. Kanskje er navnet en fornorskning av Svarga som på Gammelindisk betyr himmerik. Her finnes rester etter mange ovner fra det 2.ndre århundre som kanskje forteller hvor råjerns-prosessen først ble driftet i Europa.

 

Lenger nord ligger Svat-sum og Svat-sum-dalen som går nordover fra Gausdal. Førsteleddet Svat kan komme av Swat og Swat-dalen i Vanaland der Mennon var konge. Fjellområdet nord for Svatsum inneholder forskjellige malmer og mellom 1600 og 1860 utvant danske og engelske selskaper nikkel her ved Espedalsvannet før produksjonen ble flyttet til India. Ovnsrestene der er minner fra et samfunn med 2-3000 innbyggere.

Ved Svatsum kommer den vesle elva Dørja ned fra nord. Navnet er det samme som Darja i elvenavnene Amu- og Syr Darja i Sentralasia. Lenger nord ligger Golo-vatnet der elva Golo renner nordøstover og ut i Lågen. Skriver vi Go-loh inneholder navnet det gammelindiske ord loh for jern. Lenger nord i Gudbrandsdalen ligger Hun-dorp. Førsteleddet Hun kan henspeile på de Hvite huner/Heital som var en gren av Æsene, mens dorp var en liten bosetting. Lengst nord ligger Randsverk og Lemonsjøen med store mengder myrmalm. Kanskje fikk Lemon-sjøen sitt navn fordi Lemanonios, folk fra områdene ved Lacus Lemanus, Genfersjøen, ble deportert hit av Romerne.

 

Det ord som finnes i flest stedsnavn i det gamle Jernbæra Land er setra. Vi tenker i dag først og fremst på sæterhusene i denne forbindelse. Men ordet er eldgammelt og finnes i en lang rekke sammensatte navn og betegnelser i Sanskrit. På dette gamle språket betyr det utmarksområde, som ble utnyttet av den person eller gruppe hvis navn var angitt sammen med setra. Slik var Tor-sætra Tor’s utmarksområde. Da forstår vi bedre hvorfor vi ofret til ham ved Skjeppsjøen ved inngangen til Totenåsen. Vi trådte der inn i hans område og brakte en gave slik skikken også er i dag når vi kommer på besøk.

 

Råjernet ble smibart stål etter at det var frisket og hamret. Hamringen gjorde at støpestrukturen ble knust og man satt igjen med flate korn paralelle til overflaten, som gjorde jernet seigt. I Skandinavia kaltes dette Aes Munda i en blanding av Latin og Sanskrit, der Aes var det latinske ord for stål mens munda var Sanskrit for råjern. Aes-munda var stål laget ved frisking av råjern. I våre dager sier vi Os-mund-jern. Mannsnavnet Ås-mund kommer av dette og var opprinnelig betegnelsen på en stålverksarbeider som frisket råjern til stål.

En annen kvalitet kaltes i Sanskrit Ti-kshna-loha, det var kullstoffstål. I Kina kaltes det Low eller Lou mens rent jern i Kina kaltes Tie, Ty. På Totenåsen ligger Lav-tjern med produksjonssteder for jern fra Romertiden. Navnet kan være fornorsket av Low-charn der charn er et ord som betyr tjern i Bihar i India der Æsene kom fra. På et sentralt sted ved Lavtjern finnes slagg som i utseende ligner friskeslagg. Navnet og slagget indikerer en indirekte prosess som også her produserte 1000 år tidligere enn anlegget i Olsbenning.

 

Nord for Svarken i Snertingdal ligger et tjern hvis navn er skrevet Rågjerdtjernet. Kanskje skulle det stått Råjernstjernet, men råjern er nok i dag ukjent for de fleste.

 

Stavelsen Ty finnes i stedsnavn som Ty-dal, Ty-in og Ti-s-leia. Ved Ty-inkrysset har det vært stor jernproduksjon som kan forklare navnet. Ty er jern på kinesisk.

Det gamle Jernbæra Land er bortsett fra tilsvarende i Sverige det største antikke jernverksområde jeg kjenner. Jeg har vært på slike steder i Østerrike, Tyskland, Italia og Frankrike men ingen av disse har en slik utstrekning. Vårt Jærnbæra Land er lite undersøkt arkeologisk, derfor vet vi lite om omfanget av det som foregikk og om prosessene.

