BOK  7. 

 

DNA-ANALYSE OG

 

INNVANDRINGER TIL NORGE.

 

 

 

 

 

 

 

7.1. En ny videnskap for å påvise slektskap og vandringer.

 

Dna-analyse er en relativt ny videnskap som kan brukes til å spore opprinnelse. For godt over 10 år siden leste jeg for første gang Cavalli-Sforza’s The History and Geography of Human Genes som gir informasjon om et pålitelig verktøy til å fastlegge folkenes slektskap, og vandringer i gammel tid. I årene som har gått siden boken kom ut har en rekke forskergrupper kartlagt dna over hele verden. Det er og utført analyse på knokler og mumier som arkeologene har gravd frem. I dag finnes en videnskapelig dokumentert oppfatning av hvor innvandringer til Norge har kommet fra og hvilke folk vi nordmenn nedstammer fra.

 

Forskerne mener at det moderne menneske oppsto i Afrika, og alle som bor andre steder i verden idag er etterkommere etter mennesker som levde i Østafrika for noe sånt som 60-tusen år siden. Vandringsruten fra Afrika for hver manns forfedre kan utledes av informasjon som ligger lagret i hans y-kromosom som overføres uforandret fra far til sønn. Men av og til skjer små endringer, mutasjoner. Ved å følge mutasjoner på y-kromosomer har forskere som studerer det amerikanerne kaller deep ancestry grovt fastlagt vandringsruten våre fedre fulgte fra Afrika til der vi bor i dag.

 

Videnskapsmennene som arbeider med dette deler oss i etterslekter som de kaller haplogrupper. En haplogruppe er en gruppe mennesker som nedstammer fra en person som fikk en mutasjon på y-kromosomet langt tilbake i tiden. Alle hans mannlige etterkommere arvet det nye y-kromosomet, og alle med dette y-kromosomet stammer fra ham og tilhører hans etterslekt, haplogruppe. Hvis han levde for 10000 år siden kan etterslekten være stor. Vandringsruten fastlegger denne videnskapen grovt men sikkert. Vanskeligere er det å avgjøre når vandringene skjedde. For å si noe om det trekker man om mulig inn andre forhold som istider, arkeologiske funn, og for Nordmenns vedkommende antikke skrevne kilder. Innvandringer til Norge må ha funnet sted etter siste istid og antagelig lenge etter fordi Europa først skulle fylles opp med mennesker og et næringsgrunnlag måtte utvikles. Arkeologisk synes det som de eldste jorbrukskulturlag i det indre Østlandsområdet er ca. 3000 år gamle, men det fantes nok mennesker her før den tid.

 

De fleste Nordmenn tilhører 1 av 3 store etterslekter av menn, her nevnt i den rekkefølge jeg mener de innvandret til Norge og med de betegnelser forskerne i dag bruker.

 

          R1b-slekten        kom til Norge fra   Frankrike/Belgia/Mösdalen.

 

          I1a-slekten                   kom hit fra                     Norditalia, Alpelandene Østerrike/Sveits.

 

   R1a-slekten      kom til Norge fra   Sentralasia.

 

 

 

 

7.2. R1b-slekten.         

Deres vandringsrute gikk fra Østafrika til Arabia, gjennom Irak og fjellene i Iran til Sentralasia. Den spredte seg til nordøstsiden av Svartehavet, og nordøstover forbi Sørural. De levde der som etterslekt R. Denne delte seg i 2 underslekter R1a og R1b. Stamfar til R1b-slekten levde for 35 til 40000 år siden øst for det Kaspiske hav. Hans etterkommere vandret vestover og kom før toppen av siste istid, kanskje for 30’000 år siden, til Vesteuropa. Under istiden ble slekten trengt sydvestover og oppholdt seg  i Spania og Portugal mens isen dekket Europa. Da isen smeltet tok R1b-menneskene Vesteuropa i besittelse. Etter at kystområdene i Norge ble isfrie var det mennesker fra denne slekten som først slo seg ned langs strendene her. Innvandringen til Norge fra Nordøstgallia, Belgia og Mösdalen fra ca. år 1000 f.Kr. besto av R1b-mennesker. De snakket et språk som var beslektet med det gamle flamske språk. I dag tilhører ca. 28 % av norske menn denne etterslekten. De kjennetegnes av mutasjonene M173, M343 og P25.

 

7.3.  I1a-slekten.          

I-slekten oppstod ved en mutasjon på y-kromosomet hos en mann i Midtøsten hvis forfedre var kommet dit fra Østafrika for ca 50000 år siden.  Hans etterkommere vandret inn på Balkan for 25’000 år siden. Slekten delte seg ved en ny mutasjon i underslektene I1 og I2. Under istiden oppholdt I1-slekten seg i Norditalia, og i Alpedalene fra Slovenia i øst til Frankrike i vest. I2 overlevde siste istid på østsiden av Adriaterhavet og på øyene i Kroatia. Da isen trakk seg tilbake vandret I1- slekten inn i Alpedalene i det som Romerne kalte Rætia og Noric. For 5000 år siden bodde mennesker fra denne slekten i fjelldalene i dagens Østerrike, Sveits og i Norditalia.