 

Men …. Jernproduksjonen på Østlandet og i Trøndelag i Romertiden var storindustri. Man har forutsatt at produksjonen foregikk med den lavteknologiske direkte prosess. Men malmen på Dokkfløy har en slik sammensetning at den er uegnet for den direkte prosess. Her og andre steder kjørtes første steg i den indirekte prosess. Slaggblokker som er funnet veier opp mot 450 kg. og har vært fuktsperrer under ovnene. Oppå la man et lag med kullstubb og sand før produksjonen startet. Så produserte man kontinuerlig og tappet flytende råjern og slagg. Dette ble transportert til et sentralt sted der friskingen foregikk.  Dit ble de store mengder kull som trengtes til friskingen fraktet.

 

På Dokkfløy er det ikke funnet rester etter friskeovner fra den eldste tid. Senere, da produsert kvantum var langt lavere fra det 7-ende århundre og utover er det funnet rester etter friskeovner. I Dokkfløyrapporten er de kalt ildsteder. De som sto for utgravingene kjente ikke prosessene samtidig som de hadde lite tid. Derfor kan mye være oversett. Funn av friskeovner ved Møsvatn viser og at friskeovner var i bruk der. De var nødvendige i Æsenes indirekte prosess for å lage det stål kineserne kalte Tie ye-zhi som litt fritt betyr Æser jern à Aes-munda à Åsmundjern.

 

Produksjonen i dette området var et resultat av keiser Trajans avtale med Vaner og Æser. Sammen med Hvite Huner, Heital på deres eget språk, og Serer kom de til Norge og ble bosatt i utvinningsområdene. Deres produkt kalte de Avl-ing og Loh. I nøden etter Romerrikets undergang måtte de skifte næring for å overleve. Jord som normalt ikke ville blitt dyrket på avsides steder ble tatt i bruk. Loh-kara ble jordbrukere men fortsatte å kalle produktet de levde av Avling og Loh.

 

Flettet inn i menneskenes historie finnes økonomiske og tekniske valg. De hadde sine årsaker og fikk sine virkninger. Keiserne Claudius og Trajans valg er eksempler på dette. Claudius sendte Noriker og Ræter hit og la Norge som Britannia Caesariensis under Rom. Trajans avtale med Vaner og Æser var etter hans vurdering det beste alternativ. Beslutningene ble tatt fjernt fra områdene og menneskene de berørte men fikk store konsekvenser for dem. Beslutningene endret de Skandinaviske samfunn og deres utvikling. For å forstå sporene etter det som skjedde kreves tekniske kunnskaper og innsikt. Arkeologer mangler av forståelige grunner slike og misser derfor vesentlige momenter. Det har medført at vi har unngått å se det dominerende aspekt i vår historie i århundrene før og etter Kristus.

 

8.15. Bøndene. Gudinnen Bona Dea’s folk.

 

Pensjonerte soldater med land og jordbrukere som kom hit i Romertiden dyrket frukt-barhetsgudinnen Ge  = Gea = Gaia. De kaltes Gepider. Ge er gudinnens navn mens pi er avledet av det latinske pius som betyr from eller gudfryktig. Gepidene var gudfryktige mennesker som dyrket Ge. Hun tilsvarte den greske Gaia, Romernes Gaea hvis navn i Etruskiske innskrifter er skrevet Giie som man mener ble uttalt Gye. I romertiden byttet hun navn til Bona Dea etter at hennes virkelige navn ble forbudt å bruke. Det medførte at Gepidene byttet navn til Bonadeer à Bønder. På Toten kaltes gudinnen Gjøa. Hun fikk en ny rolle å spille da den kristne gud kom til landet. Fra å være en opphøyet gudinne ble hun redusert til trollkjerring i Tjuvåsen på Toten.

 

Før kristningen hadde mange yrkesgrupper guder som de trodde kunne påvirke deres hverdag. Jordbrukere som kom til Skandinavia dyrket gudinnen Ge. I Roma var Gaea en av de eldste statlige gudinner. En eiendommelighet ved den romerske gudsdyrkelse var at hennes virkelige navn fra et visst tidspunkt ikke måtte nevnes. Grunnen var at Jesus, Ge-sus, giveren, var oppkalt etter henne, og da de kristne nektet å dyrke keiseren som gud reagerte keiseren med forbud mot å bruke hennes navn. På grunn av dette byttet folk navn på gudinnen og kalte henne Bona Dea, den gode gudinne. Hennes tilhengere kaltes etter dette Bona-dea’ene, bøndene, som vi sier i Norge idag.

 

Ge kan spores tilbake til de eldste jordbrukskulturer. Hun er nevnt i Sumer, Assyria og Babylonia. I den sumeriske jordbrukskultur kalles hun Ki eller Ke. Hun rådet over jorden og alt jordisk liv. Vi finner henne i Lilleasia som Ky-bele, i Hellas som Gaia mens geterne kalte henne Ge-belize. Der Peterskirken i Roma står idag stod opprinnelig et tempel for Gaea og vitner om slektskapet mellom Jesus og henne. Det er en romersk forfatter som etter at kristendommen var blitt Romersk statsreligion forteller om hennes mange navn. Macrobius skrev at Bona Dea = Gaea = Tellus  =  Terra  =  Maia  =  Gaia.

Til Toten kom hun med Romerske soldater og deporterte jordbrukere. Her ble hennes navn over tid Gjøa, som er en fornorsking av Gaea. Hun var den altomfattende fruktbarhetsgudinne som ble dyrket av de som var avhengig av årsvekst og formering hos planter og dyr. Det var spesielt viktig på Østlandet fra begynnelsen av det 2.dre århundre da man startet en offensiv for å øke dyrket areal og avkastning. Navnet Bonade, Bonde, kommer av Bona Dea og vitner om Romernes påvirkning på Østlandets jernaldersamfunn.

 

Det finnes mange statuer av Bona Dea. I venstre hånd holder hun drikkehornet som aldri ble tomt. Rundt høyre arm kveiler en slange seg. Den og padden var hennes hellige dyr. Slangen drikker melk av en skål gudinnen holder i høyre hånd. Skålen med slangen var et symbol på hennes helbredende evner og benyttes i dag som symbol på medisin og legekunst. Av statuene er de flotteste i hvit marmor. Mer primitive statuer viser en fletting av slanger, og de enkleste var en reist stein som man hvittet og ofret til. En slik stein er Majersteinen på Toten der eierne av gården helt til nå har holdt skikken med å hvitte den i hevd. Sagnet sier at hvis en unnlater å gjøre det vil det komme sykdom i stall og fjøs og åkrene vil gi dårlige avlinger. Man ofret melk, derav den hvite farge, og hvis ofringen var viktig, som i Mai og Desember, en drektig grispurke, en vær eller ei geit. En kunne også ofre høns men de måtte være svarte ikke hvite.

 

Dyrkingen av Gjøa gjennomsyret Bøndenes arbeid. Alt de gjorde på åkeren i stall og fjøs var ledd i gudsdyrkelsen. Vi husker ennå gamle som tok av seg lua når de sådde om våren. Det var en høytidelig, fra gammelt av hellig handling som måtte utføres i ærbødig respekt for gudinnen. Skikken har overlevd til vår tid men opprinnelsen er visket ut. Gjøa's prester praktiserte legeyrket. I sin helbredelse gjorde de bruk av urter som ble dyrket på kultstedet. Derfor finner vi også idag på slike steder mange sjeldne planter med helbredende virkning slik som på Gile på Toten. Gudinnen fulgte romerske soldater og jordbruks-befolkningen over store avstander i tid og geografi. Tilsist havnet hun i Norge. Da Island ble befolket fra Norge fulgte Ge med ombord i skipene. De varme kilder ble oppfattet som en gave fra gudinnen og fikk sitt navn etter henne, Gei-syr'er.

 

Da Kristendommen ble innført var Gjøa den av de gamle guder som var vanskeligst å utrydde fordi hun ble dyrket hos de enkelte familier på deres garder. Bibelens oppfatning av slangen som et ondskapens og listens dyr hvis hode man skulle knuse under sin hel har sin bakgrunn i dette. De gamle fruktbarhetskulter hadde et sterkt grep på folk fordi de daglig opplevde at dyr formerte seg og fikk avkom, planter spiret og grodde, og de helbredende urter virket. Religionen var innvevd i årstidene og hverdagen til menneskene.