 

I1 er den største slekt i Norge med en andel på ca. 40 % av den mannlige befolkning. Den finnes også i England, Nordtyskland, Danmark, Sverige og  Normandie i Frankrike. I resten av Europa er andelen lav. Mer enn tredjeparten av norske menn nedstammer fra den Rætiske I1 befolkningen i Alpedalene. Jeg har sitert Romerske kilder som forteller at keiser Claudius deporterte deler av befolkningen i kongeriket Noric i Østerrike og våpenføre menn fra de Rætiske alpedaler. Mange av disse endte i Norge. De yngre ble tvunget til et liv som soldater i Britannia. Etter endt tjeneste fikk de tildelt den jord de hadde krav på som pensjon langs Nordsjøkysten fra Rhinmunningen til Jylland, på Jylland, i Vestsverige og i Norge. Deportasjonene hadde et slikt omfang at

 

…..store områder sank ned i betydningsløshet…..

 

skriver Dio Cassius. I dag er andelen I1 i Sveits og Østerrike ca. 6 - 7 %, mens den i Norditalia er ca. 4 % av befolkningen. Unge menn på de mest avsidesliggende steder ungikk deportasjonene og førte I1-slekten videre i Alpedalene. Dens andel der sank mens den ble den største i det den gang tynt befolkede Norge. De snakket forskjellige Rætiske dialekter. Slektens store andel i Normandiet kan forklares av utvandringen fra Norge og Danmark under Gangerolv.

Jeg tilhører selv I1-slekten, og hvis vi forutsetter at en generasjon er 33 år, som gjelder for min slekt så langt bakover som jeg kjenner den, var det min 57-ende tippoldefar og hans sønn som fikk sine liv kastet om av den romerske keiser. Mitt etternavn kommer av Ræthum  som via Ræddom er blitt Raddum. Navnet betyr hos Ræterne. Verre er det antagelig ikke selv om O. Rygh har en ganske annen forklaring.

 

De som har undersøkt Samenes y-kromosomer finner også I1-slekten hos dem, med en andel på ca. 25 %. Det kan skyldes at romerne sendte slaver og soldater av Rætisk opphav til Troms og Finnmark for å overvåke reinslaktingen og forsendelse av bl.a. reinskinn som ble brukt til liggeunderlag i legionene i Britannia. De fikk barn med samiske kvinner. I1-slekten kjennetegnes av mutasjonene M170 og M253.

Kartet Fig. 24., viser hvor Y-haplogruppe I1 kom fra til Skandinavia, se

 

         http://eupedia.com/europe/origins_haplogroups_europe.shtml

         http://en.wikipedia.org/wiki/File:Haplogroup_I-png

   Etterslekt-I-M253-Vandring-1

 

Fig. 24.                    Ræternes rute gjennom Europa slik genene forteller den.

 

7.4.  R1a-slekten.                       

R1a-slekten ble værende øst og nord i Sentralasia da deres søskenbarn R1b vandret vestover til Europa. Etterslekten spredte seg over store områder som omfatter Nordindia, Sentralasia, Kazakstan og Vestkina. I India tilhører noe sånt som 450 millioner mennesker i dag denne slekten. Den finnes i Polen og østover gjennom Ukraina. I Norge tilhører ca. 28 % av alle menn R1a-slekten. Den kjennetegnes av mutasjonen SRY1532. De fleste menn som kom til Skandinavia i vandringen under Odin tilhørte R1a-slekten.

 

I tillegg finner vi små andeler av andre etterslekter i Norge blant dem K- og Q-slektene. Den siste finnes bare i Altai-området i Sørsibir, i Mongolia og i Vestkina. Videnskapsmenn som har forsket på dette mener ut fra det de har avdekket at det relativt sent har vært en betydelig innvandring fra Sentralasia til Skandinavia der hovedtyngden av emigrantene var R1a-mennesker med et lite innslag av Q- og K-mennesker. Disse mennesker snakket et språk som lignet gammelgotisk.

 

Jeg har fortalt om innvandringen til Skandinavia fra Sentralasia ledet av Odin. Dette toget kom til Skandinavia og Norge ca. år 120. Funnene av R1a i Norge støtter den fremstillingen jeg har gitt. I en slik sammenheng ville det vært nyttig å fastslå hvilke etterslekt, haplogruppe, Gilekrigeren og Gilekvinnen tilhørte. Det er mulig å gjøre det ved å ta prøver av knokler eller tenner som ble lagt tilbake i gravene. Det er også mulig å se om Totninger og andre stammer fra dem.

 

På samme måte kan en følge kvinnesiden ved å analysere det forskerne kaller mitocondrial DNA. Foreløpig er det få data for Norge men de som finnes viser en overvekt av Haplogruppe H som kom i den første vandring sammen med R1b. Her finnes også haplogruppe J1 som nedstammer fra Rætiske kvinner som fulgte sine I1- menn.

Vi ser at videnskapelig dna-analyse som brukes til å kartlegge folkenes vandring i gammel tid indikerer de samme innvandringer til Norge som jeg har beskrevet.

 

Vi har til nå lært at nordmenn tilhører en egen Norrøn stamme som utviklet seg i Norden.  Forskningen på haplogrupper viser at vi har røtter i Alpeområdet, Nordøstfrankrike, Holland og Belgia, og i Sentralasia.

 

 

 

 

Tilbake til register