Slangen ble symbolet på hedenskap, list, ulykker og katastrofer for de kristne. Store slanger varslet katastrofer. Kort før reformasjonen og biskop Mogens deportasjon fra Domkirken på Hamar til Danmark så han den svære sjøormen i Mjøsa som etter sagnet skal ha drevet i land på et skjær der den ble liggende og råtne og forpeste luften. Virkeligheten var ikke en sjøorm som drev i land, men den katolske kirkes fall, en katastrofe biskopen så komme og som han varslet i form av en enorm slange.

På Toten finnes sagnet om Gjøa, trollkjerringa i Tjuvåsen som kastet stein etter den nybygde Hoff kirke da kirkeklokkene ringte første gang. Den første steinen gikk for kort og havnet på jordet på Majer der den fremdeles står og blir hvittet. I sinne over å ha bommet fant hun en ny blokk som hun slengte i vei av all makt. Den gikk for langt og ligger i dag på jordet ved Steinsli syd for Gjøvik. I samme øyeblikk steg sola opp. Dermed

sprakk hun, slik alle ekte troll skal gjøre. Slik endte Gaia, Gjøa, fruktbarhetsgudinnen. Fra en opphøyet gudestatus i Mesopotamia ble hun til sist redusert til trollkjerring i Tjuvåsen.

bona

Fig. 82.  Bona Dea > Gaea > Gaia > Gjøa. Bøndenes gudinne. Statue fra Roma.

 

    Se f.eks.:  H.H.J.Brouwer.  Bona Dea.  E.J. Brill, Leiden-New York-København-Køln.

8.16.  Ostrogoter og andre romerske borgere forlater

 Romerike og Østlandsområdet, Provinsen Maxima Caesariensis.

 

I det 5.te århundre e.Kr. skjedde store endringer i det Vestromerske rike. Rom gav opp provinsene i England år 410 men besluttet å holde provinsen Maxima Caesariensis. Utover i århundret smuldret Gallia opp i småriker, og skipsrutene dit ble ytterst usikre.  Det gjorde forsendelsene av stål til restene av den Vestromerske hær i Italia umulig. Ca. år 525 forlot mange romerske borgere Romerike og Østlandet for å slutte seg til Ostrogoterne i Italia. Nesten før de var fremme var Italia overtatt av Langobardene.

 

Folk snublet og løp, redsel lyste fra ansiktene. Eiendeler bar de med, dyr jaget de foran seg mot fluktborgen. Skip var observert i det fjerne på vei mot Os(tia) Lo(cus). Det kunne i disse tider bety plyndring og død. Etter at Romerriket ga opp dioecesen Britannia år 410 var maktstrukturene som sørget for trygge forhold i samfunnet borte. Plyndrere kom på skip over sjøen og førte kvinner og barn vekk som slaver. Lokale høvdinger forsøkte å skjule og beskytte seg og sine i det vi i dag kaller bygdeborger på bortgjemte steder. Nå gjaldt det å rømma unna. Bare stakkarene ble tilbake for å vente på skjebnen.

 

Skipene rodde inn til østsiden av fjordbunnen og la til land ved det som var igjen av Os-lo, havneplassen. Menn gikk i land. Deres leder gikk frem til et forfallent hus der det røk fra taket. En skjelvende stakkar uten tenner i gommen møtte ham. Jeg er Roduulf  sa den fremmede. Den gamle øynet et håp, skjelvingen avtok.

 

Roduulf  fra Ranrike var av Ostrogoternes kongeslekt og hadde sammen med andre reist ut for å søke beskjeftigelse i en vanskelig tid. De hadde dradd mot Dacia og var kommet i tjeneste hos hans frende Theoderik og hadde fulgt ham. Theodorik var av samme herskerslekt som Odin, kalte seg ikke keiser men konge og fremsto for sine undersåtter med alle de egenskaper som kjennetegnet denne slekten der rettferdighet for alle hadde høyeste prioritet. Nå styrte han restene av det Vestromerske rike fra Ravenna.

 

Han var født i Attillas Huniske rike og var, fra han var åtte til seksten år, gissel hos den Østromerske keiser i Constantinopel. Senere var han hærsjef og kjempet på mange fronter til han inntok Ravenna med Østroms velsignelse år 489. Her styrte han sammen med Odoacer, som var Skirer. Etter å ha myrdet Odoacer satt  Theoderik i Ravenna som konge i det som var igjen av det Vestromerske riket. Da Maxima Caesariensis nå ble oppgitt fikk Roduulf og alle med romersk statsborgerskap i provinsen inpass i Italia slik de hadde krav på. Roduulf ville drøfte flyttingen folket med sin gamle far og informere om tilbudet.

To år etter forlot de fleste romerske borgere Østlandet, Rom ga opp den siste provins de holdt i Europa utenom Italia. Dermed ble tilgangen til kvalitetsstål kuttet.

 

Nordens største gravhaug ligger nær vår nye hovedflyplass på Jessheim. Over 20 meter høy og med en diameter på 100 m.er Raknehaugen som en liten ås. Den er bygget av reiste trestokker i flere nivåer, utvendig dekket med jord og torv. Navnet betyr kongehaugen. Her ligger Ostrogoternes siste konge, som styrte Romerike, begravd. Etter sin død arrangerte Roduulf en begravelse i samsvar med Ostrogotiske tradisjoner. Raknehaugen ble bygget som en asiatisk kurgan som for all fremtid skulle vitne om den romerske provins og Ostrogoternes, Yueh-Chih’s  400 år her. Samtidig inneholdt den graven til den siste Ostrogotiske konge som styrte Romerike fra dagens Jessheim. I den romerske periode i Norge var Jessheim et maktsenter, et knutepunkt i maktstrukturen som holdt provinsen Maxima Caesariensis, Østlandsområdet i et fast grep.


Raknehaugen ble gravd ut før og under 2-ndre verdenskrig uten at graven ble avdekket. Man satt igjen med 90000 tømmerstokker og rektangler i haugbunnen som man den gang ikke forstod hva var, Fig. 83. Rektanglene viser hvor gravkamrene ligger.

                  Fig. 83.                                     Raknehaugen.

                              Feltene uten ardspor viser hvor gravkamrene finnes.     

Se:      A.Hagen. Gåten om kong Raknes grav. Hovedtrekk i norsk Arkeologi. Cappelens forlag.

 

Denne type haug bygd av tømmer er en type det finnes flere av øst i Sentralasia, bl. a. ved Ileelven og Syr Darja, der Yueh-Chi og Æsene oppholdt seg en tid på vandringen fra Kina. De har en diameter opp til 120 meter og en høyde som Raknehaugen. Gravene ligger dypt under marknivå og består av forrådskammer og selve gravkammeret. Rommene har tømmervegger og tømmeråser som tak. Gravgodset er rikt. Roduulf som bygget Raknehaugen var av Ostrogotenes herskerslekt og hadde disse asiatiske gravmonumenter som forbilde. De startet med gravkamrene for konge og tjenere og grov seg dypt ned for å innrede rommene. Etter begravelsen ble haugen av tømmer og jord reist over graven.

Da det gamle marknivå var avdekket oppdaget arkeologene spor i haugbunnen som ble oppmålt og nedtegnet. I dag vet vi at dette er spor etter arding. Haugen ble bygget på

dyrket mark der det var ardet på kryss og tvers. I haugbunnens senter finnes to felt der ardsporene er borte. Under de hvite rektanglene i Fig. 83 ligger graven, kongens hvilested.

Begravelsen markerer slutten for Romerne i Norge og for Ostrogoterne på Østlandet. I nærmere 400 år styrte de på Romerike i samarbeid med den Romerske keiser og hans riddere, som en del av Odindynastiet. De hadde inntekter fra jernutvinningen så lenge Romerriket besto. Etter år 410 ble forholdene i Norge vanskelige, jernet måtte fraktes stadig lenger for å nå kunden. Dermed økte risikoen for overfall av transportene. Importen av varer til Norge ble redusert da eksportinntektene skrumpet. Levestandarden sank, nødens fingre tok tak. Sultne flokker forlot landet. Noen dro øst til Sverige, Vestmanland minner om dem. Andre dro mot syd mens noen ble værende for å kjempe om makten. Roduulf  haugla den gamle konge ca. år 525 etter Kristus. Året etter forlot han sammen med andre Ostrogoter og Arochi Norge. Træler, og Bona Dea’er som hadde en annen opprinnelse, ble tilbake og måtte klare seg som best de kunne. Jordanes skrev år 550 at

 

……….Arochi og Ranii, hvis konge for ikke så lenge siden het Roduulf som foraktet sitt rike, søkte beskyttelse host Østgoternes konge Theoderik, hvilket han også fikk………..

 

Arochi var et stort folk som overtok styringen etter Massageterne mellom Aralsjøen langs Syr Darja sør til Ferghanadalen. Da Yueh Chieh dro gjennom Ferghana ca. år 130 f.Kr. var Yentsai-folket underlagt Arochi. Mennesker fra begge folk sluttet seg til vandrerne akkurat som Serrer og Phreuner hadde gjort. På slutten av det siste århundre f.Kr. tok etterkommere etter Massageterne igjen styringen. Disse folk kaltes da av Alaner. Arochi og Yentsai var dermed og Alaner. Jordanes var Alan og hadde nok detaljert kunnskap om dette. Dio Cassius som skrev ved år 200 e.Kr. kalte alle Alaner. Det indikerer at de som hersket på Romerike i Romertiden kom fra Kina eller Ferghanadalen i Sentralasia. De  bygde Raknehaugen etter mønster fra Kurganene der.

 

Deler av folket på Romerike var kommet dit under Odin. Som romerske borgere fikk de land i Italia, samt håp om en bedre fremtid. Den ble ikke som forventet. Da Theoderik døde gikk makten over til et barnebarn og dets mor som ble et offer for renkespill. Noen år senere var Østrogoternes Italia overtatt av katolske geistlige og Langobarder som var innvandret fra Nordtyskland. Ostrogoternes siste konge i Italia het Tot-ila. Tot i navnet kan indikere at han hadde vært konge over Tot-en, kanskje bodde han på Gile.

 

Halvdanshaugen på Stein på Ringerike og Bondehaugen på Gile på Toten kan være fra samme tid som Raknehaugen. Her satt representanter for Ostrogoterne/Odindynastiet. Raknehaugen burde vært gravd ut på nytt. Gravgodset kan kaste lys over de som kom med Odin og det kan inneholde gjenstander som sier noe om deres forhistorie samt deres samarbeid med Romerske lokale ledere og Familia Caesaris. Raknehaugens størrelse viser en dominerende maktstilling. Kanskje satt og en Romersk Procurator Ferariarum for Britannia Caesariensis i området, langs transportveien for jern fra nordenden av Mjøsa til utskipningshavna Ostia Locus.

   

Se: History of civilizations of Central Asia Vol. II. Ed.: J. Harmatta. Unesco Publishing.

8.17. Jul og stavkirker.

 

En av de viktige høytider i hedensk tid var festen til ære for et nytt års begynnelse, når sola, hjulet, snudde. De gamle lys- og solguder, som Mithra, Sol invictus og Gran hadde fødselsdag den 25 Desember. Etter kristningen beholdt man festen og navnet jul, men høytiden fikk et nytt innhold, man gikk over til å feire Jesu fødsel.

For å skaffe den nye guden hus ble de gamle guder brutalt kastet ut og hovene overlatt til Vårherre. Lokale byggmestere ble satt i arbeid for å bygge hus til den nye guden. De ble bygget slik man pleide, men ble innredet og utsmykket slik at den nye guden skulle trives. Derfor ligner stavkirkene baktriske hus og buddhistenes ho.

 

Julen er den viktigste kristne høytid. Vi feirer jul for å minnes Jesu fødsel. Våre forfedre feiret hjul i takknemlighet for at livssyklusen startet på en ny runde når sola snudde og solguden vendte tilbake. Åsatroens julefest tilhørte troen fra Asia. Der den hadde fotfeste fortsatte man å bruke navnet hjul/jul om den kristne høytid. Det var hjemlet i pave Gregor’s forordninger der hedenske fester skulle gis et kristent innhold men avholdes på samme tid som før. Fah-Hsien skrev om feiringen av hjulet blant buddhistene i India:

 

………..Forberedelsene var mange, det ble bygget vogner med 4 hjul, over 20 fot høye med pagodefasong, malt i forskjellige farver. Det ble laget bilder og masker av dier og demoner og pyntet med gull, sølv og glitter. På siden av vognene var det nisjer og i hver nisje plasserte  man en buddhafigur. I prosesjonen deltok mange vogner, vakkert pyntet og alle forskjellige. Hele natten brant lamper og det ble spilt klassisk musikk………

 

På Østlandet kjørte vi julekut i romjula. Et lite tog av sleder og sluffer dro rundt i bygda. Alle hadde masker på og på gardene ble vi bevertet. Et annet minne ble det bare fortalt om. Åsgårdsreien, toget fra Åsgard, som fór gjennom lufta og bygdene.

 

I Gallia-Belgica pyntet man grantreet til ære for guden Gran og gikk rundt det og sang hymner til hans ære. År 392 kom keiser Theodosius’ antihedenske lover som utrykkelig forbød å pynte grantrær og gå rundt dem og synge. Det grønne treet var et symbol på solguden som vendte tilbake for å gi nytt liv. I dag har vi gjenopptatt skikken, treet pyntes til tross for den gamle keiserens forbud. Men julesangenes innhold er kristent.

 

I det gamle Kina var feiringen en religiøs seremoni innen familien, til ære for himmelen, jorden, gudene og familiens forfedre. Kontakten til forfedrene var kjernen i feiringen, de ble husket med respekt. Under seremonien var det dekket på til dem ved bordet, og de levende overlot sine soveplasser til de døde og lå på golvet den natten. Feiringen i Kina varte i 13 dager.

 

I Norge varte og jula til 13.ttendagen. Man ante at slektens døde kom tilbake som usynlige gjester og deltok i feiringen. Derfor sto maten på bordet julenatta. Enkelte dekket for tomme plasser mens andre satte ut mat til gardens grunnlegger. Noen steder sto sengene oppredd mens folk lå andre steder. Forfedrene skulle ligge i sengene. Alle dører var ulåst, ingen måtte stenges ute. I dag er mye av dette borte men forfedrene er fremdeles i våre tanker. Tente lys på kirkegårdene julekvelden vitner om det.

 

Lys- og sol-gudene var født den 25 Desember. En syrisk forfatter som levde på 500-tallet forteller hvordan den hedenske festdagen gled over i en feiring av Jesu fødsel:

 

……..Hedningene feiret den 25 Desember solens fødselsdag og til solens ære tente de ild denne dagen. Til ritualene innbød de og kristenfolket. Da kirkelærerne oppdaget at kristne lot seg forlede til å delta i festen besluttet de at dagen skulle feires som Jesu fødselsdag…..

 

Julen var opprinnelig en hedensk festdag for å feire at solen snudde. Den ble overtatt av kirken og gjort til Jesu fødselsdag selv om han antagelig ikke var født på denne tiden. Pave Gregor den store ga og beskjed om at hedenske helligsteder skulle overtas av kirken. Et minne om det finner vi i måten våre eldste kirker ble vigslet på. Biskopen erobret bygget på vegne av Vårherre ved å gå tre ganger rundt huset. Hver gang han passerte døren banket han på med bispestaven. Tredje gang åpnet han, gikk inn og fortsatte utdrivelsen.

 

Ikke alle gamle beboere flyttet. Rundt stavkirkenes dørkarmer er snodde drager som gjennombores av sverd i kampen mellom Åsatrua og den Kristne tro. Gjemt i akantus og østlig treskurd titter asiatiske demoner ned på oss og fra takrytterne hveser Buddhas drager som under kristningen ble Kristi ledsagere. Stavkirkens dør var inngangen til den rette tro. Vel inne hadde en passert de siste demoner rundt dørene. Kirkeskipet symboliserte de jordiske kristne, i koret holdt himmelens hellige til. Men i mørke kroker oppunder takene titter hedenske  ansikter ned på oss. Til og med den enøyede er blant dem.

 

 demon1 demon3 demon2 demon4 

                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                        

     Fig. 84.                         Østens demoner/dier i våre stavkirker.

Ansiktene over finnes i våre stavkirker. De har et asiatisk preg. Turbaner og annen hodepynkt og skjeve øyne var ikke nordiske attributter. De hadde sin plass i de gamle kulthus fra den hedenske tid. Dragene, Diene og Demonene er levninger etter  Åsatroen fra Asia.

 

 

 

Tilbake til register